Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?
Robin Hanson skrev et blogginnlegg om hvor rimelig intelligente mennesker (for eksempel den typen mennesker som leser bloggen hans) har en tendens til å overvurdere hvor smarte alle andre rundt seg er.
For eksempel er omtrent halvparten av amerikanerne ikke i stand til å lese en tabell riktig og gjøre en enkel addisjons- og subtraksjonsberegning:
Bare 52 % kunne gjennomføre punkt «AB30901», som går ut på å se på en tabell på side 118 i «World Almanac» fra 1980 og i følge diagrammet der besvare spørsmålet: «Økte eller reduserte USA sin eksport av olje mellom 1976 og 1978?»
Slik er den banale virkeligheten til den amerikanske gjennomsnittlige I.Q på 90-tallet, som fortsatt er et dusin poeng over (det tilmålte, red.anm) verdensgjennomsnittet.
Så, hvorfor tar jeg opp dette? Fordi når jeg skriver om I.Q og dets forhold til økonomisk suksess, vil det uunngåelig komme de samme bidige skeptiske kommentarer med de samme gamle slitne svarene. At I.Q er bare et tall. Det måler ingenting.. Du er en pseudo-intellektuell.. Du er en I.Q-reduksjonist. Du er autist. Osv.
Nå erkjenner jeg at det er grunner til å være kritisk til dette. Man hevde og si at land X har en I.Q på 100 og land Y har en I.Q på 85 – men hva i helvete betyr dette i det virkelige liv? Og følgelig, hvorfor skulle evnen til å skrible ned noe for en eller annen irrelevant test ha betydning for økonomisk suksess?
Dessuten, så gjelder dette til en viss grad til og med folk som leser og setter pris på ‘I.Q-realistiske forfattere som Steve Sailer og James Thompson. Man kan derfra få en grei og generell forståelse av de forskjellige gjennomsnittlige I.Q-ene i verdens største regioner (Globalt Nord: ~100; Latin-Amerika og Midtøsten: ~85; Afrika sør for Sahara: ~70).
Og mange erkjenner at nasjonal suksess i stor grad avhenger av en befolknings intelligens, spesielt av dens «smarte fraksjoner» (i motsetning til nyliberal handvridning over utilstrekkelig deregulering og avkolonisering eller de marxistiske jeremiadene vedrørende den såkalte «den gylne milliarden» som holder den tredje verden nede).
Men å forene disse to konseptene sammen – i det minste på en intuitiv, ikke-autistisk måte – i en kontekst av virkelighet og tilsynelatende kognitiv praksis, er ganske vanskelig.
Heldigvis har PISA-nettstedet konkrete eksempler på matematiske spørsmål fra sin undersøkelse i 2012, som tilsvarer hver av de seks forskjellige vanskelighetsgradene i testen, samt statistikk over prosentandelen av 15-16 år gamle elever fra hvert av deltakerlandene som er i stand til å svare korrekt.
Fordeling av land etter kompetansenivå i matematikk (PISA 2012):
| Country | Level 1 | Level 2 | Level 3 | Level 4 | Level 5 | Level 6 |
| Albania | 68% | 39% | 16% | 4% | 1% | 0% |
| Argentina | 65% | 34% | 11% | 2% | 0% | 0% |
| Australia | 94% | 80% | 58% | 34% | 15% | 4% |
| Austria | 94% | 81% | 59% | 35% | 14% | 3% |
| Belgium | 93% | 81% | 63% | 40% | 19% | 6% |
| Brazil | 65% | 33% | 13% | 4% | 1% | 0% |
| Bulgaria | 80% | 56% | 32% | 14% | 4% | 1% |
| Canada | 96% | 86% | 65% | 39% | 16% | 4% |
| Chile | 78% | 49% | 23% | 8% | 2% | 0% |
| Colombia | 58% | 26% | 8% | 2% | 0% | 0% |
| Costa Rica | 76% | 40% | 13% | 3% | 1% | 0% |
| Croatia | 91% | 70% | 43% | 21% | 7% | 2% |
| Czechia | 93% | 79% | 57% | 33% | 13% | 3% |
| Denmark | 96% | 83% | 59% | 30% | 10% | 2% |
| Estonia | 98% | 90% | 68% | 38% | 15% | 4% |
| Finland | 97% | 88% | 67% | 38% | 15% | 4% |
| France | 91% | 78% | 56% | 32% | 13% | 3% |
| Germany | 95% | 82% | 63% | 40% | 18% | 5% |
| Greece | 86% | 64% | 37% | 15% | 4% | 1% |
| Hong Kong | 97% | 92% | 80% | 60% | 34% | 12% |
| Hungary | 90% | 72% | 47% | 24% | 9% | 2% |
| Iceland | 93% | 79% | 55% | 29% | 11% | 2% |
| Indonesia | 58% | 24% | 8% | 2% | 0% | 0% |
| Ireland | 95% | 83% | 59% | 31% | 11% | 2% |
| Israel | 84% | 67% | 45% | 24% | 9% | 2% |
| Italy | 92% | 75% | 51% | 27% | 10% | 2% |
| Japan | 97% | 89% | 72% | 48% | 24% | 8% |
| Jordan | 64% | 31% | 11% | 2% | 1% | 0% |
| Kazakhstan | 86% | 55% | 23% | 6% | 1% | 0% |
| Korea | 97% | 91% | 76% | 55% | 31% | 12% |
| Latvia | 95% | 80% | 53% | 26% | 8% | 2% |
| Liechtenstein | 97% | 86% | 71% | 48% | 25% | 7% |
| Lithuania | 91% | 74% | 48% | 23% | 8% | 1% |
| Luxembourg | 91% | 76% | 53% | 30% | 11% | 3% |
| Macao | 97% | 89% | 73% | 49% | 24% | 8% |
| Malaysia | 77% | 48% | 22% | 7% | 1% | 0% |
| Mexico | 78% | 45% | 18% | 4% | 1% | 0% |
| Montenegro | 73% | 43% | 19% | 6% | 1% | 0% |
| Netherlands | 96% | 85% | 67% | 43% | 19% | 4% |
| New Zealand | 93% | 77% | 56% | 33% | 15% | 5% |
| Norway | 93% | 78% | 53% | 28% | 9% | 2% |
| Peru | 53% | 25% | 9% | 3% | 1% | 0% |
| Poland | 97% | 86% | 64% | 38% | 17% | 5% |
| Portugal | 91% | 75% | 52% | 28% | 11% | 2% |
| Qatar | 53% | 30% | 15% | 7% | 2% | 0% |
| Romania | 86% | 59% | 31% | 12% | 3% | 1% |
| Russia | 93% | 76% | 50% | 24% | 8% | 2% |
| Serbia | 85% | 61% | 35% | 15% | 5% | 1% |
| Shanghai | 99% | 96% | 89% | 76% | 55% | 31% |
| Singapore | 98% | 92% | 80% | 62% | 40% | 19% |
| Slovakia | 90% | 73% | 49% | 27% | 11% | 3% |
| Slovenia | 95% | 80% | 56% | 32% | 14% | 3% |
| Spain | 92% | 76% | 52% | 26% | 8% | 1% |
| Sweden | 91% | 73% | 48% | 24% | 8% | 2% |
| Switzerland | 96% | 88% | 70% | 45% | 21% | 7% |
| Taiwan | 96% | 87% | 74% | 57% | 37% | 18% |
| Thailand | 81% | 50% | 23% | 8% | 3% | 1% |
| Tunisia | 64% | 32% | 11% | 3% | 1% | 0% |
| Turkey | 85% | 58% | 33% | 16% | 6% | 1% |
| UAE | 80% | 54% | 29% | 12% | 4% | 1% |
| UK | 92% | 78% | 55% | 30% | 12% | 3% |
| USA | 92% | 74% | 48% | 25% | 9% | 2% |
| Uruguay | 71% | 44% | 21% | 7% | 1% | 0% |
| Vietnam | 96% | 86% | 63% | 35% | 13% | 4% |
| OECD average | 92% | 77% | 55% | 31% | 13% | 3% |
Jeg skal nå gå gjennom dem, og i hovedsak replikere Robin Hansons øvelse for USA, men her for hele verden. Forhåpentligvis vil dette gi oss et bedre perspektiv på hva abstrakte ting som «gjennomsnittlig nasjonal I.Q» faktisk betyr i praksis. Og hvorfor tilsynelatende små forskjeller mellom dem er viktige og forklarer den store hoveddelen av internasjonale forskjeller i BNP per innbygger og generell sosioøkonomisk suksess.
Se deg rundt. Det er dumme mennesker overalt..
Nivå 1-spørsmål
Nivå 1
Veldig enkelt leseøvelse som nesten alle (92%) i OECD svarte korrekt på. Likevel, selv på dette svært elementære nivået, kan bare 65 % av brasilianerne og ikke mye mer enn halvparten av indonesere og peruanere forventes å svare korrekt.
Nivå 2-spørsmål
Nivå 2
Her er det ikke engang så mye et spørsmål om elementær aritmetikk som et fundament og representasjon på elementær, sunn fornuft. Men OECD-gjennomsnittet er nå 77 % – bare tre fjerdedeler av europeerne svarer korrekt, mens bare østasiater fortsatt scorer på rundt 90 %. Imidlertid faller ytelsen hos gruppene utenfor den nordlige verden med høy I.Q allerede: Bare rundt halvparten av malaysere og meksikanere svarer korrekt, en tredjedel av brasilianere, og bare en fjerdedel av colombianere, indonesere og peruanere.
Nivå 3-spørsmål
Nivå 3
Man skulle tro at dette ikke er mye vanskeligere enn den mest grunnleggende leseferdighetstesten, men tydeligvis ikke. Ikke et eneste land hvor mer enn 80 % svarte rett.
OECD-gjennomsnittet: 55. Elementær tabelllesing tilsynelatende en kamp for halvparten av amerikanere og russere, og to tredjedeler av tyrkere og rumenere. Men resultatene for utviklingsland er allerede på vei inn i katastrofalt territorium: Bare 18 % av meksikanerne, 13 % av brasilianerne og 8 % av indoneserne klarer seg fortsatt.
Nivå 4-spørsmål
Nivå 4
Dette er det første problemet med minst noen få flertrinnselementer, selv om dette simpelthen innebærer å multiplisere tall i en enkel sekvens. Jeg mistenker at dette er det minste kognitive nivået du trenger for å være i stand til produktivt arbeid innenfor den komplekse «O-Ring»-økonomien.
OECD-gjennomsnitt: 31 %. De store østasiatiske landene: ~50%, de germanske landene: ~40%, USA – 25%, Russland – 24%, Tyrkia – 16%. I mellomtiden avtar tallene for utviklingsland til virkelig «(ikke så) smart brøkdels»-territorium: Bare 4 % av meksikanere og brasilianere, 3 % av tunisiere og peruanere, og 2 % av jordanere, colombianere og indonesere er fortsatt ombord, og henger i.
Nivå 5-spørsmål
Nivå 5
Den aritmetiske kompleksiteten her er fortsatt helt elementær, men den har flere trinn og må fullføres i riktig rekkefølge. Jeg vil anslå at dette er minimumsnivået du må være for å utføre kompetent intellektuelt arbeid, for eksempel programmering.
OECD-gjennomsnitt: 13 %, som i store trekk korrelerer med den faktiske prosentandelen av «symbolske analytikere» – tankearbeidere som behandler informasjon og symboler for å leve av – innenfor de utviklede verdensøkonomiene. Men prosentandelen av mennesker på dette kognitive nivået i utviklingsland er nå i ferd med å forsvinne: De utgjør bare 1 % i Albania, Brasil og Mexico, og mindre enn 1 % i Colombia og Indonesia. Å lage team på dette kompetansenivået for vanlige gründere blir stadig mer urealistisk og setter følgelig en absolutt grense for økonomisk kompleksitet.
Nivå 6-spørsmål
Nivå 6
Dette problemet krever også en tilnærming med flere trinn, en forståelse av rater og intelligens for å fullføre oppgaven i riktig rekkefølge… Selv om det ikke er spesielt vanskelig, selv på dette nivået. Jeg mistenker at mange av dere kan gjøre det i hodet på et minutt.
Men et flertall av alle de testede tenåringene er nok uenig i det.
OECD-gjennomsnitt: 3 % (!!). Korea: 12 %, Japan: 8 %, Tyskland: 5 %. USA, Italia, Sverige og Russland var alle på 2 %; Middelhaveslandene var på 1 %. Noen land var rett og slett 100% (avrundet opp) ikke i stand til å løse dette «problemet»: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Indonesia, Jordan, Kasakhstan, Malaysia, Mexico, Peru, Qatar, Tunisia, Uruguay. Antallet mennesker på dette nivået, det høyeste målt av PISA, synker til ubetydelighet i Latin-Amerika og Midtøsten. Og likevel betyr dette bare en I.Q på 120-125. Vi er ikke engang i nærheten av noe som helst geninivå ennå.
En kognitiv modell av økonomien?
Den klassiske definisjonen av en økonomi er et system for produksjon og utveksling av varer og tjenester. Jeg vil imidlertid hevde at du kan se det enda mer fundamentalt som et system for å generere og handle løsninger på problemer.
Mennesker med vellykkede løsninger og ambisjon skaffer seg penger, og kjøper i sin tur løsninger for sine egne problemer (som spenner fra grunnleggende behov, som mat og husly, til innfall og fantasier, for eksempel en ny Tesla).
Fra dette perspektivet er forskjellige systemer for politisk økonomi til syvende og sist bare forskjellige måter å organisere denne ‘problemløsningsmaskinen’ på. For eksempel, under kapitalismen står alle stort sett fritt til å kjøpe og selge løsninger, mens under de sentralistiske systemene til de gamle sosialistiske regimene spiller byråkrater nøkkelrollen i å bestemme hvem som jobber med hvilket problem og hvem som får tilgang til deres løsninger – og spesielt hvem som ikke skal ha tilgang. (dette gjelder spesielt i Kina i dag, red.anm)
I den forstand, så bør regelverkene løses opp generelt, siden dette effektivt fjerner barrierer for raskere utforskning av et gitt problemområde. Men, det forutsetter å ha folk som er i stand til slik utforskning i utgangspunktet.
Noen av disse problemene, for eksempel landbruk og lastebiltransport, er ganske enkle og kan oppnås med rimelig effektivitet selv av relativt sløve arbeidere. Dette er fordi problemer i denne «idiotsikre sektoren» (som Garett Jones kaller det) krever få trinn og har bare en minimal terskel av vanskeligheter, så produksjonen i denne sektoren er styrt av standard Cobb-Douglas-ligningen.
Mer høyt kvalifiserte arbeidere er bare beskjedent mer produktive, og får dermed beskjedent høyere lønn. Arbeidskraft er forskjellig etter produktivitet, men er substituerbar – én erfaren kelner er verdt to nybegynnere.
Gregory Clark – A Farewell to Alms: En enkel visuell illustrasjon av en mangeartet produksjonsprosess med økende kompleksitet. Selv mindre forskjeller i kompetanse – forutsatt at de har en innvirkning på «p» , vil sannsynligheten for å mislykkes ha stadig større drastiske effekter på suksessraten ettersom produksjonskjeden blir lengre. Andre problemer er svært komplekse og krever at team av kompetente arbeidere utfører flere kompliserte trinn for å skape en vellykket løsning.
De beste er sammenkoblet med de beste for maksimal produktivitet. Dessuten kan mange O-ringproblemer ha en terskelgrense for I.Q og rå intelligens (G red.anm)), under hvilken det i prinsippet ikke kan gjøres noe produktivt arbeid under (i henhold til Ushakov-Kulivets-modellen).
For å være kommersielt levedyktig, må sannsynligheten per I.Q/intelligens/kompetanse for svikt i hvert enkelt ledd, i en lang produksjonskjede, holdes lav. Eksempler på disse «O-Ring»-oppgavene kan omfatte: Flyproduksjon; bedriftens fusjons-planlegging av korporasjoner (advokatarbeid); databrikke-design; maskinbygging; hjerteoperasjoner.
Hvorfor er O-ringsektoren kritisk? Arbeidstakere i denne sektoren blir rikelig belønnet, tilsvarende den enorme mengden verdi som genereres i disse foretakene. Men disse arbeiderne kan også ta jobber i «dumskaps-sektoren» – brikkedesigneren i O-Ring-sektoren kan alltid bli en servitør i «dumskaps-sektoren» – og dermed presse opp lønningene i sistnevnte langt utover det de ellers ville vært i et samfunn uten betydelig O-ringsektor å snakke om.
Som Jones hevder, er dette fordi arbeidskraft i dumskaps-sektoren er substituerbar, og hvor lav-I.Q-folk er stort sett konkurransedyktige med høy-I.Q-arbeidere. Ifølge Kremer/Jones er det den relative styrken til O-Ring-sektoren i den utviklede verden som forklarer hvorfor en frisør tjener fem ganger så mye i Belgia som i Brasil, selv om produktiviteten mellom de to ikke kan være mye forskjellig. Eller hvorfor en kaffe på en kafé koster 10 ganger mindre enn i Tyrkia enn i Norge, selv om den tyrkiske kaffen kanskje er bedre. Denne forskjellen mellom 100 I.Q Belgia og 85 I.Q Brasil er mye større enn forskjellen mellom to gjennomsnittlige personer med den I.Q i begge landene.
Kort kommentar
Resultatene fra PISA-testen inviterer til skremmende lesning. Det skal også helst nevnes at gjennomsnittslig I.Q garantert er lavere enn 100 i mange vestlige land allerede, til tross offisielle tall, også er det nok lavere i land som spesielt Kina, hvor testingen er helt fullstendig asymmetrisk, ikke-representativ og mindre generell enn hva de totale ekstrapoleringene later til. Det samme kan man også spore i rike bystater, som blant annet Singapore og Hong Kong, men på et litt annet metodologisk grunnlag og årsak.
Gjennomsnittslig I.Q i verden er anslått til å være så lav som 82 . Men dette er et rent statistisk tallestimat, ikke noe eksakt av annen metode enn standard ‘Gaussing’ som ellers. Men det er en sekulær og nedadgående trend generelt. Land som Frankrike har allerede registrert betydelig nedgang i I.Q målt i militæret—4 poeng per tiår. Alt dette er selvsagt pga. Innvandringen. Lignende data finner man i Danmark. (bilde)
95% av folk er idioter, og tallet er økende. 93% av folk lot seg nærmest friksjonsfritt kvaksinere av noe det ikke forsto særlig av og fordi de var for grunne av intelligens, karakter, eller annen integritet, til å stå imot. Det er mange faktorer, kanskje tusenvis, som betinger den kognitive nedgangen. Innvandringen er en betydelig faktor, ingen tvil om det. Men mye har selvsagt med hva samfunnet er blitt, hva gjennomsnittet aspirerer til, ledes av, og hvor folk flest synes det er greit at det beveger seg hen. Appell til majoritet kan alltid bare medføre en underoptimal tilstand. Ellers så er det mye «crabs in a bucket»-mentalitet ute og går ellers blant folk full av komplekser, angst og lav selvsikkerhet.
I Norge har/hadde man janteloven; en «lov» som næremest for det bedre og ideelt sett i kritisk øyemed egentlig burde vært forfremmet til konstitusjonell trinnhøye, og på bakgrunn av ingen bedre alternativer, så burde I.Q vært krediteringen for å uttale seg om saker. Så dårlig går det demokratiske og sosialistiske eksperimentet, vil jeg si. Satt noe på spissen..men likevel.
Likevel, resultatene fra PISA er forferdelige. Det er ingen grunn til å tro at tingene hos folk flest utvikler seg noe vesentlig til det bedre som følge av utdanning. I det norske utdanningsystemet finner du de mest hjernevaska og selvhøytidelige noldusene i hele samfunnet. Politikerne er like så.
Norge lever godt på effektiviseringen; Landet med nest høyest produksjonseffektivitet per BNP, som forøvrig ikke er et kvalitativt mål for noe annet enn potensiell ukritiskhet, ignoranse, arroganse og faktisk, praktisk løssluppenhet, noe som ledsager og nærmest kjennetegner «velferdsstaten» i Norge i dag og hvor landet er på vei som følge av denne kroniske, delvis a-kulturelle, folkelige idiotien.
Alt dette, støttet opp av en enorm effektivisering mens folk flest flyr rundt og surrer med sitt og tror de bedriver viktig arbeid for «samfunnet» og akker seg over ting de ikke forstår noe som helst av. Kaster penger på sjøen og henter barn og voksne menn fra andre land for at de skal føle seg som viktige mennesker med mål og mening.
Alt det de driver med og tror på er en illusjon og løsrivelse fra realiteter som man aldri har sett maken til økonomisk i verdenshistorien, kanskje med unntak av keisere som tidvis kjedet seg noe ekstremt i Rom og Kina, men trolig selv ikke deres individuelt utagerende galskap når helt opp til det nå normaliserte nivået av vår kollektive forkastelse av fornuft.
