«Forskere» som yrkesgruppering under ett er ofte ganske udugelige folk i forhold til hva de er satt til å utbedre av informasjon om den virkelige verden som er realiteten selv. Det blir ikke bedre når disse forskerne rekrutteres for å forske på en konklusjon som allerede er gitt dem—den dumme vox-popforestillingen som later til at: «CO₂ styrer klimaet på jorden», og/om/når alt ellers er en slags konstant, som selvsagt også er feil og enda en del av den store forledelsen. Istider byr imidlertid på en ganske vesentlig teoretisk forurensing for disse «forskerne» hva gjelder mekanismer som i realitetens verden ligger bak hva som foregår relativt drastiske temperaturendringer.

Hva som i realiteten er abstraksjoner av «Drivhus»-effektuelle artefakter og pinlig idiotisk fokuserte avledede formuleringer som «klimagassutslipp», holder på nemlig ingen måte vitenskapelig vann når det settes i sammenheng med hva som aller mest sannsynlig styrer såkalte sykliske istider av og på.

Denne teksten skal ta for seg, og stille opp mye av den råtne og yrkes-korrupte tankegangens tilnærminger ved å undersøke noe av det vesentlige ved istider som fenomen, sammenfattet med drivhuseffekt-teoretiske premisser som referanse, som et svært rasjonalt logisk utgangspunkt.

Rekapitulering av basis

Premisset for drøftelsene er som alltid at klimavitenskapen har knesatt det som et postulat at «klimautslipp» styrer jordens klima. Det finnes ingenting som effektivt utgjør en «klimagass» med den potens og rekkevidden som denne vitenskapen, på sin måte forfekter. Det finnes her flere foregående artikler som tar for seg flere forskjellige deler av hvordan det hele henger sammen, men jeg skal også legge ved noen i det følgende.

Imidlertid utgjør den eventuelle midlertidige molekylære attenueringen per «klimagassene», effektivt sett ikke (kun isolert-ekstrapolert) en varme(for)økende- eller fangende mekanisme, men snarere, noe som faktisk har ekvilibristiske egenskaper som også sørger for en betydelig avkjøling i atmosfæren enn hva det påstås å i helhet effektivt «fange varme». Slik teit og forledende konsept-terminologi som omtaler det at «klimautslipp» «fanger varme» i atmosfæren, er mer faktisk fiksjon enn hva det er fakta. «Klimaforskerne» setter sin strek for vitenskapen rundt dette essensielle der det er aller mest beleilig og metodemessig øyensynlig for dem å gjøre det. Klimavitenskapens naturvitenskapelige standarder kunne like gjerne forstås på linje med en dårlig og relativt dum konspirasjonsteori.

Denne kategorisk vilkårlige grensesettingen omkranser det infantilt intellektuelle, og til tider helt absurde, som vedrører teorien om såkalte «klimagasser», da man sådan kun ser det hele ut i fra en form for molekylært fingert forståelse som handler om å utelukkende avlede forestillinger på bakgrunn av absorpsjon, men uten at molekylær emosjon settes i, eller tas betraktning i en nødvendig, større sammenheng.

Og det er denne logikken som ukritisk skal medføre, eller snarere forårsake, et konstant, kontinuerlig økende energioverskudd hvilket manifesterer høyre «gjennomsnittstemperaturer», som også er et mindre vitenskapelig konsistent konsept som den kontemporære korrumperte «klimavitenskapen» gjør størst mulig nummer ut av hver gang.

På mindre godt norsk, utgjør den klimavitenskapelige metodologien en masse-reduktivt, anti-kompleks øvelse, som skyr hva den kan av skeptisisme, og tyr til komplementær og komprimerende matematikk-regresjon til hva som til tider viser seg som absurd isolert basisvitenskap(premisser), som deretter er blitt misbrukt i dimensjon for å forfølge å finne dårlige bekreftelser på en allerede gitt konklusjon. Og disse empiriske bekreftelsene er ofte studier av lav kvalitet og relevans, og som ofte kommer på bakgrunn av enda dårligere metodologi og en ellers vitenskap-logisk tankegang som bare skaper mer forvirringer enn det byr på faktiske forklaringer. Dette nødvendiggjør så at denne «vitenskapen» må vernes mot all potensiell veltende kritikk og ytterlig gransking ved å konsolidere den mest mulig.

Behovet for de anti-vitenskapelige selvbekreftelsene blir sirkulære samt meget syntone med det sosiale som sammenfaller med gevinsten av å formidle folket med tanken om at de må gjøre mer for mindre fordi deres aktivitet ødelegger jordens klima.

Et enkelt og fundamentalt eksempel på kritikk som forkastes fullstendig, men som er høyst relevant mtp. teoriene om «klimautslipp», går på aspekter angående faktum som molekylær metning—at strålingen som er relevant for de såkalte «drivhus-» eller «klimautslippene, allerede inngår i hva som effektivt er en irrelevant kort distanse mtp. oppvarming (merk til senere: fra bakke til luft), hvilket innebærer dt tekniske faktum at mer forekomster av såkalte «klimautslipp» uansett ikke kan «fange» mer stråling, selv om de falsk forestillingene som populariseres til folket er at «klimagasser» fungerer eksempelvis som en bøtte som bare vokser, og som derfor kan fange mer og mer vann som følge.

Relevant: Ny studie, flere vitenskapeligheter angående klimavitenskapen og mer om molekylær metning av CO2

Dette samt, som nevnt, den effektiv følgende mer tekniske realiteten som unngås og ikke forstås av forskerne som angår det (varme)strålings-omkiftet, som alltid går over til f.eks. såkalt bakgrunn- eller svartstråling. Begge disse realitetene ville enkelt veltet det aller meste av den kontemporært bestående klimavitnskapens konseptuelle holdepunkter.

Det hjelper selvsagt ikke på forskningen, og rammene rundt rekrutteringen i de potensielt kritiske intellektuelle miljøene, at totalt kunnskapsløse, og ellers meget stupide journalister har tatt over veldig mye av den anti-vitenskapelige formidlingen til folket, fordi, som «forskerne» selv sier: «Vitenskapen er avgjort». Problemet deres er dog at de har malt seg inn i et hjørne av relativt store idiotiske feilforestillinger, noe de allerede sliter, og vil slite mer med i fremtiden.

Relatert: Klimakultistiske fantast-fanatiske massemedier pusher mer «dødelig» og løgn-basert hetebølgepropaganda

Åpenbar juksing og metodetriksing med temperaturmålinger er èn ting, men dette er bare småsaker sammenlignet med det mer systematiske og metodologiske av premisser og faglige posteringer de gjør seg til klovn for i et hypotetisk møte med et veldig lite fåtall der ute. Et tall som er mye mindre enn 400 ppm av befolkningen.

Istider som inngang til undersøkelse

Denne fremstillingen skal først og fremst forsøke å holde seg til istider, så andre mer tekniske aspekter må utgå for å unngå at det blir for mye samtidig selv om helhetsbildet rettferdiggjør det.

Istider har for det første, gangske paradoksalt nok, ikke noe med økende kulde å gjøre. Det er, om man forstår hva som ligger bak og hvordan ting fungerer, idiotisk forestilt, og derfor er det også en populær antakelse.

Vi kan også begynne med å ekskludere og eventuelt fullstendig forkaste alt som har med jordens egen akse, bane-eksentrisitet og annet vesentlig lignende relatert til Milankovitch-sykliske faktorer, selv NASA, dog på sin idiotiske måte, er enig i dette.

Jeg skal forresten ta for meg NASA-bloggens idioti videre nedenfor angående geomagnetiske faktorer, og der demonstrere hvor ytterst tåpelig resonnementene deres faktisk er, men uten å gå inn på deres momenter angående Milankovitch sådan her, selv om også dette også er idiotisk.

Forøvrig, mitt eget argument og logikk her for å forkaste Milankovitch i sin helhet, er svært enkelt det å eliminere det på en effektiv basis av hvor generelt teoretisk trivielle disse faktorene er i seg selv samt hvor enda mer åpenbart irrelevante og lite teoretisk assosiert de ellers er med tanke på istider.

Slike jordbane-relaterte faktorer blir fort å forestille korrekt som mer irrelevant da jordens eksponering for solen alltid er cirka den samme. Teknisk forestilt, så blir det fort et spørsmål om hvordan jorden mottar solenergi fremfor hvor mye, hvilket i snitt og sammenligning med andre energidistribusjoner på jorden uansett må forstås som sekundære. Slike relativt små variasjoner dette i seg selv utgjør blir for marginale til å forklare fremtredelsen av de mer kjente istidene. Et ressonement som supplerer dette synet er at de siste istidssyklusene har inntruffet over en periode på en million år. Dette indikrer for at andre faktorer determinerer mer enn bare bane, f.eks. mindre flyktige men faste endringer, fordi slike relevante Milankovitch-syklusene i sammenligning, ville uansett ha foregått i hundrevis av millioner år eller mer.

Relevant: Enda litt motvekt til mer propaganda og idioti om klima og «ekstremvær»

Solaktivitet sammenfaller med dette, men på den måten at de spiller selvsagt inn mer enn de nødvendigvis styrer istider. Vi vet imidlertid at mye svært relativt varierende solaktivitet potensielt kan med-kreditteres fluktuerende sesong-temperaturer, som f.eks. var betydelig for 2024 sammen med mer pålitelige overflatefenomen som El Niño, men som som til sammenligning dementeres nokså fullstendig av «forskerne», som heller ikke har noen gyldig metode for å hverken korrekt beregne stråling om til temperatur, men bruker den matematisk logikken i revers for å konstruere falske forhold med tanke på karbondioksid som en rigid konstant i kontekst av klimaendringer.

Det kan også i forbifarten her nevnes at året 2024, hittil, samt de tre siste årene fom. 2021, var faktisk nokså preget av meget høy solaktivitet i form av diverse solflekker. Men det eneste vi får høre angående dette i de ekstremt dumme infantile og ideologiske allmennmediene, er at man må smøre seg med mer «solkrem», mens patetisk prat og hype om masse falske «rekordtemperaturer» forårsaket av «klimautslipp» dominerer. Det er klart at solen er svært betydelig for å opprettholde et stabilt klima, og at små variasjoner derav sammen med andre faktorer kan utløse relativt store endringer, spesielt på mer sesongorientert vær osv. Dette er på det rene, og også noe jeg har gått gjennom til en viss grad.

Vår verden, en tikkende vannklimaklokke

Er det noe som determinerer vær og klima på den blå planeten kjent som jorden enn mer noe annet, så er det havet som faktor og system. Havet absorberer og lagrer det aller meste av solenergi vi har, og dette foregår i en kontinuerlig prosess. Solstråling fra bakken absorberes ikke tilsvarende. Havet regulerer og absorberer, overflate-syklerer årlig, og inkluderer totalt cirka hhv. 100, 1000 og 40.000 gigaton CO₂, mens menneskelige utslipp står for labre ±8 Gt.

Hvert år utveksler overflatehavet og atmosfæren anslagsvis seg imellom 90 Gt. vegetasjon og atmosfære, 100 Gt, marin, og mer bentisk biota samt overflatehavet, 50-55 Gt, og overflatehavet og de mellomliggende og dype hav, cirka 40 Gt.

Det årlige menneskelige «bidraget» er altså helt mikroskopisk i dette kretsløpet, cirka 2%, som på mange måter også er sultet på CO₂. Havet binder opp opp karbon på mange måter og i form av bikarbonater, e.g kalsiumkarbonat, kalkstein, magnesium (MgCO₃) osv.

Havet; vann, har den aller vesentlige varmkapasiteten som er i stand til å smelte, og som også kan fryse til for å anbringe de største endringene klimatisk på jorden. Varm luft med «klimautslipp» i seg har minimalt å gjøre i sammenlikning, og ellers av effektiv relevans. Det er helt marginalt, og stort sett en irrelevant faktor hva angår klimat og temperatur, globalt og lokalt like så.

Relevant: Ny klimastudie avslører at klimaet fungerer. NRK: Dette er selvfølgelig krise!

Varm luft i seg selv kan ikke smelte havis fordi temperaturen på vannoverflaten nødvendigvis ekvilibrerer luften. Varme luftmasser stiger, og kan heller ikke sådan smelte is. Ei heller mer «klimautslipp» kan smelte havis, fordi den teoretiske, ensidige molekylære «tilbakestrålingen» kommer fra «kalde» Boltzmann-overflater samt at metning per og langs jordoverflaten er et faktum som begrenser dette.

Vi er nå inne i et påbegynnende resonnement som videre vil indikere hvorfor heller ikke istidene, presumptivt, kan forårsakes av økt, uforklarlig kulde», men derimot utløses av svak, men etter hvert særdles styrkende konvektiv varmeledning og påfølgende potent ishavmelting.

Logikken som de fleste, og mange «forskere» står fast i med når det gjelder istider, går ut på den infantile helhetsforståelsen at istider er noe som nødvendigvis utløses på bakgrunn av enten en avtagende ekstern-varme og/eller stabil kuldefaktor, uten motstridende hystereseeffekter. I realiteten er det trolig det stikk motsatte som er tilfelle, og dessuten implisitt i den forstand at alle inter-glasiale perioder (mellomistider) definitivt vil være preget av økende havtemperatur og havstigning.

Vitenskapen har ikke noe spesielt konkret svar på hva som utløser og forårsaker istider, men den vet hva som styrer klimaet..såkalte «klimautslipp», ok..

Relativ langsom smelting av havis er en viktig del av en påbegynnende istidsyklus, og hva som også teknisk igangsetter forhold for kontinuerlig økt luftfuktighet og derav økt nedbør i arktiske regioner, som til slutt blir såpass overveldende og overlappende med tilsvarende tørrere luft i sør slik at sommersmelting av snø blir for redusert til å hindre at dette holder frem uten avtagende effekt.

Mekanismen bak istider er opprinnelig alltid marginal, men på mange måter svært vesentlig asymptotisk, og ustoppelig eskalerende, da en langsom men stødig issmelting antakelig også bidrar til å hindre en litt for kraftig omvelting i generell arktisk luftfuktighet slik at nedbøren, på en veldig lang basis av oppbygning, heller bidrar til å senke havnivået enn å stødig heve det.

Havnivået må nemlig, teoretisk, først stige nok slik at tilstrømmingen mot de arktiske nordområdene i rent omfang blir omfattende nok til å utløse en mer voldsom, stabil smelting av is. Denne tilnærmede vannklokkemekanismen betinger altså både det at havnivået er over et visst nivå samtidig som temperaturen er tilstrekkelig for å smelte havisen i og utenfor hva som er sesong-varierte intervaller (sommer samt vinter) over en lengre periode, som ender opp som en typisk tippepunkt-syklus og endelig i enda en eller annen form for istid, moderat eller vesentlig. Forskere i dag er ikke opptatt av å kartlegge andre mekanismer, men bare å beskytte den bakvendte, bokstavlig talt reverserte logikken som stylter opp konseptet «drivhusgasser».

Teorien belager seg ikke på annet enn å teoretisk styrke fremfor å falsifisere mekanismene, og det brukes derfor my tikd på å kryssvalidere, standardisere og etiologisk konfabulere hva enn av evidens selv om dette ikke peker på noen dyptsittende makro-mekanisme, men snarere en teori tatt ut av løse lufta; beregnet ut i fra fiktive modeller som ikke kan beregne noe som helst stort, eller smått, for den saks skyld, f.eks. skyer, noe de innrømmer, men som de helst ikke liker å nevne heller. Det er egnetlig kun kritikere som presser noe som helst faktisk ut av den rådende konsensus- og autoritærstyrte «klimavitenskapen».

Tek-tektonisk samspill

Spørsmålet nå er hva som forårsaker denne temperaturstigningen i havene. Ikke er det «klimagassutslippene» i luften, eller «tilbakestrålingseffekter». Dette er bare nonsens, og dessuten kontraindikert av enda mer dårlige-god vitnskapeligdata, men som klimavitenskapen liker å vise til generelt, dog uten kontekst, altså iskjerneprøver, som hovedsakelig indikerer klart for at økningen i «klimautslipp» kommer etter selve temperaturendringene, ofte operasjonalisert av deuterium. Men dette er enda et ankepunkt som klimafanatikerne gjør sitt beste for å forfekte som «faktisk feil», men som står seg rimelig bra, både logisk og empirisk. Denne stuidien sier det hele, i klartekst, og dette før «klimavitenskapen» ble uutholdelig korrumpert av kynikere. Et mindre utdrag:

«Our data suggest a significant role of the Southern Ocean in regulating the long-term changes of atmospheric CO 2 . The Antarctic temperature was warmer, and atmospheric CO2 and CH4 concentrations were higher, during interglacials 5.5 and 9.3 than during the Holocene and interglacial 7.5. The temporal evolution and duration of stages 5.5 and 9.3 are indeed remarkably similar for all properties recorded in Vostok ice and entrapped gases. As judged from the Vostok record, the long, stable Holocene is a unique feature of climate during the past 420 kyr, with possibly profound implications for evolution and the development of civilizations.»

Climate and atmospheric history of the past 420,000 years from the Vostok ice core, Antarctica J. R. Petit*, J. Jouzel† et al.

Isprøver har flere mangler, men de er potensielt vitenskapelig kvalitativt vel-differensierte mtp. flere faktorer.

Isprøver er hentet så langt ned det som tilsvarer en tidskala på 800.000 år. Men det er også mindre kjent og anerkjent at is-prøver samtidig har store potensielle metodologiske begrensinger mtp. skalering, kontaminasjon og andre tekniske hindringer, og spesielt jo lengre ned man borer. Funn som går ut over 300.000 år er preget av dårlig kvalitet m.m. Dette har jeg også nevnt tidligere i andre sammenhenger av klima, så det får bli med dette her.

Holocene-epoken, altså vår tidsepoke, har ifølge data hatt bemerkelsesverdig stabilitet med tanke på klima. Så at vi omsider vil gå inn i en mindre stabil periode gir seg selv. Det er på tide, og det er neppe de totalt marginale «klimautslippene» som betinger det.

Faktisk, så var den forrige inter-glasiale mellomistidsperioden, den Eemianske (Europa), preget av en lavere grad av atmosfæriske «klimautslipp», cirka mellom 240-330ppm, altså fra 25 til 75% mindre «klimautslipp» enn i dag, men dette altså samtidig som man hadde et klima som var minst 3-4 grader varmere enn nå, og som tillot at f.eks. flodhester for rundt i området som i dag tilsvarer nord-england og elefanter i Tyskland, dette for 130.000 år siden.

Jeg ser det sannsynlig at landmasser i kraft av seg selv er en betydelig faktor med tanke på hva som i eldre epoker ser ut til å ha vært mindre globalt fremtredende forhold når det gjelder istider. Fra og med den Kenozoiske istidsperioden (33 millioner år siden) har hyppigheten av istider nådd et slags toppunkt, og med flere moderate mellomtrinn med større tetthet. Dette taler for at forholdene for istider har funnet seg en slags syklisk ideal i forhold til hvordan kontinentene var posisjonert før. Argumentet er er enkelt det at kontinenter både regulerer og reduserer, men også tidvis intensiverer havstrømmer mot nordlige områder, mens Pangea-lignende superkontinent hadde en mindre spredt profil til å generere hydrologiske klimatiske drivkrefter, om vi kan kalle det noe sånt.

Tidligere istider ser også ut til å ha vært svært sammenfallende med høy tektonisk aktivitet; det vil si, f.eks. hvordan kontinenter kom sammen, eller separerte seg, spiller en betydelig rolle i fordelingen og reguleringen av energistrømmer på jordoverflaten generelt.

Et enkelt og enestående eksempel som også gjelder i dag, kan vi se ved å gå tilbake 53 millioner år. Da vokste det angivelig palmer på hva som i dag er Antarktis. Men omsider skilte kontinentet man i dag kjenner som Australia seg fra Antarktis. Isolasjonen av Antarktis dannet det geofysiske grunnlaget for hva som ble den «Antarktiske sirkulærpolare strømmen», den største havstrømmen i verden, også i dag. Det er også denne strømmen som gjør Antarktis til det mindre gjestmilde stedet det er i dag, og det er den samme sterke strømmen som også gjør at de varme strømmene, helt siden den gang, ikke har klart å tatt knekken på innlandsisen der, men snarere bygd opp de antarktiske platåene gjennom flere millioner av år.

Men dette som faktum har selvsagt ikke hverken isolert eller forhindret flere forståsegpåere av såkalte subsidierte «forskere» med å i etterkant komme og forklare det slik at det var synkende «klimautslipp» som gjorde at Antarktis utviklet seg til et islagt landskap. Dette selv om den mye mer faktiske og realistiske forklaringen er den at de kalde havet og klimaet, etter hvert bandt opp, og ellers kvelte mye av det foregående karbonnivåer som forsvant som følge når delen av Australia, som sørget for at superkontinentet var tilkoblet resten av verdenshavenes energinett, tok hatten og gikk sin vei. Men slik idiotforskning står helt i stil til dagens «klimavitskap», selv om logikken er helt snudd på hodet og veldig fjernt fra alt av realiteter og rasjonalisme.

Men det er trolig ikke bare platedrift i seg selv, og de mer overfladiske faktorene dette betinger som styrer visse sammenfallende sykluser i jordens klima. Inkludert reguleringen av vitale havstrømmer, og deres effektivitet, som f.eks. over Beringstredet og ellers rundt inn not nordishavet.

Jordens kjerne og undersjøiske vulkaner bidrar nok betydelig også til visse forandringer av klima, og akkurat der er jordkjernen er den mest interessante og kontroversielle med tanke på istider.

Foruten det geotermiske; at havene, i tillegg til solenergi, varmes stødig opp av vulkan-utbrudd, hvis varmeenergi ofte forblir relativt lokale grunnet begrensingene av dyp konveksjon, har vi et mer omfattende fenomen som er mindre vilkårlig enn permutasjonene av geologiske kollisjoner. Vi snakker her om hva som angår bevegelser i jordens indre, og mer spesifikt både geomagnetiske samt potensielt mer omfattende geotermiske utslag, som sammen underbygger en større mekanisme som påvirker oppvarmingen nedenfra i havene. Jeg skal snart også demonstrere, dog banalt, hvordan det er helt kvantitativt usannsynlig at endringer i luften på jorden kan styre vanntemperaturen i havene.

Jordens magnetfelt, og dens treghetsmekanismer med tanke på bla. både gravitasjon og tektoniske implikasjoner, er en meget forbigått og lite kjent faktor. Platetektonikk ble først institusjonelt akseptert for alvor først på 1960-tallet, hvilket høres ganske sprøtt ut. Nesten sprøere enn hva som passerer av gjennomsnittlig «klimavitenskap».

Jordens kjerne betinger mye for oss på overflaten, deriblant vår forståelse av «sørpolen», da «nordpolen» er en anti-faktor selv om kompassene peker dit. De magnetiske polene vandrer konstant som følge av en tilsvarende fluktuerende jordkjerne-masse av hovedsakelig flytende jern. Syklisk tidig og betydelig kjerne-konveksjon ut i mantelen, kan også være en nærliggende årsak til oppvarming av havet på en mer generell basis enn hva bidige utbrudd utgjør.

Det er også et visst grunnlag for å assosiere slike geofysiske hendelser med klimaendringer, og da spesielt istider, enten det er avløsning eller initiering av slike. Klimavitenskapens idioti mener at det er vulkanutbrudd som avløser istider, noe som faller helt på sin egen urimelighet og usubstansielle grunnlag av mange grunner og realistiske årsaker derav. Hvorfor skulle f.eks. vulkanutbrudd vilkårlig avløse noe som helst av istider per noen som helst syklus? Det finnes ingen forklaring på det. Ei finnes det noen spor på at dette har funnet sted, det at vulkaner påregnelig eller påviselig, basert på prøver, alltid har avløst istider. Dette er bare nok en latterlighet fra inkompetente forskere for å fremme forestillingen om at alle typer ‘klimautslipp’ styrer alt gjennom en slags systemmekanisme som heller ikke her er hverken realistisk, påvist, eller faktisk eksisterer andre steder enn i hodene på de mest indoktrinerte.

Såkalte polarskift har ifølge data forekommet over 180 ganger de siste 90 millioner årene, og hvis vi forsøker å normalisere antall istider i snitt basert på de siste 800.000 årene over en tilsvarende periode, får vi en sammenfallende insidens på cirka 73,5% Ikke at dette beviser noe som helst. Men det som er interessant er at forekomsten av både istider og geofysiske hendelser har en lignende variabel hyppighet og omfang, da noen såkalte istider er marginale sammenlignet med de langt mer omfattende, der jorden skal ha vært islagt langt over 30°, og i de mest ekstreme og eldste tilfellene, fullstendig dekket av is, inkludert ekvator.

Dette samsvarer også med tankegangen at hyppige, mer ekstreme geofysiske forandringer var vanligere før, da jordskorpen var mye tynnere og den tektoniske aktiviteten høyere. Dette gir også mening fra et såkalt strukturelt-syklisk ståsted og fokus; at istider forekommer syklisk og mer stabilt with «etter hvert som de jordtopografiske forholdene stabiliserer seg, og da spesielt med tanke på hvor isolert nordishavet er i dag som følge av masse-utbredt distribusjon av landmassekontinentene.

Det er forhåpentligvis klart nok at uten det hydrologiske kretsløpet, så ville vi ikke hatt et veldig stabilt klima. Det er havene og solen som betinger det meste av jordens klima, ikke den tidige molekylæreluftsammensetningen, som forøvrig viser ingen korrelasjon med temperaturer i henhold til den infantile, absurde «drivhuseffekten» av «klimautslipp» på jorden, som heller ikke kan brukes som noen komparativ kontekst med noe. Men dette frontes likevel uforståelig nok såpass uklokt av flere «klimavitenskaplige» forskere når de først skal forsvare at det er «klimautslipp», per sin helt spesielle molekylære struktur—fremfor hydrostatisk trykk—som betinger klimaet på jorden å være 15 celsius fremfor -20 celsius, hvilket er en absurd teknisk påstand, men som mange stiller seg bak, men det uten noen dimensjonert vitenskapelig basis og mulighet for å vitenskapelig testing ut over det banale.

Videre fra et slikt standpunkt utarter denne vitenskapen til det å konstruere sine egne bekreftelser på tullet, blant annet via datamodelleringer som aldri treffer enn så mye datakraft de er i besittelse av.

NASA-bloggen, på sin side, dementerer selvsagt alt annet som ikke inneholder «klimautslipp» på hva som styrer klimaet. Den forsøker også her å omtale geofysiske faktorer, men klarer på helt absurd vis å rasjonalisere det hele bort ved å si at noe så ytterst ignorant som: «Det er ikke nok jern i atmosfæren til at jordens indre kan styre klimaet»… Implikasjonen er selvsagt den forutinntatte forestillingen at det uansett er luften, og nærmere bestemt, «klimautslipp» i lufta, som må styre klimaet, og ikke noe annet. Derfor kan altså ikke jordens magnetfelt eller tilsvarende av relevante effekter ha noe med klima å gjøre.

Det hele beviser bare hvor fort man kan dumme ned, og dumme seg bort i primitive absurditeter når man først tillater seg å opererer på en høyst uvitenskapelig tilnærming som NASA i dette tilfellet gjør.

Dette er forresten den samme bloggen som i sin tid blant annet presterte å presenterte folk at «karbondioksid er selveste termostaten» for klimaet, og som brukte flere år på å bestemme seg om like håpløse energibudsjetter for jordatmosfæren, og som fremholdt at 79% av all atmosfærisk energi som forlater jorden skjer i form av stråling, alene, hvilket er helt absurd.

Så absurd var det, at et annet «team» hyret inn av NASA bare regnet seg til halvparten, noe som var et litt mer fornuftig estimat, men fremdeles ufornuftig. Alt dette skjedde på bakgrunn av en ønsket konsept-konklusjon som luret i bunn.

«Klimautslipp» som smelter arktis?

Den rådende konsensus-korrupte klimavitenskapen hevder at menneskeskapte klimautslipp, i form av f.eks. CO₂, i en total størrelsesorden av 0,6 °C, er i ferd med å smelte isen i Arktis. Har man imidlertid forstått selv de mest grunnleggende prinsippene i fysikk, er det klart at dette er utilbørlig nonsens. Denne idéen mangler faktisk enhver form for fornuft og realitetsans. Faktum er at varmen i atmosfæren er fullstendig utilstrekkelig for å smelte isen i Arktis. Man må i så fall oppdrive, og dirigere ned en varmemengde tilsvarende cirka 7,25 komprimerte atmosfærer kontinuerlig for å klare å smelte all isen i Arktis, og som sagt, om man så smelter isen i disse områdene, så er ikke dette i seg selv gitt å forandre forholdene, f.eks. vil det ikke være i nærheten nok til å realistisk effektivt stilne strømmen rundt Antarktis. Luftens varmekapasitet er simpelthen for liten til å ha noen som helst signifikant påvirkning på en slik mengde av is, og særlig så havis.

Den virkelige årsaken til issmelting sådan er det varme havvannet, ikke noe så latterlig som «varm luft.» med masse «klimautslipp». Havene varmes opp av sola, og ikke minst av geotermisk varme, som akkumulerer over tusenvis av år. Alt dette har ingenting med karbondioksid å gjøre, uansett hvor hardt «ekspertene» prøver å late som dette er hva som styrer oss mot katastrofe. De samme «ekspertene» ignorerer også som sagt at varme overføres fra hav til luft, og ikke omvendt. De overser at varme alltid beveger seg oppover, hvilket er fullstendig elementær fysikk. Likevel passerer det som rene selvfølgeligheter, altså at det er «klimautslippene» som effektivt smelter havisen.

Det er en uunngåelig realitet at luftens varmekapasitet er forsvinnende liten sammenlignet med vannets. Dette innebærer at varmluften ikke kan holde nok varme til å påvirke isen nevneverdig. Det er varmeoverføringen fra havvannet som er viktig, og varmen akkumuleres der, ikke i atmosfæren. Folk har imidlertid en ganske banal forestilling av helhetsbildet, på linje med å sette en isklump i en badstu etc. Forestillingene samsvarer ikke med realitetene, kun fiksjonen som forfektes som «vitenskap» av fanatikere. Hvorfor er tropene varmere enn andre steder? Fordi hav og land absorberer mer av sollyset og overfører varmen til atmosfæren, ikke fordi luften absorberer solens energi noe mer. Slikt burde være helt innlysende, men det ser ut til at de fleste klimaforskere driver mer med fridiktning enn fundamental fysikk og fornuft.

For de som virkelig er interessert i fakta og ikke propaganda, presenterer jeg derfor her noen ekstremt enkle, men ganske grunnleggende utregninger med den eneste hensikten å på papiret demonstrere hvor absurd grunn-ideen om at atmosfærisk varme; evt. ikke-ekviblirerte «Klimautslipp» er, og at det aldri ville kunne smelte isen i Arktis, slik det nærmest fremstilles av mediene, og ellers er nokså nærliggende for mange å forestille seg.

Mengden arktisk is varierer med årstidene, men kan på sesonghøyden sies å være maksimalt omlag \( 16 \times 10^6 \, \text{km}^2 \) (kvadratkilometer). Gj.snitt tykkelsen på isen anslås i snitt å være cirka \( 2.5 \, \text{m} \). Vi beregner sådan det totale volumet, V:

\[ V = 16 \times 10^6 \times 10^6 \, \text{m}^2 \times 2.5 \, \text{m} = 40 \times 10^{12} \, \text{m}^3 \]

Tettheten av is er \( 916.8 \, \text{kg/m}^3 \), og dermed blir massen av isen:

\[ M = 40 \times 10^{12} \, \text{m}^3 \times 916.8 \, \text{kg/m}^3 = 36.672 \times 10^{15} \, \text{kg} \]

Smeltevarmen for is er \( 334 \, \text{kJ/kg} \). Varmeenergien som kreves for å smelte all isen er:

\[ Q = 36.672 \times 10^{15} \, \text{kg} \times 334 \, \text{kJ/kg} = 12.252048 \times 10^{18} \, \text{kJ} \]

Varmekapasiteten til luft er \( 1 \, \text{kJ/kg}^\circ \text{C} \). For en temperaturøkning på (minimum) \( 0,6^\circ \text{C} \) blir det \( 0,6 \, \text{kJ/kg} \). For å oppnå \( 12.252048 \times 10^{18} \, \text{kJ} \) kreves:

\[ m = \frac{12.252048 \times 10^{18} \, \text{kJ}}{0,6 \, \text{kJ/kg}} = 20.42 \times 10^{18} \, \text{kg} \]

Og tettheten til luft er \( 1,2 \, \text{kg/m}^3 \), og dermed er volumet av luft som kreves:

\[ V_{\text{luft}} = \frac{20.42 \times 10^{18} \, \text{kg}}{1,2 \, \text{kg/m}^3} = 17.0167 \times 10^{18} \, \text{m}^3 = 17.0167 \times 10^9 \, \text{km}^3 \]

Atmosfærens overflateareal—minimum én kilometer tykk, og som trengs for å smelte all isen:

\[ \frac{17.0167 \times 10^9 \, \text{km}^3}{510 \times 10^6 \, \text{km}^2} = 33.374 \, \text{~~ 33 ganger jordens atmosfæriske varmeenergi…} \]

Disse tallene viser tydelig hvor absurd det er å hevde at atmosfærisk varme per sin kapasitet kan smelte isen i Arktis. Det kreves 20x ganger mer luft enn det som i det hele tatt eksisterer på jorda for å levere nok varme til å smelte den arktiske havisen. Dette er ikke vitenskap, men et slags evneveikt eventyr.

Det er uansett havet som varmes opp av solen og geotermisk varme, ikke av noe så ubetydelig som CO₂. De som hevder noe annet, har åpnbart mistet grepet om den fysiske virkeligheten, noe som kjennetegner det essensielle i «klimavitenskapen» mer enn noe annet. Dette er bare atter en analog for hvorfor den såkalte «drivhuseffekten» og «klimautslipp» er og blir en myte for de særdeles lettlurte som dessverre har klart å krøpet opp i visse posisjoner hvor de kan leke autoriteter. Dette er dog alt annet enn overraskelse, da samfunnet for det aller meste er bygd på skrøner og svindel av mange slag.

Det er helt pinlig å observere hvordan selvutnevnte «klimaforskere» ignorere, infantilisere eller rakt misbruke; snarre misforstå faget sitt, og i stedet fokuserer på sin kjepphest, det at CO₂ er den store, fæle synderen. Det finnes ingen mekanisme som forklarer hvordan karbondioksid i atmosfæren, som utgjør omtrent 0,04 %, skal ha evnen til å f.eks. i fortsettelsen, forvandle havene til en varmekilde stor nok til å smelte Arktis. Dette er ikke langt fra det samme som å i fullt alvor påstå at en mygg kan flytte et berg. Og hvis det var så enkelt og opplagt, hvorfor har ingen klart å vise hvordan denne ubetydelige mengden CO₂ skal kunne utføre mirakler som strider mot all logikk? Fordi det finnes ikke noe slik magi, bare manipulert vitenskap. Det eneste de har er dumme modeller, slagord, og massiv anti-intllktull indoktrinering av samtlige involvert, mens de som stiller spørsmål blir utlukket som «klimafornektere» mens det er de fanatiske forkjemperne som feiler massivt hva det gjelder grunnlaget for hvordan varmeenergi beveger seg i naturen.

Realiteten er enklere den at varmen som smelter isen i Arktis, kommer fra havene, og at havene blir varmet av solen og geotermisk aktivitet. Atmosfærisk varme, samt den lille mengden CO₂ som stammer fra menneskelig aktivitet inkludert det å puste (0.6 GtC ~ 7%) , har uansett null å gjøre med både økende temperaturer og smelting havis, som også er selve inngangen til en ny istid, og som antakelig ikke ligger veldig langt frem i tid.

Hvis vi både ønsker å unngå en ny istid og samtidig kjøle ned jorden, burde man sette i gang med å provisorisk demme opp deler av Beringstredet med en bro o.l. Dette, i stedet for patetiske, gjennomkorrupte klimatiltak med ingen effekt på klimaet.