Den patetiske prakseologien bak kostholdsrådenes kvakksalverkaos

De fleste kostholdsråd, og især statens v/helsedirektorates egne «kostrådene». som serveres oss i dag er en latterlig farse, en kontinuerlig utgytelse av foreldet, feilslått og farlige dogmer og pseudo-forskning som avslører en dyp og forskanset inkompetanse på alle nivåer i prosesser og rådende tankeluftslott. Når «ekspertene» snakker varmt om såkalt «balansert kosthold», avslører de umiddelbart sin manglende forståelse av hvordan menneskets metabolisme faktisk fungerer. Det er en trist, men påfallende realitet at de rådene som skulle veilede oss mot bedre helse, i stedet fører folk ut i en labyrint av metabolske katastrofer, insulinresistens, fedmeepidemier, og ikke minst, enda mer kognitivt forfall i befolkningen.

Hvordan er det mulig at vi, folk, ikke har funnet ut hva et sunt kosthold er? Svaret er ganske enkelt: en meget utbredt blind tiltro til et helt vilkårlig og arkaisk syn på ernæring, fremmet av myndigheter og korporasjonenes kondomkulturelle komplekser, som enten ikke forstår eller blankt ignorerer biokjemiske ulikheter og realiteter. På den måten kan de dytte nærmest hva det skal være på folk som om det er sunt. Alle har hørt om såkalte «planteoljer», og hvordan dette ble popularisert som «sunt». Anekdoten for hvor absurd det er å påstå at planteoljer, eller «plantebaserte» produkter er sunnere enn mettet fett, kan enklest illustreres for idioter når man gjør dem oppmerksom på at forbrenningsmotorer relativt enkelt kan gå ganske greit på de fleste av disse «planteoljene».

Forskerne forblir totalt ukritiske, og derfor får man få forbedringer av tilnærminger som kommer nærmere idealet angående kosthold, hvilket er det mest naturlige. Men kostholdsrådene i dag baserer seg på en type fakta som er helt syntetisk fremstilt, og dessuten på et hovedpremiss som er fundamentalt kontra-indikert av menneskelig fysiologi, og dette med støtte i hva som er en meget bred analogi til dyreriket foruten mennesket ellers.

Det er også viktig å forstå at det eksisterer ikke noe som med rette kan forstås eller uten videre fremstilles for folk som «ernæringsvitskap. Det som eksisterer sådan er synsing og flere tåpelige og dumme kompromisstilstander i lag oppe på hverandre, ofte utformet av fanatikere med lav IQ, ofte som følge av kostholdet de holder seg til, og som disse tillater seg å appellere til som en slags representasjon for «vitenskapen» når det gjelder å få gjennom sin politikk, f.eks. FNs såkalte bærekraftmål.

Relatert: Falskt og cellekultivert kjøtt—Atter et kontraproduktiv «grønt» påfunn og idiotisk ‘Klimamarxistisk’ kampsak

Og grunnen til at det ikke kan eller finnes noen «kostholdsvitenskap» kommer av en enkel, men betydelig og vesentlig vanskelig praktisk samt etiske begrensing, nemlig det at studier som eventuelt kunne påvise empirisk, fra eller til hva som er sunt med hvilke utfall, er ekstremt vanskelig til umulig å designe som vitskapelig tilfredsstillende, og i det hele tatt gjennomføre dette.

Optimalt krever slike studier en type teoretisk kontroll som nødvendigvis måtte strekke seg over et langt livsløp, hvor deltakerne følges livet ut, befinner seg under streng kontroll, og helst låses inne i metabolske laboratorier, samt at parallelle tvillingstudier i tillegg bør gjennomføres med tanke på forhold som dekkes av en felles genetikk for ytterligere kontroll.

Ingenting som er i nærheten av slike studier har noen gang blitt gjennomført. Det samme gjelder hva angår hva som forårsaker f.eks. hjerte- og karsykdommer, som er svært relevant med tanke på denne tematikkens idioti, og da står man tilbake med to ting forholde seg til: Anekdoter og deres avledede logikk, og mindre, mer spesifikke studier med mindre gyldige logiske avledninger og utvidelser.

Veldig lite av det sistnevnte, og en ubetydelig mindre del av en kombinasjon av disse to tilnærmingene eksisterer i kostholds- og ernæringslitteraturen, men det finnes altså ingen gyldig, mer helhetlig og ‘holistisk’ vitenskapelig tilnærming og svar enn som så. Hva som finnes, og passerer som evt. fagfellevurderte «kostholdsråd» og ernæringvitenskap, er ofte snarere det motsatte, nemlig idioti, noe det ofte blir i mangel på fornuftige rammer. Det man altså får er veldig mye pseudovitnskapelige rasjonaliseringer, mest som et belegg for å legitimere visse andre vilkårlige holdninger, råd og kulturelle aspekter, og som vedrører alt annet enn hva som nødvendigvis er sunt å spise over et menneskelig livsløp.

Fundamentale feil leder an som «fornuft» i «forskningen»

Alt, og jeg mener alt som er feil med all kostholdsforskning og råd derav, følger av at selve grunnpremisset som antas som fornuftig og rimelig av forskerne, baserer seg på fordommer og mye mat-kulturelle føringer samt korporativ forledelse. «Planteoljer» er en slik enkel eklatant forledelse som har fått enorm utbredelse i folket, og folkehelsa lider tilsvarende.

Grunnpremisset som totalt korrumperer og ellers determinerer all kostholdsforskning er at et såkalt «balansert kosthold» er normen for hva et sunt kosthold er. Men dette er, som jeg skal nærmere demonstrere via menneskelig biokjemisk logisk uttredelse, helt feil, og ikke bare det, men direkte farlig og forårsakende til problemene samt det å praktisk talt følge de samme kostholdsrådene som springer ut av denne tankefeilen.

Det å ha et «variert», evt. et «balansert» kosthold, strider mot hva som er et grunn-prinsipielt fysisk faktum, det at det finnes ingen (naturlig) mat som har mye sukker, fett og «proteiner» i seg, og at det å blande makronæringsstoffer er noe som kroppen vår kan, men takler relativt dårlig, spesielt i lengden, hvilket også utgjør tidskonteksten av de fleste kroniske sykdommers vesentlige framtreden i vesten.

Her er, for ordens skyld, hva helsedirektoratets sider sier om et «variert kosthold»:

«Ha et variert kosthold, velg mest mat fra planteriket og spis med glede»

Dumme folk vil alltid peke på at det er et slags gyldig og argumentsterkt faktum at menneske kan , og har spist «variert» lenge, og at mennesket er en såkalt omnivor (alt-spisende). Men denne argumentasjonen er generelt uholdbar, og sterkt teknisk inkonsekvent samt naturlig naiv, og derfor dessverre svært utbredt, og noe også da «kostholdsrådene» nettopp er spesielt basert på.

Påstanden har forøvrig heller nærmest ingen spesiell gyldighet i resten av dyreriket, hvor dyr flest har en svært begrenset artsspesifikk diett, mens menneskedyret er det desidert største, og sådan eneste unntaket. De mindre unntakene fra denne regelen er de dyrene som har en annen livsførsel, livssyklus eller plassering i sine respektive næringskjeder, da mennesket, for det aller meste, er en topp-predator av hierarkisk kategorisering da vi først begynte å organisere oss kollektivt. Eksempler på dyr som er mangt-etende, men knapt å klassifisere som omnivore, er i all hovedsak de kjære rottene våre. Og når jeg sier «dyr» her, menes det generelt de meste foruten insekter, hvilket er nokså distinkt fra mennesker å regne, spesielt med tanke på intestinalt design deres plass i et større hierarki.

De aller fleste sjødyr som jeg vet om er effektivt enten eksklusive kjøttetere eller planteetere, og mennesket stammer fra fiskene i havet, og det i to omganger. Felles for begge gruppene av sjøspisende vesen er at de ikke blander makronæringsstoffer, da det heller ikke eksisterer mye tilgjengelige sukkerformer for topp-predatorer som rovhaier, hvor distinksjonen kan trekkes motsatt til diverse plantefiltrerende storvesen.

Det er altså ingen, knapt noen, organismer som spiser både sukker, fett og proteiner i sjøen. På land er det noen få unntak, men dyr som f.eks. bjørner er i store deler av en kjøttetende orientering, med mindre perioder av inntak av frukter i sesong, hvilket er en annet poeng. Det at frukt og cellulosebasert «mat» kun eksisterer i sesong og per modning, er enda en mindre indikasjon på at det ikke er særlig generelt «naturlig», men snarere stridig å konsumere dette året rundt, og spesielt blande alt sammen, kontinuerlig og konsekvent med andre typer mat, av ulike makronæringstoffer.

De kostholdsrådene som myndighetene pusher, har ikke bare ført til en fysisk helsekrise, men også til en nå meget utbredt kollektiv kognitiv tilbakegang og sykelighet som har satt sitt preg på hele samfunnet. Så klart, når man kontinuerlig fôrer befolkningen med feilslåtte ernæringsråd, og samtidig ignorerer hvordan feilernæring påvirker både kropp og sinn, men pusher det som er oppskriften på akselerert kronisk sykdom, er det ikke rart at vi nå står overfor et samfunn der mentalt forfall sprer seg like raskt som fedme og diabetes. Den kroniske feilernæringen, drevet av forståsegpåere med sine forvrengte «balanserte kosthold» samt et enormt overforbruk av (sukkerformer) karbohydrater, har sakte men sikkert skapt en generasjon som er både fysisk og mentalt svakere enn våre historiske forgjengere. Dette forklarer også også utviklingen som går klart i retningen av mer kroniske og genetiske livsstilssykdommer som «kreft», hyppig dagligdags hjernevevdegenrasjon (Alzheimers) osv. Feilslått og forurenset kosthold fører også garantert til lavere IQ og muterte, udyktige sædcelle-nivå i den mannlige befolkingen, til og med innvandring ekskludert.

Men dumme, evneveike, men autoritets-adlydende, ukritiske folk er helt ute av stand til å kryssrelatere, analysere og kritisere slike sammenhenger blir derfor også med å overdrive og feildiagnostisere proporsjonalt innenfor sine fagfelt, som heller ikke er adekvat vitenskapsbaserte. Dette gjelder forsåvidt nesten alt vår «vitenskap» som ikke omkranses og aktualiseres av ingeniørkunst.

Fysiologiske radikaliteter og ekstrapolert logikk

«Randle-syklusen», også kjent som glukose-fett-syklusen, demonsterer hvordan menneskedyrets energisystem skifter mellom fett- og glukoseoksidering («forbrenning») avhengig av hva du spiser. Men når både fett og karbohydrater konsumeres samtidig, prioriterer denne mekanismen som oftest, enkelt sagt, glukose (karbohydrater) som drivstoff, noe som betyr at fettet, inkludert andre aminosyrer man konsumerte samtidig, lettere blir lagret som fett i kroppen. Dette reiser så spørsmålet: Burde vi spise fett og karbohydrater mer separat, istedenfor å kombinere dem i tradisjonelle «balanserte måltider», som per definisjon er å blande makro-næringsstoffer?

Hvis vi ser bort fra de allmenn-tillærte praktiske problemene, det som går på vaner og hva folk er blitt vandt med å anta er «normalt» kosthold, er det gode argumenter for å separere makronæringsstoffer basert på den fysiologiske mekanismen bak Randle-syklusen ene og alene.

For eksempel, hvis man spiser fett uten karbohydrater, vil kroppen være i stand til å forbrenne fett mer effektivt uten at glukose konkurrerer om å bli brukt som energi. Dette kan også faktisk øke fettforbrenningen med 30-60% (Generelt, studier som måler respiratorisk kvotient; RQ), noe som fort kan tilsvare mye, om ikke alt av det konvensjonelle nærings-overskuddet man presumptivt legger på seg fra fett hver dag. Over en måned kan dette normalt føre til en ekstra 1-3 kilo netto fettoksidnasjon—gitt at matinntaket per makro holdes konstant. (Ebbeling, C. B., et al)

Jeg har forøvig testet dette selv. Jeg spiste kun rått smør og ost i en måned, med veldig lite annet til, og gikk ned i vekt, og hadde aldri vært så «sunn». Det er også tilnærmet praktisk umulig å gå opp i vekt av fett ene og alene gitt dets metthet. Men «forskningen» skal ha det til at «mettet fett» er «farlig», noe som er bare tull. Menneskehjernen består av flere fettsammensetninger.

På den andre siden, på den sukkerbaserte/plantebaserte siden, ergo hvis du spiser karbohydrater uten fett, vil kroppen kunne bruke glukose mer effektivt, og du reduserer sjansen for at overflødige karbohydrater blir omdannet til fett. Probemet her er dog flere, deriblant at frukt og andre sukkerbindende matkonstruksjoner, mangler det meste av kritiske mikronæringstoffer. (se video nedenfor av en sukkeravhangig, «frukt» og «plantebasert» hippie)

Klassiker, et kvinnfolk som har tatt litt for mange grønne og fruktige kostholdsråd til brystet

«Lipogenese», dvs. prosessen der karbohydrater omdannes til fett, kan reduseres med 50% hvis fett er fraværende i et høyt karbohydratmåltid. Alt dette skyldes, og kan tilskrives metabolske prosesser og mekanismer som inngår i «Randle-syklusen». (Hellerstein, M. K., «De novo lipogenesis in humans: metabolic and regulatory aspects)

Andre relaterte faktorer til dette kan være såkalt insulinfølsomhet, hvolket også forbedres med 20-30% når karbohydrater spises alene, siden kroppen slipper å håndtere både fett og karbohydrater samtidig. Denne økningen i insulinfølsomhet kan forbedre selve glukosemetabolismen, og bidra ellers til bedre energieffektivitet i kroppen. (Boden, G., et al), viser en 10-20% forbedring i insulinrespons med «lavkarbo»/høyfett-diett.

Ved å separere fett fra karbohydrater i måltidene kan man generelt også potensielt oppnå en 5-15% mer effektiv energibruk fra fett, og en 5-10% mer effektiv glukosebruk fra karbohydrater. Dette vil redusere fettlagring og øke energiutnyttelsen i kroppen, hvor fettoksidasjon fremtrer som mye mer dominant og stabil når den først er initiert, hvilket betyr at energien fra fett er overlegen mtp. lengde og evt. diverse former for cellulær slitasjer i menneskedyrets systemer. (Brehm, B. J., et al)

Kort stadfestet, og uten noe dogmatisk hensyn til praktiske utfordringer og utbredt konvensjonell kostholdsdumskap, vil det å fundamentalt separere sine makronæringsstoffer som fett og karbohydrater, pluss «protein», ha flere store og vesentlige fordeler når det gjelder fettforbrenning og generell energihåndtering via biokjemiske komplekser.

Kostholdsvitenskapen, som bare er å begripe som et eneste samrør mellom mye desinformasjon og fanatisk desillusjon, samt samfunnssosiale hensyn som f.eks. at det er «Kjekt å drikke øl sammen», og ergo er øl og alkohol sådan sunt (for samfunnet), kan ikke informere oss, på noen måte, hva som er egentlig konstituerer et sunt kosthold og en god helse.

Kostholdsforskningen klarer ikke engang å informere om mekanismer angående blandingen av makronærinsstoffer som Randle-syklusen (de fleste forskere kjenner nesten ikke til den), men fomler fremdeles i mørket hva i alle dager som forårsaker ekstrem-fedmen og livsstilssykdommer som hjerte- og karsykdommer, og derfor skylder alt på fett, hvilket er like idiotisk i begge disse tilfellene. Det er den samme tilnærmingen som nå foreslår å forby all melk og selv mager ost til barn som følge av sin egen forkrøplede «forskning».

Andre dumheter og flere misforståtte sammenhenger angående f.eks. «(ultra)prossesert» mat, er også et poeng som kostholdsrådene, trass sitt fokus, ikke klarer å levere noe fornuftig på. Nei, lite om ingenting er samlet sett fornuftig med tanke på disse rådene. Ei er de fleste skriveriene om dem fra diverse kanter og hold.

Så de mye omtalte «kostrådene» er i grunn alt annet enn selv såkalt «veiledende», men er misledende som få. Dette kommer av dets mangelfulle metodologiske hovedhensikt, og at det ellers spiller på det å presse inn mest mulig annet merkelig og kompensatorisk i mat-komplekset til folk som også forfekter et feilaktig metabolsk kompromiss med null faktisk helsegevinst, hvilket også gjør at man hele tiden må komme med nye såkalte råd, fordi forskerne klarer ikke å finne ut av noe som helst til å begynne med.

Den misforståtte metodologien—pseudovitenskapen—gjør det helt forutsigbart at helsedirektoratets kostholdsråd, inkludert det å spise «plantebasert» og ikke noe mettet fett, er fullstendig idiotisk, noe det kanskje ikke er mye «vitenskap» for, vil de nok påstå, mest fordi dette er slik systemet nettopp vil ha det til, uansett, samt at fanatikere som går på disse kostholdsrådene er for dumme fra før til å skjønne mye uansett, men bare degenerere ytterligere på sine dietter. Dette blir altså bare mer vitenskap i revers, ute etter å få bekreftet sine antakelser. Resultatene rasjonaliserer også med en økende folkehelse, for det meste grunnet i latere liv som følge av høyere effektivisering.

Kostholdsrådene er altså basert på en tilnærming til vitenskap som er helt feilforestilt i sin tekniske opprinnelse, og fra fundamentale feil avstedkommer det som oftest en eller flere former for såkalte logisk deduktive eksplosjoner, dvs. feilslutninger skaper bare mer og mer kaos etter hvert som man bygger på dem som fornuftige premisser. Premisset inntatt som sant med tanke på «kostholdsrådene», er at fett er farlig, og alt annet greit, så da eliminerer man noe uten å se på den større sammenhengen, hvilket uunngåelig, i kontekst av kompleksitetene, fører til en type absurd reduksjonisme fremført som vitenskap. Mye av de sammme tankefeilene gjelder angående det som forestilles folket som stor og ubestridelig «klimavitenskap«, og mye annet.

Men det stopper ikke der når det gjelder kun kosthold. Plantebasert eller ‘kjøttbasert’; de fleste gjør flere feil derav, noe jeg skal komme litt inn på til slutt. Men det er veldig mye mer å ta for seg med tanke på mat og kosthold, og som springer fra lignende tankefeil og institusjonalisert idioti fra hva som er intellektuelle udugeligheter.

Latterligheten som er «Kalorier»

En annen latterlig konsekvens av kostholdsrådenes vitenskapelige konsept-tilnærminger, er den inntatte kvantifiseringen av næringsstoffer via det man kjenner til som «kalorier». Men bare en velvillig idiot kan feste noe som helst forståelse til «kalorier» som noe informativt med tanke på sitt kosthold, og det gjelder ikke bare mikronæringstoffer (næringsinnhold), men også totalt energiinnhold, som jeg her skal forklare hvorfor. Det er litt som ellers i vitenskapen, at man tar heller noe mål i stedet for ingen mål, og så ender man opp med masse tull i fortsettelsen fordi konseptene eller målene ikke sammenfaller.

Som måleenhet er «kalorier» bare et relativt dårlig mål på varmeenergi. En kalori er definert som den mengden varme som trengs for å øke temperaturen på ett gram vann med én grad celsius.

Men dette som mål har sine store begrensinger per fysikk, for ikke å snakke om menneskelig fysiologi. Selv om «kalorier» kan anvendes med hell i kontekst av energiomsetning i såkalt lukkede systemer, som f.eks. i en forbrenningkammer, oppstår det store når man forsøker å overføre dette konseptet direkte til den menneskelige biokjemiske konteksten, som (åpenbart) er et åpent system per termodynamikkens definisjoner, og det selv med svært store konseptuelle modifikasjoner.

Menneskelig metabolisme driver ikke først og fremst med å omdanne all energi til varme, men dreier seg snarere om det å utnytte næringsstoffene vi konsumerer som kjemisk energi for å støtte komplekse biologiske prosesser. Varme har lite med dette å gjøre, og mål per kalorier er tilnærmet intetsigende. Like intetsigende og idiotisk appropriert som resten av ernæringsvitenskapen knesettelser.

Makronæringsstoffer, som proteiner, fett og karbohydrater, inneholder alle kjemisk energi som den bruker til å bygge og reparere vev, produsere hormoner, og utføre andre nødvendige funksjoner. Mens en del av denne energien riktignok frigjøres som manifestert varme, er ikke «kalorier» i seg selv en representasjon av den energien som er tilgjengelig for kroppen. Det vi inntar av brukelig næring, brytes ned og evt. bøyes til en form for kjemisk energi som kan drive ATP-syklusen, hvilket kan forstås som cellenes energivaluta. Å redusere alt dette til bare kalorier som måler varme, fjerner de viktige nyansene av hvordan kroppen faktisk håndterer næring.

Dette overforenklede synet på «kalorier inn, kalorier ut» ignorerer også hvordan kroppen fordøyer, ‘metaboliserer’ og lagrer forskjellige typer næringsstoffer på ulike måter. Fett, for eksempel, har en annen metabolsk mekanisme enn karbohydrater, og proteiner» er enda mer komplekse når det bla. gjelder å å øke termogenesen samt det å i det hele tatt kreve energi for å brytes ned til enklere syrer. Videre kan insulinsensitivitet og hormonelle faktorer avgjøre hvorvidt energien fra disse næringsstoffene blir lagret som fett eller brukt til energikrevende prosesser. Den likestillende logikken per «Kalorier inn og kalorier ut», fanger altså ikke opp hvordan disse biokjemiske prosessene varierer i det hele tatt, og på noen måte.

Impikasjonen av dette er at det å se på kalorier som en universell målestokk for energiinntak og vektregulering er altfor forenklet. For å forstå vekttap eller vektøkning må vi i større grad ta hensyn til hvordan kroppen omsetter kjemisk energi fra makronæringsstoffene vi spiser, hvordan hormonell regulering påvirker dette, og hvordan kroppens metabolisme tilpasser seg ulike typer kosthold, hvilket er av en viss biokjemisk plastisitet. Det samme gjelder andre faktor som enterisk kultur osv.

Mennesket er en kjøtteter

Mange idioter mener mye rart, inkludet det at det forhistoriske mennesket utviklet seg til homo sapiens sapiens fordi det spiste alt fra planter, appelsiner, bananer eller fordi det begynte å koke kjøtt i gryter. Alt dette er feil, og beror seg på fundamentale misforståelser av evolusjonlogiske prosesser og alt som der inngår.

Da oppegående mennesket gikk over til et mer animalsk-basert kosthold, spesielt med fokus på kjøtt, skjedde det en betydelig endring i evolusjonen av både tarm og hjerne. Dette skiftet er sentralt i den enkle hypotesen om «Kostbart vev», som enkelt sagt antyder, men forklarer at det forekom en evolusjonær avveining mellom de metabolske kostnadene ved å opprettholde store fordøyelsesorganer sammenlignet med de som krevde av energi for å støtte utviklingen av en større menneskehjerne. Svaret sådan var en tilnærmet synkron reduksjon i tarmsystemets størrelse, hvilket tillot mer «enrgi» til overs til hjernens vekst og utvikling.

Når mennesker begynte å konsumere kaloririke og næringsrike animalske matvarer som kjøtt, beinmarg og fett, ble behovet for et stort fordøyelsessystem tilpasset plantekost mindre. Planteetende dyr med store tarmer trenger omfattende fordøyelsessystemer for å bryte ned fiberrik plantekost og trekke ut næringsstoffer, en prosess som krever mye energi. Etter hvert som mennesker i større grad baserte seg på kjøtt, som er lettere å fordøye og inneholder mer biotilgjengelige næringsstoffer, ble fordøyelsessystemet mindre og mer effektivt, noe som frigjorde energi til hjernens utvikling. Det er dog her ganske misvisende å referere til «energi» fremfor utvinnbar næringssammensetning, og da spesielt i sammenheng med dumme påstander som at «koking»; «makro-prosessering» av maten, bidro til denne utviklingen spesielt positivt. Sannheten er at også dette er kontraidikert av flere fysiologiske mekanismer helt på linje med det ovennevnte av Randle-syklusens videre implikasjoner i kontekst av hva som er et «korrekt» kosthold.

Her svinger dog tematikken over i hva som blir å omfatte evolusjonær og genetisk atavisme med tanke på optimalt kosthold. Det samme gjelder enklere forhold, som f.eks. angående biotilgjengelighet og seleksjon for diverse former av biotransformasjon, men dette lar jeg foreløpig ligge.

Det sagt, avveiningene mellom nærings- og energiutnyttelse, slik dette i stor grad lar seg utlede og demonstrere i dag samt gjennom menneskets evolusjonshistorie, gir den beste og viktigste konteksten for hvordan vi burde tenke om mat i dag.

Både i gamle og moderne tider har balansen mellom energitetthet og næringsbevaring vært sentral i kostholdsvalg, noe som har formet både fysisk helse og kognitiv utvikling. Men dagens kostholdsrgime er fullstendig korrumpert sådan, og ingen råd gitt innenfor dette paradigmet kan føre til noen betraktelig bedring overhode. Selv folk som Jared Diamond har skjønt såpass, hvilket burde si en del, selv om jeg tviler på at han er i besittelse av noen vesentlig biokjemisk kunnskap fremfor det han kan bruke av bevis fra historiske anekdoter.

Atter en intellektuell katastrofe

Myndighetenes kostholdsråd er og blir enda en intellektuell katastrofe, bygd på en idiotisk og fullstendig foreldet basisidé om at et «balansert kosthold» er universalløsningen for alt.

Det er så åpenbart tåpelig at man må undre seg over om de som promoterer dette faktisk har evnen til å forstå den menneskelige kroppen i det hele tatt. Bare tanken på at fett, proteiner og karbohydrater skulle være likestilte og like «verdifulle» for alle individer uansett deres metabolske status og bruk derav, er en fornærmelse mot enhver med den minste innsikt i grunnleggende biologi og vitskapelige holdning. Det er rett og slett patetisk, og derfor blir det også nødvendigvis til tider absurde råd, som f.eks. det at Nordmenn skal spise latterlige 250 gram kjøtt i uken, mens de skal spise nesten 1 kilo frukt om dagen.. Helt absurde råd som ingen burde følge, for da vil man forvitre fort.

Det samme gjelder det meste annet av deres metodologiske teft, f.eks. den populære dogmatiske læresetningen som sirkulerer overalt så snart kjøtt står på menyen—at «kjøtt skal være kreftfremkallende»—en uttalelse som er så substansiell fattig som det er mulig å få det, totalt misforstått og mis-formidlet med tanke på kontekst og alt annet. Rett og slett intellektuell føde og råd for totale idioter.

Det er nesten komisk, hadde det ikke vært så potensielt masse-tragisk, hvordan forskerne faktisk fortsetter å pushe på dette «balanse»-narrativet, men uten å innse hvor mange mennesker de aktivt skader med denne gammeldagse, tilbakestående tulleteorien sin. Anbefalinger som lav-fett og høyt karbohydratinntak som «hjertevennlig» er ikke bare totalt feil og idiotisk, men er en oppskrift på metabolsk katastrofe for millioner av mennesker, hver dag, og tegnene ser man overalt i statestikken. Det hele er en forbrytelse mot en sunn kropp så vel som sunn fornuft, og et totalt autorativt overgrep mot den faktiske vitenskapen korrumpert av massenes beleiligheter og påførte preferanser over tid.

Når grunnlaget for disse anbefalingene er så råttent, er det selvsagt at hele det teoretiske korthuset de bygger på, faller sammen i et hav av selvmotsigelser og generell galskap, inkludert forslag som seriøst går ut på å mate barn med «planter», frukter, frø og annet skadelig sludder. Myndighetene, med sin idioti, skaper bare en verden med mer forvirring og diverse lidelser, inkludet «depresjon» med sine forblommede «råd», som er så hinsides misforstått uansett at man like gjerne kan anklage dem for at de bevisst prøver å gjøre folk sykere, noe mange mener også er hensikten. Men, som kjent og beviselig, er dumme og enkle folk, og deres fordommer og totale ukritiske innstilling, ofte også deres ultimate fiende, og det samme gjelder «middelklassene», som også i denne saken står i front for atter en selvutslettende trend.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan