Flere vesentlige konseptproblemer med demokrati og abstrakt «representasjon»

Det å forklare, og i det hele tatt å forstå store ting, krever sterke abstrakte tankeferdigheter. Det å rasjonalisere—å finne opp sin egen misforståtte, beleilige virkelighet i nuet, er per fornuft det stikk motsatte, og følgelig noe som aldri lønner seg på sikt.

Per naturens gang og optimaliserende kontekster, så må dumme og idiotiske folk, i forhold til den objektive virkeligheten og i mindretall, i beste fall la seg sakte men sikkert utradere, eller, under mer siviliserte strukturer og i sterkt flertall: rasjonalisere og organisere derav for å overleve med hevd nok som potensiell intellektuell ‘utgruppe’ i kontekst av slike sosiale konstruksjoner kjent som ‘samfunn’.

I en mer hasardiøs økologi, som følger de darwinistiske imperativer, overlever den med mest evne(r)—ikke den mest spesialiserte, ergo, og kontrært til generell stupid forståelse av evolusjonstrategier: De dumme, middelmådige og spesialiserte dør først og verst i virkelighetens natur.

Fordi demokrati, i sin formelle stor-appell og ekspansjonistiske herske-effekt, er det rakt motsatte av effektiv sosialdarwinisme, så er slike sivilistsystemer, potensielt alltid automatisk, pro-kontra og nærmest av nødvendighet, inkludert andre naturlige mekanismer, derfor såkalt «dysgenisk» og en konstant overordnet under-optimalisering av naturen.

Konseptuelt, så innebærer mer spesialisering, som følge av mindre generell og evolusjonær, kategorisk konkurranse, en ukontrollert (konsistent med ukritisk) eksplosiv ‘middelmådighets-vekst’ i økologien. Dette innbefatter videre, perfekt sådan, vesentlighetene vedrørende det konformitetssøkende, gruppetenkende og fornuft-komprimitterende demokratiet, som på egne premisser og effektive imperativ på den måten åpner for sin egen undergang og vesentlige utradering. Dette uten at dets deltakere og innehavere nøvendigvis forstår årsaken, eller hva som engang er på ferde.

Denne sosial-evolusjonære divergeringen bort fra naturens sunne seleksjonsmønster, deriblant behov og nytten av en hierarkisk orden, er altså noe som vesentlig og konseptuelt direkte definerer den demokratiske dysfunksjonen og forfallet av «samfunnet» dette sådan måtte gjennomgående omfatte.

De evolusjonære parallellene fra naturen over til demokratiet, og dets fallitt i forhold til den fysiske verdens objektive virkelighet, finnes og innvirker overalt. Det er således enkelt å påpeke en konseptuell kontinuerlighet, blant annet ift. konkurranse, at det alltid er den største gruppen i naturen; middelmådigheten, som dør ut først, og som aldri overlever per imperativ med «livets» rett sådan.

Akkurat det samme kan sies om den argumentasjonen som demokratiet insisterer å appellere til, og det retoriske derav som av folk flest gjerne forstås som «fornuft» og til og med selve forståelsen av «fremgang».

Demokrati: styret av og for flertalles rasjonaliseringer

I det såkalte siviliserte og «rettstats»-styrte demokratiet, har man slik satt naturen, evolusjonen nærmest på en total ‘vent’, og mer eller mindre i grad fullstendig ‘revers’ på de aller fleste måter i formell effekt. Mennesket har tatt kontrollen over naturen, eller, det tror man, i alle fall. Men dette i menneskets ignoranse og arroganse: At man mener seg skikket og klok nok til å ta kontroll over den evolusjonære prosessen, og erstatte samt frigjøre seg fra dette med anti-evolusjonær «sosialisme».

Dette falske og unaturlige paradigmet av menneskelig eksistens og utfoldelse kan ikke representeres som noe annet enn «rettferdig», fremfor noe som er egentlig og virkelig «naturlig», hvilket igjen og videre utgjør et betydelig evolusjonært feilskritt og betinget samfunnsmessig fallitt.

Den «sosialistiske darwinismen» er en representasjon som stammer fra ‘unaturlig abstraksjoner’. Altså, abstraksjoner som ikke har rot i den objektive virkeligheten, men kun den syntetisk kreerte. I den syntetiske virkeligheten handler derfor overlevelse nå om å erstatte produktiv utvikling og sunne virkelighetsorienteringer med alt annet som foruten melder seg. Dette være helt andre krefter enn naturlig rettmessig fremferd, som blant annet motiver, ideologi, religion, reelle reaksjonære holdninger samt forkastelsen av fornuft og nærmest all sannhetssøken som går på tross av disse «sosialiserte kreftene» og unaturlige kriteriene.

Ufullstendigheter, som er i konkurranse med objektiv virkelighet og naturens logikk, vil alltid avle problemer og ineffektivitet, på alle mulige måter, der hvor normalen egentlig skulle være produktiv.

Også språk, og forestillingene derav, har i det demagogiske, massepsykotiske, «moderne demokratiet» på langt nær og for lengst effektivt erstattet mye av virkeligheten av nødvendighet imperativt til demokratiets overlevelse i seg selv.

«BESKYTT DEMOKRATIET!» – «…ET ANGREP PÅ DEMOKRATIET!!», skriker gjerne dets fallittbefengte og fullstendig forestillingsløse fanatikerne når virkelighetens natur oppfattes å true deres systematiske utradering og korrumpering av fornuft, som de selvsagt forstår som et gode basert på rasjonaliseringer.

Samtidig og like så benytter disse fanatiske, fåfengte og relativt hjernedøde å m.m tilegge «demokratiet» alle andre mulige samfunns-mekanismer, institusjoner og siviliserte egenskaper som noe unikt betinget og konsekvent til dette idiotiske systemet som forvalter deres idioti og dumhet. Et sentralt eksempel på denne falske assosiasjonen er hva disse folkene forstår som ‘ytringsfrihet’.

Slike fundamentale tankefeil, og massive rasjonaliseringer er så beleilige’, med innholdsvis såpass vanvittige komposisjonelle feilslutninger oppå det som allerede er monstrøst misforståtte representasjoner av naturens goder og onder, at folk flest klarer ikke å oppfatte eller forestille seg noe annet, samt at alle ideoligske alternativ selvfølgelig lar seg like beleilig misrepresentere ut i fra den samme demokratiske ‘forståelsen’.

Fordi den vesentlige representasjonen innenfor det anti-naturlige demokratiske «samfunnskonseptet» er basert på ulike former for spesialiserte rasjonaliseringer, bort fra virkeligheten i stedet for abstraksjoner i retning av fornuften, og forstått og foregitt av folk med høy forestillingsevne; de generelt overlegne, så er demokratiet i dag, og har alltid vært, på de fleste måter per forutsetningsvis, men i økende grad som følge av dets utfoldelse, dømt til undergang, eller i beste fall en sakte men helt sikker under-optimal blindgang mot den.