Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet

Hva sosialdemokratiske, spissborgerlige sosialister eller besteborgerlige populister gjerne formoder som «Liberalisme» i dag, har befestet sin politiske posisjon som den dominerende ideologiske rammen i moderne «vestlige» samfunn, som på mange måter samtidig står for et fall. Liberalismen lovet blant annet «frihet», «rettferdighet» og masser av såkalt fremgang, «for alle», og dens utsvevende «verdier» er allment forestilt som de ultimate normene for et såkalt opplyst og inkluderende samfunn under en liberal-demokratisk orden. Men under all denne tilsynelatende uklanderlige «medmenneskelige» overflaten av politiske pretensjoner skjuler det seg en fundamental paradoksalitet. «Liberalismen», i sin evige og ekstrem-ekspansive jakt på «toleranse» og grenseløst forståelsesfulle «frihet», bærer i seg frøene til sitt eget forfektede motstykke, nemlig et system hvor dens egen ekstremisme av elastiske prinsipper nødvendigvis glir over i maktkontroll og totalitarisme.

Dette er ikke en tilfeldig eller mer uheldig utvikling forårsaket av fæle folk, men en klar logisk nødvendighet og konsekvens av liberalismens strukturelle og ideologiske svakheter i seg selv. De med et åpent og muligens tolerant sinn som studerer denne ubegrensede systemideologien med et visst kritisk blikk, presumptivt vil og/eller har oppdaget at liberalismen skaper sitt eget «tolerante tyranni»—ikke gjennom åpen undertrykkelse, men via mer subtile mekanismer—som snarere nøytraliserer sin motstand og kanaliserer alle samfunnskrefter inn i et selvforsterkende, sirkulær-logisk system av massekontroll.

Liberalismens ideal og idè om individets frihet er dens største svakhet. Hva den velger å legge spesiell, så vel som generell vekt på av diverse «valgfrie» alternativ, kan i seg selv utgjøre en form for tyranni. Det sanne «populistiske» mangfoldsparadigmet som pushes på flest mulige folk og folkeslag, går i realiteten ut på å tilsynelatende maksimere antallet valg, inkludert «pluralismen» av mest mulige «demokratiske partier», eller, om det heller dreier seg om markedsøkonomiske og kulturelle uttrykk, så ender det opp med at det økende «atomiserte», isolerte individet overveldes samtidig som man understimuleres politisk og fragmenteres folkelig sett. Den større hensikten er korporativ innflytelse og diverse av «globalisme».

Relevant: «Liberalismen» og «Globalismens» fundamentale misforståelser og forledelse

Denne ‘tyranniet av valgfrihet’ skaper altså en tilnærmet tilstand av ideologisk og logisk handlingslammelse og oppløsende nihilisme, hvor alt er mulig, men ingenting føles meningsfylt eller mer rett enn noe annet, ergo, så ender alt opp enten med å flyte eller bli middelmådig fortolket, hvilket hemmer faktisk fremgang som forsterker stagnasjon og ender i fallitt og forfall.

En veldig enkel observasjon rundt denne mekanismen, er hvordan den definitive bøyingen av såkalt kjønnsidentitære og anti-rasistiske inn- og utrykk, som oftest ender i absurde selvmotsigelser og nært sagt suicidal samfunnsfanatisme hos dem som befatter seg med det.

Det «liberale» samfunnssynet og systemet styrker seg selv ved å forankre denne følelsen i dets egne strukturer. Når det sluttkjørte, «atomiserte», dog forhåpentligvis fremdeles sunne individet endelig føler seg nok hjelpe- og meningsløs i møte med de mange, og ofte rent vikarierende valgmulighetene, søker det etter en instans og orden som kan gi retning—og dette er nettopp hva «Liberalismen» tilbyr til å begynne med, hvor enn man befinner seg i sitt livsløp, men særlig så hos den yngre garde, og det er her man finner det som mange forstår som begynnelsen, men samtidig også slutten på den totalitære liberal-demokratiske utopien, som i realiteten bare er en start på større sekulær samfunnssyklus. som går og går, kverner og kverner, helt i takt med de mange fri(hets)-markedsførte, korporative finans-, bank- og flerkulturelle føringene.

Moralist-monopolismens undertrykkelse

En av liberalismens mest effektive masse-mekanismer for reell kontroll er dens evne til å monopolisere moral. Gjennom å presentere sine prinsipper som «universelle», delvis uforklarlige, totalt uavhengige, men sådan også ufeilbarlige, marginaliserer liberalismen alternative perspektiver til det helt perifere samtidig som den i seg selv, i sitt massive selvbedrag og demagogier, er den aller mest faktisk «ekstreme».

Motstandere av både det Lolbert-liberale og liberal-demokratiske politiske paradigmet blir ofte fremstilt som «intolerante», «reaksjonære» og ikke minst «hatefulle», hvilket gjør det legitimt å undertrykke dem direkte, noe som blir desto enklere jo flere teknokratiske «løsninger» og statlig overstyringer fremkalles og fremstår som nødvendig geleidende, i et samfunn der alt er en «utfordring» fordi alt blir mer fragmentert. Det snart gjennom-digitaliserte samfunnet, med sin økende idioti, syntetiske intelligens, androide algoritmer og masse-overvåkingssystemer, blir sammen et medium for å forsterke «liberalismens» behov for mer og mer kontroll under et større dekke av «effektivitet» og sentral distribuert kvasi-innovasjon og byråkratiske håndhevelse.

Liberalismens svært elastiske og abstrakte autoritet tillater sådan en meget friksjonsfri overgang fra hva som først kan oppfattes som «desentralisert» teknologisk frihet til digital totalitarisme, med tilsvarende kontrollsystemer, inkludert det å korporativt korresponderende redusere det «atomiserte» individet til data og statistikk, kan den korrupte staten og dens kyniske samarbeidspartnere i «det private» næringslivet effektivisere sin kontroll enda ytterligere. Liberalismen blir sådan fort en digitalt dekonstruert totalitær kontrollstruktur, som ikke nødvendigvis søker å undertrykke via konvensjonelle ideologiske» «friheter», men i stedet monopoliserer og mer enn gjerne monetariserer sin egen moralske ufeilbarlighet , noe som skal sørge for å kvele og tie i hjel all opposisjon. Her kommer særlig den korporative finansbankøkonomiske makten til generell nytte, da «liberalismens» masse-konformitet ikke fullbyrdes med åpenbar tvang, men gjennom diverse sentralstyrte incentiver og subsidier, særlig i Norge.

Den såkalte valgfriheten som tilbys er som oftest, i praksis, en effektiv illusjon. De såkalte alternativene som anføres er utformet for å være så like at de reelt sett fører til det samme. Dermed skapes en «myk totalitarisme» der ulikhet og avvikende perspektiver stadig reduseres via en økende liberal-kulturell konformitet. Norsk pressestøtte og «mediemangfold» er et greit teknisk eksempel for den enkle sjel her, men det går mye lenger og dypere enn som så, og ikke bare bank- og rettsteknisk-juridisk, men også sosialt og faglig, hvor samfunnets intellektuelle og kulturelle diskurs gradvis utarmes til fordel for en ensrettet konsensus. Dette fører til en større og generell samfunnssituasjon der kreativitet, kritisk tenkning og alternative ideer undertrykkes, heller ikke gjennom direkte sensur, men gjennom strukturer som belønner konformitet og straffer avvik—et system som i praksis sementerer status quo under dekke av falsk pluralisme og påtatt åpenhet.

Ideologisk individ-infantilisering

«Liberalismens» ideologiske forankringer insisterer på full «likhet» og evt. «likestilling», noe som i alle aspekter av livet fører til en oppløsning av mer naturlige hierarkier, både sosiale og kulturelle. Selv om dette fremstår som frigjørende for noen, fjerner det strukturer som ofte gir stabilitet og mening for de fleste. Når de tradisjoneelle hierarkiene brytes ned, oppstår et også et maktvakuum som fylles av mer kunstige maktstrukturer. Disse er ofte langt mer totalitære, da de mangler den organiske legitimiteten som tradisjonelle hierarkier faktisk besitter, og sådan legitimerer man en større og mer inngripende stat, med flere lover og regler, noe som angivelig skulle være helt mot alt som kunne sies å være liberalt eller av «frihet».

Liberalismen, i sitt forsøk på å skape et liksom-fritt samfunn basert på omsorg og syntetisk sosial støtte i form av div. subsidier, trygder og alskens lover og regler, ender bare opp med å skape konforme klienter enn «frie» og faktisk ansvarlige borgere. Denne ideologiske infantiliseringen åpner dørene for flere paternalistiske former for faktisk totalitarisme, der staten, eller andre aktører, eroderer bort ansvar og tar på seg rollen som den «gode» foresatte, som selvsagt ikke kan utfordres noe særlig, og som på flere områder også fortrenger den reelle folkemakten. Den norske Grunnloven er faktisk ganske full av slike mekanismer, men folket merker lite til hvordan dette regelrett misbrukes. Og hvis slikt ikke er mulig, kan man alltids gjøre visse gruppe til såkalte «offer», for så å dytte dem foran sin egen «liberale» agenda, som f.eks. søker å vanne ut, eller stigmatisere andre eksisterende forestillinger om makt, for å selv ta makten.

Politiske sentraliseringer og organisatoriske abstraksjoner er et nært forbundet fenomen med lokal «Liberalisme», og noe som fungerer som en forlengelse av dens såkalte «elastisitet». Ved å fjerne alt av grenser, utfordrer liberalismen også grunnideen om nasjonal suverenitet, identitet og faktisk folkelig selvstyre; et «demokrati» som vi ikke har. Som alt annet, blir også denne relativt ekstreme grenseoverskridelsen ofte presentert som en slags politisk nødvendighet for både økonomisk og sosial fremgang—pseudo-progressivisme—noe som også settes opp med og mot andre stusselige sammenhenger og emosjonelle betingelser, men som i hard politisk praksis fører den til en konsentrasjon av makt på overnasjonalt nivå, og dermed, det lokale, men såkalt «desentraliserte», «pluralistiske» partipolitiske «emokratiet» uten særlig stor styringsevne eller kompetanse.

Les: Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter

Denne tvilsomme konseptuelle transponeringen svekker individets makt, og gir multinasjonale selskaper, NGO-er og overnasjonale institusjoner en uforholdsmessig stor innflytelse. Paradokset er det samme, nemlig at også denne «liberale» utviklingen skaper en struktur som ligner det den selv hevder å bekjempe: totalitarisme.

Liberalismen markedsfører seg selv som ideologisk nøytral, men dette er enda en pseudo-intellektualisert illusjon ment for masse-konsum. Liberale kjerneverdier som individualisme, sekularisme, og økonomisk liberalisering, blir også presentert som universelle, selv om de i praksis marginaliserer alternative synspunkter. Ved å insistere på denne pseudo-nøytraliteten, skaper liberalismen en skjult ideologisk tvang. Dette gjør det mulig å kontrollere samfunnets aktivistiske aktører og generelle retning uten at det fremstår som undertrykkende.

For «Liberalismen» er også mesterlig i sin evne til å forfekte fiktiv og fingert motstand, «kontrollert opposisjon» og det å forpeste ordskiftet og den offentlige debatten med trivialiteter og banale avsporinger som kun fingerer og figurerer som distraksjoner. Kunstige og statsstøttede dissentere fører og forestilles inn i former som er ufarlige for systemet—eller til og med styrker dets legitimitet via det å være nyttige idioter. «Protester» og opposisjonsbevegelser får fort en plattform, men denne plattformen er ofte nøye kontrollert for å sikre at den ikke utfordrer de mer fundamentale maktstrukturene og narrativene.

Når slik pseudo-opposisjon og politisk kontroll i demokratiet aksepteres som et nokså regulert og anti-rigid element i samfunnet, skaper det også en særdeles sterk illusjon av såkalt frihet. Paradoksalt nok gjør dette at systemet fremstår sterkere og mer legitimt jo svakere det egentlig er, og selv når det egentlig undergraver reell endring.

Liberalismen har blitt en dyktig folkeforførende ideologi som forfekter mye kvasifrihet og pseudo-toleranse, mens den subtilt bygger ut mer og mer inngripende kontrollstrukturer. Gjennom mekanismer som moralmonopol, teknokratisk styring, og fragmentering av motstand, skaper den et forlokkende system som ikke bare nøytraliserer kritikk, men også styrker seg selv gjennom illusjonen av frihet uten mye forholdmessig av funksjon.

Relevant: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Veien ut av denne spiralen krever ikke bare en kritisk forståelse av liberalismens paradokser, men også en vilje til å bygge alternative rammeverk som er motstandsdyktige mot dens elastiske tyranni, og dens naturlige utvei inkluderer det mest nærliggende, altså å la seg avløse av en annen form for totalitær statsmakt-ideologi, noe som gjerne vil medføre at den institusjonelle makten, som den ideologiske venstresiden har bygget opp i over 60 år, også vil utfordres på sitt mest fundamentale.

Liberalismens fallitter og kontradiksjoner bekymrer den ‘demokratiske’ falske flertallseliten i dagens selvmordsdrevne vestlige samfunn, uten at de forstår årsakene eller virkningene. I stedet for å revurdere sine ideologiske forestillinger, påkaller de mer av det samme i et desperat håp om at kaoset vil snu seg selv. Men det gjør det ikke. Liberalismen har allerede lagt grunnlaget for harde tider, hvor dens systemskapte ‘kriser’ og kontroll ubønnhørlig leder til en ny totalitær opprør og oppgjørsform—håpentligvis én som er sterkere og sannere enn den forrige.