FILMKRITIKK: «Titane» (2021)

Igjen, en palmevinnende film fra det kritiske konkursboet i Cannes. Filmen vant ellers flere priser, og i tillegg nominert for «Queer palm», altså beste LHBGHTQ00++-film..

Disse vinnerne fra Cannes begynner å bli alt for predikerbare, mindre overbevisende, billigere av manus og for epokemessig formtro når dette ‘aktiveres’ og aktualiseres derom.

Det er som oftest «tunge» sosiale kommentarer som slipper gjennom på toppen i Cannes, uten at jeg på strak arm kan gi mye belegg for det. Man aner også at disse juryene mangler noe oppe i topplokkene når det kommer til seleksjon, utvalgets variasjon og spesielt når det gjelder normeringen som skriver seg derfra.

Filmene som vinner gullpalmen, som oftest, virker å være utvalgt på en snarere tynn bakgrunn av hvorvidt de avviker fra en viss standard mal, spesielt så fra «Hollywood-formatet» samt hvorvidt kreasjonen sånn ellers det er tilstrekkelig å oppfatte bidragene som «utfordrende» indie-filmer.

«Titane» gjør i alle fall èn ting riktig med tanke på regi og manus: At den er i stand til å holde på en viss intrige, selv med et såpass sluttkjørt og banalt sosialt budskap som omkranser det hele. Det blir vanskelig å slå av fordi man vil gjerne se hva tøvet i så fall munner ut i; om det eventuelt finnes et større tvist eller genigrep når det begynner å gå mot slutten.

Momentet i filmen er også greit, og den hopper meget godt på den måten, og i relativt lang tid uten at konteksten svekkes nevneverdig. Slikt er ikke alt for lett rent teknisk, men denne filmen hjelpes sådan mye av det rent fysisk visuelle, eksempelvis i form av et lineært svangerskap for hovedrollehavren.

Hovedrollen i seg selv er greit gjennomført, og traumatisk sett overbevisende nok for de fleste. Grunnen til at man ikke kan prise skuespillet høyere er enkelt nok fordi dialogen mer eller mindre uteblir. Det snakkes mye med skrik og grimaser, for de som synes det er spennende.

Ellers så er filmen ganske lik de typisk franske sosiale dramaene som lekker ut og ned til Cannes.

Det være seg at eksempelvis mye ‘normie-myntet’ sjokk-nakenhet benyttes; mye skittent ‘tøy’, bokstavelig talt..kommer og går, overdådig og dominerende:

Slike ‘triks’ brukes gjerne for å gjøre ellers overfladiske karakterer mer intime og ‘overbevisende’, men dette blir for døvt og man har som sagt sett dette mange ganger før. Hvis folk er så ivrige på å se slikt, kan de like gjerne gå på et nettsted for gore, tenker jeg.

«Blue Is the Warmest Colour», Palme-vinneren for noen år tilbake, gjorde akkurat mye av dette her: Med masse tungpustet jentesex og slikking på lerretet for å heve filmens «menneskelighet». Dette begynner å bli kjedelig og noe som ikke gjør filmen bedre, men dette liker spesielt typisk USA-normies og folk som synes det er morsomt å se på kulturrike og ‘skikkelige voksenfilmer’, på kino, og derfor fortsetter disse tropene.

Det sosiale budskapet i filmen er ganske åpenbart, og lar seg pusle sammen etter cirka 1/4 av filmen om man som seer faktisk gidder å bruke litt oppmerksomhet på det. Billedbruken er også i overkant banal. Det blir for mye av den, rett og slett. Traumene og konflikten formidles kun ved hjelp av bilder, noe som egentlig er like greit, da dialog om dette ville gjort filmen enda mer daff og pretensiøs. Takk for det.

Kameraoppsett, perspektiv, sett og regien virker mer fortrolig i starten av filmen, og ser derfra ganske lovende ut. Men det dabber ganske så av cirka midtveis, og det hele blir derfor ganske flatt. Noe som virker merkelig. Filmen sliter også med å holde et slags kvalitetsorientert fokus, og surfer heller som oftest på et flertall av tvetydigheter og fysiske metaforer.

Et siste poeng er at støtte-karakterene i filmen er nesten ubrukelige og enda mindre sympatiske og tålbare enn de er tenkt ut som. Det hele blir også noe bisarr til tider, og sånn sett latterlig.

Jeg mener at det får være grenser hvor mye publikum kan forventes å sympatisere med det som er uinteressante karakterer.

Hovedrollen kunne man gjort mye annet med. Noe mer spennende, men likevel fått frem mye av det samme og mer til.

Det hele virker derfor forhastet og dessuten alt for lite originalt, uten at ‘bakgrunnsnarrativene’ om blant annet vesen- og kroppsidentitet klarer å berge dette noe særlig, med mindre man selv er en slik identitetsforvirret fanatiker, da vil man sikkert synes dette er helt genialt(!!), men det er det desto ikke.