Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»
På grunn av massiv indoktrinering og delvis enorm velstand som attpåtil effektivt ekskluderer folk flest fra virkelighetens verden, er de aller fleste ikke engang i stand til å se og eventuelt nærmere forstå hvorfor demokratiet er så elendig som opplagt er. Å korrigere og eventuelt etterutdanne en gjennomsnittlig norsk «demokrati-fanatiker», som hele sitt liv har fått høre og sådan mener å ha vesentlig «forstått» demokrati, likestilling, diverse frynsete sosialistisk økonomisk teori og som det beste politiske fartøy for «folkemakt», krever mer enn bare veldig mye tålmodighet.
Det er heller derfor ikke noe mysterium i det hele tatt hvorfor politikere i demokratiet, som folk elsker å klage over når ting ikke går helt veien, som oftest er en heftig blanding av mye grums. For ordens skyld, kan man dele demokratiske politikerne inn i tre hovedgrupper.
Majoriteten av politikere, la oss si 60%, er naive idioter; gjerne med middelmådig I.Q, hvilket er en kollektiv fordel, da demokratiet er vesentlig myntet på a la «Et system av middelmådige folk, med middelmådige folk, for middelmådige folk». Og dette synes derfor, selvsagt, middelmådige folk, som er majoriteten per distribusjon i samfunnet, er helt fantastisk. For hvordan kan majoriteten virkelig mislike at noen som er dem selv lik, faktisk eller angivelig styrer sakene, og hvordan kan de egentlig ellers oppfatte og forstå hva som eventuelt er bedre styring eller et smartere system? Nei, det kan de ikke, men likevel skal de ha makt og ta sitt «ansvar», selv om de egentlig ikke engang forstår hva dette ansvaret innebærer.
Gir man utrykk for en viss misnøye for såkalt «demokrati» som system og «ideologi», så begynner de idiotiske resonnementer å røre rundt i hodene på middelmådige folk ganske umiddelbart. Den mest overbevisende konklusjonen de som oftest klarer å komme med er at man sådan er må være en folkefiende, ergo dem og alt deres, fordi man er mot «folkemakt»—«demokrati». Så tilbakestående og reaksjonær er tankegangen hos en typisk «demokrati-fanatiker». Slike må tas i skole om de skal kunne diskuteres med, men dette har de selvsagt ingen interesse av, fordi de foretrekker heller å forbli der de er—i majoriteten (60%+).
Den andre gruppen av politikere, per nå, er å betegne som lavfrekvente, trendy «ekstremister» og inkarnerte «opportunister». Man forventer at denne gruppen av politikere er ganske stabil mtp. proporsjoner, men muligens særlig mer fremtredende i såkalte «polariserende» spørsmål og tider. I dagens ‘politiske klima’, er det rimelig å anslå at så mye som 25% av politikere i alle fall trår ganske nært denne gruppedefinisjonen. Men til tross for allmenne synsmåter og konvensjonell forståelse av menneskepsyken, er denne «ekstremist-gruppen» den minst systemisk «farlige» av alle type politikere. En dum og moralsk forankret majoritet er potensielt farligere per sin psykologiske mekanisme. Ett av mange argumenter som taler for neglisjeringen av en gruppe motsvarende «ekstremister», er at denne gruppen mangler en fundamental egenskap som gjør de mindre egnet til å operere over tid, nemlig konsistens.
Relatert: «Dumskap» og «idioti», og hva skal vi egentlig med dumme folk?
«Konsistens» her, eller enklere forestilt i kontekst av menneskets grunnmentalitet, «koherens», er evnen til å samtidig operere konsekvent på tvers av konsepter og forstå hvor og spesielt hvordan de kategoriske begrensningene gjør seg gjeldende fra eller til. En «opportunist» kan godt være i stand til dette i møte med dumme folk, fordi disse er uansett ikke i stand til å evt. detektere når en opportunist beveger seg over og et godt stykke på vei forbi de kategoriske begrensningene mellom forskjellige sammenhenger. En «ekstremist» er dog mer idealistisk drevet, og en idealist har per definisjon en mer utpreget tendens til å forfekte idealer samtidig som man forkaster, eller i beste fall neglisjere visse kategoriske begrensinger, bevisst eller ubevisst sådan. Men dette kommer med sine egne begrensinger, forutsatt at man konfronteres med kontradiksjon av andre individer eller grupper av konsistente tenkere. Dog, den første gruppen av 60%+ middelmådige idioter, evner ikke dette, og er således potensielle byttedyr for den andre gruppen å regne. Opportunister vil per definisjon forsøke å unngå en slik konfrontasjon, men vil på den måten også risikere å tape terreng ved å ikke ta mulighetene fatt, da opportunister, per definisjon, oppnår fremdrift på bekosting av andres feil eller arbeid.
Den tredje gruppen er «kynikere» og deres lojale «konformister». «Kynikerne» er gjerne folk med sterke individuelle interesser, som nærmest utelukkende forestiller politikk som en nødvendig tilnærming for å realisere sin makt. Som oftest er denne makten penger og kontroll. Denne gruppen er marginal, og de som kategorisk opererer på rent kynisk vis holder seg som oftest i bakgrunnen og styrer i stedet med sine lakeier, det være deres «konformister». «Konformistene» skiller seg vesentlig fra gruppen av 60% middelmådige idioter på den måten at de som oftest er spenningssøkende folk, ofte med mørke sider og et ellers anstrengt forhold til diverse ambisjoner. De er således for «opportunister» å regne, men kan ikke tillate seg å være særlig ekstreme. Derfor søker de ‘husly’ hos maktsøkende «kynikere», som delegerer dem oppgaver og generell retning med lovnader om en plass ved det store bordet. «Kynikere» i den hverdagslige politiske debatten er en helt marginal gruppe, nærmest helt fraværende. Et kurant eksempel på «kynikere», kan være noe så enkelt som den «neokonservative» «klikken» i USA, som for det meste styrer og influerer via sine mange obskure komiteer i byråkratiet (dypstaten). Deres konformister er i praksis ‘løpegutter. En helt åpenbar og nærmest utpreget norsk versjon av en slik «løpegutt», er Espen Barth Eide, men det er mange flere å ta av.
Oppskriften på den «Perfekte demokratiske politiker»
Oppskriften er såre enkel. Den består i å blande alle tre hovedgruppene ovenfor i en lik forholdsmessig fordeling; «idioten», «ekstremisten» og «kynikeren», i en og samme mann, eller kanskje kvinne.
Dette er krevende i realiteten, men ikke umulig. Spesielt viktig er det å fundamentalt «forstå» og nærmes kunne føle på middelmådighetens mentalitet og det å troverdig følge denne opp på en troverdig, tillitvekkende måte. Barack Hussein Obama var på sporet av å aktualisere mye av dette når det gjaldt den hvite, forutinntatte amerikanske middelklassen, men hadde også alt for mange floskler og tabber til at han kan sies å ha overbevist som vellykket sjarlatan på et faktisk intelligent nivå å dømme. «Obama phone» var en mindre slik tabbe, men likevel meget morsom manifestasjon av ganske uvøren og inkonsistent tenking, hvor blant annet handlingens forestilte «godhet» var sterkt ute av balanse med det aller meste annet, deriblant den symbolske nytten dette forsøkte å kapsulere.
Det kan trygt sies at den perfekte politikeren ikke finnes, og at det dessuten er vanskelig å konsekvent kultivere en slik type perfekt persona, til tross for at «systemet» tilsynelatende hele tiden prøver.
Relevant: «Aktivisme», «kulturkamp» og «demokrati»—naiv fantasi og ideologisk skuespill i et sluttkjørt samfunn
Det er dog lett å identifisere «bøndene» som forsøker å være den «perfekte politiker» så snart de åpner den berømte ‘brødsaksa’ eller serverer sitt søl i diverse samfunnsdebatter.
Som nevnt, oppskriften for å appellere til den gjennomsnittlige «velger», er å først posisjonere seg med gjennomsnittets skrale oppfatninger samt hva denne gruppen gjerne forestiller som de største og mest grunnleggende problemene i samfunnet. Men det gjelder også å være svært forsiktig da disse posisjonene ofte er langt fra fornuftige, og på den måten ikke veldig forutsigbar i seg selv.
Den «perfekte politikers» vei til demokratisk suksess
Den «perfekte politiker» i demokratiet kan ikke gå til ‘roten’ av problemet, fordi dette er som regel kilden til de større problemene som tjener deres store sak. Politikerne kan ikke risikere å eliminere det som gir deres virke næring og som samsvarer med deres etablerte «meninger». Ved å politisk fokusere bevisst på hva som snarere er et symptomatisk problem fremfor et faktisk grunnleggende problem, må den kyniske tredjedelen av den «perfekte politikeren» også ta høyde for hvordan pseudo-problemet kan fremstilles som «løst», men uten at det faktisk forandrer noe særlig slik at man risikerer å få skylden for utfallet hvis situasjonen endrer seg. «Kynikeren» vil derfor strebe etter å finne en slik løsning som han også kan tjene penger på.
Et enkelt eksempel på en slik tilnærming er hvordan politikere posisjonerer seg som «klimavennlige» og «grønne», og som snakker opp og gir skattesubsidier til sine kamerater, som så setter opp «grønn energi», som effektivt ikke fungerer, men produserer obskure tall og kraftunderskudd. Samtidig investerer de samme politikere i faktisk lønnsom energi, og tjener når svindelen er komplett. Denne konkrete svindelen foregår i meget stor skala i USA og Britisk politikk.
Et annet enkelt, men mer kontroversielt eksempel på en opportun og «ekstrem» politiker, er å posisjonere seg som såkalt eksplisitt «islamkritisk».
Å overfokusere på islam er den perfekte stråmann for å markere seg kontroversielt, men uten å med rette bli kalt for en «rasist», fordi: «Islam er en religion, og ikke en etnisitet» etc. Alle mer oppegående forstår gjerne det at roten til problemet, som blant annet garanterer at den gale utviklingen fortsetter og beskyttes politisk, i grunn er den markeds- og menneskeliberale tanken om «frihet» og «likhet» m.m. For å effektivt diskriminere mot islam, som er en såkalt «verdensreligion», så må man først kritisere selve ideologiske grunnlaget som befestet, og som gjelder såkalt «religionsfrihet» og «likeverd». Man må også samtidig evne det å formulere samt separere konsepter som politikere har feilforestilt Folk Flest™, og på en meget forvridd måte ‘flettet’ sammen forskjellige forestillinger, slik at den konseptuelle forvirringen eller feilslutningen ender opp å tjene den politiske plattformen de opererer på. De fleste islamkritikere er ikke i nærheten av å klare alt dette, og er dermed redusert ned til stusselige «hatpredikanter» som andre «ekstremister»—«venstresiden», flokker rundt for å kaste sitt piss på.
Et enkelt eksempel på slik «fletting», er hvordan politikere har klart å fremstille Folk Flest™ at demokratiet i seg selv er en slags absolutt, holistisk og nærmest hellig idèkonsept når det i virkeligheten er det perfekte politisk strukturelle skalkeskjulet for gjengs inkompetanse og ansvarsfraskrivelse via sin desentraliserende, og faktisk demagogiske tilnærmingsmåte med en tilsvarende laber appell. Det foreligger også en fundamentalt komposisjonell logisk feilslutning i fremstillingen av «demokrati», nemlig at «demokrati» ‘faktuelt’ forutsetter såkalt «ytringsfrihet», og dermed (logisk feilforestilt) at «ytringsfriheten» bare kan eksistere i et spesifikt «demokrati».
Dette er en teknisk åpenbar, men likevel enormt populær og generell misoppfatning når folk skal assosiere og synse rundt politiske styringskonsepter. De aller fleste vil dessverre, mer eller mindre, inkonsistent automatisk assosiere forskjellige aspekter med visse konsepter, men hvor det egentlig eksisterer noen særlig naturlig sammenheng.
Slike usammenhengende sannheter er psykologisk mulig å spre som rundt som fakta fordi Folk Flest™ er såkalt binære tenkere av evne; typisk «svart/hvitt». Vi ser forsåvidt dette i mange andre spørsmål. Blant annet det som dreier seg om såkalt «rasisme»—enten er man rasist, eller ikke, og det finnes heller ikke noe rom for noen mellomting eller «nyanse» i slike politiske kontekster. Dette er i realitet meget merkelige meningskonsepter som er manifestert på idioti og ment for å skaffe seg makt gjennom enkel, men bokstavelig totalitær definisjonsmakt. «Den perfekte politiker» trenger ikke engang å mestre denne mekanismen noe særlig, men bare forfølge og forfekte dens friksjonsfrie forestillinger, fordi slike forestillinger er som regel meget «folkelige» i sin «fornuft».
Et enkelt eksempel på nettopp en slik «folkelig fornuft», er, igjen, appell til «Demokratiet» som det beste systemet for «frihet» etc. Er man for demokratiet, så er man «snill», fordi man er «for folket». Er man mot, så er man «slem» og «ond», fordi man angivelig er mot folket, og en «elitist» som evt. assosieres med flere fæle forestillinger og historiske fortolkninger av diverse diktatorer.
Konkret eksempel på den «perfekte politikers» demagogi
Det er mange forskjellige måter å tilnærme seg feilslutninger for å effektivt sådan skaffe seg stort gehør fra middelmådige folk som ikke er i stand til å identifisere slikt bedrag. Alle politikere som ikke er tilnærmet «rasjonalister», «empirisister» «objektivister», logikere etc. er og vil uunngåelig begå flere slike grove tankefeil i sine mange forsøk på å sanke appell i det demagogiske demokratiet. Masse-demokratiet er et fin-kalibrert politisk system og klima, hvor demagogi er helt sentralt og selvsagt ingrediens. Politikere forstår dette, men skuespillet fortsetter fordi middelmådigheten styrer slik at konfrontasjonene mellom skuespillerne forblir et teater av meninger og synsing.
La oss se på deler av et innlegg i en avis, her fra «The Times», hvor en jødisk demagog og yrkespolitiker ved navn Adam Kinzinger, forsøker å skaffe seg gehør ved å både appellere til middelmådighetens forestillinger og forutsetninger, men dette med hva som åpenbart må være kynisk motivert. De kyniske motivene for Kinzinger, går generelt ut på å eliminere eventuell politisk motstand. Dette forsøkes med å appellere til «farlige stemmer» som angivelig sprer «falske nyheter» i form av det som i realiteten, og per kategori bare er kritiske spørsmål til systemdiskursen, men som vedkommende ikke liker fordi slikt kan by på problemer, fordi han er en del av systemet.
Kinzinger innlegg, med tittelen «Extremists Views Are Holding America Hostage. Here’s How We Break Free«, skriver blant annet:
Today, too many Americans feel like the system is being stacked against them. Folks in rural towns and inner cities, who face many of the same challenges, are being pitted against each other and manipulated so those in power can stay in power.
Are you tired of too many politicians being more focused on saying what will get them donations and win re-election than searching for common ground? Are you tired of feeling trapped in a system that fails us cycle after cycle? I am, too.
(…)Sadly, too many people have broken relationships with their neighbors, colleagues, friends, and even family members over our toxic political system. Our conversations have turned into accusations, name-calling, and defensiveness rather than active listening, learning from one another’s perspectives, and coming together to strengthen American democracy
(…)We need to turn down the temperature in our conversations, build common ground, and focus on the hopes and dreams we all have in common for us and most importantly our children.
(…)Unfortunately, America has an information crisis, with large numbers of people living in alternate realities fueled by daily distortions, superficial attacks, and downright lying. Many of our current leaders would rather exacerbate division— instead of mend it—in order to appease their base. Important debates about how we should address the challenges our nation faces have been replaced by arguments over what’s fact and fiction—leaving our problems unsolved and us further divided.
(…)my organization Country First endorsed Republican, Democrat, and Independent candidates who showed up to defend democracy and build cross-partisan coalitions to make our country stronger. We poured resources, volunteer power, money, texting, advertising, you name it into these key races in battleground states and had great results with the majority of our endorsees defeating Election Deniers. American voters sent a resounding message: They want sanity and civility to return to politics.
Hele Kinzingers innlegg kan leses her
Kinzinger begår her de aller fleste populære feilene som er i vinden for tiden. Hele hans innlegg er nærmest et skoleeksempel på hvordan «Den perfekte politiker» forsøker å nå frem med en tilnærmet «fornuft» ift. Folk Flests™ forestillinger og forstand ellers. Men hele innlegget til Kinzinger er så inkonsistent med hva han selv anfører som både «løsninger» og idealer.
Iblant så mye annet, så skriver Kinzinger først at «name calling» er ‘slemt’, men bare et par avsnitt senere begår han akkurat den samme synden ved omtale andre som «Election Deniers», noe som åpenbart er alt annet en redelig eller produktivt. Han snakker også om en «åpen samtale», og hvordan man skal «lytte», men skriver deretter at «mange lever i alternative virkeligheter» som er «giftige» for «demokratiet», selvsagt… Obligatorisk stor-appell til «Demokratiet», altså folket, må også med. At folk også har barn, og er «amerikanere», skal visst forhåpentligvis også fungere et slags stort og slående politisk argument, skal vi tro Kinzinger.
Kanskje enda mer forutsigbart og vanvittig inkonsistent, så påstår Kinzinger at man har en «informasjonskrise» i det amerikanske «demokratiet», altså oversatt: At folk har forskjellige meninger. Dette minner presist om en vanlig type desperat «demokratisk» pseudo-argumentasjon som formidler noe slik som at: «Kan ikke bare alle være de samme, og ha de samme meningene?» Eller, «la oss alle bare come together», hva nå enn dette faktisk skal bety.. Det er virkelig tåpelig.
Hvordan det er mulig å skrive noe slikt, og få det publisert i en såkalt «seriøs» publikasjon som «The Times», er for meg hysterisk latterlig. Men innlegget til Kinzinger er på ingen måte overraskende med tanke på hvor man normalt sett forventer å finne ‘nivået’ i demokratiet, særlig når det dreier seg om fornuft, og populær-forestillingene som der rår. Kinzingers innlegg er perfekt for indoktrinerte folk med intelligensekvivalent mellom -90 og 110 I.Q.
Problemet med slike folk som Kinzinger, og det hva disse spyr ut, er at det på overflaten, og per ordlyd, moral og umiddelbar i en mer forstand, ikke er veldig «feil». Men hva de sier er såkalt veldig «inkonsistent», og dette er en type intellektuell forutsetning Folk Flest™ ikke har særlig evne til å forstå generelt, men stort sett bare forestille seg i visse spørsmål, hvor de eventuelt sitter med et annet inntrykk eller av erfaring. Men generelt er disse byttedyr.
Alt i alt avhenger av en større forståelse, både informativt og kognitivt. Informativt ved å kunne kategorisere informasjon, og kognitivt for å konseptuelt kunne forestille og finne de riktige sammenhengene mellom informasjonen. Den største feilen som folk begår når de skal prøve å være den «Perfekte politiker», er at de skal prøve alt på en gang, ergo, at de som oftest ikke klarer å begrense seg, men forsøker å dekke alle mulige, inkludert dumme, vinklinger av alle virkeligheter. Men fordi disse personene nettopp ikke klarer å diskriminere og effektivt begrense seg konseptuelt via konsistent tenking, så ender de alle opp som parodier og karikaturer, dvs. som særinger og stuter i sine egne «partier» og aktivistgrupper.
«Trumps To Ord»
Donald Trump er langt fra noe godt eksempel på den potensielt «perfekte politiker», og han gikk også på mange slike brølere, noe som gjorde at han ikke ble mindre utsatt for enorm latterliggjøringskampanje. Men til stor gjengjeld var hans grensesetting i visse spørsmål meget effektiv, fordi noen av hans viktigste uttalelser var mer konsistent med blant annet «rett og galt» enn de var av utsvevende retorikk ment for å blidgjøre absolutt alle. Trump ble valgt på to slike ord, som effektivt var bokstavelig nok konsistent og presis nok ift. loven til å på egen hånd distingvere hans politiske posisjon når det gjaldt de andre republikanske motkandidatene.
Disse to sammensatte ordene var «Illegal immigration», noe som ingen andre politikere var villige å gå inn på.
Denne poengteringen fra Trump, dog enkel, var på mange måter langt fra triviell. Det var snarere en veldig enkel demonstrasjon vedrørende viktigheten av å være «konsistent» innenfor det som i demokratiet potensielt var et meget kontroversielt tema. Men «Trumps to ord» var såkalt såpass «konsistent» slik at han unngikk store politisk-konseptuelle/korrekte problemer. Blant annet, fundamentalt sett, fordi det i realiteten eksisterer noe av faktisk og relevant substans som jo med rette kan beskrives som «ulovlig innvandring»—altså all potensiell innvandring som både ikke omfattes av det positive lovverket og ellers, og som i tillegg var et forstått som et økende problem, men som likevel ikke ble særlig håndhevet av myndighetene. Det var ikke Trump som hadde funnet opp dette «konseptet» av «ulovlig innvandring», men noe som han rimelig og enkelt intellektuelt aktualiserte med konsistens, og som han ga sterkt utrykk for å realisere.
For det andre dreier «immigration» seg om folk som gjerne ikke er stemmeberettiget, og sådan kan man konsistent diskriminere mot denne utgruppen uten at dette nødvendigvis er negativt i forbindelse med et valg, som presumptivt omfatter kun amerikanske statsborgere. Oppskriften på konsistens var med andre ord ganske enkel, men veldig effektiv.
Da Donald Trump ytret disse to ordene, så forsto jeg at han sannsynligvis kom til å bli valgt. Men hvor enkelt dette egentlig var, demonstrerer samtidig hvor rigid og absurd «demokratiet» kan kjøre på uforstyrret i sin konforme mani og majoritet-fanatisme før noen bryter mønsteret. Slike trivielle observasjoner av politikkens manifestasjoner i dag, er med på å demonstrerer, på lang vei, at «demokratiet» i sin store effekt foretrekker å operere i underoptimale tilstander, og i mange tilfeller rakt inkonsistent med sine egne lover, i tilfellet «ulovlig innvandring», fordi lovene ble konsistent misforstått å gå på tvers av det man feilaktig forestiller som «demokratiske verdier».
Men dette var i realiteten en konsekvens og produkt av en salig blanding masse-intellektuell inkonsistens, som i effekt ledet til kompromitterte løsninger og praksis, og videre enda flere komposisjonelle feilslutninger vedrørende demokratiets funksjonalitet, som i seg selv er en myte, og atter et produkt av populariserte tankefeil som pervertert av politikere» som prøver å være «perfekte» i kontekst av et ideologisk system som er i realiteten er konseptuelt og teknisk defekt.
