Forklaring av «Venstresidens» fremgangsfattige svakhets-stat og fanatikerstrukturerte sannhets-sensur
Årsaken til all elendighet er mangel på rasjonalitet, fornuft og realitetsorientering derav. Der fornuften forkastes til fordel for gale og falske forestillinger, vokser korrupsjonen, og der realitet forsøkes erstattet med ideelle virkeligheter, blir samfunnets orden fort et system for svake og farlige krefter. Det som i dag kalles «Venstresiden» springer ut av fortidens naive og ikke-noble forestilling om at folket kan styre folket gjennom massens egne innfall forstått som et slags sosialt system, og fremstilt som en funksjon av «fremgang» via «forandring». Resultatet ble mer en maskert og monoton metodologi uten tydelig lederskap og ansvar, uten et tilsvarende hierarki og klarsynt retning, der politikk-poetisk populisme og toleranse-totalitær, elastisk supermoral i stedet ble opphøyd til styringsprinsipp for en gjennomgående svakhet, intellektuelt invertert som dets største «styrke».
Venstresidepolitikkens ideologiske fallitt manifesterer seg proporsjonalt med den økende sammensetningen og tilsvarende behovet for mer vesentlig korrupsjon for å holde forestillingen om dets store styrke i live. Nettopp derfor er også den fundamentale frykten og forakten for alt av den såkalte «høyresidens» «ekstremisme» så ideologisk innebærende å paradoksalt «nulltolerere» i toleransens store navn, fordi venstresidens anti-fornuftige tankegods er svakhetsbasert og faktisk nulltolerant mot enhver form for kritikk. Venstresiden tåler ikke kritikk, fordi dens premisser hverken er evidente eller ideologiske bærekraftige; bare en universalistisk bløff beleilig formulert frem for at massene skal tjene systemet fremfor noen annen form for faktisk funksjonell motsetning.
Som et slags naturlig tillegg i den ideologiske svindelen er den såkalte «Høyresiden» i dag kategorisk kun en ideologisk avstamning og stillestående avsig nedstrøms av venstresidens forfeilede politiske hovedpremisser. Dog moderert i graden av en liktydig korrupsjon, er «høyresidens» rolle stort sett redusert til en impotent staffasje som tjener systemets selvbekreftelse fremfor å utfordre de rådende premissene, samtidig som den reproduserer og underbygger de fleste strukturelle svakhetene med andre slagord for å holde seg politisk venstre-relevant.
Relatert: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet
Vesentlig korrupsjon er en god definisjon på noe som ikke er bærekraftig, da den lever av å konstant jobbe mot realiteten og f.eks. stats-subsidiere gyldigheten sine egne vedtatte sannheter fremfor noe som er mer selv-validerende. Venstresiden har gått fra å være et selvutnevnt historisk pådriver for fremgang til å morfologisk bli en ideologisk forvalter av alles sår slik at dens massepopulistiske relevans simpelthen opprettholdes ved å monopolisere definisjonen av politisk moralsk kapital. Mekanismen er like enkel som den er intellektuelt infantil; jo svakere samfunnet blir, desto mer kan venstresiden kle svakheten i retorikk om grenseløs etikk, anti-etnisitet og globo-homoid-solidaritet, og desto mer korrupsjon må til for å beskytte illusjonen. Dermed oppstår den klassiske onde sirkelen hvor svakhet genererer svakhet, og beskyttelsen av denne svikten blir selve systemets politiske etos.
Dette banalt moralske rammeverket hos den bolsjevist-determinerte «venstresiden» er langt fra originalt, men smyger seg ut av kristendommens human-etiske skyldkompleks, sedvanlig sekularisert og omformet til et egalitært aksiom avledet fra den tarvelige «arvesynden». Denne universelle skylden erstatter realitet, og massens såkalte «demokratiske» tillit og deltagelse rasjonaliseres som et etisk og intellektuelt imperativ. Lidelse fremstilles som rettferdighet, diverse stakkarslige fakter blir politisk beleilig pushet som «menneskelighet», og evnen til å appellere til alles svakhet blir pseudo-sosialistisk opphøyd til samfunnsmessig dyd og allment bevis på «ansvar» og «godhet».
Den samme fanatiske forgudelsen av svakhet gjør at venstresiden ikke kan tillate reell kritikk, da hele dens ideologiske legitimitet og politiske appell faller sammen dersom den insisterte undertrykkelsen ikke fremstår som moralsk ufeilbarlig og ideologisk overprøvende. Derfor må venstresideorienterte aktører grenseløst «tolerere» alle trivielle utsagn, mens mer diametral misnøye nulltolereres systematisk i senk, hvilket enkelt men effektivt forklarer den ekstremt ideologiske ensrettede og korrupte medie-diskursen. Venstresidens «toleranse» er intet annet enn en mindre bevisst, totalitær byttedyr-refleks for å beskytte den skrøpelige kjernen av sin egen ideologiske nulllogikk og hel-syntetiske, selv-symbiotiske mileu, og derfor må språk kontrolleres, sannhet sensureres og ethvert avvik stigmatiseres som «ondskap» før det i det hele tatt kan erkjennes.
Relevant: «Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes
Anti-rasjonalitet er selve signaturen og metodegrunnlaget for svakheten, fordi rasjonalitet fordrer abstrakt kobling mellom årsak og virkning, og dermed avslører både hierarkier og reelle begrensninger som venstresiden for enhver pris må fornekte for å fortsatt eksistere. I stedet erstattes rasjonalitet av flyktige fortellinger som kan sirkulere i opinionens varme rom, der alt som ikke kan begrunnes bare skal sanses og føles, og alt som ikke kan sanses må forbannes og sensureres.
I takt med at massenes svake makt løsriver seg mer og mer fra reell produksjon, fruktbarhet og kvalitativ fremgang, blir enhver mangel omdefinert til et spørsmål om distribusjon, som regel fordelt etter forfektet skyld, status og ressurser i tråd med ideologisk sentiment fremfor rasjonalitet. Når denne vilkårlige makten vinner politisk terreng, mistenkeliggjøres også produktivitet, misrepresenteres opportunistisk, misbrukes, og reduseres til et moralsk spørsmål. Resultatet er ofte en fundamentalt feil-forvaltet tilstand og velferdstagnasjon ideologisk forklart som «rett» og «omsorg».
En av de tydeligste manifestasjonene av denne destruktive mekanismen er den effektive nedbyggingen av velferdsstaten, stadig tettere koblet til et universalistisk ideal om åpenhet og innvandring. Velferd kan bare eksistere på grunnlag av en konkret balanse mellom økende produktivitet og prinsipiell gjensidighet, men universalismen overser realitetens fysiske grenser og later som om gjensidighet eksisterer der den ikke kan eksistere. Når den ikke-suverene, skrømtstaten angivelig utvider denne «rettigheten» globalt, oppheves det opprinnelige samfunnsvernet i bytte mot illusorisk moral for massene, bygget på obskøn idealisme, skrot-sosialisme, dysfunksjonelle «friheter» og annet av diverse venstreideologiske selvbedrag, inkludert deres fundamentale forestilling av «demokrati».
I fravær av rasjonalitet og realitet blir dette med tid det ultimate samfunnsbedrageriet, der «sannhet» til slitt blir stående uten sannhet, «politikk» uten fornuftig og faktisk fundament, og et system uten ansvarlig funksjon som lever på veldig lånt tid ved å utsette sitt eget sammenbrudd gjennom korrupsjon og systemisk svakhet.
