«Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Eksposisjon

Når jeg hevder at det er et mer basalt grunnlag for å konstatere demokratiet som en logisk forfeilet styreform i praksis, så vel som teoretisk, men spesielt så teoretisk i den forstand, så fnyser og ler dumme folk.

Med «dumme folk» her mener jeg helst idiotiske pseudointellektuelle som jeg noen ganger må snakke med eller av nødvendighet konfronterer.

Dette er gjerne folk med komparativ intelligens som jeg antar tilsvarer noe i sjiktet 120-140 I.Q, men det har også med skolering å gjøre.

Disse misforstående folka kommer ofte med det de forestiller som de mest selvsagte og sylskarpe innvendinger mot mine, faktisk mer konkrete påpekninger, dog deres, uten videre resonnement eller noen som helst robust bevisteoretisk støtte.

Eksempelvis er disse «sylskarpe» argumentene noe slikt som at: «Nei, demokratiets nytte er vel et empirisk spørsmål», hvilket gjør at jeg ler enda mer enn hva de gjorde. Slike uttalelser blir bare å regne som ‘komikveld’.

Men det er en dårlig vits, basert på dårlig ‘humor’ ut i fra svak logisk systemforståelse.

Det å eventuelt forklare disse hvorfor det er slik er ikke en utfordring, men et problem. Det er snarere et personlig problem for dem å faktisk skulle forestille seg selve argumentasjonen som av nødvendighet inngår i et slikt logisk resonnement. Det er en måte å forstå en større struktur systematikk som de fleste ikke har. Således er det for de fleste bare tøys, og alt for heller «flyte», tenker dem.

Èn av grunnene til at det er så komisk, er det at logikken i seg selv, per ekstensjon, ikke beviser substans, men distingverer form og kategorisk bruk av slikt i argumentasjon samt all synbar kontekst, dvs. premisser. Forskjellen er diametral.

Det å insistere og hevde at slikt egentlig er pure «empiriske spørsmål» er så misforstående med tanke på logisk anvendelse, som uansett ikke er noen hindring i det hele tatt av logisk-empiriske formål.

Samtidig, så har «samfunnet», som en logisk «entitet» og vitenskapelig objekt, det med å laste på med masse aspekter og såkalte «nyanser», som umiddelbart overvelder reaksjonære og små-tenkere når man skal distingvere grader fra vesentlighet i en videre analyse. Disse kommer aldri i mål, fordi de er forvirret og ofte totalt feilaktige i sin tankeutøvelse. Dette skinner gjennom på mange fagområder, og avhenger nok av institusjonell- og individuell intelligens. Man kan nok kanskje skylde litt på det elendige «grunnskolesystemet», hvor man ikke engang lærer selv det minste og mest fundamentale av logikk. Mye av feilen og mis-fokuset skriver seg fra at folk ikke engang lærer seg enkle argumentasjonsformer.

Men det er kanskje ikke så veldig rart at de fleste derfor ikke evnene og forestillingene som er nødvendig for slikt. Dette selv angående de som opplever seg selv som dypt inne i denne tematikken, eller verre, at de har «akademisk bagrunn», som i deres hode forestiller at de kan ikke ha ‘oversett’ noe såpass fundamentalt som logikk som disiplin? Tilfellet er dog nettopp dette, samt at folk har for vane å forveksle kunnskap med intelligens, og evne til tenking. Denne teksten er ikke for alle.

Man kan støte på mye av det som minner om fundamental tanke-inkompetansen i ingeniørbransjen: Har noen ikke forutsetningene og selve lærdommen inne, så er de ikke kapable å gjøre noe som helst riktig, og de er gjerne derfor ikke i stand til å finne opp geniale løsninger på problemer, like så. De blir fort faktisk ubrukelige.

«Beviset» for at man har ‘rett’ i øyemed av ingeniørkunsten, er gjerne det at selve innretningen man stiller opp fungerer iht spesifikasjonene og gjerne litt mer enn det.

Utøvelse og utvikling av logikk har i så måte de samme karakteristikker og kriterier for nytte: Enten så fungerer det, kan implementeres som reelle løsninger, og er sådan gyldig, eller ikke.

Alt gitt at det er enighet vedrørende de materielle premissene.

Liberalismens såkalte ‘parakonsistente natur’

Premiss 1, perifert, men likevel

—Demokratiet er fremdeles en fallitt med tanke på dets effektive politiske styringsfunksjon

Som kanskje kjent, så er det egentlig i teori og hovedargumentasjonens hensikt her, tilstrekkelig å anføre at demokrati er potensielt meget feilsluttet ved å nøysomt ekstrapolere fra den logiske forbrytelsen at det å appellere til flertallet, for å tilnærme seg «sannhet», ikke nødvendigvis medfører en ‘rett’, eller at noe nødvendigvis derfor er korrekt.

I tusenvis av tillegg til dette kommer blant annet demokratiets desentraliserende og demagogiske funksjons-struktur, med tanke på alt fra fundamentale ansvarsmekanismer, manipulasjon, under-optimale kompromiss til ren kynisk utnyttelse og endemiske totalitære vesen etter som det ekspanderer sin meningsbeholdning.

Argumentet er at demokratiet bare er en snusfornuftig samling av middelmådige mennesker som egentlig bare lirer av seg nesegrus-argumenter i navlebeskuende problemstillinger, ofte problemstillinger som ikke er i nærheten av å enten være relevante for samfunnsfunksjonen, ergo, perifer, mindre relevante saker av en viss sosial «støy», eller problemstillinger som er så misrepresentert og full av løgner andre interesser enn samfunnsnytten man angivelig snakker på vegne av.

Premiss 2: «Enten eller»

En politisk styringsfunksjon er optimalt tjent med å være av en klarest mulig retning og ‘ansvarlig’ (konsekvens-konsistent).

Om en masse folk vil ha liberalisme som doktrine, så la dem få det, på en eller annen måte. Men slikt må helst først dimensjoneres i form av en moderne statsforfatning, noe Norge og de aller fleste land ikke har. Dette mer eller mindre på bakgrunn av konstitusjonelle og blivende tradisjonelle forhold lagt til grunn.

India er et eksempel hvor denne grensedragningen er enda vanskeligere. Spesielt da med tanke på mange «liberale» spørsmål som støter på andre mer faste samfunnstrukturer som blant annet kastesystemet.

Og i Sovjet hadde man «marxisme», kollektivisering og en viss planøkonomi, og se hvordan det gikk, og har gått siden andre steder foruten dens idiotiske teori. Ta også med i regnestykket at dette ble gjennomgripende i Sovjet, dog med en viss tradisjonell familiestruktur i bånn, noe som presumptivt bidro til at det hadde en viss funksjon utover det dagens ny-marxister og liberalister forfekter å skulle realisere som «rettferdighet» i dag.

Mange forståsegpåere og nærmest rasjonaliserende kapasiteter kommer slengende med selvfølgeligheter som at «konservatismen» ikke kan lykkes i kampen mot liberalismen fordi konservatismen alltid står i for sterk kontrast med den teknologiske utviklingen, som bygger forutsetningene for samfunnets strukturer og institusjonelle funksjon derav. Samtidig som dette er åpenbart, så er det hverken et fullkomment argument eller bevis på hvorfor (ny)liberalismen ellers vinner frem på bekostning av tradisjonen i dag. Forklaringskraften for denne teorien er laber, spesielt når man skal forsøke å anvende dens holdepunkt på den mer sosiale fronten, hypotesemessig på den måten at større velferd og effektivitet i samfunnet frigjør folks sosiale ønsker og menneskelige ånd jamfør blant annet m.m. Hegels historieteori etc.

For å gjøre det kortest mulig: Disse marxistiske materielle forklaringene holder ikke mål alene som system eller generell bevisteori. Dette er dessverre forklaringer for «dumme folk», eller folk som ikke ser eller tenker særlig langt og klart, og som har begrenset systemforståelse, deriblant begrenset interesse i logikk og forståelsen av dens universale bruk.

Man kan stille opp et utall motargumenter som kvester denne labre historieforståelsens bidige hypoteser. Man trenger ikke se lenger enn det såkalte «behovet» for import av arbeidskraft i kontekst av «behovet» for frihandel og industriell «globalisme», men dette blir underordnet og av liten hensikt i det videre her. Her støter man på problemer som ikke lar seg utlede eller i alle fall effektivt argumentere for.

Premiss 3: (korrekt DEFINISJON) «Liberalisme»

«Liberalisme» er den luftige tanken om at sosiale prosesser og utfallene derfra (lærdommen, bla. betinget av «likestilling»..) vil sørge for en konstruktiv og videre rettferdig utvikling av samfunnet.

Dette forstår ikke konservative tullinger, dessverre. De har som oftest andre dumme definisjoner og feildefinerte forståelser.

Ei heller de mest ihuga liberalistene forstår dette. De vil bare ha tilgang på en slags politisk rett til å gjøre opprør mot folk som er sterkere og penere enn dem selv. Enkelt sagt.

Idiotiske forkynnere av «Libertarianisme» forstår heller ikke dette, men rubriserer på sin side hele opplegget ned til «frihet» fra staten og rettigheter på basis av desentralisert eiendomrett som motpol til blant annet «sosialisme».

Premiss 4: (kongruent DEFINISJON) «Konservatisme»

«Konservatismen» er tanken om at de sosiale prosessene bør være underlagt visse verdier. Altså, verdier som da presumptivt ikke er av en høy kontradiktær natur, kongruent med andre og i potensiell konflikt med det foregående premisset ift. innholdet i «Liberalismen», som innfortolker at den «liberale prosessen» nødvendigvis vil være samfunns-konstruktiv, både umiddelbart og på annen sikt og vis.

Dette er den ideologiske motstriden i en rimelig redusert essens med tanke på det videre henseende.

Tilleggs-premissene vi kan utlede fra liberalismens ‘natur’, er at den er ekspansiv og flyktig med tanke på en beviselig systemfunksjon. Det være funksjon i praksis så vel som politisk teoretisk, inkludert i så måte på et typisk demokratisk vis.

Mer eksplisitt: Liberalismen (ekspansive) vesen indikerer for å være av en manglende sannsynliggjort og verdimessig uniform kongruens med tanke på blant annet hvor dens liberalistiske «frihet» støter «fremover», og så hvordan den der møter, f.eks. i hvilken juridiske form og kompromiss, samt utleder såkalte rettigheter derav.

Et mer generelt og oppsummerende premiss er sådan, både med eller uten konservatismens støtte, at liberalismens sosiale prosesser, med sine vedholdende konfliktvesen, innebærer politiske tilstander som potensielt er endemisk under-optimale. I «Liberalismen» er alt ‘flytende’ og således mer relativt enn de mer statiske «konservative» verdiene.

Liberale prosesser og dens konsekvente utfall i praksis er således ‘usikre’ med tanke på kriterier som blant annet det ikke eksisterer særlig historisk-empirisk belegg for, noe som bidrar til de mange forskjellige dystopiske/utopiske forestillingene rundt «Liberalismens» frigjøringer.

Dette være eksempelvis (veldig enkelt og banalt): Er det «bra» at homofile kan adoptere enslige barn? For barnet selv, for samfunnet på sikt, for produksjonen, for alt, generelt?

Utvid denne type spørsmålsstilling og skeptisismen som kreves ift. større politiske spørsmål, også på siden av såkalt «konservative», og denne empiriske ‘usikkerheten’ vedrørende liberalismens faktiske, funksjonelle nytte i samfunnet fremstår å være av en enorm vekt og av få rasjonelle mål.

Premiss 5: «Parakonsistens» ?

Parakonsistens veldig generelt, men anvendbart her, handler om det å unngå feilaktige konklusjoner og utfall av og på bakgrunn av mulige kontradiksjoner. Det være systematiske og/eller rent logisk-tekniske motsetningsforhold hvor enn mulig. Man kan forestille parakonsistens som et teoretisk rammeverk og feilsikringssystem mot at binariteter kræsjer. Sådan er dette som en slags ‘mangfoldslogikk’ å regne; hvor flere entiteter, premisser og utfall av en større kategorisk kvantitet enn minimum to innbefattes. Parakonsistent logikk er en underliggende og klassisk-kontrær logisk disiplin hvor nytten og selve muligheten av flere enn to følgelige slutninger gjøres mulig.

Men det handler ikke om å nødvendigvis godta kontradiksjoner. Parakonsistens handler om å godta eksistensen av mulige kontradiksjoner og navigere «rundt dem». Veldig likt med det mangfoldet, demokratiet og «Liberalismen» mener å skulle tilnærme og orientere seg politisk.

Datamaskinen du sitter på nå har det som i en mer vesentlig forstand beror på parakonsistente konsepter, som blant annet gjør at om èn del av systemet faller ut, så slår en annen funksjon inn for å unngå unødvendige «datakræsj». Enklere enn dette trenger man ikke å forstå per nå.

I så måte er «liberalismen» her mer enn generøst imøtekommet med tanke på den logiske anvendelsen som anvendes for å sammenligne og legitimt så sammenfatte poenget vedrørende dens forfektede ideologiske funksjonsnytte i en meget enkel logisk matrise-fremstilling.

Dette premisset (#4) bygger videre på det at om «konservative» v.s «liberale» opprinnelig er et verdig premiss å statuere politiske forskjeller på i dag, så bør motstriden derav, og generelt mellom disse partene, dermed utgjøre og være betydelig nok til å i logisk forstand og kontekst innebære premissverdige representasjoner som posisjoner av «A eller B», «A og B», evt. ikke «A eller B», hvilket er en videre materiell disjunksjon hvor alt annet enn faktisk «A» og «B» følger.

Denne ‘kaostilstanden’ symboliserer den demokratiske kompromissgangen og teoretiske dysfunksjonen, og hvordan denne prosessen i seg selv tærer på den overkommelige nytten av å opprettholde både «A» og «B», altså samtidig og over tid, fremfor bare èn av dem om gangen.

Premiss 6: Generelle forestillinger

«Liberalisme» betinger en vesentlig ideologisk ‘kræsj’ mot «konservative» i en felles systematikk. Mens konservatismen vedkjenner seg faste, teoretisk-tradisjonelle «verdier», så handler «liberalismens» fremvekst mer om en hypotetisk nytte av denne potensielle liberaliseringen og prosessene rundt den.

«Liberalismens» vesentlighet, per teknisk-logisk konsistens, er derfor å betrakte som en parakonsistent syntetisering av funksjonsnytte, mens «konservatismen», på den andre siden, henvender seg til en mer teknisk stringent og dessuten historisk sannsynlig syntese av funksjonalitet.

Det som kan demonstreres i det følgende er at selv i et parakonsistent; «Liberalistisk» politisk paradigme, hvor det lates til at «Liberalismen» vesentligheter har så mye (politisk/’demokratisk’)nytte—eksempelvis «frihet» —og potensial ellers, fordi det henvender seg til et potensielt konstant «mangfold» av ‘holdepunkter’; muligheter av mot-teser, og derav sosiale/økonomiske synteser,

Samtidig, og innenfor det samme logiske rammeverket, så skal kan man demonstrere at den reelle teoretisk-tradisjonelle systemnytte som en «konservativ» posisjon tilsvarer, har en større faktisk kongruens, altså funksjonell overlapping med tanke på logisk konsistens enn den parakonsistente og alluderte «Liberalismens» ‘motsetningvise mangfoldiggjøringer’ og teoretiske potensial og ideal.

Forklaring (legende)

Figur 1

Dette er en matrise av den enkleste formen parakonsistent konfigurasjon i hva som blir et binær-logisk system, hvor «A» og «¬ A» (ikke A) utgjør premissene.

Fargene blå og rød indikerer hver enkelt posisjons premissvise «rekkevidde»

«F» betyr «falsk», og indikerer logisk ugyldighet.

«U» betyr «usikker», og indikerer logisk usikkerhet: Et uavdekket potensial og mulighet for kompromiss eller unngåelse av kontradiksjon, altså, hverken nytte eller nødvendigvis ikke-nytte.

«⊤» er tegnet for «sant», og indikerer at posisjonen logisk følgelig: Funksjonalitet.

Som man kan se, så følger det av premissene her at det eksisterer to gyldige posisjoner. To falske, og to usikre. Det svarte området på alle figurene indikerer det parakonsistente potensialet. I denne figuren består dog premisset kun som en teknisk negasjon av seg selv, og gyldigheten av den usikre posisjonen vil i så måte kun kunne utelukke «A» i seg selv, og er derfor irrelevant «A» som system.

Enten 1 eller 2. ≢ , representerer overgangen og valget mellom et primitivt over til et system av en mer teknisk diskriminerende og syntetiserende funksjon. System i Figur 1 bringer over i et system med flere konstituenter og kombinasjoner, som der blir «B».

Figur 2

De samme symbolene gjelder her.

Av hovedpremisset «A ∨ B» (A eller B) følger det således fem gyldige posisjoner, mens det er tre usikre og en falsk. Eksempelvis, når «B» er «U»sikker og «A» er falsk, så er den konsistente følgeligheten i en parakonsistent konfigurasjon «Usikker», noe som indikerer et visst logisk potensial eller konflikt, men altså ikke funksjonalitet i seg selv.

Man kan forestile seg «U»sikre posisjoner som entiteter av ingen eller potensiell unytte, det med tanke på optimalisering og politisk/ideologisk funksjonell systemnytte derav.

Imidlertid så er det ingen teknisk kongruens mellom «Liberalismen» og «Konservatismen» relevant spørsmålsstillinger (posisjoner) i form av «A» eller «B»; det er ikke noe slikt kompromiss tilgjengelig. Derfor forkastes følgelig Figur 1 og 2 som praktisk tese og styringssystem av begge politiske parter.

Et nytt og logisk følgelig rammeverk hvor både «A» og «B» er samtidig gyldige premisser vil således kun være en mulighet hvis og kun hvis 1 og 2 forkastes. ≡, og System «A ∧ B», Figur 3 anordnes.

Men som matrisen og premissbeholdningen i Figur 3 viser, så er det drastisk færre faktiske gyldige posisjoner enn hva man potensielt hadde i Figur 2. Spesifikt seks mot kun èn samt kun ett gyldig kongruent utfall. Den totale parakonsistente beholdningen i Figur 3 er likevel fremdeles like mange, tre mot tre.

Boksene med både oransje og rød overlapping, i alle rammer, indikerer simpelthen ikke-parakonsistent gyldighet i hvert system. Altså det indikerer den klassiske, faktiske nytten, om man vil.

Disse matrisene er formelt identisk med de over med noen unntak, deriblant at «b» her betyr «begge»; sant og usant, i stedet for «usikker».

Figur «2»

Figur 2 i illustrasjon 2 er til forskjell fra alle de andre i illustrasjon 1 en anskueliggjøring vedrørende at det er ingen effektiv vesenforskjell mellom «A» eller «B» og «P» derfor «Q» (→), med det forbehold og detalj at «P→Q» følgelig ikke impliserer noen eksklusiv parakonsistent kvalitet, men snarere, mer kongruens (pga. Implikasjonen av likhet, evt. føyelighet mellom to ‘politiske blokker’ à la venstre-høyre).

Altså, der hvor det er kongruens fra før så medkommer det med ingen ytterlig (logisk) faktisk funksjonell systemnytte i et parakonsistent system, men tvert om, kun konsistens. Påpekningen er kanskje noe for subtil, men likevel langt fra triviell i både denne og en videre kontekst, samt i større og ekstrapolerte konfigurasjoner av argumentets form.

Så, hva «beviser» egentlig dette?

Det indikerer logisk, men i klartekst, at de diametrale posisjonene vedrørende «Liberalismen» vs. «Konservatisme»—som angivelig, i «kulturkrigen», kan sies å trekke i hver sin retning politisk, ikke er av noen politisk funksjonalitet, først og fremst rent kvantitativt i så måte, men også av sekundære kvaliteter. Med andre ord: Ethvert «mangfold» på denne logisk forestilte basis og fremlagte premisser, er og blir fundamentalt ‘sub-optimaliserende’ og funksjons-destruktivt i en slik fortsettelse.

Man må nok også understreke, igjen, at dette også er et system-strukturelt argument som oppstiller et mer kvantitativt bevis på hvorfor evt. «liberalistisk politikk» og dens diskurs, teknisk, spillteoretisk, og mer generelt opportunt sett, som oftest vinner frem i en allmenn og demokratisk kontekst.

Forestillingsevnene settes nok på en god del prøve her, men argumentets form er likevel nokså enkelt, og kan likeledes ekstrapoleres videre også. Forutsetningen for å forstå den fundamentale naturen ligger i diagrammene ovenfor.

All empiri i form av begge politiske retningers inkongruente ideologiske posisjoner kan således også teoretisk kvasi-operasjonaliseres og ‘mate’ inn i slike matriser, og man vil etter hvert kunne utvikle et kvantitativt rammeverk for å kvantitativt beregne selve unytten og dysfunksjonen i den politiske diskursen og mellom de ideologiske konstellasjonene.

Spesielt i så måte ved å anbringe politisk argumentasjon (premisser) i en form hvor både «A» og «B» skal representeres i stedet for en mer følgelig «A» eller «B», men selv slikt forekommer aldri, egentlig i demokratiet, og ikke frivillig fra hverken den ene eller den andre parten i betydelige spørsmål hvor det er motsetninger.

Så kan man til slutt spørre: Men hvorfor taper så «høyresiden», de kristenkonservative, «nasjonalkonservative» etc mot «venstresiden» og «liberalismen»? -Er det ikke pga. teknologi?

Nei, det er ikke nødvendigvis pga. teknologisk utvikling, hvilket er alt for snevert.

Snarere er svaret så enkelt som det går an å notere logisk som her demonstrert: Fordi de «konservative» simpelthen har gått med på å operere i et kontra-klassisk, parakonsistent politisk paradigme, som i vesentlighet og politisk struktur er og innebærer en «liberalistisk» diskusjon og demagogisk forestilling av den politiske virkelighetens pseudotekniske funksjonsnytte. Denne nytten later til å være «universell», på mange effektive måter, foruten konkret logikk, selvsagt.

Samtidig så insisterer «konservative» å holde på sine kategoriske verdier og rettigheter, ikke de universelle og flyktige.

Ellers er det klart hva som dikterer. Svakhet og ignoranse for struktur, deriblant ignoransen for logikk i seg selv! Bevisene for det er overalt og overveldende sådan.

Det strukturelle beviset og kvantitative argumentet for hvorfor dette er mulig er således demonstrert her.

Dette rett og slett bare på bakgrunn av veldig enkel logikk, men hvor mange oppfatter selv det?