Filmkritikk: «The Lighthouse» (2019)

Samme regissør som står bak….uhhh.. «The Witch» fra 2015, med tilnærmet samme oppskrift. Samme New England ‘dread wave’, pseudo-psykologiske avant garde drama, og samme A24-produksjon, som jeg misliker sterkt, og grunnen til at jeg mentalt tvang meg til å se denne, og det på 1x hastighet.

Filmen spiller først av alt på en typisk frykt og slags historisk fascinasjon for isolasjon, altså, den peiler seg inn på det verste byfolk og bourgeoisi aktivt frykter og flykter fra. Den store skrekken å være alene står sterkt, og det hele på en ganske øde øy. Jeg fant også ut at denne filmen ser ut til å være en slags etterligning av en annen film før den, med samme navn, «The Lighthouse», av en Chris Crowe. Ingen overraskelse, da filmfolka som oftest kopierer hverandre febrilsk.

Så det er ikke veldig rart at denne versjonen heller ikke er særlig original. Manuset følger like lineært og forutsigbart etter sådan, og det samme gjelder hva man har i vente av diverse kinematografiske klisjeer og dernest helt stereotypiske spekulasjoner i etterkant med tanke på filmens egentlig «meninger», som kan være så mangt. Igjen, og som vanlig: fortapelse og forvirring forsøkes forestilt som dybde, men det samtidig som man forstår hvor dette ender helt fra starten. Man går gjennom skrekkfilm-skolens ABC på 123 her. VI vender så inn noe Lovecraft, Poe og mye Melville med tanke på mytisme og monolog, og så er man fort på dette fyret i New England, på slutten av det som skal forestille 1800-tallet.

Om man er snill kan man nok gi selve regien her et pluss, da den ikke gjør seg bort, men det er ikke snakk om noe nytt heller. Jeg noterer dog et meget stramt tempo med tanke på filmens faktiske moment, og det fungerer bra, i seg selv. Detaljerikdommen er naturlig begrenset per perioden, handling og miljø. Det skal dermed lite til for at alt blir korrekt. Kamera og kinematografi speiler det like greit. Man kan sikkert se dette som gjennomført og sjanger-stringent arbeid. Kamera, pluss kinematografi generelt, i kvadratisk nært 4:3 og i selvsagt svart-hvitt, er i det minste en litt ekte imøtekommelse av tysk ekspresjonisme, gammel sjømannsromantikk og typisk mannlig frustrasjon. Det fungerer teknisk sett godt, men det er samtidig en åpen invitasjon til en visuell selvhøytidelighet som man vet vil få forfengelige festival-juryer til å juble ved første blikk.

Det sagt, og helt fra begynnelsen av filmen, jeg ble faktisk personlig lettere irritert over flere detaljer og troper, blant annet det at tetningsmassen på båten ganske klart var av en moderne variant i stedet for hva som på den tiden ble brukt. Kall meg hva du vil, men dette bryter fort med noen som helst forsøk på innlevelse, og at havfruene kommer så fort på plass hjelper heller ikke på troverdigheten.

Det blir også for mye søvndyssende symbolsk innuendo, analogi og tematisk arkitektur, særlig også det mer stereotype av hylende havfruer (jada, jada, jada!!), fising, lydsporet av vind, regn og andre sirener. De tematiske så vel som de tekniske inspirasjonskildene tyter eller titter frem overalt. Jeg fikk også hele tiden den bedritne følelsen av at filmen kun er en mindre hovedsakelig invertering av «The Shining», bare flyttet ut på et smalt skjær, med kvadratisk filmformat med et fyr som faktisk skinner som tematisk klimaks samt det som forblir det objektive hovedfokuset foruten de mange subjektive forundringene som egentlig ikke fenger.

Det er mange måter å se en film på, og jeg ser alltid på en film fra en rasjonell vinkling og lar den fine fantasien fylle inn der fornuften må gi tapt med tanke på umiddelbar forklaring. Slikt sett, ser jeg handlingen her som enda en fortelling om en åpenbart psykisk ustabil, alko-schizofren forvirret fyr som havner på et hardt sted han egentlig ikke burde være. Helst hører han nok hjemme et sted han enda ikke kjenner. Leksjonen er således allerede for klar, og filmen fremsetter dette spørsmålet ganske klart, og det flere ganger: «Hva gjør du her?» og nært sagt, «Hvor skal du herfra?», og så videre. Vi har igjen å gjøre med den bidige jakten på den store ‘Meningen’, og for ‘forskjellige’ folk er det slikt de fleste mener forener dem best, og har ikke folk noen «mening», så flyter de selvsagt lett bort i all galskap.

Men man skal alltid være ytterst varsom med å kreditere ustabile personer med noen større mening enn at de er bare er mentalt og mer fundamentalt forvirret på mange måter. Helt standard av skjøre samtids-sjablonger som løses opp fører som regel til en raskt og relativ fortapelse fra alt av realiteter, som i blant annet «Possession», eller av en mindre fysisk friksjon, de mange latente familiære frustrasjonene delvis skildret i den legendariske «The Shining» ned til mer banale overnaturlige stimuleringer i «The Witch» og eventuelt mer kontemporære kjedsomhets-induserte, lettbvegelige men stillestående, geo-gotiske kultgreier i «The Blair Witch Project», så ligger det alltid noe av utnyttelse og menneskelig svakhet i bunn som reell latent appell og allmennliggeærende interesse.

Når man først resonnerer, så er det ganske klart at det finnes nemlig få, om noen, ‘klassiske’ psyko-drama som ikke er fundert på noe annet enn kjedelige sosiale avvik. En film om en reelt kaotisk, inkonsekvent vesen appellerer ikke til massen, fordi dette er ekte vold, ekte hensynsløshet og anti-humanisme, så slikt eksister rett sagt ikke i filmverdenen. De mindre stereotypiske unntakene jeg personlig kjenner til, går mer i retning dithen enn ikke, men som fremdeles befinner seg på den andre siden av typisk dramatisk galskap, kan være noe som «The Seventh Continent», men hvem trenger å se noe slikt?

Det er ikke bare ting å klage på i fyret. Skuespillet fra Defoe er til tider fremdragende, og egentlig det enste verdt noe. Men skuespill alene kan neppe berge hva som ellers er meget sliten og skakkjørt underholdningsdogmatikk. Den kreative krisen i filmbransjen er høyst reell. Nært sagt det eneste man får er repetitsjoner av samme daffe tematikk og cash-in, sell-out re-brandings av dårlige forløpere og «prequals» ingen har bedt om. Det rådende alternativet blir bare degenerert tøys og tull som for eksempel full retard/shcizo-filmer typ «Hereditary». Film er bortkastet tid det også, men det forbannede folket må vel ha noe å se på.