Arbeidsledige innvandrere kjøper gratis hus for å unngå «barnefattigdom»..

Fra Nrk.no

Amal er alenemor for fire og uten fast jobb – nå har hun kjøpt seg eget hus Amal Adan lever under fattigdomsgrensa i Norge. Likevel har hun nå fått hjelp til boligkjøp for å skape et stabilt hjem for ungene sine.

Hun har til sammen sju barn. To av dem er voksne og har flytta ut, mens ett barn bor hos far. Livet i Norge har ikke alltid vært lett. Siden hun kom hit har hun flytta ti ganger, og i 2016 brant huset de bodde i. Året etter ble hun skilt og ble alene med fire små barn. Nå smiler livet. Hun har hus og hage. Neste mål er fast jobb.

Det er Drammen kommune med felles innsats fra Nav, Kompetanseteam Levekår og boligtjenesten ved hjelp av Husbanken som har gjort husdrømmen mulig. Rundt ti lavinntektsfamilier får denne hjelpa hvert år i Drammen.

Kjersti Liberg er rådgiver i Drammen kommune.

—Amal har fire barn som bor hjemme, og vi vet hvor viktig det er å skape en stabil bosituasjon for unger, sier hun.

115.000 barn lever i fattigdom

Fattigdomsgrenseb i Norge er beregnet til 247 000 kroner, ifølge EUs indikator. De rike får stadig en større del av kaka, og tallet på antall fattige stiger, viser tall fra SSB. I dag lever 115.000 barn i fattigdom her i landet.

Jon Epland er seniorrådgiver i SSB.

—Statistikken viser en klar økning av lavinntektsfamilier fra 2009 til 2017. Etter det har det flatet litt ut, men det er stadig flere med vedvarende lavinntekt, spesielt barnefamilier, påpeker Epland.

Matkøene hos Frelsesarmeen i Drammen har aldri vært lengre enn i høst. Og det er særlig barnefamilier som sliter, ifølge Frelsesarmeen.

Fikk statsråds-besøk

Tidligere i år var barne- og familieministeren på besøk hjemme hos Amal for å høre om boligprosessen. Statsråd Kjersti Toppe har satt ned en ekspertgruppe for barn i fattige familier.

—De skal gi oss råd om hvordan vi bør prioritere innsatsen i årene som kommer, for å sikre gode oppvekstvilkår til barn, og redusere tallet på barn som vokser opp i fattige familier. Dessuten må vi klare å forebygge at fattigdom går i arv på lengre sikt, sier Toppe.

Målet for Amal er nå komme seg ut i jobb. I dag har hun praksis på et sykehjem, og hun håper at dette kan resultere i fast jobb.

—Hvor lenge kommer du til å bo her? – Hele livet! Og så håper jeg en av ungene vil overta etter meg, sier hun.

Drammen er ikke alene om å hjelpe aleneforsørgere med bolig. Kristiansand, Bærum og Oslo jobber på lignende måte.

Husbanken «Hvordan sette barna først?»

«Husbankens satsing på barna handler om å hjelpe barn ut av fattigdom. De fleste barn i Norge vokser opp i trygge omgivelser, med gode levekår og utviklingsmuligheter. Kontrasten til barna som har en utfordrende oppvekst grunnet familiens økonomiske situasjon blir derfor stor.»

(…)

«Holdningene har tradisjonelt vært at boligen betraktes som et mål folk må kvalifisere seg til å få. I stedet bør vi se boligen som hjelp til selvhjelp, et virkemiddel i arbeidet med integrering og fattigdomsbekjempelse. Husbanken ønsker at kommunene skal strekke seg langt for at også familier med lav inntekt skal kunne bli boligeiere.

Aldri har Husbankens ‘startlånpott’ vært større enn nå. I 2020 lånte Husbanken ut nesten 12 milliarder kroner i startlån til kommunene. Av disse videreformidlet kommunene nesten åtte milliarder kroner til barnefamilier. Over 4000 barnefamilier fikk dermed anledning til å kjøpe bolig i 2020. Det lover godt for barnas fremtid.»

Boligens betydning for annen velferd

«Det har vært en debatt om hvordan boligeie påvirker arbeidsmarkedsdeltakelse, siden Oswald (1996) konkluderte med at boligeie øker sannsynligheten for arbeidsledighet. Oswald (1996) sammenligner arbeidsledighetsrater for bolig – eiere og leietakere på tvers av land, basert på aggregerte data på nasjonalt nivå, og finner at land med en høy andel boligeiere også har høyere arbeidsledighetsrater. Den foreslåtte mekanismen er at boligeiere er mindre geografisk mobile enn leietakere fordi de har større kostnader forbundet med kjøp og salg av bolig. Arbeidsstyrken i regioner med en høy andel boligeiere vil dermed være mindre fleksibel, og dette kan igjen føre til en høyere strukturell ledighet (Oswald-hypotesen, Oswald 1996).»

---

Kort kommentar

Det er så mye man kan si om dette oppslaget fra NRK. Den inneholder det meste av banale absurditeter, ideologisk fanatisme og idioti når det dreier seg om velferdspolitiske spørsmål og den suicidale innvandringpolitikken som føres.

Artikkelen fra NRK taler egentlig for seg selv, om sitt journalistiske nivå, og fremstår mer som en godt ironisk tilstandsrapport for den ‘velferdssituasjonen’ Norge har satt seg selv i ved å blant annet bedrive åndssvak og naiv-kristendogmatisk, etnisk ‘velstandsimport’ og Nordisk ‘folkeerstatning’ som i de berømte utgangspunktene skulle virke kategorisk «berikende» for Norge.

Ja, den fantastiske «integreringen» og de eventuelle ringvirkningene av den er nå blitt såpass «berikende» for alle at selv bankene skal begynne å «satse på barn».

Alle disse fallittene, denne ‘humanismen’, og det som noen kaller «godhetstyranniet», forsøkes av fordomsfulle medier å febrilsk vinkles som atter en suksess- og solskinnshistorie om hvor fantastisk den såkalte «integreringen» i Norge egentlig er.

Realiteten er at denne politikken åpenbart aldri har fungert og vært produktiv for Norge som land og nasjon, på noen vesentlig eller økonomisk måte. Det innebærer snarere et gedigent tap og en kommende nasjonal tragedie i sin helhet.

Folk flest er som vanlig for dumme og opptatte med å være meningskonforme og ‘ikke-ekstreme humanitære’ som profesjonelle forståsegpåere; inkludert det å såkalt «redde verden» via sin egen idiotiske innvandringspolitikk. En idiotisk politikk, uten hverken argumentasjon eller faktisk demokratisk berettigelse som ellers er totalt uten noen som helst forbedrende effekt på de faktiske årsakene til at «innvandrere» invaderer Norge, og noe som for disse, blant annet og umiddelbart innebærer at de innvilges de samme velferdsrettighetene som Nordmenn.

For en Somalier, når opphold (f.eks. på «humanitært grunnlag») innvilges med videre mulighet og vei mot «statsborgerskap», tilsvarer et slikt oppholdsvedtak en relativ velstandsøkning, og sånn sett sikret sum på rundt 15-18 millioner ift. norske kroner og norske forhold om en Nordmann skulle mottatt en hypotetisk lignende formuesøkning. Dette var et estimat som forelå noen år tilbake, og det relative beløpet er nok mye større nå.

«Husbanken» er forøvrig også en statlig etat, og dispenserer selv ut flere reellle pengebeløp i den faktiske million-klassen via denne huskjøpsordningen.

Det andre er at problemene, a.k.a «utfordringene», som vanlig pakkes inn i politisk preik og gjengs virkelighetsfjern retorikk.

«Barnefattigdom» er et retorisk konsept, og noe som ikke eksisterer per formuesrettens definisjoner. Men dette begrepet brukes flittig, helt uten motforestillinger og protester, i alle såkalte ‘ulikhetsspørsmål’ når politikere skal løse opp i alle…«utfordringene» de selv har skapt.

Deretter bruker man «barn» som en brekkstang, noe venstre-ekstremistene (som er den ideologiske normalen i Norge) og forståsegpåere forstår som «rettferdig» for å hevde seg som «gode» mennesker og alt slikt sånn påtatt tøv i mangel på noe bedre av egenskaper. Faktiske egenskaper og evner.

Pseudovitenskapelig «forskning» ligger (alltid) bak idiotien

Selvsagt må det ligge en viss «forskning» bak disse resonnementene og pseudo-argumentasjonen som sier at man skal gi bort gratis hus til barnefamiler, fordi dette angivelig forhindrer at folk dropper ut av videregående eller blir «fattige» som følge. Selvsagt er dette ikke vitenskap, men statistisk synsing der blant annet ‘induksjonteoretiske’ falltter forstås og forsøkes operasjonaliseres som solid teori via akrobatisk og ekstrem spekulativ, sosionomdominant regresjons-rekonstruksjon som ofte rent henvender seg til det mest beleilige politiske føringene og folkets ‘forståsegpående’ konformitetsnarrativ og sosial(ist)sjablonger.

Hvilke signaler sender så disse gratis-bolig-ordningene som kommunene i Norge nå og lenge nok har drevet på med? Og man kan vel også spørre hva er som er den egentlig forskjellen? -At kommunene enten betaler ut penger til leie eller, i effekt kjøper opp og tildeler gratis hus med eierordninger med bare flere og flere «trangbodde» familier for å forebygge retoriske rariteter som såkalt barnefattigdom som igjen forestilles å forårsake alt annet av negative utfall fra disse grupperingene? Men hvordan pengene renner ut og hen er rent underordnet og bare en mindre teknikalitet. Således ubetydelig i det store og hele.

Selsvagt, signalene til innvandrere for å «flykte» til Norge er allerede mer enn veletablert i utlandet, men slike ordninger som dette her, og den parallelle velferd- og innvandringspraksisen ellers, samt flere beleilige politiske ‘rasjonaliseringsformer’ som «barnefattigdom» og «integreringstiltak», er mer enn egnet til å ‘smøre skinnegangen’ for å eskalere denne demonstrative demografiske og suicidale galskapspolitikken.

Men, husk at dette handler om (fattige) barn, så da er alt helt greit.