Hvorfor Helge Lurås og Resett taper «debatten»—En analyse av fremdeles fordummende debatt-dynamikk i den norske offentligheten

(Denne artikkelen ble først publisert 22. januar 2021 på Akroma.no. Etter 2024-valget og samfunnsdebatten rundt blant annet Trump, er det passende å republisere teksten som den var, med enkelte grammatiske korrigeringer. Temaet om norsk «debattkultur» og dens forfall i «demokratiet» virker enda mer aktuelt i dag, i en tid hvor degenereringen bare ser ut til å fortsette.)

Uavhengig hvor man eventuelt definerer seg selv og andre på det ideologiske aksen; utenfor, innenfor eller under og over, så burde det være av interesse for de fleste å stille seg selv spørsmålet hvorfor den «offentlige samtalen» utarter seg slik den gjør i dagens Norge, altså ofte med hyling, skriking og skittent etterspill bestående av opprop for utestengelse, no-platforming, og generell fordømmelse som de vanligste, mindre utskiftbare metodene for de fleste å imøtegå det som forstås som kontrære meninger.

Påstand og premiss

I det følgende ønsker jeg å prøve å argumentere for at hovedårsaken til denne trenden er noe mer utpreget enn utslag av typiske ideologiske verdier og simple partipolitiske agendaer. At det eksisterer noe mer grunnleggende, og som i sammenligning til det andre er helt elementært. Påstanden er at den at norsk offentlighet og generell samfunnsdebatt i Norge er kronisk og systemisk indisponert for fundamental anvendelse av helt rudimentær logikk, og at den allmenne fortolkningen og verdsettingen av korrekt argumentasjon og saklig førsel hos folk flest, er blitt tilsidesatt og ubevisst erstattet med flere forfeilede og forfinede former for gjengs føleri.

For å forsøke å illustrere hvordan disse føringene manifesterer seg i alle former for diskurs, har jeg valgt å analysere diskusjonen mellom Helge Lurås og Mimir Kristjansson på NRKs «Debatten» den 7. januar.

Det vesentlige av diskusjonen mellom Lurås og Kristjansson er gjengitt nedenfor, og med sitat hvor objektivt høvelig. Vi forholder oss nærmest utelukkende til utsagnene som er gjenstand for holdbar argumentasjon iht. logikk og utfyller fraværet av slikt ved å bemerke de proposisjonale ufullstendighetene som følger av de premissene som legges frem. Logiske formaliseringer forsøkes formulert hvor det i det hele tatt er mulig.

Analyse av debatten

NRK «Debatten», 7. janua, 2021.

Tema Trump, media og Norges rolle. «Har vi tatt for lett på Trump?»
Egentlige undertekst: «De som har forsvart Trump i fire år møter og de som hevder vi har hatt god tid til å forstå at mannen er en fascist.»

Fredrik Solvang innleder diskusjonen med en generell beskrivelse av mediet Resett og deres lesere. Han beskriver Resett generelt som et medium og ytringsrom for folk som gjerne er imot utskiftning av den etnisk norske befolkningen, ikke-vitenskapelige og idiotiske klima og koronatiltak, nyliberalisme, og det som gjerne forstås som farsotter utledet av den slags ideologi.
Lurås bemerker så at Resett er nok mer nyansert enn hva som listes opp, og sier så at Resett også skriver om mer «angående alminnelige saker».

Så er det over til Kristjansson, og han er nemlig veldig glad for at Lurås har «tatt til fornuften».

Premiss #1, Kristjansson
Vi noterer dette som relevant kun fordi det er ganske vanlig konstruksjon av et sentimentalt innrettet pseudo-argument, og hva folk refererer til som en vanlig «hersketeknikk» i det daglige. Slike sjofle teknikker søker å legitimere aktørens overlegne posisjon via nedlatende hovering, ofte med noe av betimelig appell til hva som antas å eksistere av rådende bedrevitenhet, eksempelvis noe innbefattet med forfektet dogmatikk, eller andre mer perifere kriterier.
Kristjansson mener så også at «Lurås må ta et oppgjør med seg selv» fordi Resett har blitt et sted for «nøyaktig den samme rasismen, det samme hatpratet og konspirasjonsteoriene» som hva Trump og «Trumpismen» står for.

Premiss #2, Kristjansson
Dette kan bemerkes som et forsøk på en påtvunget meningskonstruksjon, ofte en generell påstand bestående av ikke-kvalifisert, irrelevant synsing eller løse hypoteser. I beste fall iblandet utilstrekkelige overforenklinger og løse sammenhenger etterfulgt av typiske kallenavn/skjellsord – ergo, ad hominems (rasist, konspirasjonsteoretikere, hatprat).

Kristjansson fortsetter med at «Lurås skjønner ikke hva han holder på med» om han ikke tar et oppgjør med dette. Enten så gjør Lurås dette fordi han ikke skjønner «hvilke krefter han nører opp under», eller så er det pga. «penger» og «et levebrød» for ham selv.

Premiss #3, Kristjansson
Premiss 3 inneholder mer konstruksjon av atter et sett med “stråmenn” levert i form av et komplekst og avgrenset spørsmål som innebærer ytterligere spekulasjoner om Lurås’ personlige motiver.
Men dette er spekulasjoner som er i strid med elementære prinsipper om utledelse av forhåndsslutninger med et svært begrenset sett av definerte utfall og muligheter for realiteter à la hersketeknikken: «Har du sluttet å slå din kone? Ja/Nei» som et ad hominem. Lurås forsøkes på den måten fremstilt som umoralsk, kynisk etc. mutatis mutandis; alt etter hva som passer Kristjanssons tilhengere å anta).

Lurås forsøker seg med en poengtering om at Resett såvel som Trump er et resultat av den pågående «demoniseringen, stigmatiseringen» fra ‘venstresiden’. «Millioner stemte på Trump».

Premiss #4, Lurås
Tentativ logisk formel: { ∃ A ⊤ A ⊃ A ⇒ ⊤ A (∃ A.a.A.a..A.,.) }

Formalisering: ∃x (P(x) ∧ (P(x)→⊤) ∧ (P(x)→P(x))
Verbal ekvivalent: «Trump eksisterer som President. fordi det er sant at Trump er President, og det må uansett være sant uavhengig av Trumps alle egne mulige måter å eksistere på.»

Strengt tatt er dette et ikke-argument fra Lurås da det teknisk sett er et fullverdig sirkelargument m.m. På den andre siden kan uttalelsen forstås og forsvares da det er et forsøk på forsvar mot en allerede absurd anklage og falskt dilemma påtvunget av Kristjansson.

Lurås hevder så at folk som stemmer og stemte på Trump, og majoriteten av folk på Resett, har det felles rasjonalet at de generelt ønsker å sette nasjonene sine først fremfor å bedyre det globalistiske prosjektet, altså, verne om sine egne borgeres interesser fremfor overnasjonale agendaer, som de anser for å bety en underminering av folkesuvereniteten og nasjonen.

Premiss #5, Lurås
Lurås kommer her med et premiss av en viss argumentatorisk gyldighet, dog med et litt vagt tilhørende av fremsatt rasjonalitet (autonomi for “eget folk”) som grunnlag og følgelig deduksjon, altså, et logisk kasus som har som formål å kvalifisere evt. gyldigheten av meningsposisjonen i en allmennkontekst og for debatt.

Kristjansson fortsetter å spinne i samme glatte spor ved å verbalt resirkulere den substansløse substansen i Premiss #2, Kristjansson, hvilket er nokså fattig, sterkt preget av ikke-kvalifisert synsing og breiale påstander uten rasjonal, ingenting av dette burde anses som legitime innvendinger, og burde sådan forkastes i et forsøk på en saklig og tydelig diskusjon.

Kristjansson hevder så at det påligger Lurås en journalistisk plikt å isolere (opprette «vanntette skott») Trumps politiske gjennomføringer og konstitusjonelle prioriteringer (antiglobalisme, «America First» etc.) fra hans meninger, noe som hevdes å ha vært utløsende årsak til at kongressen ble stormet, og midlertidig besatt av det Kristjansson beskriver som voldelige folk.

I denne forbindelse er det for kritikere tilnærmet Kristjanssons saklige støpning, samtidig utelukket med noe som helst fullendt forsøk på forståelse eller redelig resonnement vedrørende mobbens motiv, handlinger eller andre inntatte forbehold. Forbehold som evt. ønsker å forklare nærmere hvorfor denne mobben åpenbart følte seg genuint svindlet av et korrupt system og såpass tydelig uttrykk for sin frustrasjon deretter.

Det kan argumenteres for at hendelsen på Capitol Hill var i tro ånd av amerikansk opprørstradisjon og at mye av det vesentlige som skjedde resonnerer med borgerlige prinsipper som var avgjørende for selve stadfestelsen av USA som nasjon og selve Uavhengighetserklæringen.

Kristjansson er såpass inkonsekvent med sitt eget rasjonalistiske fundament, at han selv underbygger det motsatte faktum: det at Trump og hans tilhengere på mange måter har skjellig grunn til å faktisk mistenke skittent spill. Når Kristjansson selv, personlig påpeker og sier seg enig i at det eksisterer en «reell, delvis korrupt» politisk elite i USA, så skulle dette gjerne by på et minimum av argumentatoriske problemer når han like etterpå formaner til fordømmelse av opptøyene uten å i det hele tatt hensynta sin posisjon iht. egne uttalte forbehold angående «korrupsjon».

Dette er i beste fall uheldig ordlegging fra Kristjansson, men likevel mer av samme usammenhengende snakk og forsøk på stringent argumentasjon hva angår legitimiteten og stedvis forståelse for mobbens opprør mot maktstrukturene. Det ser ut som at Kristjansson, og de som deler hans meget avslappede måtehold til bl.a. saklighet, er mer enn nok opptatt med å rette fingrene sine opp og peke på slike som Lurås og kalle dem for slemme og dumme mennesker.

Lurås går i «begrepsfella»

Lurås svarer så med at Kristjansson ikke er «nyansert», men at Lurås likevel tror at Kristjansson er mer nyansert enn som så «tror du er mer nyansert».
Lurås forsøker antageligvis her å påpeke den omstendighet at Kristjanssons tilnærminger representerer en «rigid» og forutinntatt posisjon som henter sine poengteringer fra politiserte narrativ i stedet for å snakke mer autentisk om saken.

Premiss #6, Lurås
Begrepet «nyanse» er i denne sammenheng ganske tvetydig, og det er nok noe av grunnen til at ordet har funnet et hjem innad i politisk og akademisk nytale. Men det å etterlyse nyanser når den ideologiske og intellektuelle ‘kontrasten’ mellom deltakerne allerede er såpass klart demonstrert som motstridende og selvmotsigende, samt uten substans og uten gyldigheten av logiske former; slike blankt uredelige premisser demonstrert bl.a. av Kristjansson i forkant, nei, da lønner slik godvilje og naiv forsoning seg sjeldent. Lurås forsøker i sitt sinn å appellere til Kristjanssons fornuft, men får kun Kristjanssons versjon av «fornuft» rett tilbake senere.

I en slik situasjon må man som debattant raskt påpeke de mange objektive feil i argumentasjonen fra uredelige motstandere angripes på sine premisser i stedet for å forgjeves forsøke bygge videre på et intersubjektivt falsum. Enklere sagt er det å debattere med to vidt forskjellige faktum og premisser for sannhetstanker mindre nyttig.
Begrepet «nyanser» kan sies å populært sett forstås som det å reflektere, men resultatet av det å «reflektere» for mange går også ut på å signalisere en viss villighet, evt. passivitet og adgang til å kompromittere egen posisjon på bekostning av rasjonalitet ved å komme motstridigheter i møte.

Men begrepet er således feilanvendt og naivt fremsatt av Lurås i møte med Kristjansson.

Korrekt førsteforsvar mot ikke-argumentasjon

En logisk form og argumentsterkt forsvar mot pseudoargumenter og abstrakte anklager som f.eks «rasist», «hatprat» eller for den saks skyld «Trumpist», er å klart påpeke og holde debattanter ansvarlig for å kunne demonstrere sine argumentmessige ‘kasus’. Kasus er her en form for mange ulike betingelser, som hver for seg formidler hvilken grad av f.eks relevans selve argumentet inneholder, f.eks i møte med andre premisser som evt. utfordrer argumentets overordnede gyldighet.

Blant disse kasusene er det vanlig mtp. korrekt argumentasjon å gjøre rede for instanser som hensikt, effekt og konsekvens av sine premisser, og dette må selvsagt også ha en viss relevans til selve saken som forsøkes diskuteres. Begrepene som gjerne søker å representere premisset generelt må også anvendes etter beste og rimeligste forstand, dette er i sterk kontrast med de meningsløse og tvetydige propagandabegrepene som i dag kastes blindt etter folk man er uenig med. Disse begrepene er meget sjelden kvalifisert, selv i en mer overfladisk forstand.

Hvis debatter i den norske offentligheten får fortsette på denne måten – uten kontroll og intervenering fra programledere som er kjapp og skikket, vil t.o.m kallenavn og forfinede former av mobbing ad nauseam, etter hvert sementere seg enda sterkere og ende opp å utgjøre selveste ‘gullstandarden’ for korrekt debattførsel. Og det er cirka der den norske debatten befinner seg i dag.

Argumentasjons- og debattfallitten

Slike tilstander man nå kan observere utgjør en objektiv disiplinfallitt iht. debatt som for folket i sin helhet, og i andre sammenhenger, medfører et betydelig intellektuelt kvalitetstap og tap av problemløsningsevne for storsamfunnet på sikt. De eneste som evt. tjener på slikt er etablissementet selv, og de som representerer det utad, pluss de andre som subsidieres av status quo. En av de samsvarende grunnene til at man ikke ser noen tegn til forbedring er antakelig på grunn av de mange sjarlatanaktige og subsidierte aktørene som flittig frekventerer i dette teateret. Disse aktørene har som første prioritering å ivareta sine posisjoner og pengestrøm, og det gjøres enkelt ved å kontrollere premissene på forhånd og ved å således trenere, utestenge, fordømme motstandere. I nettoeffekt korrumperer slikt de lokale debattpremissene på den måten at opponenter automatisk er henvist til en slags kronisk og ganske ulogisk forsvarsposisjon som man skal “bevise seg ut av”. Motsatt og dessuten absurd bevisstandard, altså. Lurås forsøkte eksempelvis å forsvare anklagene mot seg som en “rasist” med det at han har en mørkhudet kjæreste fra Somalia.

Hvis folk ikke forstår at hvis dette skal være forutsetningene for rasjonaliteten for å bedrive debattering i Norge, så er noe ganske galt. Men slik er det faktisk. Ting som dette gjør at debattene, i beste fall, blir nær sagt akkurat meningsløse nok til at ingenting av kvalitet fremsettes eller prøves, og på den måten faller sannsynligheten drastisk for at folket faktisk er i stand til å forandre noen mening fra eller til. Dette tjener makten på. Således blir utøvelse av naive forsøk på alminnelig polemikk og politisk redegjørelse i et slikt system fort en luguber, språkteknisk labyrint med ingen utveier, eller mulighet for den gjennomsnittlige debattutøver å vinne frem med sin fornuft. Med andre ord, hvis noen skal forstås som såkalt «rasist» innad i diskusjonen av et emne, så må dette (først og fremst definisjonen) kvalifiseres via et holdbart resonnement iht. et rasjonale, og deretter fremstilles som et dispositivt argument som overholder logiske spilleregler. Henvisning til en abstrakt idé eller personlig forestilling er ikke et reelt argument med mindre det riktignok kvalifiseres inngående.

Tilbake til «debatten»..
Solvang bryter inn og refererer til at Lurås skrev at amerikanske medier farer med løgn, og at slikt snakk også «smitter» til norske medier.

Premiss #7, Solvang
Påstand om kausalitet, en lite komplisert en sådan, men med implikasjonen at dette (mediekritikk) på en eller flere måter er kategorisk galt eller skadelig.
Lurås kvitterer og sier at fordi han mener «Det er riktig» at mediene lyver bevisst og ubevisst om mye og farer med løgn («Det gjør dere»). Lurås kommer her med en enkel bekreftelse av sin posisjon i form av et premiss, men delvis legitim innvending fordi den gir da mulighet for videre utdypning av rasjonalet som potensielt kan styrke hans premiss, men utleggingen dette foretas forståelig nok ikke av NRK i beste sendetid.

Premiss #7, Solvang
Kontekst: {A→(P→Q) }

Formalisert: A→⊢P
Verbal ekvivalent: Implikasjon om at (falske) påstander og løgn om A er sanne, fordi A er sann.

Kristjansson angriper nå, med alt han har av tåpeligheter, og belærer Lurås med at: «Vi kan ikke ha et nyansert forhold til rasisme, hat og hets!»

Utheving av Premiss #6, Lurås
Logisk formel: {∃ A ⊃ (⊤ A ⇔ A ⊥)}

Formalisert: ∃A (A ∧ ¬A)
Verbal ekvivalent: Rasisme, hat og hets er sant (i tilfellet Lurås). Hvis rasisme, hat og hets eksisterer er det derfor alltid «galt»,⊥ (til og med å ‘reflektere’ over det, og fremheve «nyanser»).

Her får Lurås smake litt av vreden av anti-logikkens ignoranse, inkonsekvens og uredelighet i retorikkens tjeneste. Kristjansson tar oppfordringen til mer fornuft (nyanser) fra Lurås med begge hender, og argumenterer videre på Lurås’ premiss (Premiss 6, Lurås). Forsøket fra Kristjansson kan opplagt og enkelt nok (mis)forstås av både aktøren selv, så vel som av de mange passive tilskuere. Man kan fort forstå Kristjanssons poengtering som en gyldig tilbakevisning av Lurås, dog poengteringen (nyanseringen) leveres i form av et allerede ugyldig argument som Kristjansson selv definerer i form av atter et komplekst og helt retorisk spørsmål, inkludert petitio principii, hvilket er en logisk feilfremstilling og misrepresentasjon hvor man selv konstruerer som oppbyggende del av sitt argument som fungerer for en forutinntatt og ofte ugyldig, ikke-logisk konklusjon.

Kristjansson bringer så, for sikkerhets skyld, frem et poeng om at «Hver gang Resett skriver om meg» så er Facebook-innboksen hans «full av folk som vil banke meg opp!».

Premiss 8, Kristjansson
Her ser vi et ganske typisk eksempel på non sequitur-argumentasjon, og mer stråmannsargumentasjon fra RV’eren. Uten å spekulere i Kristjanssons indre motiver for denne uttalelsen, så har som oftest slike pseudoargumenter det som siktemål å tillegge meningsmotstandere (her: Lurås) egenskaper, handlinger eller ønsker de ikke har, ikke blitt demonstrert eller ikke erklært selv på egen hånd. Likevel fremsettes slikt vås i debatter med det håp om at vanlige emosjonelle reaksjoner er såpass trygge for å kunne appellere til et naivt eller usikkert publikum for å i effekt underbygge at noe for en selv er meget ‘dypfølt’ og sant for en selv.

På den måten er meningen å forhåpentligvis fremkalle tilsvarende sympati som vikarierende substans for ens egen mangelfulle argumentasjon hos de som følger diskusjonen, men uten at han i realiteten har lagt frem noe av saklig sammenheng eller argumentatorisk relevans innenfor selve emnet.
Kristjanssons påstand inneholder sådan også en annen tungvekter av typiske logiske overgrep, nemlig henspill på de svake og stakkarslige, og dernest appell om en slags automatisk rett til avhjelp på basis av gjeldende moral på bekostning av stedvis rasjonalitet; et slags bidig argumentum ad misericordiam.
Lurås forsøker seg med et tilsvar i form av en halvveis unnskyldning når han sier at en av grunnene til at dette skjer, er fordi de andre «avisene har stengt kommentarfeltet».

Premiss 9, Lurås
Dette er en form for pseudoargumentasjon fra Lurås ala tu quoque; hvor ens eller annens tidligere feil forsøkes å nedprioritere og på en måte rettferdiggjøre ens egen forbrytelse. Men Lurås poengterer riktignok at det er viktig for demokratiet at folk har en stemme og at Resett i alle fall tillater en slags mulighet for en type diskurs.
Solvang skyter inn med en kommentar at det kan bli et problem at massemediene kanskje ikke tilfredsstiller de politisk marginaliserte – slike som er f.eks. «imot innvandring, mot klimatiltak» osv.
Kristjansson forsøker å legge til at man ikke må bli «så blind» at man ikke klarer å fremføre kritikk, men taler på den måten igjen inkonsekvent på tross av sin egen anførsel og hans omtale av Lurås og Resetts journalistiske oppdrag iht. hva han fremholdt i form av et tidligere Premiss (3).

Premiss #3, Kristjansson
Logisk formel (unik, selv-verifiserende sannhet, Kristjansson): { ∃! ⊤ A ≢ B ⊤ ⇔ ¬ ⊥ c,d,e,f… }

Formalisert: ∃! A (⊤ A ∧ A ≠ B ∧ ∀ x ∈{c,d,e,f,…}(x ≠⊥))
Verbal tilnærming: Lurås er inkompetent eller ute etter penger, det eksisterer ingen andre muligheter, og heller ingen mellomting som for ham, i hans tilfelle (f.eks. hensikt) er gyldig.

Motsigelsene flyr tett hos Kristjansson, noe som selvfølgelig er vanskelig å unngå når man først er inkonsekvent og foruten logikk samt ikke bevisst på dette.
Det ville kanskje vært komisk å konfrontere Kristjansson angående hans meget synsende premisser og stadfestninger ved å f.eks. spørre: «Hvor blind skal så disse mediene kunne tillate seg selv å bli?»
Men, nei. Kristjansson føler seg tydeligvis lite pinlig berørt av egne debattmessige uredeligheter at han like greit fosser videre med sin samfunnskritiske forståelse. Denne gang forsøker han med en eksemplifisering vedrørende at Resett hadde et oppslag om at kongressmobbens mest hissige deltakere var «Antifa», og at dette er en typisk konspirasjonsteoretisk tåkelegging som Resett, ifølge Kristjansson, brødfør seg på.
Lurås viser til at oppslaget er en referanse til en Washington Post-artikkel der visstnok to utagerende antifa-aktivister var blitt identifisert i folkemengden som var i front av opptøyene.
Men slik journalistikk og ‘alternative fakta’ «nører opp under hat, rasisme og konspirasjonsteorier», gjentar Kristjansson, og ser ut til å være fornøyd med egen debattprestasjon.

Premiss #3, Kristjansson
Kristjansson gjentar bare «ideen» i premiss #3, dog med et litt annet ordvalg denne gang.
Det er elementær lære at repetisjon er et meget sentralt virkemiddel i propaganda og all indoktrinering. Det er mye som tyder på at i alle fall Kristjansson har erfart eller muligens kan ha forstått såpass.
Tiden for god debatt er forbi, og Lurås legger raskt til på tampen at «Vi (Resett) har tatt et oppgjør med konspirasjonsteoriene helt siden 3. november.»

Premiss #2 & #1, Kristjansson
Logisk formalisering: ⊢A , A ∈ A
Verbal ekvivalent: Implikasjonen er at Resett har (sett seg nødt til) å ta et «oppgjør», fordi de har (endelig) tatt til «fornuften». Den antatte fornuften her er foreskrevet i henhold til hva Kristjanssons premisser ellers tillater av muligheter, da Lurås ikke har anført annet (alternativ til «fornuften»).
Lurås blir på mange måter her presset til å indirekte godskrive premissene med anklager om såkalt «konspirasjonsteorier». Å akseptere slike premisser blir i konsekvens også dermed å ufrivillig legitimere gyldigheten av slik lovløs og kaotisk argumentasjon i offentlighetens påsyn og praksis. Resultatet er at slike trivielle apagoger ender opp med å bli stående som eksempler på legitime argumenter i kontroversielle spørsmål.

Konklusjon

Den formodentlige konklusjonen som kan leses ut fra denne gjennomgangen indikerer at i denne debatten var det aldri snakk om noe fornuftig eller logisk konsekvent ordskifte hvor målet var å bringe særlig klarhet til sakens essens. Snarere og klarere presenteres det som er selve symptomatikken på hva som burde forstås av et økende antall seere som et overdådig meningsteater. En forestilling hvor mange altfor enkelt påtvinges og ubevisst lar seg kontrollere av visse rammer, irrelevante definisjoner og gjerne teppebombes med ufullstendige anklager uten kvalifiserende rasjonalitet eller logisk anvendelse underbygget av forstandig argumentasjon. Kristjansson er definitivt eksponenten i så måte, mens Lurås dulter litt halvveis etter og står nokså skolerett. Kristjansson har jo etablissementets sympatier og pseudointellektuelle standarder på sin side, noe som gjør at mindre begavede motstandere presumptivt er tvunget til å forsvare seg mot det som objektivt er glorifisert synsing og svada fra et galleri og gjengangere av pratesyke og totalt overvurderte «meningsmatadorer» som sirkulerer med klippekort i dette debile debattmaskineriet.

Dette anti-logiske skrekkgalleriet består ofte og gjerne av autoritære og snusfornuftige skikkelser man som motstridig deltaker må stå overfor og bli «belært» om hvorvidt man er såkalt en «rasist» etc. eller ikke, til tross for at dette evt. ikke er i nærheten av å nødvendigvis være relevant eller å utgjøre et rimelig argument underbygget av logikk. Det hele betraktes som svært sigende om den debattmessige standarden og det totale offentlige forfallet som er på god vei til å ligne et totalitært meningsvelde. En debattgestalt som ved hjelp av simple og nymotens konstruksjoner samt tydelig preg av både mobbmentalitet, institusjonell gruppetenking og overordnet minste motstands vei vokser i sin appell hver dag. Metodene som rår er mest sannsynlig ganske ubevisste for aktørene selv og et resultat av omfattende institusjonelle påvirkninger som starter så fort man forlater fødestuen.

Selv dette lille utdraget og eksempelet fra NRKs Debatten aksentuerer hvordan de kontemporære debattmekanismene i offentlighetens Norge for lengst har degenerert til et anti-intellektuelt forum og offentlig Colosseum hvor glorifisert skittkasting og patetiske brunbeisingstaktikker er og blir hovedattraksjonen. Når NRK turer og går i sin ignorante praksis, og ikke minst når de også mottar klager fra seere på at Helge Lurås møter opp for å forklare sine posisjoner, og deretter etterkommer disse klagene i virksomhet av sine redaksjonelle «prioriteringer», ja da vet man, nærmest utvilsomt, at falleferdigheten i den offentlige samtalen så å si nærmer seg noe fullstendig.

Konsekvens∵

Den norske befolkningen står igjen som tilbakestående fjols, mye på grunn av institusjoner som verken er egnede til eller interesserte i å skille fornuft fra fanatisme. Majoriteten av borgerne, som setter mye av sin offentlige tillit og meningsdannelse i dette tåkeleggings- og tanketerrorapparatet i mediene, er dermed garantert å bli minst like ufornuftige som systemet i gjennomsnitt tillater seg selv å være.
Intellektuelt naive folk, som tilføres en syntetisk selvtillit og fabrikkert eller formell appell, eksemplifisert ved klimafantasten Greta Thunberg, utgjør noe av det farligste dagens samfunn og massemediene kan produsere gjennom sin anti-fornuftspropaganda.
«Bondetullingen» har på sett og vis blitt totalt «mainstreamet» som en slags bevis og «demokratisk» kvalifikasjon på at det foregår kvalitative fremskritt i samfunnsdebatten, og at «folkets» sak ivaretas på denne måten.

Folkets feilanvendte formeninger erstatter fornuft og sannferdighet

Historien er full av lignende eksempler på hvordan hybris og institusjonell korrupsjon forårsaker samfunnskollaps. Slike ufornuftige vakuumstilstander i folket formidles kynisk og deretter utnyttes opportunistisk av maktinstitusjoner og elitens mange formål, som ofte ligger langt foran den påfølgende teatralske diskusjonen der hovedpremissene allerede forhåndskonkluderer om dem som forsøker å være uenige. Men den anti-logiske idiotien og ignoransens implementering i samfunnsdebatten fremstår for flertallet av nordmenn som en hyggelig utvikling og ordning, sannsynligvis fordi anti-logikkens «fornuft» baserer seg på all tilgjengelig emosjonell appell og påføring av kontinuerlige verdikomplekser uten prinsipiell forankring. Disse nydogmene har majoriteten av folket blitt indoktrinert til å forstå som alt fra riktig og sunt til effektive former for generell og sosial forståelse.

I «demokratiet» skal «alle» som sagt også høres, spesielt den naive ungdommen og «minoritetene». Det er ikke en tilfeldighet at samtidig som man kan observere økt forringelse av anvendt fornuft og et betydelig fravær av korrekt argumentasjon i offentligheten, har ungdommen blitt mer fremtredende i offentligheten enn noensinne.
Folket er blitt ubevisst drillet i denne anti-argumentatoriske «psykopatien» siden grunnskolen (logikk er et ikke-tema i norsk grunnskole), og selvbekreftelsene om at man opptrer korrekt og rasjonelt «lastes» i dag ned fra diverse kanaler og medier, og deretter synkroniseres med medborgerne for å være et godt «medmenneske».

Det er opplagt at borgerskapet alltid har utgjort en form for indirekte håndheving av hva som er konsensus og riktige meninger der hvor staten ennå ikke har nådd frem med hat- og PK-lovgivning. Med dagens sosiale medier, som polariserer og propagandiserer som de gjør, er denne samfunnsmekanismen under økende trussel og også underlagt en større totalitet enn borgerne selv kan oppnå i form av vanlige demokratiske mobiliseringer.
Slike mekanismer blir raskt til noe som mistenkelig ligner på et større formynderi, og uten oppfordring til kritikk basert på for eksempel logikk, er en slik utopisk utvikling mer enn sannsynlig med dagens fraværende standarder for vanlig fornuft.

Samfunnsdebatten i Norge er på sitt beste å sammenligne med et forkrøplet barn som i det minste trenger krykker. Denne typen sannhetsgestalt, formodet av den overordnede samfunnsdebatten, er bokstavelig talt blitt nokså fullstendig i sin metastatiske patolog og politiske prioriteringer. Dette anti-logiske uvesenet lever godt i offentligheten og fungerer som en ond sirkel som spinner rundt sin egen lille elitistiske akse, og feier til side alle som prøver å komme inn til maktens kjerne med litt fornuft. Det er derfor både objektivt korrekt og betimelig å diagnostisere denne utviklingen som en kritisk samfunnssykdom av kronisk ukritiskhet. Om man anser seg som en rasjonell borger, er det på høy tid å ta på seg ansvaret og kalle det for hva det er, nemlig en pandemi av ubevisst anti-logikk og aktiv sabotasje av fornuftens levekår i norsk offentlighet.

Det ovennevnte kan forklare hvordan ellers vanvittige og motsigende, ofte helt ufornuftige konklusjoner, har kunnet bli stående. Disse anti-logiske fragmentene har blitt vekslet inn i den offentlige meningsbeholdningen og konsensus av relativisert rasjonalitet, for deretter å bli anvendt direkte i ledd med en politikk som for lengst har fått massive konsekvenser for samfunnet. Den verst tenkelige og mest omfattende virkningen av en slik offentlig intellektuell fallitt, slik jeg vurderer det, er at folket, på redelig og fornuftig vis, tvilsomt kan sies å ha blitt presentert med riktige spørsmål eller gitt tilfredsstillende svar som utleder mye av fornuft, basert på riktig anvendt logikk. Konklusjonene og forestillingene som dermed utledes av folket i en slik abstrakt og korrumpert anti-logisk gestalt, vil tvilsomt være proporsjonale i møte med de objektivt virkelige og fysiske realitetene der ute (i en mer reell verden). Konsekvensene av politikk som fungerer på uholdbar argumentasjon er derfor alltid noe folket legitimt bør betrakte som et onde, fordi det har potensial til å handle totalt på trass av realiteten.