«Inkonsistens», samstemt illusjon
En vesentlig del av det som går under «idioti»; et veldig vesentlig relevant tema i vår demokratiske tid, går ut på å ta for gitt det man ikke forstår, og bygge videre i sin ignoranse derav. Dette innebærer som oftest det jeg befatter og blant annet har forklart relevant i POVcasten «Vestens Fall» mv. som generell-konseptuell «inkonsistens», og inkonsistens er grunnårsaken til all relativ systemisk kollaps og samfunnsbred regresjon.
I praksis betyr det at man gir sin åpenlyse beundring, utad appell og generelt bedyrer det som fordrer følelsene fremfor fornuft, mens det som faktisk opprettholder (dys)funksjon blir behandlet og eventuelt forsmedelig og fundamentalt misforstått som irrelevant eller intetsigende, alt så lenge det emosjonelle egen-narrativet bare bekrefter mer åpenbare forestillinger, innøvde identitetsmarkører, sementerte fordommer, allerede allment-sosialt aksepterte selvbedrag og personlig ønsketenking forkledd som prinsipp
I stedet for analyse og strukturell forståelse, snakker og simper Folk Flest Inc. snarere for symboler og fortellinger som bekrefter publikums smaksfordommer eller politiske selvgodhet, eventuelt personlig grift og selvbilde. Samtidig lar man flere av de mer faktiske mekanismene som holder virkeligheten i live, hvile i fred mens man attakerer systematiske stråmenn, misrepresenterte sammenhenger og størrelser. Den som peker på system, funksjon, mekanismer, folks fundamentale tankefeil og generelle idioti, blir mer enn gjerne blankt autorasjonalisert som kald, elitistisk eller arrogant, da man anses å frarøve folkets mange kollektiviserte illusjoner og kognitive «copes».
Fra de største samfunnsstrukturelle systemene til de mest trivielle personlige preferanser går det en gjennomgående rasjonaliseringslogikk hvor det nyttige, virksomme og strukturelt avgjørende konsekvent nedvurderes til fordel for det symbolske, bekreftende og teatralske. Dette er hva som faktisk bør forstås som folkets «populisme», og det er på ingen måte nødvendigvis politisk eller prinsipielt positivt.
På makronivå ser man det når langsiktig stabilitet eller tekniske reformer møtes med likegyldighet og apatisk hoderisting, mens store, følelsesladde utspill, ofte fullstendig blottet for faktisk eller fornuftig substans, feires som «lederskap», «endring» eller «mot». I økonomisk forstand er kommunismens historiske iscenesettelse et lærebokeksempel, der hele systemet baserte seg på teatralsk idealisme, utopiske proklamasjoner og kollektiv selvbedrag, mens virkelighetens strukturelle sammenbrudd ble ignorert eller skjøvet foran som om det var et nødvendig offer for en høyere visjon. Det samme kan sies om det mest av vårt samtidspolitiske grunnlag av idelogikk.
Standardtilstandene og inversjon av verdi
Folks oppfatning og prioritering av såkalt verdi og «verdier» er ikke noe unntak fra den generlle forvirringen, men selve standardtilstanden i det moderne massepsykologiske samfunnet.
De meste av verdispørsmål, og ønsketenkningsbasert synsing rundt dem, utgjør en kontinuerlig prosess der det som faktisk virker systematisk nedvurderes eller overses til fordel for det som er mer identitetsbyggende og selvbekreftende. Disse oppfatningene opphøyes så raskt videre til modeller og mål, uten at de noen gang testes mot realiteten, ei heller av sin faktisk virkelighet. Feilvektningen følger den samme sosialpsykologiske logikken der bekreftelse og posisjon teller mer enn funksjon og realitet.
Det samme gjelder i kunst, kultur og intellektuell produksjon. Det som har refleksiv relevans, det som faktisk kan belyse virkelige forhold og nødvendige mekanismer, blir konsekvent nedvurdert til fordel for det trivielle, det underholdende og det emosjonelt dopaminvennlige. Verk som kunne fungert som korrektiv eller katalysator for dypere forståelse og nytte, blir ignorert eller forkastet fordi de ikke bekrefter publikums estetiske fordommer, politiske selvgodhet eller kommersielle forfengelighet. Omvendt blir tomme symboler, narrative poseringer og lettkjøpt bekreftelse opphøyd til kunstneriske høydepunkt.
Dette mønsteret er identisk med den politiske feilvektingen, der funksjon og substans konsekvent erstattes av appell og bekreftelse, til skade for både individ og samfunn.
Fra komplekse systemer til intime mellommenneskelige forhold ser vi det samme mønsteret: folk aksepterer og premierer ineffektivitet og rasjonaliserer feil uten ende. Til og med åpenbart skadelig praksis belønnes, så lenge den styrker egenfortellingen og sosial status. Omvendt møtes korrigerende tiltak, tekniske forbedringer og strukturell ærlighet med lunken mottakelse, aktiv mistro, passiv ignoranse eller direkte fiendtlighet, ofte helt uavhengig av forbedringenes reelle nytte og funksjon.
Helheten peker mot en urovekkende, men konstant menneskelig tilstand: folk ønsker ikke funksjon, seleksjon eller fremgang dersom dette ikke kan forenes med deres egne, ofte åpenbart feilaktige forestillinger. Samfunnet og staten blir derfor raskt folkets verste fiende etter hvert som de blir mer komplekse, mer omfattende og bedre i stand til å spille på og sementere nettopp de feilene som burde vært fjernet for lengst av mennesker med større fornuft enn døll, dum, dekadent appell.
