Ideologisk obduksjon av Charlie Kirks kristensionistiske collage-«konservatisme» og demokrati-«fascistiske» dødsbo

«Demokratiet» i «Vesten» viser seg med tid og bruk mer og mer fra sin sanne side som et forfeilet idealsystem for folkestyre, snarere som et korrupt fartøy uten konseptuell eller strukturell integritet, hvor jo mer mangfoldig ideologisk fyllmasse og sosial idioti man laster det med, desto mer åpenbart fremstår dets mangler på reell funksjonsdyktighet. Når dette degenererende spillet samtidig koker til en kokett, kontrollert kamp mellom to tilsynelatende ulike, men i virkeligheten svært like ideologisk strukturelle hovedorienteringer, blir resultatet uunngåelig kaotisk, fordi begge i essens og konsekvens er fascistiske, samtidig som hele hoveddiskursen dem imellom og i systemet for øvrig nærmest alltid består i å anklage alle andre for å være nettopp «fascistiske»

Den amerikanske «hacktivisten» Charlie Kirk, tidligere frontfigur for den milliardfinansierte, falske NGO’en «Turning Point USA» med sitt nettverk av nesten uendelige søsterorganisasjoner, er et betimelig illustrativt eksempel på hvor skakkjørt den «vestlige» fallitt-ideologien står, hvor korporativt korrupt og hult hele apparatet er, hvor vag, impotent og selvmotsigende kontrasten mellom de påståtte motpolene fremstår, ikke minst fordi de i realiteten ofte finansieres av de samme kreftene, og videre hvorfor syntesen mellom dem forblir fundamentalt fastlåst oppkok og status quo, nettopp fordi begge opererer mer totalitært enn de selv er i stand til å i det hele tatt definitivt og teknisk begripe.

Etter attentatet i Utah har et mylder av uglete skrullekjerringer, evneveike synsere og andre akademisk autoriserte idioter lagt ut om hvordan Charlie Kirk og «TPUSA», angivelig «høyreradikale», skal være både det ene og det andre, blant annet også at Kirks universitets-aktivisme var «hatefull», «fascistisk» og demokratisk undergravende. Før jeg kaster meg frenetisk løs på dette vil jeg anmerke hvorfor den puslete «venstresiden» i det hele tatt hevder at alle andre enn dem selv er demokratiske voldtektsmenn, deriblant også Kirk, slik de brilleblinde kjerring-idiotene som figurerer som førsteamanuenser på NRK-debatten formener mens de velter seg i sitt eget vås.

I POVcast-episoden Kritikken MMXXV II gikk jeg raskt gjennom de ti verste ideologiene, hvor liberalismen og «konservatismen» selvsagt havnet på henholdsvis første- og andreplass, og dette var neppe noen kontroversiell rangering annet enn for dem som knapt kvalifiserer som tenkende vesener, hyper-NPC’er og systemsjarlataner, som uten problem ville strøket med glans på mitt introduksjonskurs i barnehagelogikk beregnet på seksåringer. Dette er også gjerne de samme intellektuelt infantile, demokrati-puerile potemkin-tolerante tullingene som oppriktig tror at «demokratiet» er en slags voksen-SFO, eller friksjonsfri nachspiel-flørt, hvor alle plikter å akseptere hva som helst av ideologisk forankrede forestillinger og tilhørende absurditeter, ferdig med det, og hvor man attpåtil forventes å oppføre seg «anstendig», det vil si holde kjeft/kaste fra seg tastaturet, hvis ikke skal man stemples som «hatefull», og dermed må systemet ha mer «åpenhet», altså mer innvandring og mer ekskludering av «hatefulle» stemmer i offentligheten.

«Konservativt», kontrollert kaos

Drapet på Kirk, hvorvidt det var venstrevridd-organisk, Bader-Meinhof-inspirert, eller som Steven Seagal ville sagt, mer sentralt og «fabrikkert» hendelse av amerikanske myndigheter, er fullstendig subsidiært til hva som skal behandles her, nemlig en mer objektiv analyse av selve grunnlaget for hva som i det hele tatt får passere som politikk i dagens degenererende USA.

Men når det gjelder det degenererende og totalt tillitsfattige, konspirasjonsteoretiske USA, så har drapet på Charlie Kirk de sedvanlige merkelighetene ved seg, og står påfallende i stil med det man vanligvis blir presentert med av «forklaringer»: alt fra attentatet på JFK, til pinnefigurer i Pennsylvania 2024 og «Sandy Hook», til Stephen Paddocks meget mystiske maskingevær-massakrering i Las Vegas, den røde klovnen fra Aurora-hendelsen i 2012, og ikke minst «9/11», dagen etter drapet på Kirk, som fortsatt står igjen som det mest absurde terrorangrepet i verdenshistorien.

Kirk ble i egne «konservative», fanatiske kretser, og i alle fall nå, fremstilt som en frihetsforkjemper, men var i realiteten kun et talerør for makten. Han ble relativt rik på å angivelig «tale systemet imot», mens organisasjonen mottok titalls millioner fra de samme finansielle kreftene, som like gjerne støtter rivalene i Demokratene samtidig, helt i tråd med konvensjonell, ofte jødisk kontroll av begge parter, og fordi jødene søker å kontrollere folks forståelse av «nasjonalisme» via konseptuelle pseudo-proxier som «nasjonalkonservatsme». Dette er gjennomgående, og viser seg via organisasjoner som splittede AfD, Englands politisk konservative katastrofelandskap, europeiske «konservative», som blir helt frenetisk opphengt i symptomer fremfor årsak og besatt kontra-jihadisme og maser om et mål om å forby «Islam» fremfor noe annet mer pragmatisk.

Selve formatet Kirk opererte på var heller ikke originalt eller organisk, men en velprøvd karbonkopi av samme lavnivå-grift som Ben Shapiro, Matt Walsh, Jordan Peterson eller Steven Crowder alle surfet på før ham. Dette er en klam, sterkt kristenfarget, jødisk kontra-jihadistisk og moral-absolutt propaganda rettet mot lett påvirkelige universitetsstudenter, fremført på lavest mulig nivå, ofte med direkte løgn og feilinformasjon mikset sammen for å forsvare en totalt forfektet politisk posisjon og cashe inn enkle penger fra redde kristne boomers.

Hensikten generelt er en blanding av misledelse og moralisme som utgir seg for å være «politikk», samt sirkus for å slå ned på «woke» professorer og studenter på amerikanske universiteter, og selv etter å ha gått på et av de mest prestisjetunge av dem vet undertegnede godt hvor lite substans og hvor mye overdrivelse hele denne forestillingen bygger på, særlig siden de fleste av de berørte studentene knapt nok har forutsetninger for reell individuell meningsdannelse, og derfor må propagandaen dispenseres, kultiveres og kompenseres gjennom to tilsynelatende motsatte ideologiske kategorier for å opprettholde den skjøre, såkalte «venstre»- versus «høyre»-balansen i topartisystemet.

Det høres sikkert støtende ut for Kirk-fanboys, men det gjør ikke faktum mindre sant: at hele spillet var designet for å trekke folk inn i en falsk, fingert og korporativt sponset politisk diskurs, hvis egentlige innhold aldri handlet om annet enn bakmennenes lugubre interesser, langt fra USAs beste, med hyklerske unntak hvor enn det passet pengemakten best.

La oss føre kritikken av «TPUSA»-retorikken og de forfeilede konservative forankringene over i en mer teknisk anlagt argumentasjon, ikke for å redde verken Kirk eller hans motstandere fra sine egne påstander, men for å tydeliggjøre hva som faktisk ligger til grunn når man overhodet diskuterer ideologi og politisk kategori.

Mange av Kirks motstandere mener å vite at denne typen retorikk er «fascistisk», noe de intellektuelt forvillede og identitetsløse, ofte selv kristen-ideologiske konservative, selvfølgelig oppfatter som absurd, fordi de er fanget i en teit språklek der «fascisme» ikke beskriver en struktur, men fungerer som et moralsk skjellsord.

Men som jeg har påpekt i flere andre tekster, og i POVcasten «Hva er Høyresiden?» (dessverre med dårlig lyd, jeg får kanskje gjort noe med det), handler ideologisk analyse og kategorisering ikke om hva som ytres på overflaten, men om systemfunksjon, struktur og effekt, altså, hvordan en ideologi faktisk opererer, hvilke mekanismer den muliggjør, hvilke konsekvenser den utløser.

Ord og semantikk er tynn papirsubstans, som oftest bunner i systemisk-funksjonelt nonsens uansett, fordi mennesket er menneskelig. Apropos, at Charlie Kirk var så sterkt incentivert og finansiert av bestemte «judeo-kristne» krefter at han offentlig kunne erklære at han ser frem til dagen han får møte en «Rabbi-Jesus i himmelen», er i seg selv avslørende, og forhåpentligvis en greie han kun ble betalt for å late som han trodde på.

Problemet, fundamentalt og teknisk, med den standard kristne salighetsdoktrinen, pseudo-sann eller ei, er at den for det første er epistemisk vilkårlig definert og basert, og for det andre fremføres gjennom en typisk autoritær form-appell som skjuler seg bak religiøs moralisme og forgodtbefinnende fjas.

Dette faller ikke i god jord hos «venstresiden», fordi der kristendogmatikerne opererer med en rigid absolutisme, baserer venstresidens moral-appell seg på en like vilkårlig relativitet; «medmenneskelige verdier», som i praksis kan være hva som helst. Dermed står man igjen med en kamp om hvilken banalt betingende rariteter som skal gis status som absolutte «verdier» i samfunnet, om det er gudegitt eller sekulær-humanistisk, og går man mot en av dem, eller begge deler, så er man ond «nazist» ganske fort.

For de kristen-ideologiske gjør dette vondt verre, ettersom deres religiøse dogmer må konkurrere direkte med venstresidens mer moderne, sekulære og «frie» variant av samme tilbakestående kollektivisme og spirituelt baserte appell, en konkurranse de taper i et samfunn som samtidig atomiseres, med stadig flere minoriteter og særreaksjonære sekter som hver for seg insisterer på sitt eget moralske monopol der alle utenom helst er «nazi». Humanismen er sådan ikke veldig overraskende mye sterkere i generell menneskelig appell og videre politisk potens, særlig sådan i et mer vestlig sekularisert, fragmentert samfunn. I den humane, medmenneskelighetens navn, kan man gjøre hva som helst. Det finnes ingen grenser.

I tillegg, og i forlengelsen av hva jeg har tatt opp i blant annet POVcastene, er konservatismens inkonsistens konseptuelt åpenbar, strukturelt problematisk og praktisk kontradiktorisk, da man i full vigør påberoper seg «frihet» og «demokrati», men samtidig forsvarer hierarkier, tilnærmet tvangsmoral og binding av individet til autoritære og logisk vilkårlige dogmer, ofte avleggs og forfeilede rester av en allerede pervertert progressivisme. Konservatismen har altså intet kongruent å tilby i form av reell frihet, og i særdeleshet ikke når den desperat forsøker å alliere seg med mer «antistatlige» ideologier for å utkjempe en meningsløs, felles kamp mot «venstresiden»

Relatert: «Konservatisme», et politisk instrument for klassisk «kontrollert opposisjon» og akselerert kollaps

Selvsagt er liberalismens og venstresidens inkonsistens minst like tydelig, hvor man påberoper seg å «åpne» samfunnet, men der åpningen i praksis defineres som grenseløshet og oppløsning, en patetisk og effektivt suicidal selvmotsigelse, en tvangsmessig kamp for å oppfylle et utopisk løfte som aldri kan innfris. Begge parter ender med stadig sterkere binding til abstrakte moralnarrativer som viser seg selvmotsigende når de måles mot realitetene de hevder å adressere. Når dette møtes i debatt, står man ironisk og paradoksalt overfor hverandre med mye prinsipielt felles både strukturelt og effektivt, men ender opp med å pseudo-diskutere detaljer som i konseptuell sammenheng er irrelevante småtteri, intellektuelt smågodt for fotfolket å tygge på mens de overser de strukturelle og faktisk ideologisk-kritiske spørsmålene. Og nettopp her, i dette pseudo-landskapet av falsk opposisjon og inkonsekvente dogmer, finner vi også kimen til hvordan selve begrepet «progressivisme» ble ideologisk og konseptuelt kapret, kristeliggjort og fanatisk fordreid til et moralistisk instrument, før det senere ble rebrandet som «konservatisme» og satt opp som en falsk politisk reaksjon, en kvasi-pragmatisme stilt opp mot en like ekstrem, men sekulært ladet og «moderne» venstreside.

Kapring av Progressivismen

Det som i opprinnelig var «progressivisme», opplysningstidens prosjekt forankret i rasjonalitet, vitenskap og idéen om menneskelig determinisme, ble i løpet av 1800-tallet kapret av diverse fanatiske massebevegelser og tilsvarende omformet til et moralsk og maktfokusert styrings-narrativ. I USA skjedde dette særlig gjennom den protestantiske «Social Gospel»-bevegelsen, hvor fremgang ikke lenger ble forstått som rasjonell utvikling i samsvar med naturens lover, men som moralsk kustus, hvor fattigdom f.eks ble fremstilt som «synd», og sosial endring som et kristent kall og naturlig imperativ. Dermed ble begrepet «progressivisme» ransaket for sitt opprinnelige innhold og redusert til et redskap for moralsk mobilisering; en politisk religion og sosial-programmering snarere enn en rasjonell, fornuftig stats- og samfunnsstrukturell orientering. Resultatet var en radikal inversjon, altså «ekstremisme», det distinkt bort fra der opplysningstidens progressivisme søkte konsistens med determinisme, ble den amerikanske varianten en fornektelse av mer naturlig sosialdarwinisme, og en iscenesettelse av politikk som institusjonelt forspilte sitt frelsesdrama, hvor også «politikk» ble redusert til kampen mellom synd og moral, typisk idiotisk mellom «godt og ondt», et konformitetsbasert, pretensiøst, ideolog-ignorant teater som stadig mer tildekket de faktiske strukturelle forholdene i samfunnet.

Denne mer moralistiske versjonen av progressivisme ble etter hvert rebrandet som «konservatisme», da med «Gud» og kirkeautoritet som høyeste, «radikale» referansepunkt. Parallelt utviklet den kosmo-politiske, falske «venstresiden» og dens «sosialisme» en sekulær variant, hvor den overkjørende legitimiteten ble dispensert fra minoriteters lidelser, fra utopiske forestillinger om frigjøring, og fra en stadig mer ekspanderende likhetsmoral.

Begge disse springer ut av samme kaprede pseudo-«progressivistiske» slektstre, begge er anti-deterministiske, selvtjenende, manipulative i natur, begge er anti-rasjonelle, og begge baserer sin legitimitet på vilkårlige, ufalsifiserbare størrelser: «Gud» på høyresiden, «rettferdighet» og «menneskelig» «inkludering» på «venstresiden».

Dette renkespillet er også selve fundamentet for det amerikanske topartisystemet i dag, altså ikke en pluralitet av alternativer, men et kontrollert ideologisk patt.

De to «partene» fremstår teatralsk som motpoler, med veldig dårlige skuespillere, men er i virkeligheten produkter av den samme tradisjonen.

Resultatet er et system som fungerer på linje med n politisk pin ball-maskin og flipperspill, hvor befolkningen fyker frem og tilbake mellom latterlige symbolsaker og populistiske brødsmuler som abort, homofili, ekteskap og skolmat. Disse sakene blåses opp til å fremstå som samfunnets store frontlinjer, mens de virkelige strukturelle realitetene, f.eks. økonomisk konsentrasjon, teknokratisk styring, geopolitisk realpolitikk, forblir nørmest totalt urørt og «demokratisk», bevisst skjult under det ideologiske teateret som fullfinansieres av de samme folka. Som oftest jøder, som f.eks. styrer Amerikansk utenrikspolitikk i dag, og har gjort lignende i andre nasjoner før USA ble en såkalt «supermakt».

«Americanism»

Når amerikansk konservatisme kombinerer kristendom med «Americanism», enda en ideologisk idiosynkratisk finurlighet, oppstår en moralpolitisk religion av nasjonal skjebne hvor f.eks. USA fremstilles som en guddommelig utvalgt nasjon, evt. «eksepsjonell» og «color-blind» i retorikken, men i realiteten et mytisk fellesskap bundet sammen av en universell gud som garantist, strukturelt identisk med fascismens myter om utvalgte folk og nasjonal gjenfødelse. Man kommer alltid tilbake til sin verste fiende når man ikke forstår sin egen idioti..

Selv når det hele brettes ut som et «demokrati» eller «rettigheter», er appellen ikke strukturelt rasjonell, men moral-absolutt, og reguleringen av samfunnets «grunnleggende spørsmål»: abort, ekteskap, utdanning, seksualitet, er for folk flest egnet til å faktisk fremstå som et slags uttrykk for en guddommelig orden. Men dette er egentlig rasjonalisering og reglementering gjennom arbitrær autoritet, ergo fascistisk i form, selv når det benektes og omskrives i andre termer.

Herav følger at begge sider er fascistiske, ikke nødvendigvis i forstand av Mussolini, men i full og effektiv strukturell betydning, fordi de bygger politikk på irrasjonelle og arbitrære appeller snarere enn på konsistens, pragmatisme og realitet. De mislykkes i å anerkjenne at naturen ikke er fascistisk, men deterministisk og progressiv, og at deres idiotiske intervensjoner i naturens orden er regressiv utnyttelse, mens naturen selv utvikler og avvikler gjennom seleksjon og tilpasning.

Virkelig fremskritt, progressivistisk orientert sådan, må derfor bestå i sannhetens konsistens med objektiv realitet og i å optimalisere menneskelig samfunn etter disse prinsippene, ikke i å bekjempe dem med moralske og kontekst-kodifiserte fantasier som allerede har vist seg bevislig bankerott på tvers av epoker og kontinenter. Man kan ta Liberia som et lærebokeksempel, en stat konstruert på tilnærmet identisk form-appell som det originære USA, men uten den europeiske organismens bærende substans, og som følgelig kollapset i sitt eget selvbedrag og ble stående som en grotesk parodi på statskonseptet den forsøkte å blå-kopiere.

Livredd pseudo-nasjonalisme

Man kjenner også lusa på gangen, for alt det de faktisk fascistiske, eller nyfascistiske, konservative og de falske venstresosialist-progressive har ekstremt mye til felles i, men meningsløst kappes om, er frykten for å være rasjonalistiske, og dermed også å være nasjonalistiske.

«Konservative» som TPUSA er kun kvasi-nasjonalister når det passer dem selv og deres donorer, hvilket i praksis betyr markedsøkonomisk tilrettelegging for billig arbeidskraft og flere mennesker å manipulere finansielt.

Venstresiden på sin side insisterer på at dette er «supremasisme», fordi de som svake kollektiv kun søker trygghet i felles rasjonaliseringer uten evne til å produsere et bedre samfunn av den grunn.

Mange har flyktet fra forfeilede, tilbakestående samfunn, men mange av dem, og deres ignorante gråtekone-klakører tror like fullt at oppskriften på et multikulturelt paradis er at alle gjør det samme under dekke av universelle rettigheter, hvilket i realiteten er den samme «amerikanismen» som de kristen-konservative holder seg med: forestillingen om at en kristen kongoleser, bare ved å følge «Gud», automatisk utgjør grunnlaget for et fremgangsrikt samfunn.

Etnisk nasjonalisme er i realiteten den naturlige tilstanden. At ulike folk og kulturer ønsker å bevare seg selv gjennom egne stater, er hverken fascistisk eller ekstremt, men en direkte forlengelse av naturens determinisme. Differensiering er like naturlig i menneskesamfunn som i økosystemer. «Fascismen» oppstår først når nasjonen forsøkes gjøres til en slags mytisk absolutt størrelse eller når banale blobber av ideologisk idioti og sjablong påtvinges for enhver rasjonell pris og pragmatisk quo.

Og såkalt kristenkonservativ moralisme opererer nettopp på dette «fascistiske» nivået. Den «demoniserer» gjerne det som ikke underkaster seg den kristne guden og dens autoritet. Dette er det «totalitære» mange tror de føler for, og mange svake frykter: en universell fordømmelse av avvik og svakhet.

Ironisk nok, tilnærmet «nasjonalisme», evt. etnosentrisme fra stat til stat, er derfor i sin natur konsistent med globalt mangfold, mens kristen moralisme er eksklusiv, imperalistisk og ikke veldig samfunns-strukturelt og funksjonelt mtp. fremgangsmåten og optimalisering av fremtiden, foruten kanskje det å f.eks for kvinner føde unger fra og med fylte atten til førti, altså fort «fascistisk» ifølge venstresiden.

Trangen til å fortrenge sine egne motsigelser og fallitter slo ut ganske ofte for Charlie Kirk, som finansiert til det faktisk absurde, således ble stående/sittende som ubetinget forsvarer av «jøder», «sionisme», og som i forbindelse med en debatt om «Gaza» presterte å hevde, som et forsvar mot «WOKE!», at nasjonalsosialistene i Tyskland også utførte «kjønnsskifteoperasjoner»; et ganske absurd, totalt skrømt og løgnaktig narrativ, konstruert først og fremst for å trigge og forføre hans egen base, og blant så mye annet. Selvsagt, Kirk kunne ikke debattere noen uten å spore av til «Hva med Hitler??» når det ble for hett å holde fokus på kritikk av sine egne herrer.

Slike latterlige påstander avslører, inkludert den nokså selvmotsigende inkonsekvensen om at «man kan ikke skylde alt på en liten gruppe med stor makt», samtidig som man bruker hele sitt skrale repertoar på å skylde alle problemer på «woke» (som er jødisk), eller Demokratiene (som din egne bakmenn også finansierer), bør i det aller minte hinte om at man kanskje ikke står overfor en oppriktig «konservatisme» heller, men snarere, en form for ideologisk kondisjonering, full-finansiert med helt andre hensikter enn å framstille historisk fornuft og kritisk, konseptuell lærdom. Dette livnærer et økende psudo-samfunn hvor politikken iscenesettes og man som medier kun serverer et fanatisk slop-show snarere enn noe av mer strukturert kritikk og mulig koordinering av samfunnet.

Charlie Kirk var en system-sjarlatan, som dessverre, så ut til å «våkne» opp litt for sent til å distansere seg fra dette politiske klovneteateret og komme med noe smartere, og det ble heller med en ganske tragisk, dødelig utgang, fordi, som de sier: «The show must go on», og toget venter ikke på noen.