Det dekadente demokratiets dialektikk: Degenererte premisser, døende prinsipper
Makt for maktens skyld er irrasjonelt, og «demokrati» er intet unntak. Makt er i sin natur darwinistisk determinert mer enn den er doktrinært betinget, hvor det som faktisk består alltid er de som evner å tilpasse seg de skiftende premissene som driver de videre realiteter av «politikk». De som statisk klamrer seg til angivelig evige sannheter, de som gjør makten til et selvbedrag og gjentar tomme fraser om moralsk prinsippfasthet slik systemet selv har utpekt som sin offisielle sannhet, er uunngåelig dømt til undergang. Dette gjelder desto mer når prinsippfastheten ikke er forankret i realitet, men snarere i ignoranse og konvensjonell ukritiskhet som fremstår som en helt særegen form for politikk. Et premiss som ikke står i konsistent kontakt med et realitetsorientert prinsipp kan aldri produsere orden, men vil kun manifestere kaos og relativ kollaps.
Politikk virker inn på folk gjennom mange lag, både intellektuelt, emosjonelt, og fremfor alt, gjennom et vedvarende moralistisk snakke-spill bygget på skyld, enten i sekulær form eller som mer grunnleggende religiøs refleks. Den egentlige nytteverdien av denne konstellasjonen av kulturelle pådrivere som styrer mye av vår bakvendte politiske bevegelse kunne man diskutert i det uendelige, men i praksis problematiseres det aldri, nettopp fordi systemet selv lever av å opprettholde denne skyldøkonomien som sin viktigste maktbase. Paul Gottfried viste tidlig hvordan hele det vestlige demokratiets legitimitet hviler på en slik moralistisk manipulasjon, der kritikk heller nulltolereres av de tolerante som ondskap. Samuel Francis og Pat Buchanan påpekte også, på hver sin måte og perspektiv, hvordan vestlig politikk har degenerert til et teater av emosjonell styring, der prinsipper fungerer mer som et skalkeskjul for hva som egentlig er en vesentlig svakhet. At selv en «moderat» frontfigur som kristensionist-konservative Charlie Kirk i mye senere tid kunne bli anklaget for «ekstremisme», og drept av de nyttig-idiotiske «antifascistene» bare for å påpeke de mest banale realiteter, og bli «hatet» for det, demonstrerer hvor dypt det falske moralisme-elementet nå er gjennom-integrert og ideologisk differensiert i hele den subversive, underminerte vestlige, pseudo-demokratiske moral-diskursen.
Det å stå på prinsipp fremstilles ofte som kostbart og modig, særlig innenfor de såkalte «tradisjonelle» og «konservative» kreftene. Nettopp derfor løftes det opp som en kulturell karakterfast dyd, en slags politikk i seg selv, å være «konservativ» per prinsipp. I virkeligheten er dette lite annet enn politisk selv-marginalisering, en form for suverenitetsavståelse forfektet som integritet, og i praksis en ideologisk staffasje med null faktisk effekt på maktens realitet, moralisme uten makt. For det egentlige poenget, som få vil innrømme, er at prinsipper aldri er evige. De er relative og midlertidige abstraksjoner, avledet av forutsetninger som uavlatelig er i endring, altså premisser. Når disse premissene forvitrer, ofte som direkte resultat av at politikken som har vært ført viser seg fundamentalt feilslått, står prinsippene igjen, men da bare som tomme tønner og impotente forestillinger. I beste fall forsøkes de rasjonalisert, gjerne som ideologiske etterdønninger etter en revolusjonær omveltning, men som regel er det et selvbedrag snarere enn noen styrende sannhet.
Relatert: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral
Historien er full av slike prinsipielle overganger. Den guddommelig betonte monarkmakten ble revet ned i Frankrike under revolusjonen og erstattet av et like pseudo-prinsipielt dogme om folkets suverenitet, dog bundet av staten. Mer i revers, og senere, ble den marxistiske klassekampen løftet opp som evig sannhet i Russland, men forvandlet seg raskt til et brutalt premiss for despoti og gikk under sammen med sovjetsystemet. Liberalismens «frihet» og stats-uavhengighet ble til slutt redusert til et administrativt ritual under amerikansk hegemoni, der friheten selv fungerer som påskudd for krig, overvåkning og økonomisk kontroll, manifestert i dollarhegemoniet, frihandelsdogmet og institusjoner som IMF og WTO. Det ene prinsippet avløser det andre fordi det gamle alltid blir avslørt som løgn når premissene ikke lenger kan bære det frem som «selv-evident sannhet».
Det er kritisk viktig å forstå at forholdet mellom premiss og prinsipp hverken er symmetrisk eller stabilt, for premisser vokser ut av faktiske forhold; materielle, kulturelle, psykologiske, teknologiske, mens prinsipper bare er forfinede avledninger. Nettopp derfor iscenesettes prinsipper som noe større enn de er, et slags overordnet rammeverk som tilsynelatende står hevet over de forholdene de i virkeligheten springer ut av. De later som de er grunnleggende og ufravikelige, men er i realiteten sekundære, kontekstavhengige og politisk selektive. Og fordi selve premissene aldri står stille, men hele tiden formes og omformes av politikkens kontinuerlige dynamikk, blir prinsippene uvegerlig avslørt som skjøre jo mer trykk de utsettes for.
Når det høytidelige fundamentet av rådende politikk nødvendigvis forskyves av feilslått ideologi, slår det sprekker i den prinsipielle illusjonen, og prinsippene forandres, tilpasser seg eller kollapser, men de skaper sjelden noe nytt fruktbart grunnlag. De står snarere tilbake som etterklang og formalitet, eller i beste fall en forskjønnet ferniss lagt over allerede eksisterende forhold, til forutsigbart å berolige massene og holde sosial orden intakt.
Mer religiøst basert prinsippfasthet gjør seg ofte gjeldende som den «sanneste» i urolige tider, nettopp fordi den fremstår mest rigid og totalitær sammenlignet med de mer sekulære rammene som tilsynelatende styrer et styrtende samfunn. Men dersom et samfunn ikke faktisk styres etter sine egne religiøse prinsipper, klart formulerte og håndhevede, kan de heller ikke erklæres funksjonelle. Snarere tvert imot, for de abrahamittiske prinsippene i Vesten er blitt så reformert, sekularisert og omtolket at de i praksis ikke lenger kan sies å være de samme som de opprinnelige. Dette er i seg selv et uttrykk for den politiske prinsipp-dialektikkens gang: også de mest tidløse prinsippene blir til slutt omformet, utvannet eller pervertert til noe helt annet.
Relatert: Demontering av den venstre-dominerte kristen/konservative system-realiteten
Historien viser dette gang på gang. Den ovennevnte guddommelig betonte monarkmakten var et urokkelig prinsipp for millioner, til den smuldret bort sammen med troens autoritet. På samme måte ble liberalismens frihetsdogme først formulert som et prinsipp om kategorisk uavhengighet, men ble snart kokt opp til et sosialt premiss, og på en selvfølgelighet om at individet allerede var relativt «frie». Da denne forestillingen forvitret, muterte prinsippet mer over til illusjoner om annen «likhet», annen trygghet, eventuelt over til en mer drakonisk appell av mer teknokratisk administrasjon, som er fremtiden.
Det samme ser vi i prinsippet om nasjonal suverenitet: Først feiret som absolutt gjennom nærmest hele 1800-tallet, men omsider systematisk uthult gjennom kolonialimperier og til slutt kneblet under elitistiske internasjonale organisasjoner, politisk globalisme, traktater og markedsfundamentale styringsmekanismer. Politiske «prinsipper» er komparativt tynne, muterende masker som samfunnet tar på seg, men som sprekker som troll i sol når den tunge virkeligheten begynner å røre på seg og trekke pusten.
Konservatismen er fremdeles det mest avslørende eksempelet. Dens mentalitet er dødfødt, fordi den bare eksisterer som reaksjon. Den evner aldri selvstendig skapelse, bare forsinket etteraping av det som allerede har vunnet frem. Den er basert på uniformt rigid prinsippfasthet, men prinsippene er intet annet enn fossil moral, støpt som politikk for å dekke over en iboende mangel på makt-logikk og egen-ideologisk retning foruten reaksjonære øvelser. Konservatismen intellektualiserer sin rigiditet som fornuftig, standhaftig motstand, men i virkeligheten er det moralistisk frykt og tilbaketrekning som motiverer til regresjon fremfor noen som helst form for ledende politisk progresjon med funksjonell substans og kraft.
I USA er dette prinsipielle forankrede farseformatet i ferd med å snuse på sitt høydepunkt. Den såkalte høyresiden, som i årevis har fordømt venstresidens kanselleringskultur som et uttrykk for totalitær intoleranse, har selv begynt å bruke nøyaktig de samme metodene: Sosial utestengelse, boikott, og sære «hatlover». Alt tas i bruk i stedet for noen faktiske forsøk på fornuftig diskurs generelt. Hovedsaklig fordi heller ikke de har noe vesentlig viktig eller kritisk å komme med.
Resultatet er et samfunnsmessig fadese, bygget på forapte premisser, som dertil demonstrerer prinsippene som det de alltid har vært, i konkret universell kontekst: falske, elastiske, taktiske. Når ytringsfrihet bare forvaltes for egne meninger, men nektes for motstanderen, er prinsippet dødt. Det har mistet sin kjerne og står igjen avslørt som et beleilig middel for politisk dominans i et pseudo-demokrati. Og nettopp her, i prinsippenes avslørte tomhet og dumskap, trer politikkens egentlige natur frem med mindre av abstraksjoner, men mer som et kaldt krav om koherens i møte med skiftende premisser, hvor de som klamrer seg til prinsipper som ikke lenger samsvarer med virkeligheten, blir en døv dogmatiker og rigid reaksjonær, en bremsekloss på nødvendig prinsipielle utvikling, til og med selv-underminerende, og eventuelt tilnærmet samfunnssuicidal tilskuer. Kun de som evner å tilpasse seg rasjonelt, pragmatisk og konsistent, uten å bryte med logikkens eneste urokkelige fundament, kontradiksjon, er de som faktisk er i stand til å utøve nødvendig motsvarende politikk og legging av premisser, fordi mens moral er dekorasjon og distraksjon, er makt den sanneste ideologiske substans.
Det svake, dekadente demokratiets døende dialektikk er dette: prinsipper som degenererer til falsk moral, premisser som forvandles til ideologiske illusjoner, og et system som hyller liberal prinsippfasthet som dyd nettopp fordi det har mistet grepet om hva som er politisk adekvat virkelighet.
Når prinsippene ikke kan endres eller mister sin effekt, må de ikke rasjonaliseres videre som teologisk vrøvl, men kastes på historiens søppelhaug der de hører hjemme. For prinsipper som ikke lenger virker er aktivt destruktive, og de suger livskraften ut av et samfunn og binder det til fortidige illusjoner, og når premissene forskyves mens prinsippene står stille, da blir hele konstruksjonen blottlagt som det den alltid var: en parodi på rasjonalitet, en maske-teater av moral uten kontakt med realitet.
De opposisjonelle moralistene står igjen som stumme tilskuere, fanget i sine egne dogmer, mens de løgnaktige hyklerne, de som forstår at makt er alt, tar scenen og herjer uforstyrret. De hederlige, prinsipp-stagnerende konservative reduseres til ren staffasje, mens de fornuftige alltid er for få, alltid marginalisert, stemplet og til slutt knust av massens idiotiske sentimentalitet og falske moral. Denne mekanismen viser seg tydeligst i samtidens diskurs: fordi venstresiden bare behøver å definere noe som en «gruppe» eller et «menneske», anses enhver motstridende virkelighetsoppfatning om dette som prinsipielt illegitim og avskjæres umiddelbart. Dette er bokstavelig forkastelig, en anti-fornuftig fallitt som demonstrerer at prinsipiell ukritiskhet og ignoranse alltid feiler, alltid bryter sammen, og alltid avslører systemet som falskheten det faktisk er sådan.
Slik sørger dagens versjoner av «Demokrati» for seg selv og for sin egen død.
Det lar falske prinsipper styre, det fornekter realitet, og det belønner løgn og overgir makten til sjarlataner fordi «sannheten» aldri har hatt noen prinsipiell masseappell.
