FILMKRITIKK: «The Mission» (1986)

Kristenordenen og Jesus skaper krigskaos i jungelen

Det store tematiske oppdraget i «The Mission» er å dykke ned i dype moralske dilemma samt en antakelig tung human-etikk, det være stridighetene mellom makt og mer universelt sett idealisme, her i form av hvordan den kontemporære, kontemplative kristendommen på midten av 1700-tallet kolliderer med den komparativt primitive innfødte kulturen.

Til tross for at «The Mission» søker store dyp, har den desto færre såkalte nyanserte og potensielle lag enn hva man egentlig kan komme i skade for å tro, men det er mer enn nok av filosofisk vekt for én film alene å bære. Jeg mistenker dessuten at filmen er av en mer pro-kristen vinkling enn kristenkritisk, men bare det at denne tvilen i form av mistanke i seg selv kommer til foren her, kan tydes som at verket besitter en viss tematisk kvalitet. Motargumentet til dette sådan, er at når man først vikler inn og sammen diverse motstridende posisjoner, så har den gjennomsnittlige menneskehjernen og intellekt det med å rasjonalisere seg frem til hva som ligger dens fortolking og forestillinger nærmest. Det overordnede dilemmaet «The Mission» sådan stiller opp, er mer en fremstilling av kolonimaktenes realpolitiske føringer som ‘grådige’ og ‘onde,’ uten mye annet rasjonelt bakteppe, og kristenfanatikeren som den mest rasjonelle, hvilket er en meget billig fremstilling som ikke akkurat er å forstå som særlig banebrytende.

Fra det forfattede over til det objektive, det være seg mer filmteknisk fremfor det mer filosofiske, så er regien nærmest upåklagelig, da jeg ikke har noe særlig å utsette, hvilket er sjeldent. Det neste som kan sies å hefte her stammer mer fra hvordan manus legger opp til enn hva den nødvendigvis tekniske utførelsen skulle stå til rette for. Samtidig er momentet og klippingen meget kompetent anrettet.

Jeg først planla å se denne filmen i 2x hastighet, men satte den ned til 1.5x etter hvert som jeg forsto at dette ødela for mye med tanke på det kinematografiske; filmens store styrke. Grunnen til at jeg ikke skårer kinematografien fullt ut her, dvs. fem av fem, er at det blir elles for lite akkompagnert med det resterende, og at det til tider blir litt for repetitivt og predikabelt, i tillegg til kanskje noe unødvendig predikativt enkelte steder.

«The Mission» vant også gullpalmen i 1986, og vant flere andre priser for regi og skuespillet, som er sedvanlig strerkt, noe som nå ikke burde være noen stor overraskelse da hovedrollene er bekledd av bla. Jeremy Irons, Robert De Niro, Liam Neeson samt flere flokker av mer lokale etnisk autentiske stammefolk som gjør en meget bra jobb—alle uten å ytre spesielt mye. Dette potensielt kaotiske og stillfarende elementet må samtidig også tilskrives kompetent regi, som ligger i hendene på Roland Joffé. som også sto bak «The Killing Fields» fra 1984, en film jeg enda ikke har sett, og som nå derfor kanskje også må legges til på listen for fremtidig kritikk, på bakgrunn av hvor knirkefritt denne misjonen gikk.

Det generelle problemet med «The Mission» ligger ikke nødvendigvis i en større mangel på selvkritikk, men heller i filmens mer konvensjonelle tilbøyelighet til å appellere for mye til det fastlåste tankemønsteret til den gjennomsnittlige seeren. Filmen foregir å invitere oss til å tenke, men ikke alt for mye før den selv blir for faktisk førende, og det på mange måter avhengig av seernes perspektiver. Den kretser sånn sett rundt sitt tema uten å gå særlig dypere, som om den frykter å støte fra seg noen ved å introdusere for mange ubehagelige sannheter og alternativ. Dette speiles på flere måter, inkludert hvordan de innfødtes indianerliv tilsynelatende bare fremstilles å bestå som en eneste stor dans med nakne barn og byster. Det blir i seg selv litt for «primitivt», både kynisk og kristen-apologetisk.

Det er en film som kunne ha vært langt mer skarp i sine kontraster og intellektuelle utfordringer, men i stedet tyr den til en mer basal, kristen verdensforståelse som allerede ligger latent i mange av oss. Samtidig vil kanskje noen innbitte kristne kanskje finne på å kritisere «The Mission» for å fremstille kristendommen for kynisk da den blander politikk inn i det hele. Til det er det bare å si at dette er realiteten, altså når man mikser inn overtro med fysiske faktum, så må gjerne noe vike eller rett og slett utslettes, hvilket på sett og vis også er filmens konklusjon.

Hvis filmen på noen måte skal sies å «feile», er det ved å være for forsiktig med å bryte opp disse forestillingene. Den forestiller oss en konflikt, ja, men det er en konflikt som aldri helt utfordrer sin egen ramme, enn så til tider kun tilstrekkelig på en måte som gjør at det hele heller spriker enn hva det sannsynliggjør eller sanksjonerer noe historisk signifikant. Dette kommer spesielt tydelig frem mot slutten, uten å røpe flere detaljer.

Kolonimaktenes grådighet og brutalitet er f.eks. fremstilt med en viss grad av rå kraft, men sett fra en forutsigbart og idealisert human-etisk perspektiv som forresten også trumfer alt som måtte bevege seg i nær takt med «kristendom». Det kristne elementet, som kunne ha blitt brukt som et redskap for å utforske de virkelig dyptliggende moralske og etiske spenningene i situasjonen, blir i stedet brukt som en slags enkel og salig trøst. Det gir filmen en viss pietistisk tyngde, men samtidig mister den verdien som en virkelig skeptisk eller provoserende filmopplevelse. Oppsummert så idealiseres kristendommen i denne filmen på en måte som gjør det hele, uansett vinkling og perspektiv man måtte innta innenfor rammene, for pompøst. Det er også svært naivt og forenklet, da historisk sett kristendommen først og fremst ble innført via mord og drap fremfor at folk kom og spilte blokkfløyter.

Ved å lene seg så tungt på en enkel kristen disposisjon, klarer ikke «The Mission» å skape den nødvendige kontrasten eller intrigen for å vekke til live villighet til noen en dypere refleksjon enn hva den til tider estetisk leverer for å effektivt forbinde dens fundamentalt enkle moral fremfor noe annet.

Filmen berører vesentlige menneskelige temaer, men uten å stikke dypt nok til å utfordre et sofistikert publikum. I stedet for å gjøre seere urolig, eller gi dem noe å virkelig gruble på, ender den opp med å forsterke hva som allerede er en ganske fastlåst tankegang, hvilket igjen reduserer dens verdi som et filmprodukt for en mer kritisk og intellektuelt nysgjerrig tilskuer.