Batteriselskapet Freyr meldte torsdag kveld at de legger den planlagte stor-produksjonen av battericeller Mo i Rana «på is» med «betydelige nedskaleringer» og at de nå må «tilbake til tegnebrettet«. Dette etter flere (4) milliarder i statsgaranterte lån og høyst spekulativ børskapital rundt 7,4 milliarder samt en storstilt bonus- og utbyttefest for diverse aksjonærer og ledere. Grunnen til «nedskaleringen», og hva som er en de facto fallitt på så mange måter, er den «knallharde konkurransen» fra kinesisk hold, som selvsagt ingen i hele verden, og i alle fall ikke i Norge, kunne spådd på forhånd…

Fra NRK.no

Kommentar

Før det bakomliggende og generelle, så går jeg først rett til det tekniske, som egentlig er sakens kjerne— Den «teknologiske» idiotien, politiske vanstyringen og ideologiske villfarelsen som tilsa noen at man skulle være konkurransedyktige med tanke på blant annet Kina, som er verdens desidert største industrielle supermakt og som gir relativt blanke i platityder som «ren produksjon».

De samme tidige teknisk resirkulerte forsøkene og spinn off-grifts, samt de samme politiske «faktiske» fremstillingene som later til at man skal kunne bruke batterier for massiv energilagring, er en stor systemisk svindel, og egentlig mer enn evident i det fleste tilfeller enn ikke. Alle batterier krever for mye masse for å være praktisk brukbare i en slik stor skala eller særlig brukserstatninger som det snakkes om, blant annet fly, og slik vil det fortsette å være tross grønne håp og lovnader. Dette ganske gyldig på samme sett som at hjulet alltid vil være rundt, er det med forskning og vesentlige fremskritt med batterier, snarere snakk om svært avtagende og marginale forbedringer i større og større kategoriske kontekster som ikke kan kombineres. Eksemplene er mange, og midlene til denne idiotiske forskningen er dessverre tilsvarende.

Et stadig eksempel som forfektes som en mulig banebryter med tanke på battericelleprodukter er forsøket på å bruke silisiumbaserte løsninger. Silisium er egentlig ikke et godt lagringsstoff; det er et stoff med nokså tidvis variabel resistans, dvs. et stoff med solid, variabel motstand, spesielt når det bokstavelig talt dreier seg om elektriske ledere. Resistansen i silisium kan reguleres mer nøyaktig og forandres på bakgrunn av andre ulike faktorer, typisk ved å øke spenning, endre temperatur eller selve metallsammensetningen.

Selv om det er foranderlig og øker repertoar, innebærer det likevel at generell tilsetning av silisium, eller andre metaller i batterier gjør hovedproblemet verre, altså det å legge til mer masse til batterier. At man fremholder slike fremgangsmåter som potensielt banebrytende, er en skam for ingeniørfaget bare forskere kan tillate seg.

Fysikere og forskere tilnærmer seg faget sitt som om det er en slags ingeniørkunst. Problemet med dette er at vitenskap og ingeniørfag faktisk handler om rake motsetninger. Mens vitenskapen har som formål å utvide grunnleggende kunnskap til ukjente områder effektivt per prøving og feiling, er ingeniørfagets formål å anvende kongruent matematikk på praktiske problemer.

Konsekvensene av denne sammenblandingen av disiplinære klarheter er at mye konkludert fysikk og forskning ikke produserer noen slik kunnskap som de later til, men bare mer forvirrede teorier. Men siden forskere og fysikere er både oppnevnt som autoriteter og driver med svært forutinntatte oppdrag; såkalt «forskning», så konstruerer de mer enn gjerne en falsk realitet. Det er i mange tilfeller ikke engang snakk om forfeilet induksjon, men ren manipulasjon. Fra dette springer det ingen sannheter, men snarere, rasjonalisert pseudo-vitenskapelige forståelser solgt til folket.

På denne måten har forskere blitt nærmest oppført og tillært å mate folket med mye teknisk svindel mens de prøver å etterkonstruere sine egne rasjonalisere resultat ved å mekle med diverse ingeniørmetoder, altså «grønn teknologi» som utelater hva det skal være av realiteter. Resultatet av denne normaliseringen kan være såpass definitivt absurd at man påstår å ha produsert en EL-motorer som er «100% energieffektiv» i forhold til «fossile» forbrenningsmotorer, som ifølge samme åndedrett «bare er 40%», dog i helt andre målestokker og null av teknisk-konseptuelle rasjonaliseringer.

Relatert: De dårlige definisjonene bak det demagogiske bærekrafthysteriet

Det som følger fra slikt er også en massiv propaganda for å promotere diverse batteriforbedringer som en ytterst «moderne» energibærerer. De grønne vitenskaps-svindlerne vil hele tiden late som om deres stadig forbedrede batterier vil være garantien for at transportsektoren lar seg elektrifisere. De mer kompetente vet at dette er enklere sagt enn gjort, og om ikke totalt urealistisk, så i alle fall en stor svindel, og blir enten med på spillet eller slår fra seg dette tullet.

Svindlerne og de korrupte bruker således som oftest en heftig blanding av inkompetente, kynikere og kvalifiserte idioter fag- og talspersoner i ledd av sin grønne samfunns-svindel for å markedsføre sine «pump’s and dumps» på børsene samt en nærmest industriell svindel av statlige subsidier oppe på alt det andre av offentlig sløsing og idioti.

Den nyttige idioten er mer enn villig og egnet til å fronte noe de ikke forstår mye av overfor de øvrige befolkningen som skal «opplyses» om grønt skifte, «fossile energi» og «menneskeskapte klimaendringer»

Relatert: Flere fundamentale feilforestillinger innenfor den «fornybare» idiotien, leder an til mer utbygging av «fossil» energi

«Utfordringene» med å bruke batterier effektivt i transport, og evt. som en del av industriell energilagring i ledd av industrien, kan neppe løses gjennom forskning eller tekniske tilnærminger alene, fordi problemet er dypt forankret i mer grunnleggende fysiske lover. Problemet er i hovedsak massivt—minst 30x større, altså når vi bare ser på hvor store batteriene må være for å være i nærheten til levere den ønskede effekten sammenlignet med hva som er teoretisk mulig. «Forskningen» ender ofte opp med å bytte ett problem ut med et annet.

Batterier krever en betydelig mengde materiell masse fordi de lagrer energi i kjemisk form, hvor elektroner beveger seg i baner rundt atomer. For at disse elektronene skal kunne generere strøm, må de lineariseres, noe som innebærer at de beveger seg gjennom metaller. Atomkjernene som de elektronene går i bane rundt, bidrar med mye masse til batteriet, og metallene som trengs for å lede elektronene tilfører også en betydelig mengde masse, og det finnes ingen reell mulighet for å på noen måte redusere denne massen noe vesentlig i noen som helst type batterier.

Men, folket, de lar seg fremdeles lure. Enn så lenge. I alle fall så lenge denne dumme og dyre svindelen fortsetter å fortsette tilsvarende og sammenfallende idiotiske premisser, som f.eks. at det finnes en «grønn» teknologi som proporsjonalt effektiv også kan brukes tik å fjerne sporgassen CO₂ fra atmosfæren, for å stoppe konstante klimaendringer mens nordmenn kjører rundt i verdens mest elektrifiserte bilpark samtidig som de klager på strømregningene. Hvis de faktisk visste og forsto noe særlig som helst om denne tematikken, ville de skjønt at en slik teknologi og teknisk samfunnsanrettelse er effektivt umulig, og i alle fall totalt ineffektivt med tanke på noen som helst «økonomisk vekst», men nordmenn forstår ikke noe særlig stort om samfunnsøkonomi enn det å betale sine regninger, bli trukket i skatt, og kanskje trekke kortet i baren når de er dritings.

Så galskapsprosjektene går alle sin gang. Batteriaktøren «Morrow» har også påbegynt sin versjon av Freyr’s Mo i Rana-fallitt i form av et enda større batteriproduksjonfelt og et eget «batteriforskningsinstitutt» til hva som er antatt å være godt over 30 milliarder kroner i og omegn Arendal. De har også nylig signert en stor kontrakt med ingen ringere enn regimet i Ukraina! Her kan det bare gå èn vei.

Alt dette vil ende opp som miljøskadelig skrapmetall og i hva som til syvende og sist vil være kombinasjonen av en eneste storsvindel og kollektivt selvbedrag. Det er bare et spørsmål om tid. Det triste med dette er at både idioten og kynikeren tjener penger på galskapen, da begge leirer investerer omtrent like mye i pyramidespillet. Og derfor fortsetter galskapen med uforminsket styrke og enorm idiotisk hybris til det hele omsider imploderer under sin egen «bærekraft».

Grønn ideologi—rød realitet og mareritt

Det ideologiske industri-eventyret med samlebetegnelse «Det grønne skiftet», er en blanding av primært to sosiale faktorer: generell idioti og politisk korrupsjon, korporativt hånd i hånd.

Dette går på både det tekniske så vel som det mer generelle i oppfattelsen som omfatter alt fra politikk til materiell produksjon. Den psykologiske distansen mellom de to reduseres i proporsjonal takt med den materielle produksjonseffektiviteten, institusjonelle integreringen, det «sosiale samarbeidet», evt. hva som forestilles som «demokratisering» og dette i et selvutnevnt «kunnskapssamfunn» i kontekst og form av diverse andre sosialistiske samrørelser som innebærer utjevning av «forskjeller» og «likestillinger», og dette av de som gjerne kan, og de som ikke kan noe.

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Og her, med andre ord: Når de menneskelige meritokratiene og evnene skal oppheves, sosialt reformeres og/eller erstattes med «demokratisering», oppstår det sådan også samtidig et større potensial for systematisk utnytting, og denne utnyttingen går ikke bare èn vei som mange liker å fremstille det som, men flere. -Både mot folket i form av korrupte kapitalkrefter, politikere samt folkets egen forledelse, populær-ukritiske selvbedrag i kontekst av et såkalt informasjonssamfunn, der hvor den store info-kontrollen og konformitetspresset utad bli sterkere og sterkere jo mer kontroversielle sakene blir.

I likhet med den anti-vitenskapelige konsensuskontrollerte myten som er «menneskeskapte», vesentlig CO₂-determinerte klimaendringer, er det av substans som betinger den politiske pseudo-forståelsen og de tekniske forestillingene rundt konkurransedyktig «Grønn industri», like forvrøvlet og faktisk direkte samfunns-farlige mental-konstruksjoner som forsøkes fysisk manifestert som såkalt «bærekraftig» industri. Med konsensus som vitenskapelig autoritet og korrumpert politisk plattform skal det «Grønne» illusoriske industri-eventyret bygges.

Som regel blir primitiv sosial konsensus masse-rasjonalisert som et slags bevis og sådan fremstilt som «fakta» for folk flest.

Det fungerer på noen måter, som oftest fordi det er det enkleste, og at det ikke finnes tilgang på noe alternativ fortolkning, men på andre måter kan det like gjerne og lett være en livsfarlig tilnærming til appell som man tyr aller mest til i «politikken» og i «demokratiet».

Konsensuskulturell appell i seg slev kan aldri være en pålitelig bevis for noe, fordi noen slik vesentlighet aldri ville kunne eksistere i sted av rasjonalitet. Konsensus er et potensielt svært korrumperende konsept som korrumperende kynikere bruker for å erstatte objektive realiteter med praktiske og politiske virkeligheter.

Relevant: Den «demokratiske» konsensuskulturens formynderske utforming og totalitære masseindoktrinering dømt til kollaps

Faktisk, så oppstår kun slike systematiske frakoblinger fra objektiv virkelighet og rasjonalitet når man først søker konsensus som sin appell. Man trenger ikke se spesielt lenger enn uendelig forskjellige versjoner og utgaver av «Survivorship»- og «Base rate» bias’ blant folks mange rare og dumme forestillinger om det aller meste, og hva de hovedsakelig er blitt fortalt fremfor å faktisk forstå særlig selv.

Slike feilslutninger dekker altså mye av dette mentale dverg-nivået beslutninger om investeringer og «fremtider» i dag fattes på, og som derfor åpner opp for en massiv korrupsjon. Og denne massive korrupsjonen er et veldig vesentlig aspekt ved hele «Det grønne skiftet», som for sikkerhets skyld er blitt synonymt med «bærekraft» når det er alt annet enn det, og dette er bare starten på svindelen. Om det i hele tatt eksisterer noe bevisst mål, er det ikke «grønn» klimavennlighet og miljøkamp, men konkurs og «klima-plantebasert» kommunisme av verste merke.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan