Jordan Petersons «konservative manifesto» — En intellektuell svekling på steroider og medisiner

Introduksjon til videre kommentar

Psykologen Jordan B. Peterson, med norsk ætt vel å merke, har lagt ut en video der han legger ut om det han kaller for «A conservative manifesto», et ordspill på «The communist manifesto» (duhh..)

Verket, som jeg enda ikke har fått tak i per skrift, og kun sett på youtube-kanalen hans, er ment som en slags geleide, et løpende dokument for hva Peterson betegner som «center right» og «classsic liberal(s)», med andre ord, to politiske orienteringer som på sett og vis allerede har feilet og som bare vil fortsette å feile som følge av flere av deres bekjennelser i forhold til politikk og samfunn forøvrig.

Uten å gå inn på akkurat dette nå, så fortjener likevel et slikt ambisiøst menings-forsøk å høres, selv om stemmen til Peterson er i veldig irriterende—høy, spinkel, skjelvende. Det slår meg, og har gjort det lenge, at Peterson, til tross for sin voldsomme popularitet og etter hvert betydelige rikdom, enda ikke presterer å høres det minste selvsikker ut rent vokalt. Han har også blitt veldig svekket med tiden.

Det er også alltid noe som skurrer og har skurret med Peterson, lenge. Da jeg pisket meg til å lese «Maps Of Meaning» fikk jeg nærmest umiddelbart bekreftet blant annet hvorfor fyren høres ut som han gjør. Det er en svakstilt skikkelse og dypt traumatisk person dette er snakk om. Og dette har ikke Peterson lagt noe skjul på heller. Han har tvert i mot vært meget åpen og ærlig om sine tap og problemer, inkludert avhengighet av medikamenter, seksuelle tanker om sin datter og svakheten som ektemann.

Mitt syn på Peterson er ganske enkelt, i motsetning til de mange som konspirerer rundt hva hans hensikt er, ondsinnet, opportunistisk, sjarlatan, motsigende, eller hva som med videre medfører av hans intellektuelle mangler for hans tanketomme eller mer ukritiske «følgere».

At Peterson er en selverklært sionist som som nå jobber for slike, per kontrakt, er hverken ingen overraskelse eller noe som jeg bryr meg særlig mye om enn så lenge fyren kan argumentere og forholde seg i det minste konsistent og klar med noe av verdi å si. Men dette er dessverre ikke tilfelle heller.

Peterson har glidd mer og mer ut som en slags guru, en selvhjelps-guru i så måte. Det er ingenting spesielt eller eksplisitt med Petersons arbeid. Bare de mindre intelligente og normies vil påstå at det Peterson sier er banebrytende, på noen måte. Hans popularitet vedlikeholdes som oftest av å intervjue idioter eller å la seg intervjue av dumme folk som i og for seg ikke forstår noe som helst.

Men slikt kan få nærmest hvilken som helst person av litt mot og standhaftighet til å se helt eksepsjonell ut i fra middelmådighetens perspektiver og forståelser. Folk flest er så kuet og tørstende på den såkalte «høyresiden», at de tar seg til takke med nærmest hva det skal være av slike figurer og intellektuelt oppkast som serveres dem. Til stor applaus. Dette viser bare hvordan pop-kulturen i seg selv er og blir degenererende. I Kina har man faktisk forbud mot slik dyrking av tøv, uten at jeg støtter det, men det er spesielt.

Peterson er en psykolog, og dette er som kjent en pseudovitenskapelig anti-disiplin hvor tredjesorteringer generelt finner på mye fjas i sin relativt store ‘yrkesfrihet’.

Peterson selv har vært såpass diplomatisk med all motbøren han har fått fra den reelle «høyresiden», at han selv sier, ganske stolt, at han er helt fornøyd med å være den dumme manns intellektuelle fyrtårn, noe som er helt greit. Dog, spørsmålet forblir legitimt: Om hva og hvor leder dette såkalt intellektuelle fyrtårnet vei hen?

Foruten bøkene til Peterson, som nærmest er helt ubrukelige, skal jeg med det meste i behold og mente, men nokså enkelt ta for meg hans nylige proklamering i form av dette konservative manifestet, et arbeid som Peterson selv sier han har «jobbet med i mange tiår», eller, som er et resultat av tenking på lik tids basis.

Peterson liker tallet 12-13. Og han har derfor stilt opp tretten separate, men likeså ikke så forskjellige faktorer som sammen konstituerer det han forstår som underliggende verdiene for «konservatisme».

Disse er «humility, «autonomy, «liberty», «identity», «responsibility», «tradition», «truth», «agency», «merit», «community», «stewardship», «justice» og «unity».

Manifestet går ut på å så forklare hva som menes med disse konservative entitetene.

For å gjøre det kortest mulig, så kan man allerede se at disse faktorene oppstilt av Peterson som nærmest essensielle, overlapper hverandre i varierende grad, ofte nærmest totalt, og dette er noe som preger hans pleonastiske omtale generelt; verbal overlapping og mange ord, men uten noe særlig bak eller klargjørende av verdi i front. Det er slik en sjarlatan og plagiater opererer i mangel på enten originalitet eller simpelthen uten noe av verdi å stadfeste. Dette er også gjennomgående i den eneste boken jeg har lest av ham, «Maps of meaning», hvor det renner over av slikt nonsens og tvetydig kommunikasjon om det Peterson selv forstår som «kaos», noe som tydeligvis preger han mye mer enn hva han er klar over selv. Selv etter mange år med «tenking». Og desto mer sørgelig er det hva som følger.

(relativ) Kort analyse og gjengiving

med sitater, parafraseringer, uthevelser og video-tidspunkt

Videoen starter med at Peterson kvalifiserer at (forbehold om ikke perfekt sitert):

«I have to read it(manifestet), because it pushes my cognitive ability»

«I suspect it calls for several listenings»

Peterson går ut i innledningen 3:27 med å snakke noe unødvendig, løst og overdådig om kriser og «kaoset», mangelen på «mening»..og hvordan dette fungerer demoraliserende, degenererende og deprimerende (på ham selv kanskje) for samfunnet forøvrig. Dette er greit nok, men lite konkret uten at det er noe å pirke på. Det er hva det er. En slags scenesetter.

Peterson starter så med «Humility» 8:27

Dette handler om såkalt ydmykhet og tilnærming til store spørsmål, inkludert samfunnsprosesser og så videre. Dette motsatt til hva han sammenligner med tvang og forutinntatt hovmod, som gjerne betinger typisk venstreargumentativt vås.

Det er vanskelig å være uenig med Peterson her fordi det han sier er konvensjonelt rimelig og nærmest selvsagt.

Men det som feiler er dog hvordan denne ordrike, men banale poengteringen, vel og bra i seg selv angående en god egenskap, sådan skal fysisk implementeres med hvilken form i dette samfunnet av konservatisme som Peterson fantaserer om i sin fremstilling?

Dette har han ikke noe konkret svar på, selvsagt, noe som nærmest umiddelbart gjør alt han sier intetsigende og irrelevant. Som vanlig, i så måte.

«Liberty» 9:30

Prosessen av friheter og samspillet mellom dem.

Her går det dårligere for Peterson. Han unngår tropene av «Frihet», riktignok, men å forandre ordet gjør ikke hva man egentlig mener å formidle effektivt bedre.

Peterson tyr som vanlig til en blanding av helt generell omtale og tvetydigheter og lister blant annet opp trivielle momenter som at:

«Liberty allows people to think authetically», ja, han mener det, i tillegg til at det 10:28 (…) «allows for [people] to consider a diverse set of possibilities»

Dette premisset er nærmest identisk, av betydningsløse modifikasjoner, med standard venstredominerende dogmatikk og mangfoldssnakk om «diversity», bare med et annet ord «liberty». Så enkelt er det, faktisk. Petersons adjektivtunge overlessing gjør ikke dette til noen bedre tilnærming eller av større forståelse enn marxistene han formodentlig spiller opposisjon til. Det er bare snakk.

«Autonomy» 10:51

Peterson fortsetter denne forstillingen. Og kjører videre på et overlappende faktum og appell til at store tall og forholdmessigheter av og i utvalg har større sjanse til å produsere en passende løsning på et spesifikt problem. Dette er banaliteter og helt fundamental spillteoretiske standardiseringer, så vel som Peterson eget område—evolusjonslæren, selv om Peterson ikke engang er en biolog, men så vidt jeg forstår har utdanning innenfor statslære(statsvitenskap eksisterer ikke) og psykologi. Peterson like gjerne mikser inn med malplasserte analogier av set-teori i samme slengen, noe som er helt unødvendig.

Men Peterson er så sløv at han tar det litt lenger, kanskje i mangel på noe bedre å si, ved å påstå at ubegrenset autonomi fordrer de «optimale løsningene» mot sentralisering og monopolistisk, korporative stater (fascistiske, muligens) 12:10

Dette er en ganske idiotisk påstand, i alle fall når det dreier seg om politisk ideologiske systemers fundamentalisme og utmålingen av slikt da det rett og slett blir for banalt, ergo, intetsigende snakk som både skjønnmaler frihet separert fra liberale doktriner ellers, som burde vært innbefattet i det første.

Hvor trivielt dette effektivt er kommer forhåpentligvis til syne deretter når Peterson sammenligner alt med 13:10 «the free market» (inkludert, of ideas), og hvordan dette burde vært «unapologetically recognized and promoted» som en slags naturlig markering og åpenbarig motpol til kommunisme(r). Det er rett og slett elendig.

«Truth» 14:03

Peterson fortsetter hamringen, med litt andre ordvalg og vinklinger, på mangfold er forutsetningen for alt av løsninger. Med dette indirekte argumenteres det også for at «sannhet» er en prosess, noe som er greit, men at dette er en sosial sannhet blir imidlertid feil, og igjen, en konstitusjon av forestillingen om at kunnskap og sannhet er noe som man skaper fremfor noe man streber etter å posisjonere seg med.

Predikabelt nok, så ender Peterson opp med, i sin ordgrøt, å neglisjere «sannhet» ned til potensielt sosiale prosesser og noe vedrørende mer moderat diskurs (15:40). Det er dessuten helt, totalt, latterlig, unødvendig å ta ordet «sannhet» i sin munn fra et ideologisk perspektiv. Det er helt banalt og infantilt.

«The truth is not a process, not a state» 16:05.

Sant nok, men uten å bli for pedantisk, så er «sannhet» en sann representasjon av det som kan forestilles som «naturlover» i den eksisterende, enhetlige, objektive virkeligheten. «Sannhet» er ikke en syntese som uten videre kan vilkårliggjøres etter eksempelvis behov eller f.eks. (sosiale)’hensyn’.

Skal man først ta «sannhet» i sin munn, noe Peterson selvsagt begir seg med, så må man i alle fall forstå såpass. Peterson kunne heller snakket om noe mer konkret og mindre vrøvlete, eksempelvis hvordan man som samfunn og per ideologi skal gå frem for å forhindre at vilkårlig kunnskap blir et maktmiddel mot folk på basis av appell til autoritet. Men han er for teit.

«Agency» 16:52

Peterson raver videre og snakker om agency, egenråd(ighet)—ikke noe mer sies her som allerede ikke har vært adressert ellers i form av autonomi eller «liberty» i ord-kavalkaden fra psykologen. Det er bare mer smør på flesk og nært sagt intet nytt eller av kritisk masse og bemerkelsesverdig generelt foruten at det lader opp til neste moment som i alle fall nærmer seg noe som kan minne om en kritisk, kontroversiell kjerne-tematikk.

«Identity» 18:51

Det springende punktet, hvilket Peterson har fått mye kritikk for å drive med hykleri, spesielt med tanke på gruppeidentitet, tribalisme vs. individualistisk appell.

Peterson klarerer for at identitet ikke er noe «subjektivt» kreert; egenfunnet, men snarere skapt i relasjon med andre, via kommunikasjon, utvekslinger, og distinksjoner forøvrig. Dette er fundamentalt Hegel 101, og ikke bemerkelsesverdig ift. hva «konservatismens» krefter nødvendigvis distingverer, tvert i mot, egentlig.

Men så kommer det: Når Peterson understreker, klart, at såkalt «Sovereign citizenship is most meaningful identity» og at dette er hva konservative kan ’tilby’. 19:42

Vi er således inne i kjernen av konservatismens fallitt: At borgerskap er rent utilitaristisk betinget, under «naturrett» m.v universelle «menneskerettighetene», og eventuelt gudegitt i berammelse og konstitusjonell sammenheng med videre. Her kveiler feilslutningene og fortolkningene seg sammen raskt i mange rasjonaliseringer og sammenhenger.

Peterson er en anti-nasjonalist. Og han kan like greit fortolkes som en hyklersk sionist i denne konteksten, da han forsvarer Israel og jøder, spesielt, på ett sett vilkår, mens han nærmest fordømmer andre for å følge de samme føringene, uten å gå nærmere inn på denne problemstillingen her. Peterson er også, som nevnt, nå ansatt av sionister i the DailyWire, hvor han mener å skulle bygge et «imperium» sammen med gnomen Ben Shapiro.

Problemet til Peterson, når det kommer til appell, og delvis av motivasjonene som ligger bak hans ideologiske overbevisning, er at man naivt går ut i fra at ting som appellerer til ens eget «konservative» segment av befolkningen: klasser, nasjonaliteter, samfunn og så videre, automatisk appellerer til alle enn seg selv. Dette er akkurat den samme tankemimikken som gjelder for venstresiden, bare enda mer naiv fordi den blant annet ikke er tilstrekkelig hensyntagen banal, men kommer helt til kort når et gjelder blant annet det som populært formidles av sentiment angående «rettferdig fordeling» og utfallslikhet etc.

Peterson og «konsevative» tror at de skal danne en ny sosial orden, nå, hvor spørmål om såkalt identitet fremdeles er så kontroversielt at de helst unngår å røre ved dette annet enn å ‘røre’ mest mulige folk sammen, med de samme sivilnasjonalistiske definisjonene for at de ikke skal være særdeles «ulike» av identitet, ergo ønsker og så videre.

I stedet anrette en mer meritokratisk orden, hvor fløten naturlig flyter til toppen, så skal alle kjernes sammen i den «konservative» prosessen, med salt og syntetiske identiteter påprakket dem, av den såkalte konservative staten. Dette er bare tøv og noe folk ikke vil. Det er utopi som faller ut i sin helt egen dystopi, hvor de sosiale problemene bare, naturlig nok, vedvarer.

Peterson er for dum, pengesygen pg/eller hyklersk til å forstå eller villig til å se dette, men vil samtidig også ha slutt på det han kaller «hedonistic, and endless (subjected) rights», noe som jo er et diskutabelt poeng, definitivt sådan.

«Merit» 20:43

Det er ikke mye å utsette på hva Peterson har å si om meritt og potensielt en mer meritokratisk orden på samfunnet. Jeg er enig der, absolutt, spesielt det han innleder med.

«Responsiblility» 22:17

Derimot når Peterson penser over på ansvar og delvis også angående det han betrakter som «Stewardship», så blør han seg tørr med sitt mer eller mindre åpenbare følelsesmessige anliggende.

Det er ifølge Peterson, konservatismens mål å gi ansvar til folk, mening, ikke desto mindre, for å unngå «Grief» «pain» «anxiousness» for å finne mening som kan utligne det som er «the (inevitable) tragedy of life….» Bare en syk og ulykkelig mann snakker slik. Hva med å rydde rommet ditt, Jordan?

Likevel, dette er i og for seg uproblematisk å mene, men hvor forenelig er det med det foregående av konservative «kriterier» Peterson hittil har oppstilt? Hvordan implementere dette, eksempelvis sammenlignet med andre dommedag-sammenligninger fra andre ideologiske systemer.

Peterson fortsetter å bla. si at 23:40 «Conservatives can offer, ‘personal responsibility’, marriage, job, civic engagement(s)» (..) These are…«valid antidotes against short terms pleasures, hopelessness(..)»

Videre,

«Atonement through responsibility», samtidig som han snakker om en naturlig «unequal distribution of talents» 24:30

Peterson divergerer ikke fra gjengs «venstrepolitisk» snakk nevneverdig her heller. Hvordan f.eks. mener at konservative kan tilby ekteskap mer enn hva marxistene per i dag kan: Tilby nærmest hva som helst «ekteskap» forblir helt uadressert og ikke-spesifikt. Det blir med diffus og deprimerende moralisme, grunn eksistensialisme, sterilt tørrprat og ideer som allerede er forkastet av det berømte, mer liberale, «flertallet» i «demokratiet». Hva Peterson skal argumentere med ovenfor disse, spesifikt, i kraft av sin konservatisme, er ikke lett å si, i alle fall ikke for han selv.

«Community» 24:57

Her begir Peterson seg ut på en forklaring som søker å diagnostisere, via historisme-tilnærminger, hvordan «friheten» i vesten faktisk oppsto, hva som betinger den i dag, og hva som er den svakheter. Disse svakhetene skal angivelig la seg løse med «communities»—lokalt samhold og symbiose, men på hvilket grunnlag, jo, det foregående av verdier, ganske enkelt slikt, altså.

Peterson mener at «natural law» er forutsetningen for frihet, noe som er en vanlig fallitt, ofte betinget av hvordan man velger å tilnærme seg historisk utvikling generelt, som nevnt.

Naturretten er ikke noe som automatisk lar seg derivere til «frihet», på noen måte, med mindre man innfortolker andre, mer eksplisitte og omfattende «rettskilder», spesielt de som var dominerende i de samfunn som nøt blant annet teknologisk velstand og sivil stabilitet. Jeg tenker her selvsagt på de religiøse fortolkningene og implementeringen derav.

Problemet er at Peterson selv har demonstrert, blant annet i «Maps of meaning» at han ikke særlig behersker rettsfilosofisk tankegang. I gjengjeld har han hyppig blant annet uttrykt sin begeistret for «sterke», «intelligente», kvinnelige advokater i Toronto da han jobbet med dem i andre sammenhenger. Man sitter hele tiden derfor med ikke bare et vagt inntrykk at Peterson bare resirkulerer gjengs historisk dogmatikk, som om dette skulle utgjør noe overbevisende samfunns-teoretisk argument, for ikke å snakke om et mer effektivt mot-middel i nåtid.

Det blir for snevert og diffust, igjen, noe som også, igjen, illustrerer seg selv når Peterson drar opp produktivitet som en direkte, betingende funksjon av denne «friheten»..og det blir fort feil.

Peterson går fra ille til verre, når han riktignok påpeker at samfunnet som enhet må være korresponderende i en forholdsmessig grad for å optimalisere seg. Men så at de beste skal tjene de svakeste, «communally» 25:27 blir i overkant misvisende og en slags rar forestilling av sosiale etos som generelt betinger det individuelle, samtidig som dette automatisk skal være optimaliserende med tanke på alt annet generelt. Dette kvasi-sosialistiske synet følger han opp, senere, på andre måter. Poenget er at ikke noe av hva Peterson fabler om angående til og med gruppepsykologiske faktorer er slående nok til å rubrisere som kritisk eller avgjørende for «konservatismen» i nærmest noen av enkelttilfellene.

«Stewardship» 29:05

Peterson fabler videre på sedvandlig vis om såkalt stewardship—det være et identitetskonsept særlig innbefattet ansvarlig forvaltning, skikk og bruk, eierskap og en slags sponsor-tankegang i forhold til naturen m.m. Hva Peterson sier er nesten parodisk innholdsløst, slik jeg ser det. Det har ikke noe eksplisitt for seg overhode. Søker man originale innspill angående økologiske, naturvern og miljøanliggende spørsmålsstillinger, vil jeg også fraråde å konsultere Jordan B. Peterson. Denne delen er kanskje den mest intetsigende av dem alle under ett.

«Justice» 29:36

Grunnlovskonservatisme er ikke nødvendigvis et absolutt gode. Men slikt vil, for de fleste, spesielt de som ikke evner å forstå rettsfilosofi eller hvordan fragmentarisk lovsystematikk og konstitusjonssystemer generelt fungerer, alltid høres ut som en meget rasjonell idè i seg selv og i effekt mot hva som foregår.

Peterson begynner å bli veldig repetitiv og enda kjedeligere her. Ordbruken gjør lite for å fiffe det opp. Den er dårlig også. Han gir utrykk for stringens og moralistisk fundert motstand, generelt, og selvsagt mot marxistisk påvirkning og oppløsning, skal forhindre forringelse av lovverket i tilfelle av «case law»-rettsorden, og tegner egentlig opp en slags reaksjonistisk holdning, uten å selvsagt bruke dette ordet, som han sikkert er redd for å bli assosiert med. Peterson sniker også inn noe innuendo om lavere skatter, noe som sikkert faller i smak hos de fleste.

«Tradition» 31:05

Det begynner å bli kjedeligere, som sagt, og her driver Peterson kun med en slags aksentuering av det foregående, bare at nå dreier appellen seg mer om til autoritet og institusjonenes funksjon fremfor deres eksplisitte verdier. Dette blir også for grunt, da rettssystemene på langt nær er av noen fullkommen orden eller orientering, og det blir sånn sett å forstå som en appell til historien, men da en historie som jo på mange måter allerede har spilt fallitt den måten at man har havnet i en situasjon hvor disse institusjonene jo befinner seg i hva Peterson selv betrakter som et forfall.

Peterson later til at at mye av disse verdiene er «assosiert» med en ønskelig tilstand, noe som i alle fall er betryggende å høre. Han synser som generelt vanlig om likhetsprinsippet innenfor rett og justis, og bommer selvsagt der i den forstand at hans stadfestelse hverken er spesifikk nyttig, eller generelt riktig. Ingen er av nødvendighet «like for loven». Dette er en rettsdoktrine, et prinsipp, som først og fremst fremkommer i utmåling av straff, og heller ikke da kommer prinsippet til noe som er i nærheten av en slik kategorisk anvendelse. Prinsippet burde heller vært kalt noe annet, men alt av likhets-retorikk selger som sukkertøy blant unger i demokratiske diskurs-kontekster. Peterson snakker bare om dette, fordi han ikke har noe mer vettugt å si enn hva de fleste allerede tror, og sådan forventer å høre fra ham. Hvorfor fylle opp med dette preiket da? Jo, fordi han må jo si noe, samt, man må kanskje nevne det for å bli oppfattet som seriøs og «gjennomtenkt» med tanke på Guru-status.

Peterson hopper, noe bisarr, over på at ekteskap må komme før seksuell nytelse 32:26, som om dette er noe man i det hele tatt kan forvente skal appellere til andre enn, tja, si det? Uttalelsen virker atter påtatt som det andre stort sett oppfattes å være uansett. Mer snakk om ekteskap følger, og som nevnt, dette er litt av en dødfødt oppstilling. Det virker også å være redigert inn ganske slurvete.

«Unity» 33:26

Til slutt prøver Peterson å lime sammen alt det foregående, og dermed fremstille at uten samhold, sammenlignet med atomisering og galopperende individualisme, så vil ingenting fungere i helhet.

Det vinkles til at konservatisme har de beste forutsetningene på å implementere og vedlikeholde dette samholdet, i kraft av hva som ellers er fremsatt av kriterier. Ikke noe ekstraordinært hvordan eller nærmere spesifikt denne gang heller, selvsagt.

«Conclusion» 35:40

Heldigvis er det snart over. Og forhåpentligvis slipper jeg å lese og i alle fall høre mer av Peterson på en stund nå, og det skal bli godt..

Peterson jamrer litt om at eksempelvis makt er fælt i seg selv, og det er derfor at folk har det så dårlig og er så triste i samtiden, at vår «frihet», som forestilles som «gudegitt», fordrer stabilitet og og fremgang, og at derfor det er konservative som må få makten fordi konservative «we», «forstår» dette her bedre enn noen andre.

Peterson nevner at han har to fremstillinger klare, som tillegg til dette dokumentet, tar for seg forhold som «fattigdom» og «likestilling» samt det presise forholdet mellom «ansvar» og «deltakelse», men det er ingen grunn til å tro at dette heller vil være av en annen kvalitet enn foregående fremstilling.

Sluttbemerkning

Jordan B. Peterson er helt klart overvurdert som en stor tenker. Ekstremt sådan. Overskriften oppsummerer ham i grunn, kanskje simpelt, litt enkelt, men sant slik jeg ser det.

Feilen med Peterson og slike som ham, er at han idèelt sett burde jobbet som en programleder eller en som intervjuet folk—ikke som noen inspirerende kilde til fornuft eller løsninger på noe som helst. Det har han egentlig ikke intellekt til, i alle fall ikke noe han har demonstrert hittil.

Peterson er den intellektuelle «høyresiden» fortjener, og han er ikke noe dårligere enn «venstresidens» sjarlataner og dorullnisser, men han er ikke nok til å gjøre noen betydelig eller vesentlig forandring, bortsett fra å fylle opp sin egen bankkonto når han reiser rundt og holder foredrag for folk som heller aldri burde vært engasjert i slike spørsmålsstillinger som det legges opp til der.

Problemene er mye større en løsningene generelt kan tenkes eller våges av vanlige systempersoner. Peterson er intet unntak der. Jeg har ikke noe imot Peterson personlig, men kan likevel ikke godta ham som noe mer enn en slags gurufigur med tilsvarende kredibilitet. Alle spekulasjonene rundt Peterson fra kritisk hold får være det samme. De taler greit nok for seg selv, og det er ikke mye vits å forsøke å omvende hans mest ihuga følgere, fordi disse er per definisjon, og Peterson selv, «tapere» som må rydde rommet sitt og ellers holde kjeft, og helst unna politikk, ifølge Peterson selv, på ulike stadier.

Det tyder på at Peterson forsøker å vri seg unna den kritikken han har mottatt, blant annet angående sin hyper-individualisme, og derfor nå har tonet ned dette. Om det er genuint, eller hva det innebærer er usikkert.

Men det som er sikkert er at Peterson hele tiden har vært vag, tvetydig og generelt vaklende i kritiske spørsmål som går utenom hans guru-snakk. Dette er ikke et tegn på en mann av intellektuell tyngde eller balanse.

Peterson er nok mest fornøyd så lenge han kan tjene seg enda rikere på desperate og desillusjonerte «høyrefolk» uten noe idol som kan utmanøvrere tullete programledere med banale grep eller trollbinde pseudo-intellektuelle med kanonader av kjedsommelige svulstigheter uten særlig substans, som han her presterer, med dette ganske tannløse og generelt meningsløse manifestet. Marx og Engels ler nok godt.