Libertarianisme: Frihetsforkynneri, ideologisk fallitt og mer intellektuell infantilisering av realpolitikk

Libertarianisme er intellektuell eskapisme forkledd som politisk teori. Det er en (for)villet avsporing fra politikkens grunnleggende realiteter. Bak fasaden av prinsipiell konsistens skjuler det seg en naivistisk, kompleks-reaksjonær og grunnleggende infantiliserende ideologi, bygget på en forestilling om at samfunnsorden kan oppstå gjennom avgrensede prinsipper, løsrevet fra historisk kontinuitet og sosial dynamikk. Det appellerer primært til de som frykter politikk mer enn de frykter makt, og de som—enten av intellektuell svakhet eller ideologisk dogmatisme— foretrekker en virkelighetsfjern, abstrakt, uforpliktende konseptuell orden fremfor å forholde seg til mer presserende politiske realiteter. Slik kan de også lavmælt skryte av seg selv for å være «radikale», men uten et snev av strategi, substans eller noen faktisk tilknytning til politisk virkelighet.

Den libertarianske aktivisten opererer som oftest under flere grunnleggende forvrengninger av makt og samfunnsstrukturer, og fremstiller som regel sin politiske orden som et simpelt optimaliseringsproblem, hvor historiske maktforhold, institusjonelle føringer og samfunnsdynamikker dermed nødvendigvis reduseres til et spørsmål om individuelle transaksjoner og kontraktsfestede relasjoner.

Libertarianere fremstiller generelt kompleksiteten i politisk orden som et simpelt problem, og argumenterer implisitt for at denne ordenen kan brytes ned i separate transaksjonelle enheter—som om at samfunnets indre mekanismer kunne behandles som et «marked», og som om politisk balanse ikke var noe annet enn et spørsmål om fravær av ytre intervensjon. Det er altså snakk om et uholdbart, umodent kompromiss, ikke bare mellom politisk forståelse og ønsketenkning, men mellom det konseptuelle og det pragmatiske—en teit og ganske arrogant tankeretning for de som ønsker å tro at man nærmest kan melde seg ut av historien, fornekte maktens natur og leve i en forestilt tilstand av «individualistisk» autarki, alt mens de ubevisst lar seg styre av de samme systemiske kreftene de hevder å utfordre.

Mer enn bare barnslig hykleri, dette er den store idiotiske ideologiske ironien: I sin påståtte rebelske radikalitet er libertarianismen i praksis en av de mest kontrollerbare og systemtjenende ideologiene som finnes—et slags idiosynkratisk pusterom for frustrerte markedsteknikere snarere enn en faktisk politisk «utfordring». Libertarianismen er på sitt mest effektive i sin evne til å avpolitisere sine tilhengere, og dermed sikre at ingen reell maktkonsolidering, hverken på høyre- eller venstresiden, kan finne sted.

Nyliberalismens selverklærte historie(s)topp, sammen med det håpløse halehenget av «konservativt» tanketomt kaos, er del av den samme sykelige, politiske og kategorisk ideologiske systemfallitten. «Konservatisme» er ikke en kraft, men en inert ideologisk formmasse—en svært tilpasningsdyktig, formløs illusjon av politisk pseudo-motstand som uvegerlig lar seg lede av den sterkeste politiske viljen i øyeblikket, enten denne er nyliberalistisk, teknokratisk eller «populistisk». «Frihet» er i denne sammenhengen ikke annet enn et terminologisk smutthull; enda en simpel semantisk tilflukt inn i den idehistoriske blindgata for å unngå politisk ansvar, altså en forestillingsfullmakt for de som ønsker å fraskrive seg ethvert kollektivt hensyn under dekke av en ganske patetisk filosofisk utvekst, et intellektuelt blindspor som i praksis kun tjener de allerede dominerende maktstrukturene

Relevant: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet

De påståtte prinsippene om f.eks. «Frihet!» og «ikke-aggresjon» (lol) blir sjelden mer enn snusfornuftige og derav selektive postulater, brukt som et forsvarsverk mot enhver politisk realisme og som et skalkeskjul for ideologisk latskap. Mens andre ideologier, hvor enn full av fundamentale fallitter, i det minste opererer med en form for strategisk vilje til en form for makt, forblir libertarianismen i en evig tilstand av pueril prinsipiell impotens, og sådan en parodi på politisk tenkning hvor det eneste målet egentlig effektivt er å insistere på ikke-deltakelse og ikke-ansvar, mens makten, igjen, overlates til de mest strategisk kyniske og kompromissvillige aktørene i systemet.

Som rimelig forventet, men slett ikke begrenset til idiotiske ideologiske forsøk, er utopisk reduksjonisme en vesentlig del av libertarianismens fundamentale heftelser. Den idé-logiske elendigheten følger av en fullstendig urealistisk antakelse om at fjerning av statlig tvang og mini-maksimalisering av alt per «frivillig» utveksling—effektivisering vel inkludert—vil resultere i en slags tilsynelatende optimal samfunnsorden. Dette kan ikke annet enn å utarte i historieløst vrøvl, samtidig sterkt intellektuelt forfeilet og virkelighetsmessig dysfunksjonelt—noe som uunngåelig ender i ideologisk selvsabotasje og personlig ruin gjennom en forherdet tro på libertarianismens utelukkende innbydende frihetsfallitter.

«Frihet», først forstått som fravær av tvang, er også en grunnleggende feilslutning som ignorerer hvordan makt alltid manifesterer seg i ulike former, enten det er gjennom statlige institusjoner eller gjennom private aktører som opererer i et asymmetrisk maktforhold. Makt fordamper ikke i et maktvakuum, men flytter seg til de med ressurser, kontroll over infrastruktur og strategiske fordeler, noe libertarianismen, ironisk nok, avfeier som irrelevant, selv når det utgjør selve grunnlaget for all økonomisk organisering.

Videre forutsetter denne feilslutningen at det eksisterer en «nøytral» økonomisk orden som, dersom den kun overlates til seg selv, automatisk vil produsere universelt rettferdige utfall. Dette er en infantil påstand og politisk posisjon som fullstendig overser hvordan markeder alltid formes av maktbalanser, og i økende grad informasjonsasymmetri, finansialisering samt følgelige institusjonelle forutsetninger.

Den aller mest potensielt destruktive implikasjonen av libertarianismen kommer, ironisk nok, fra dens hyllede, men totalt manglende forståelse av «frihet»—og enda mer grunnleggende, av hvordan individuelle handlinger akkumuleres til samfunnsmønstre. «Gjør som du vil, så lenge det ikke skader noen»—eller Kardemommeby-loven med litt mer krydder—hviler på samme feilslutning: at individuelle valg kan eksistere i et vakuum uten langsiktige strukturelle konsekvenser. Hvert enkelt valg bidrar til å forme maktfordelingen og sementere kollektive trender i fravær av faste normer, og den libertarianske fornektelsen av dette prinsippet er en ideologisk blindhet som gjør muhh «frihet» til en illusjon snarere enn en realitet. Libertarianismen ignorerer denne grunnleggende dynamikken og reduserer kompleks sosial interaksjon, særlig sådan mellom forskjellige folk; evt. i et beriket samfunn av såkalt «mangfold», til enkle, isolerte transaksjoner, som om konsekvenser opphører ved det individuelle valget.

Relatet: Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter

Økonomisk makt samles uunngåelig hos et fåtall, og med den følger evnen til å påvirke institusjoner, politiske beslutningsprosesser og samfunnets struktur som helhet. Libertarianismen avviser denne realiteten og hevder at frihet kan eksistere som en isolert tilstand for individet….en absurditet som forutsetter at makt ikke eksisterer uten statlig innblanding. Dette leder direkte til en av libertarianismens mest innbitte selvbedrag: forestillingen om eiendomsrett som den ultimate garantisten for folkelig «frihet». I sitt forsøk på å løsrive seg fra staten, graver libertarianismen sin egen grav, ettersom eiendom—i enhver funksjonell forstand—er en juridisk kategori som krever håndhevelse, tvang og institusjonell stabilitet for å eksistere. En absolutt eiendomsrett er ikke et naturlogisk fenomen, men atter en sosial konstruksjon avgrenset av lover og håndhevingsmekanismer, som nødvendigvis innebærer maktbruk. Jo mer de insisterer på at eiendom er det fundamentale grunnlaget for «frihet», desto mer avhenger de av nettopp de institusjonene de ønsker å avskaffe. Slik fanatisk eiendoms-absolutisme er også en åpenbar selvmotsigelse forkledd som prinsippfasthet. Det er atter en ideologisk blindvei hvor «frihet» i praksis betyr intet annet enn underkastelse for de maktstrukturene som allerede eksisterer.

I libertarianismens lille verden er fraværet av statlig tvang alt annet enn noen prinsippfast garanti for autonomi, men snarere bare et dekkord for hvem som faktisk utøver «tvangen»

Fallitter og fanatisme bak fasader av «frihet»

Libertarianismen fremstiller seg selv som en ideologi tuftet på rasjonalitet og konsekvent tenkning, men i praksis er det en samling av intellektuelle utflukter som kollapser fullstendig i møtet med realpolitikkens harde kjerne. Snarere enn en faktisk politisk posisjon, er det en frihetsflukt for de som vil ha vilkårlig frihet uten forutsetninger, makt uten struktur, og samfunn uten styring, stort sett bare en barnslig tankekonstruksjon som unngår virkeligheten og samtidig saboterer enhver forståelse av dens politiske ubrukelighet, annet enn som forkynner av «frihet» som et trylleord i en topografi av økende ‘geopolitisk’ kaos og sentralmaktkonsolidering.

Det finnes ingen genuine, oppriktige eller generelt konsept-konsistente libertarianere, bare tekkelige «Try-hards» som tåpelig nok klamrer seg til en ideologi som aldri har fungert—ei heller knapt nok innenfor deres egen begrensede innbilning. Libertarianismen er ikke et stødig standpunkt for noe som helst, men en bekvem intellektuell unnskyldning for de som mangler evne eller vilje til å forstå harde realiteter. Den neglekterer maktens nødvendighet, og i stedet for å reformere eller kanalisere makt til produktive endemål, later den som om makt utelukkende eksisterer som et artefakt av statlig tvang—en parodisk reduksjonisme som forsikrer at den forblir like analytisk verdiløs som den i det berømte «utgangspunktet» er politisk impotent. Den konstruerer en virkelighet hvor samfunnsmekanismer reduseres til semantiske leker og teoretiske LARPs—hvor politikk er en meningsløs byrde, strategi et tabu, og realitetens hierarkier erstattes med akademiske utopier og trope-copes.

Libertarianismen er en av de mest virkelighetsfjerne ideologiene i bøttekåttet av moderne politisk teori—men også en av de mest nyttige, nettopp fordi den spontant nøytraliserer sine egne tilhengere, fratar dem enhver maktposisjon og forvandler dem til irrelevante observatører i sitt eget politiske mareritt. For de samme ikke-markedskreftene libertarianerne hevder å utfordre, kunne knapt designet en mer perfekt ideologi for å nærmest nøytralisere politisk motstand. Den er heller ikke en motkraft, men et intellektuelt leketøy for de maktesløse, men en ideologisk sandkasse hvor de hjelpeløst rasjonaliserer sin egen irrelevans, mens den faktiske politiske kampen utspiller seg langt utenfor deres fåfengte forståelsesramme, eller så godt innenfor at de heller ikke ser det for hva det er. Dette har allerede blitt utnyttet politisk i USA, hvor libertarianismens naive doktriner og tech-fanatiske forestillinger nå fungerer som et ideologisk vern for oligarkiske interesser.

I så måte er heller ikke libertarianismen en trussel mot systemet, men en av de minst sofistikerte politiske rasjonaliseringene som noensinne har blitt organisk fostret. Det er en ideologi så fundamentalt forstokket at selv dens mest dyptgående tilhengere aldri vil utgjøre annet enn en bemerkelsesverdig latterlighet. Vi har altså å gjøre med enda en ubrukelig, villfaren skikkelse i den ideologiske idiotien. Libertarianismen er en levende manifestasjon av selvgående politisk sterilisering, en frihetsfanatisk fallitt som glorifiserer konsekvensløshet som prinsippfasthet, middelmådighet som appell, og intellektuell feighet som moralsk overlegenhet.