Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

—Hva er forklaringen på USAs forfall, spør Hans Rustad seg og sine i artikkelen «Når fascismen kommer til Amerika». Forklaringene Rustad så serverer, misser i grunn det helt essensielle, men streifer enkelte sammenhenger. Det man ikke vil se, kan man som ofte heller ikke se, og politiske analyser og ideologisk selvbevissthet er absolutt ikke noe unntak på den måten. Snarere er dette kanskje en av de verste intellektuelle blindsonene folk utenom de beryktede boblene kan få øye på.

Mange vil raskt foretrekke å «forenkle» det hele slik ved å sidestille «politikk» og «ideologi» som nærmest naturlige forutsetninger av og for hverandre. Ifølge disse folkas forståelse, kan man ikke ha det ene uten det andre og som gjensidige faktorer, men dette er selvsagt feil.

All såkalt ideologi; idè-logikk, er og blir en abstraksjon separat fra naturens mekanismer og forutsetninger. Ideologi er snarere forskjellige verdi- og moralanskuelser forsøkt påført realitetens verden for å berettige handlinger kollektivt. Politisk og religiøs ideologi er sammenlignet med naturlige forutsetninger og følgelighet, en løs substans om å immaterielt formulere frem en fiktiv virkelighet fra realitetenes verden, dette med hensikt å (for)lede et økende antall folk for færre.

En av de fundamentale ideologiske mekanismene dreier seg om hvordan forutsigbarhet forestilles som en nødvendig og varig ivaretakende verdi for det økende «fellesskapet», og som øker etter hvert desto som flere blir «enige» under ett, altså et såkalt samfunn.

«Politikk» i seg selv er ‘kun’ den rasjonelle maktens vesentlige vilje og utøvelse, mens ideologi er unnskyldningene og rasjonalisering av «makt». For å forbinde gapet mellom disse konseptene, trenger man lover. Jo større avstand mellom reell makt og virkelighetens politikk, jo flere lover og reguleringer.

Tilbake til Rustad, og hans spørsmål: «Hva er forklaringen på USAs forfall?» Ifølge ham er det «mer komplisert» enn ‘årsak virkning’ jf. Tyskland m.m. Weimar «(….)etter 1.verdenskrig«. Rustad ser ut til å forkynne at det han i bunn og grunn forstår som «Fascisme» i dagens USA, er en «anomali» og en slags ideologisk «legering av umulige størrelser [som] forvirrer den tradisjonelle venstresiden».

Kort først. Hva Rustad her egentlig mener med den «tradisjonelle venstresiden», i så måte, er kanskje et like godt spørsmål som de han selv stiller Men det hele hinter antakelig tilbake til hans personlige befatning med AKP-ml på «60-70-80-tallet». Likevel, å fremstille det dithen som at denne ideologiske skaren, nå i dag, er veldig «forvirret», blir vel å dra det hele noe langt.

Denne generasjonen av m-l’ere er vel like «forvirret» som de er gamle, men snarere, så er det som de fleste andre gjort mer og mer irrelevante etter hvert. De er kastet på den politiske ‘skraphaugen’ for å gjøre plass til nye de nye sprudlende venstreidealistene da de gamle ikke er så i takt med fortidens kampsaker.

Så denne «forvirringen» Rustad snakker om er ikke noe særpreget «venstresiden», for den saks skyld. Det er nok snakk om en mer naturlig utvikling. Men det man kanskje kan si om «venstresidens» vesentlighet generelt, er at den alltid har hatt en mer…skal vi si ‘ungdommelig’ inklinasjon og appell, og nettopp det vedvarer vel så til de grader med dagens utgaver av det som kan forstås som «venstrefanatisme».

Ellers synes det å råde en slags ideologisk begrepsforvirring i grunn, da Rustad velger å front den ganske «sikre» og stereotypiske forestillingen at den tyske nasjonalsosialismen (Nazismen) var såkalt «fascistisk», hvilket ikke er veldig teknisk korrekt, men snarere, en meget bløt blanding av misforståelser og rasjonaliseringer fra etterkrigstidens ideologer og revisjonister:

Nazist-ideologene selv var internt mindre begeistret for Mussolinis fascisme og politiskse modell, enkelt sagt fordi ‘avstanden’ mellom idealene per nasjonalsosialismen vs. fascismens statsnasjonalisme, var potensielt for meget. Men begge ideologiene ble selvsagt dunket i samme bøtte-bunn som «fascister» av sine mange motstandere, inkludert det kommunistiske propagandamaskineriet, som i etterkrigstiden spant voldsomt videre med sine intellektuelle indoktrineringer, og som ble med videre i deres «lange marsj gjennom de [‘demokratiske’] institusjonene», også i Norge.

Det er ikke uten grunn til at «fascisme» og «fascist» er de mest misforståtte og misbrukte ideologiske betegnelsene siden den gang, og kanskje noen sinne. Sinnsforvirringen på dette området er per nå komplett og sementert med en enorm intellektuell konsolidering og generell konformisme slik at til og med tilsvarende ladede begrep og hersketeknikker som «rasist» kommer fort til kort.

Banal begrepsforvirring er årsaken til manglende forståelse

«Fascisme» er imidlertid, enkelt sagt, og foruten de andre mot-ideologiske forstokketheter og deres diverse forsøk på (mindre) kreativ definisjonsmessig kombinatorikk (les: historie-revisjonistiske rasjonaliseringer), den idè-logikk at staten er, og således også har svarene på «sannheten», og at staten er selve fartøyet for folket til å realisere sin skjebne i virkeligheten av dens forutsetninger.

Fascismens kjerneappell er sånn sett også omkranset av en slags mytisk kjerne av diverse historiske permutasjoner, hvis nærmest utelukkende sådan ofte er av sterke emotive henstilling. Enklere sagt, en slags romantisering av staten selv, for selve statens skyld. Selve statsbegrepet i «Fascismen» er på mange måter kontrært og effektivt med nasjonalsosialisme.

Nasjonalsosialismen fra 2. verdenskrigs Tyskland var i effekt rasesosialisme, og sådan den mest naturlige formen for såkalt demokrati—majoritets-folkestyre på den måten at mer faktisk likhet blant folk, jo mer enig er man om hva som er felles og hvor veien videre bør gå. Det er i alle fall litt av tanken bak. Dette er også noe av grunnen til at nasjonalsosialismen effektivt forkastet forestillingene av det mer ‘sivile’ og sekulære masse-demokratiet i den forstand at folket skulle kunne stemme på ditt og datt for å føle at de deltok. Et sentralt aksiom innad i nasjonalsosialistisk tenking var dessuten at meritokratiet skulle erstattet det strukturelle behovet for et slikt konstant kontrasterende og kompromitterende «demokrati».

Men selve ‘startposisjonen’ for nasjonalsosialismens menneskesyn var fremdeles ikke veldig «ideologisk», men snarere realistisk på den måten at alle var «ulike», og at denne «ulikheten» var av en relativ betingelse med tanke på hvordan man best kunne distribuere goder slik at samfunnet ble av en mest mulig meritokratisk fremdragende og derfra effektiv og sterk på alle sine ulike plan. Standpunktet var altså det motsatte av et moderne demokrati, som i dag, via div. marxistiske og forestillinger av «egalitarisme» og anti-diskriminering, mener og tror den skal kunne regulere seg frem til en slags form for «rettighet» ved å sette seg over naturen «jernvilje», for bare å sitere Hitler selv.

Nasjonalsosialismen så det som statens oppgave å promotere såkalt «progressivitet» fra et annet perspektiv enn ut i fra følelser, men altså mer ut i fra forestillinger av rase,(-)rasjonalitet og fornuft. Om de fikk til noe av dette, er og blir en annen sak, men faktum er at det moderne demokratiet ser ut til å ha lykkes med sitt egets måls fulle potensial: Å plassere masse inkompetente folk i styringen hvis styre forherliges fordi de er såkalt «representative» middelmådighetene, og alle deres manglende forutsetninger for å i det hele tatt forstå deres eget beste.

Like muligheter vs. like forutsetninger

Rustad formulerer det frem slik at det altså er noe «forvirrende», og ellers komplisert å forstå hva som egenrlig foregår i dagens USA:

Rustad nevner ikke «demokrati» per navn. Dette kan tolkes på to måter: Enten så tar vedkommende «demokrati» og «konservatismen» som nærmest gitt som brukbare konsepter, altså, noe som virker balanserende og dessuten en teoretisk god måte å organisere samfunnet på.

Den andre måten man kan forstå utelatelsen, er som et tegn på er at Rustad sidestiller dagens ekspansive demokrati med «fascisme» i seg selv, hvilket er nærmest sannheten. Det vil da i så fall være snakk om en form for «nyfascisme» som da, på et merkelig og «forvirrende» vis, egentlig springer naturlig ut av det moderne, multimangfoldige masse-demokratiet, inkludert den «liberale tradisjonen» etter som det politiske terrenget endrer sammensetning og karakter.

Klargjøringer?

Rustad skriver videre:

Hvem disse gamle mennene som «smiler i skjegget» her, kan vel være så mangt i dag, men jeg går ut ifra at det siktes til noen/noe fra «midt-østen» her..Minner litt om sagnet rundt 9/11, «De dansende israelerne».

Relatert: «Stalins jøder» — En beretning om historisk hykleri, løgn og forledelse

Ellers, hvorvidt forfallet i USA skyldes og underbygges av en marxistisk hybrid som «låner elementer fra rasisme» og polariserer, er nokså upresist fra Rustad.

For det første, såkalt «identitetspolitikk» bør forstås som et videre prosessert produkt av «pluralismen», som er og blir en totalitær doktrine av den enkle grunn det går ikke an å være imot den, dvs. være den rimelig fristilt, ergo «fri». Dette er f.eks. de såkalte ‘kakebakedommene‘ i USA et ganske illustrerende samfunns-bevis for; hvordan såkalt politikk som fordrer «frihet» fort blir til tvang.

Men har dette noe med såkalt «fascisme», som her over beskrevet å gjøre? Neppe. Kanskje det ligner, men mye kan rime og ligne, og ikke være det samme. Som oftest, når noe går galt, er manifestasjonen av fallittene den samme. En bilulykke kan ha mange årsaker, men resultatene er tilsynelatende ganske like. Støtfangeren for fort kjørt seg. Frontruta sprekker som oftest. Man kan like greit havne på taket.

Rustad skriver så:

Med «monopolkapitalisme» bør det heller forestilles som korporatisme. Fascismen’s syndikalisme kan minne mye om dette, men det er heller ikke en veldig nyttig eller nødvendigvis riktig representasjon av problemet.

Den amerikanske korporativismen følger en annen ideologi enn fascisme. Den følger mer av moderne markedsfundamentalisme og økende finansialisering av statsøkonomien, hvorpå anti-nasjonale entiteter; «overnasjonale» korporasjoner, lever i en sterkere og sterkere symbiose med sentralmaktene, og som derav effektuerer en slags supernasjonal makt over et økende antall forbrukere.

Hvem, hvor fra eller hva disse forbrukerne driver med ellers, det bryr ikke disse effektivt ny-barbariske markeds-fundamentalistene seg særlig om. For dem handler alt om «liberalisering», «fri flyt» og «mangfold», bla. slik at de kan ‘diversifisere’ og konsolidere seg imellom, og en ganske enkel splitt-og-hersk-strategi. Eierne av disse korporasjonene er relativt få, og deres konsentrasjon av makt er ekstremt høy. Deres mål utad er utslettingen av nasjoner, velstand, folkegrupper og strukturer som truer deres makt.

Relevant: «Verdens rikeste mann»

«Konservatisme»

Den økonomiske utviklingen har sine egne forutsetninger. «globalisme», og hva som underbygger dette, er ikke noe folk forstår særlig godt. At dagens USA er relativt av-industrialisert er riktignok ganske sammensatt, men skyldes primært at selve verdiskapningen har utviklet seg fra å det produsere fysiske forbruksvarer til å nå forvalte sine teknologiske forsprang og levestandard. Dette foregår så i en teknologisk tidsalder hvor produksjonsbetingelsene er sterkt effektivisert, og derfor på mange måter ikke noe man kan basere økonomien sin på uten å bli utkonkurrert med relativt mindre teknisk kompleks teknologi enn hva man nødvendigvis kan anrette. Dette er snakk om den type teknologier som nå allerede er etablert i verden, og som fortsetter å eksporteres til andre nasjoner slik at de skal øke sine marginer, og derfor selge billigere og etter hvert bedre varer tilbake.

Men det finnes knapt noe bedre idealistisk grobunn for «marxisme» enn et slikt tilsynelatende skjevfordelt, «kvasikapitalistisk» system som USA er per i dag, hvor økonomien ikke lenger er i stand til å sikre en økende del av befolkningen et arbeid som gjør at de kan etablere seg som «voksne» og «frie» nok individer. Men at det skyldes «kapitalisme» er en feil diagnose. I dagens «kapitalistiske» USA kan knapt ikke engang selge limonade på egen eiendom uten å bli bøtelagt. Ja, hva slags «kapitalisme» og fritt entreprenørskap er nå egentlig dette?

Såkalt «kapitalisme» er forøvrig originalt et marxistisk begrep, som da heller ikke speiler naturtilstanden av frie, materielle markedet, men som snarere, per sin ideologisk tone og egne «fornuft», ‘fordømmer’ den mer immanente idèen om individuell, profitt og uavhengighet/utnyttelsen av arbeidskraft, altså såkalt «ulikhet».

Rustad snakker sånn sett om et såkalt «Managed decline», en kontrollert avvikling av den industrielle basen, som tidligere garanterte, og var en forutsigbar basis for mange såkalte samfunnsgoder, inkludert rettigheter.

I dag er disse «rettighetene» enda flere, men substansene og godene av dem blir bare mindre og mindre av substans og produktiv betydning. Samtidig har mange av dem totalt forsvunnet fra det nye «samfunnet», som igjen gjør at folk ikke lenger kan tradisjonelt motiveres. Man kan si at det økonomiske systemets inverteringer, bla. med tanke på hvordan likviditeten i en økende grad simpelthen ‘forsvinner’ nedenfra og «opp» i finansstrukturen mer enn hva man f.eks. snakker opp som effekter av «trickle down economics», er, om man først tar sammenhengen, slående og meget parallell med hvordan også den sosiale og rettslige utviklingen farer frem.

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Den sosiale mekanismen er at de som har rettigheter, bidrar mindre og mindre til noen som helst felles fremgang, men snarere bare beriker bare seg selv, samtidig som de dermed effektiv fratar andre både rettigheter og levebrød. Konsekvensen er er videre den at bare flere og flere blir mer ‘misfornøyde», og derfor antar det hele slik at de politiske «løsningene» på «utfordringene» må være mer av det samme helt inntil de opplever fremgang selv. Denne generelle forskruddheten kommer av enten fordi problematikkens endemi er mer fundamental enn hva det kollektive samfunnet enten kan forstå eller ønsker å innrømme fordi de vil beholde sine posisjoner. Klimakrisens fanatisme følger mye av dette sosiale mønsteret til punkt og prikke.

Flere fallitter..

Realiteten er at den såkalte «konservatismen» har feilet fullstendig i møte med hva som er forlokkende, men korttenkt «venstrepolitisk» ideologi. I USA, og spesielt med Reagan, har den «såkalte «konservatismen» handlet om å «løse problemer», mens «venstresiden» snakker mest om moral. Dette i en tid hvor de aller fleste «problemene», først, fremst og sist, har latt seg friksjonsfritt fremstille av «venstresiden» som «utfordringer» og noe som hovedsakelig er forårsaket av en mangel på ideologisk definert «likestilling», fremfor noe annet håndgripelig.

«Konservative» i USA har prestert å tape mot menn som seriøst tror de er kvinner, iført kjoler, klovnesminke og parykker, som blotter seg og sitt forrykte vesen på barneskoler. Det sier igrunn alt om «konservatismens» suksess og motstandsdyktighet mot venstreradikalismens idealer. Konservatismene i USA under Reagan uttalte seg selv om en motgift til ideologi, en såkalt «rasjonell» tilnærming til politikk. Dette har vist seg å være fullstendig feilslått, blant annet brukbart beskrevet av Sam Francis i boken «Beautiful losers» (dub).

Hovedgrunnen til at den «konservative» bevegelsen feilet, er noe såkalte konservative enda ikke ser ut til å være i stand til å forstå, nemlig at folk flest hverken er i stand til å forstå at «demokrati», «likestilling», og ikke minst «mangfold», er inkompatible av effekt med tanke på hvordan de fleste egentlig og funksjonelt motiveres til å handle mer rasjonelt, og mindre som fraksjonerte, «ulike» grupperinger eller per den mer aktive moralmajoritetens forfektelser, dette samtidig som man engang forstår hva som er produktivt for «samfunnet» under ett.

Demokratiet fasiliterer denne mekanismen, deriblant fordi demokratiet og flertallet per konseptnatur, som regel tar feil, men som regel har en utpreget tendens til å tilskrive all fremgang på grunn av «demokratiet». Koronatiltakene i Norge, og debattene derav, var dessuten preget av et «mangfold» av nyfascistiskse fremtoninger og forsøk på til tider absurd og forkastelig anti-frihetsargumentasjon fra flere.

Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!

Et annet rimelig illustrerende eksempel på denne typen meget florerende feilslutning som lett farer frem hos folk flest uten særlige kritisk filtrering, er hvordan bla. «konservative» fremholder at «demokrati» er synonymt med såkalt «ytringsfrihet», og at disse abstraksjonene, på et eller annet absurd teknisk vis, ‘naturlig’ konstituerer hverandre. Dette er ganske likt hvordan de også forestiller at ideologi og politikk ikke er gjensidig utelukkende entiteter. Det hele er selvsagt en gedigen og grandios feilbetinget slutning.

Det er demokrati, både som representativt styringskonsept samt som ideologisk motiv, som gjennomgående utgjør det politiske fokuset, og som sådan er selveste årsaken til at folk i vestlige samfunn per nå mer enn gjerne insisterer på at flere og mere «rettigheter» er løsningen på alle deres mer fundamentale problemer. Dette til tross for at disse «rettighetene» mer eller mindre er irrelevante vedrørende samfunnets fundamentale funksjon. Hva har utpreget «toleranse» for det som er utraderende innvandring, positiv diskriminering via diskriminering, tilbedelsen av mentalt syke «transepersoner» eller «like muligheter» personer av helt ulik evne, noe som helst med produktivitet, fornuft og fremgang å gjøre? Selvsagt veldig lite.

Forutsetningen for et samfunn balanse, er ikke nødvendigvis like «rettigheter», men kompatible forhold. Folk som gis «like rettigheter» vil bruke disse «rettighetene» enda mer enn hva de andre i det hele tatt trenger dem. Skjevdelingen og intoleransen følger deretter.

I denne sammenhengen er demokratiet døds-spiral den at høyre-venstre dialektikken er drevet av kompromiss som åpenbart ikke medgir noen særlig fordel for de hvis politiske maksimer er å såkalt løse «utfordringer», men som ikke forstår eller overfører dette til den liberalistiske-demokratiske konteksten, hvor nært sagt alle politiske spørsmål betinges og derfor drives av ideologiske føringer. Som Marx selv bemerket, når moralen er klargjort, så trenger man ikke politikk, og moralen med tanke på det aller meste er noe de «konservative» aldri har hatt noe som helst tak på i den forstand det kan sies å være relevant mtp. samfunnet.

Denne fallitten og dagens forfall i den forstand i USA, kan tydeliggjøres når man først undersøker den juridiske rekkevidden og historiske bredden på bakgrunn av det mindre velformulerte fjortende grunnlovstillegget i den amerikanske konstitusjonen, som i dag fortolkes å statuere såkalte «like rettigheter». Det er også bare å se på den demografiske utviklingen i USA, hvor hvite nærmest systematisk siles ut, og andelen ikke-hvite statsansatte bare vokser, og det ute av forholdsmessighet med arbeidsstyrken forøvrig.

Demokratiets ambisjon og ekspansjon har kumulert, konsolidert og konsumert folks kritiske evne. Det har snudd om på realitetene, egentlig forkastet aksepten for forskjeller, og i stedet forsøkt å formulere frem en ny type fornuft slik at denne kunne formidles og forføre flertallet. Deretter har man omfavnet en ideologisk og mytifisert likeverdsromantisme som undergraver de mer fundamentale funksjons-faktorene og samfunns-fibrene, og gjort disse generelle oppfatningene derav til en moralsk autoritet. Dette gjør den demokratiske moralmajoriteten til en slags gud, og derfor kappes man kun ideologisk om å påberope seg denne moralen fordi den er selve kilden til politisk makt. Dette forstår ikke de «konservative» eller idioter som hele tiden snakker om «utfordringer». Begge disse er å regne som politisk evneveike, og dumme. De fleste norske politikere forstår ikke særlig av hva de er med på. De flyter på et moralsk substrat av såkalt «godhet», som de er langt på vei indoktrinert til å tro er «riktig». Faktum at de omsider kommer til politisk makt, rasjonaliseres og brukes ellers for alt det er verdt overfor seg selv innad, og folk utad samt «demokratiet» for å «bevise» at de har rett, og som en bekreftelse på at det de gjør «fungerer». Slik tenker dumme folk, og demokratiet inviterer dumme folk og inkomeptanse inn for å styre. Demokrati kan også ses på som en doktrine som effektuerer å normalisere systembred inkompetanse og ekspandere byråkratiet.

Inkludert alle andre klanderverdige aspekter knyttet til demokrati, så er altså, igjen, appell til autoritet og flertallet også i dette tilfellet, to fundamentale feilslutninger som inngår i den masse-demokratiske demagogien som munner ut i det mange forstår som «fascisme».

Og spesielt særegent for denne «nyfascismen», sammenlignet med den klassiske fascismens statappell i og for seg selv, kan sies å være selve den politiske dyrkelsen av «liberal» moral og de uendelige mulige politiske pretensjonene derav. Dette fremfor alt annet mulig av faktisk fornuft eller funksjon, og når man ikke bryr seg særlig om hverken fornuft og funksjon, så er veien fra såkalt «liberalisme» over til «fascisme» langt fra veldig lang.

Hummingway