«Dumskap» og «idioti», og hva skal vi egentlig med dumme folk?

Det finnes en avgjørende forskjell mellom såkalt idioti og dumskap, men de har likevel mer til felles enn hva som særpreger dem. Mest fundamentalt sett, så må det nok fastslås at en dum person og en typisk idiot, begge, er av en relativt middelmådig intelligens, eventuelt også I.Q.

Definisjonen på «middelmådig I.Q» her er en person som utelukket evner og alltid foretrekker å operere og eventuelt formulere sine idèkonsepter på et nivå som lar seg formidle til gjennomsnittet. Ut i fra psyko-metriske sjablonger og fordelinger, kan dette spennet sies å være innenfor to standardavvik ut i fra gjennomsnittet. En person med 130 i I.Q vil derfor oppfattes som en slags halvgud for gjennomsnittlige folk og nedover, mens en person med 130 i I.Q vil fremstå som en slags noldus for et individ med 160+ I.Q eller, formodningsvis, andre komparative intelligensekvivalenter.

Det er få kvaliteter og forhold som ikke kan sies å tale for dumskap hos en person, spesielt en dum person, eller gruppe, for den saks skyld. Men hovedsakelig så kan likevel ikke idioti og dumskap determineres ut i fra provinsielle eller lokale utslag alene heller.

Likevel, så er dumskap og idioti noe som bør la seg observere (potensielt raskt eventuelt umiddelbart hos den enkelte) som gjennomgående for en person eller gruppe i den forstand. Implikasjonen er videre den at en dum eller idiotisk person gjerne er relativt begrenset i evner, over et visst realistisk kognitivt spektrum, og derfor med andre ord formodentlig fremstår som en nokså enfoldig person eller gruppe generelt. Implisitt derav ligger også noe av det demokratiske problemet angående selv-forsterkende, tendensiøse og gruppe-tenkende fallitter generelt.

Variansen innenfor selve utslagene av idioti og dumskap er således også høy innenfor idiotiske og dumme grupper. Per rolleutøvelse, forventinger og sosial kongruens innenfor enhver gruppedynamikk tilsier dette.

En persons dumskap og idioti kan selvsagt derfor manifestere seg relativt forskjellig og i ulike grader hos den enkelte. Alt fra det å være barnslig, ensidig, snever, meningsløs, ordløs, ukritisk, ulogisk, ineffektiv, uoppmerksom, urolig, detaljsvak, emosjonell, gruppesøkende, lav selvbevissthet, lav selvfølelse, lav selvtillit, forutsigbar, parodisk, urimelig, og generelt åndssvak i forskjellige former blant annet.

En ubegavet person; en forsimplet person, er gjerne mer dum enn idiotisk. Mens en systemfølger; en ukritisk og effektivt meningsløs person er som oftest mer en slags profesjonell idiot.

Den største forskjellen på en dum person og en idiot, er at en dum person ikke kan lede en idiot like enkelt som en idiot kan lede en dum. Det er få ting som egentlig stopper en såkalt idiot fra å være høyt utdannet i dag. Å være en regelrytter. En person av konvensjon uten særlige forbehold eller kritiske evner. En som bare repeterer dogmatikk og ellers er en typisk skole-pugger, altså er det gjerne snakk om en ‘toppelev’ i utdanningsystemet.

Mens en dum person vil trolig slite like mye med å både pugge, lære og det å holde munn eller typisk «drite seg ut» konvensjonelt ut i fra hva som gjerne er den sosiale normen i forhold til flertallet. En idiot er mer påpasselig med å drite seg ut, og mer vellykket sådan.

Definitivt og mer relativt, så lar både en idiotisk person og en dum person imidlertid og umiddelbart identifisere når de de kognitivt ikke klarer å logisk/konsistent forklare noe av en kritisk eller kompleks standard, og som derfor, og i stedet for dette, snarere forsøker å presse gjennom en slags forklaring, ofte rasjonalisering, via en eller annen dogmatisk/rigid forklaringsform. En intelligent person vil avstå fra slikt, og det påhviler sånn sett også, dessverre, en intelligent person som den eneste relative kontrollen for hva som i tilfellet er rett og galt sådan.

Denne posisjonen er en ufrivillig og historisk hasardiøs posisjon å leve i, og noe av grunnen til at intelligente personer holder seg mest mulig unna idioter og dumme folk generelt, nærmest instinktivt.

Idiotiet er nå systemet

Idiotiet er dumskapen satt i system. Altså, så er idioti noe som må kultiveres i tiden. Dumme folk kan godt være uenige i idiotien, men de evner ikke å motstå, formulere eller kritisere den på egen hånd, og derfor vil idiotien svelge dem uten å trekke en eneste mine.

Intelligente folk er de eneste som derfor kan motstå, på alle måter, idiotiet og definere dumskapen.

Idiotien kan gå så langt og bli så dominerende at den til slutt også blir selve definisjonsmakten. Det er slik sivilisasjoner går under. På grunn av en gjennomført idiotisk, under middelmådig effektiv standardisering av samfunnet som gjør at det naturlig nok faser seg selv ut på ulike vis.

Idioti er en egenskap som grupperinger og tradisjoner fortrinnsvis befester, men ikke noen ‘kvalitet’ av effektivt individuell ransakelse. Slike ‘kvaliteter’ blir særlig formidlet via kollektivt press og nærmest alltid helt blottet for rasjonell tenking eller logisk følgelig. Idioti er en kollektivisert hersketeknikk. Der hvor irrasjonaliteten råder kan korrupsjonen boltre seg mer fritt og blomstre.

Korrupsjon kan ikke overleve rasjonalitet eller logikk. Når middelmådige grupper kollektiviserer samfunnet og skaffer seg appell i seg selv, som demokratiet går ut på, ender man uunngåelig opp med en økt korrumpering og former for nonsens som viderefører idiotiens vilkår helt til dette korthuset faller sammen, noe som er dømt til å skje.

Det er dømt til å gå i grus fordi man kan ikke bygge kunnskap på kollektiviserte korrumperinger eller skape kunnskap ut i fra konsensus eller kompromiss som demokratiet i beste fall kan komprimere som «løsninger».

Et masse-demokrati er således ikke kongruent med et forestilt objektivt og rasjonelt kunnskapssamfunn, og vil aldri bli det. Bare idioter og dumme folk tror på slikt tøv fordi dumme folk og idioter lider av en fundamental sammensatt svakhet som innbefatter at idioter og dumme folk også forestiller virkeligheten slik at de antar at alle andre enten tenker likt som dem selv, eller i alle fall bør gjøre det. Dette er også nærmest et uunngåelig og potensielt livsfarlig faktum som betinges ut i fra deres begrensede referanser. Dette er den ultimate ignoranse og fatalitet: At det man og flertallet ikke forstår nærmest heller derfor ikke eksisterer, eller ikke bør eksistere.

Den relativt mer intelligente ser dog at dette ikke kan gå veldig bra, og forholder seg tilsvarende, kanskje med en økt skepsis, forakt, og eventuelt et lite håp om at dumme og idiotiske folk etter hvert bare ødelegger seg selv eller forhåpentligvis etter hvert begynner å føle på konsekvensene av egen idioti.

Man kan rasjonalisere dette på uendelige måter, men kategorisk, så kan ingenting konstruktivt og «progressivt» komme ut av demokratiske prosesser eller styring. Slike tanker er til tross for sin altruisme og «rettferdighet», i virkelighetens natur, den ultimate ignoranse kombinert med den største arroganseappell som er mulig for en autoritet.

Konsistens vs Konsekvens, og demokrati

En idiot kan også sies å være en som aktivt forsøker å forene konsepter av konsistens ved å relativisere sin egen tankeprosess som konsekvent. En dum person kan la seg lure av slikt, veldig enkelt, og er således effektivt medskyldig i en fundamental fallitt og logisk forbrytelse. Slike aktiviteter og brudd på tankeregler og manglende prosesser kan være en ærlig feil, men det krever høy intelligens til å selvsagt få øye på feilen i det hele tatt samt intelligens nok til å innrømme feilen i seg selv.

Til og med logikeren Kurt Gödels argument for Guds hypotetiske eksistens inneholder to slike instanser av det jeg refererer til som «ærlige feil». Disse ærlige feilene er i kontekst av hans forsøk på bevisformulering såpass logisk inkonsekvente, men mer (selv-forsterkende)konsistent av formulering, at hele hans tekniske argument skranter som følge, men uten at dette gjør Gödel til noen idiot derav.

Toppen av middelmådig, aktualisert idioti og konsistens-idioti som fortærer seg som totalt inkonsekvent, kan man til daglig observere hos idioter og dumme folk i form av såkalt «venstrepolitikk», hvor disse, i demokratiet, helt ukritisk «bestemmer» seg for å importere et helt nytt etnisk fødende folk til landet fordi landet angivelig sliter med blant annet fødselstall fordi kvinnfolkene er for opptatt med å jobbe i staten, fordi staten verdsetter meningsløse, men skattegenererende aktivitet i stedet for å opprettholde blant annet sin egen suverenitet og befolkning. Dette eksempelet er selvsagt fortydet med mest mulig god tro..

Slike sykeligheter har ingenting med «ondskap» å gjøre, men det er snarere en helt naturlig følge av det å appellere til konsistens, formål, føleri etc. som et premiss fremfor konsekvens. Man kan kanskje si at det å være inkonsekvent er en form for «ondskap» og kaos, men dette blir igjen for kategorisk, da kategorisk dogmatikk er en læreform hvor konsistens vektes og alltid formidles langt ut over konsekvens i seg selv. All religion er på den måten inkonsekvent, men bygger nærmest all sin appell på ren konsistens.

Demokratiet handler om fullt og helt om konsistens, på så mange måter at man nesten blir svimmel og uvel. Demokratiet er i teori og også praksis helt likegyldig til alt som handler om ansvar og konsekvens ut i fra dets utmåling og styringskurs. Alt er vilkårlig substans og endeløs selv-appell til systemet prinsipale ‘romming’ av slikt.

Det er derfor per definisjon et kaotisk og ‘tankeimperalistisk’, korrumperende konsept som ellers er helt totalt forkastelig med tanke og mangel på videre fornuft.

Problemet er at folk flest, dumme folk og idioter, som nevnt, nyter godt av demokratiet i sin svært begrensede og snevre beskuelse av virkelighetene, og at de er i massivt flertall.

Flertallet har aldri og vil aldri produsere annet enn ren og skjær konsistens som substans av sitt middelmådige virke i samfunnet. Ingenting godt kan komme ut av dette, og definisjonen på et gjennombrudd er noe som bryter med foregående tankegang. Det er som oftest, nærmest alltid, de intelligente som innbefatter gjennombrudd, men styre, det skal de ikke, for det er slemt og «fali det».

Litt av problemet er selvsagt at demokratiet forstås av dumme folk, og spesielt av maktsyke, undermåls idioter, som rettmessig fordi de hevder at dette er og handler om såkalt «folkestyre». Hva det i virkeligheten er er et kollektiviserende fartøy mot undergangen som ekspanderer, helt hensynsløst, og som egentlig, i sin beskuelse, trolig og gjerne skulle sett de intelligente utryddet i sin toale ignoranse.

Spørsmålet er egentlig om demokratiet effektivt utrydder de mange dumme og idiotiske fanatikerne sine før systemet faktisk ødelegger og utraderer det lille av det ‘gode’. intelligente, og sterke i verden.

For å unngå denne uintelligente undergangen må systemet rundt det derfor bekjempes og forkastes. Og naturlig nok så påhviler det først og fremst de intelligente å få dette gjort. Det å blant annet bekjempe og nedkjempe de dumme og idiotiske hvor enn dette er mulig, og det på alle måter og med alle midler, uten mye hensyn og dette ved å unngå å la seg definere eller operere på premisset av både «samfunnet» og det falske «fellesskapet» dumme og idiotiske folk har proklamert som det «gode» (demokratiske) selskap.

Eventuelt kan man vente og håpe på at «elitene» faktisk mener å kvitte seg med disse «useless eaters», som de kaller dem for, men disse benevnelsene er sannsynligvis bare utslag av humor og mindre frustrasjoner, forståelig nok, da samfunnet i dag ikke trenger dumme folk i det hele tatt, og har aldri forsåvidt gjort det heller. Men dette har bygd seg opp og fått en viss politisk sympati og støtte, foruten demokratiet, så også av mer predatoriske hensyn og økonomiske formål.

Automasjonen og effektiviseringen taler dog i det minste indirekte for denne ‘saneringen’, nå mer enn noen gang før, og i alle fall etter hvert som vi går mer og mer i retningen av det moderne «arbeidsløssamfunnet» med en fullstendig overflod av ubrukeligheter, dystopi, megabyer og ellers totalitære teknokratier.

Trenger vi dumme folk noe mer, og i fremtiden? Bør vi utslette de dumme og gjøre slutt på det idiotiske misbruket? Jeg mener helt klart nei og ja, men dette bør gjøres skånsomt og systematisk, uten særlig inngripen, og det lar seg gjøre mer og mer, potensielt meget frivillig.

Idiotene kan føre an, og være på sitt beste i form av å være nyttige idioter, og presse på sine likesinnede og dumme folk til å f.eks. ta «vaksiner» som steriliserer dem, noe folk mener å tro har skjedd allerede, men dette er nok, dessverre, bare et lemfeldig utslag av at idiotien har gått så langt opp i næringskjedene og de intellektuelt kreative strataene, at disse ikke engang klarer å lage en kvasi-kvaksine, for å ikke snakke om en skikkelig døds-cocktail som faktisk hadde gjort jobben, men det gjenstår å se.