Document.no spør om når «velgerne våkner», men sover selv i «Dypstaten»

Document.no hevder seg fortsatt som «Norges eneste frie, uavhengige og konservative mediehus», og ut fra hvor kvasi-kontrært de skriver om Trump og lignende, også som «Best på USA». I praksis er de nå nærmest blant de dårligste, hvilket i seg selv sier alt. Det hele har heller utviklet seg til en dokumentert avsporing i møte med amerikansk politikk. Det hele skyldes et villet virkelighetsfilter—en strategisk kognitiv-kommersiell kataplasme som gjør det mulig for Rustad å varmt videreformidle «konservative» mainstream-memes som systemanalyse og fordummende dogmer som kritisk diagnose. Dette evinnelige USA-fokuset fremstår mindre som et resultat av forståelse enn et symptom på intellektuell import med minus-tariffer. Friksjonsfri, transatlantisk trosformidling der Rustad klipper, limer og omskaper nedstøvede sjablonger og «snakkepoeng» fra de samme konservative infotainment-kildene han fortsatt forestiller som fabelaktige i forhold til «woke»-medier.

Dette gjelder i aller høyeste grad Rustads seneste kremmerhus av en kommentar, publisert i dag kl. 15:00, bak betalingsmur, hvor han forteller og konstaterer for sine lesere at den «dype staten» nå er avslørt, sensuren opphevet, og Trump omsider er mannen med moppen i hånden og makten i neven. Man må nesten spørre om noen i redaksjonen egentlig kan betvile denne mannens oppfatning av den faktiske realiteten? -At Trump hverken har stoppet og reversert masseinnvandring, tar til ordet for sensur, re-brander woke-regimet, tripler ned på sin Israel-fanatisme via politisk korrupsjon og tjener en mer strukturell teknokratisk maktbase og konsolidering? At Big Tech og Big State fusjonerte enda hardere under hans presidentskap enn under Obamas, som deporterte flere «illegale» enn Trump i samme periode? Alt er tilfelle.

Relevant: Teaterstaten Trump: En tekno-rumpstat med dressert masseinnvandring

Selvsagt kan man ikke kritisere Trump der i gården. For det ville forstyrret hele teaterstykket Rustad livnærer seg på: Den ganske frie og fiktive forestillingen om at det finnes et ekte, folkelig, bibeltro alternativ blant kosher-konservative milliardærer som kjøper sosiale medieplattformer for «å redde ytringsfriheten». De er blitt lurt.

Blendr med bibel og Basic bitch-blindhet

Rustads kritiske tenkning, eller fraværet av den, kulminerer i sirkusparaden han videreformidler fra Blendr News; en ganske generisk Substack uten substans, ideologisk selvinnsikt, uten særlig selvstendig resonnement. Kun en gjentagelsesmaskin for det trumpistiske ekkokammerets mest utvannede vendinger, pakket inn i selvsikker dullskap og selvdyrkende ideologisk selvbekreftelse for folk som tror at én ny metafor i uken kvalifiserer som politisk analyse.

Leseren blir selvsagt servert sedvanlig trumpistisk goyslop: Det være (surprise): venstresiden som er problemet, Demokratene eier media, og «eliten» har «hjernevasket folket». Til alt overmål får vi servert det eneste Shellenberger-sitatet som faktisk ikke er hjernevask—eller «gaslighting»—alle forståsegpåeres nye favorittord for å rasjonalisere alt av idiotiske betegnelser: «Den massive hjernevasken kom fra høyt utdannede eliter med kontroll over den mest kraftfulle propagandamaskinen i verdenshistorien.»

Greit, la oss leke med denne puerile tanken litt: Hvem eier denne maskinen? Hvem definerer rammene for hva som er lov å si, skrive, mene, publisere? Er det kun den helt briljante «venstresiden»? Er det kun akademikere? Har disse «elitene» ingen navn, ingen nettverk, ingen finansielle koblinger, ingen ideologiske eller – gud forby – teologiske røtter? Er banaliteter som George Soros, Larry Fink, Jonathan Greenblatt og lignende fjompefigurer bare tilfeldige aktører på «venstresiden»? Eller er de deler av en struktur Rustad aldri klarer å navngi fordi han fortsatt, antakelig oppriktig og anstendig, mener at «antisemitt» er et magisk bannord og ikke et analytisk verktøy?

Analysene ender altså for det aller meste i absurditeter. Eller, glem det. Det hele utvikler seg til en slags intellektuell Alzheimer: Alt som skjer er nytt, tilfeldig og uforklarlig, med mindre man klamrer seg til den ene forklaringen som aldri peker utenfor narrativets kosher-rammer.

Konservativ karikatur

Konservatisme har aldri vært en motstandsideologi. Den er, og har alltid vært, systemets anti-politiske røkelse: en pseudo-inert ideologi som gestikulerer mot forandring, men som i praksis søker å forvalte status quo med sentimental retorikk og prinsippløse kompromisser. Altså, en ren og skjær systemkreasjon og politisk klassifisering. Den mangler fiendebilde, mangler vilje, og mangler kriterier for kamp, og nettopp derfor passer den systemet perfekt. Forresten, når Rustad skriver under på at dagens problemer er et resultat av at Demokratene gikk «langt til venstre», så impliserer han at løsningen er å gå tilbake, altså, til den tiden hvor «konservative» bare tapte saktere, med høyere patos og lavere innsikt, og sådan fortsatt kan late som om problemet var politisk og f.eks. ikke mer sivilisatorisk enn så. To skritt frem og tre tilbake, helt i takt med den stillesittende konservative politiske rytmen og dens tilsvarende meritter.

Men det finnes ingen slik vei tilbake. Konservatismen foregir hverken systemets natur, forstår dets finansielle arkitektur, eller de narrativ-strukturene som holder massene i sjakk og på politisk plass, særlig på hva den selv forfekter som høyresiden. Når man ikke forstår ideologiens kjerne, hverken som metafysikk eller mekanisme, så blir man fanget i dens representasjon: Man tror f.eks. fort at «ytringsfrihet» er et konservativt anliggende, at «demokrati», mangfold, og «nasjonalstat» er forenlige konsepter, at Donald Trump er en motmakt og ikke et middel for mer tiltrengt masseforledelse etter som. Alt man gjør generelt er å repetere den samme meningsformidlingen som systemet allerede har lagt til rette for med små variasjoner og en hel masse pseudo-saker opp til meningsløs debatt.

Relatert: Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

Hele ideen om at Donald Trump nå «rydder opp» og at sensuren i USA er «brutt» er brutalt feil og infantiliserende, og det foruten hva «venstresiden» mener å vite av argumentasjon. I tillegg kan den reelle situasjonen på visse «sosial medier» sammenlignes med da «venstresiden» hevdet det samme med annet fortegn. Det er dessuten den politiske ekvivalenten til å tro at mamma har skremt bort monsteret under senga. At xTwitter har blitt frihetens bastion fordi Elon Musk booster nonsens og re-poster gamle memes 24/7, er akkurat like latterlig som å tro at amerikanske valg avgjøres av folket, og ikke av injisert kapital, lobbyfiltrerte kandidater og mediemaskinerier rigget for narrativdisiplinering. Hver eneste «debatt» er enten koreografert som reality-TV for borgere med hukommelse og IQ som glassmaneter og gullfisker, eller regissert som moralsk teater hvor spørsmål og svar er tilpasset på forhånd, slik at ingen forlater den store lange salen med mer innsikt enn de hadde.

Det er igrunn helt bemerkelsesverdig at Rustad, i samme åndedrag som han peker på sensur og totalitære trekk, ikke makter å se at dette skjer på begge sider, og på tvers av partier, om så bare to. Det finnes nemlig ingen «god side» i amerikansk politikk. Historisk sett er «GOP» et forferdelig parti om man går gjennom dets historie med alle mulige «linser», men som nå later til å ha re-brandet seg med Trump. Ganske åpenbart er dette mye av det samme med litt annen dressur og frontmann. Det finnes bare ulike fasetter av en og samme maktstruktur, og konservatismens rolle i spillet er å opprettholde illusjonen av balanse. Akkurat som Rustad selv gjør, med sin barnslige forestilling om at «Trump er egentlig med oss».

Fra politikk til preken: Documents sekteriske ideologiske implosjon og kommende irrelevans

Rustads analyser forvitrer. Samtidig råtner hele prosjektets troverdighet på rot. Document.no har blitt en ideologisk menighet der lojalitet trumfer realitetsforståelse, og ganske fundamentalt forvirret fromhet fungerer som adgangsbillett. Jeg skulle likt å se hvor mange som faktisk er bannet. USA-dekningen fremstår nå som et karikert gjenferd av tidligere ambisjoner – mindre presis enn til og med de riksdekkende statsmediene de påstår å avkle. Det sier sitt.

Hvorfor snakker ikke Rustad om mediekarteller, institusjonell, kriminell jødisk makt, NGO-infiltrasjon, opprinnelsen av overnasjonal lovgivning, FN-agendaer, ADL, mer enn bare WEF, CUFI eller AIPAC i seg selv? Hvorfor snakker han ikke om den virkelige sensuren, som han selv har vært merkelig gjenstand for, ikke den som slår ned på konservative fjesbokposter om et mikroparti med null ideologisk moment, men den som definerer hele diskusjonsrommet på forhånd? Mange, selv gamle konservative racere er på hell, og flere fullt ut fanatisk mot dette for lengst:

Når dogmatikken får forrang fremfor genetikken, det vil si forståelsen av hvorfor ting er som de er og hvem som får dem til å være det, degenererer det hele til noe som mest av alt ligner religiøs autisme. En monomental orden der alt tolkes innenfor én fastlagt betydningsramme, og der alt utenfor oppleves som blasfemi. Det som skulle være journalistikk har blitt homilie, og det som skulle være politisk analyse er blitt en slags ideologisk andakt for det utvidede «Vesten» mot resten, dette illusoriske fellesskapet av «verdier» som hele tiden må forsvares, men som ingen lenger egentlig klarer å definere eller faktisk kritisk granske opphavet til. De vedtas retrospektivt, forvaltes følelsesmessig og brukes taktisk som moralske fakkelbærere for en historieløs sivilisasjon som insisterer på sin egen universelle relevans og sin ubetingede frihet – uten å vite fra hva. I denne oppblåste forvaltningen av mening og meningstap oppstår en runddans hvor dokumentarisk formidling reduseres til moralsk massasje, og den egentlige strukturen med sitt overnasjonale apparat av NGO’er, finansielle interessenter og teologisk fundert makt aldri ses i kortene for hva den egentlig er.

Relevant: Penger, nepotisme og sionisme—«Kasino-konservatismen» sanne ansikt under Donald Trump

Selve strukturen Rustad og lignende forestiller seg å kritisere, opererer generelt på en ganske grunnleggende og derfor enkel antakelse: at status quo, det bestående slik det er nå, ikke bare er velfungerende systemsekulært, men dessuten moralsk godt, kanskje til og med utsøkt. Det som allerede eksisterer betraktes som godt, og det som utfordrer det betraktes som ondt. Dette utgjør selve grunnmønsteret for de ideologiske ryggmargsrefleksene som former offentlige utfall, politiske pretensjoner og institusjonell sensur. Enhver reell endring må, i kraft av sin uforutsigbarhet, stemples som destruktiv. Det interessante er at Rustad selv reproduserer akkurat denne refleksen, bare med motsatt fortegn. Han bruker samme normative mekanisme, der alt som truer hans etablerte orden, enten det dreier seg om avvikende analyse, etnisk bevissthet eller faktisk maktkritikk, fremstilles som skadelig, destabiliserende eller rett og slett galt og «ond». Forskjellen ligger ikke i tenkemåten, men i hvilken orden man betrakter som hellig og sann. Det er nettopp her sekterismen og Document-prosjektets påståtte sterke motstand viser seg som et avslørende speilbilde av det den hevder å bekjempe, men som ironisk også er en enorm slagside, uten å tilsynelatende være i nærheten av å oppfatte hva som er i ferd med å kollapse under dem.

Det vi trenger er ikke flere intellektuelle portvoktere som avgrenser debatten til det forutsigbare og komfortable. Det vi trenger er systemisk delegitimering. Og den kommer aldri fra en som tror at Trump er Messias, Shellenberger er en Solsjenitsyn, og at en form for absurd Tolstoy-anarkisme skal redde USA fra jødiske dommedagprofetier.

Slike forestillinger tilhører ingen reell opposisjon. De er intellektuelle nødrop fra klikk-kokette «konservative» som har mistet både kontakten med virkeligheten og evnen til å bryte med den. Deres effektive funksjon er å forlenge livsløpet til det konstitusjonelle bedraget og manipulasjonen, ikke å utfordre det.

La oss gjenta spørsmålet: Når våkner Rustad. Svaret er enkelt. Han våkner aldri, for han har aldri sovet, men har bare valgt å stirre i en annen retning med ubøyelig fokus og presumptivt manglende evne til å forandre mening, alt så lenge han får lesere, støtte og en liten flik av den konservative konsensusen å klamre seg til.

Det er velgerne som må våkne. Ikke for å redde demokratiet, men for å begrave det. Og Rustad, sammen med hele det konservative narrespill-apparatet, får gjerne bli med i kisten hvis de fortsatt ønsker å ofre seg for en idé som for lengst har forspilt seg fullstendig med tanke på noen som helst «frihet», faktisk funksjon og reell fornuft.