Den «demokratiske» konsensuskulturens formynderske utforming og totalitære masseindoktrinering dømt til kollaps
De mer primitive menneskelige tankene er sjeldent motivert av kontemplative impulser og styrt med store intellektuelle hensikter fordi det fremdeles er den ubevisst emosjonelle og fysisk farligere gruppekollektive viljen som bestemmer hva som skal være flokkens kunnskap og orienteringer. Behovet for å individuelt forstå og forstille går sjeldent på bekosting av det voksende kollektivet mener å kunne «vite, uansett hvor ufornuftig det måtte fremstå for den «smarte» og «svake» likeså. Majoriteten styrer etter sin middelmådigheter, som forfektes som et slags optimalt fornufts-ideal samtidig som demokratiet, som statstyrende innretning, i virkelighet egentlig er et politisk fartøy for de «økonomiske elitene»—de som kan korrumpere og sådan karre til seg mest.
De mange kollektive underbevissthetene er hva som i virkelighet styrer sterkest hos de fleste, og er derfor hva som av realiteter som manipuleres mest i en systematisk forstand av elitene. Konsekvensen er følgelig den at jo mer et såkalt «samfunn» ser seg selv som sosialt refleksivt sådan; det være så mangt og bokstavelig talt forskjellig, jo mer styrer det sosiale livet individene kollektivt inntil hva som er en totalitær alt-konsumerende konformitet av lønnsom anti-fornuft og korrupsjon.
I de vestlige pseudo-demokratienes forestillinger og tilmålte offentlige utforming, er hovedhensikten egentlig det at «samfunnet» skal bli så uniformt representativt og homogent at «mangfoldet»; det som systemet opprinnelig angivelig mulig- og nødvendiggjorde, skal være tilnærmet fritt for motsetninger nok til at det skal kunne forestilles som harmonisk. Det samme gjelder innenfor de korporative markeds-fundamentalistiske tankebanene og deres tenketanker. I og med at denne harmoniske hensikten i realiteten er helt hypotetisk fremfor realistisk-teoretisk, og noe som krever rasjonalitet, tar systemet heller sine snarveier og bygger snarere en systematisk syntetisk konsensuskulturell og kontrollerende rasjonaliserings-modeller enn hva de gjennomsnittlige «kontemplative impulsene» og de mer organiske organiseringene klarer å demme opp for. Som byttemiddel i denne forhandlingen får folket nemlig konstant forklart og til tider også formyndet seg at de har eller skal ha «demokrati»—falsk og fingert folkemakt. En makt som effektivt er helt uten potens og potensial for forandring og fornuft, men som i stedet legitimerer seg selv via masse(-)fabrikkert konsensus à la Edward Bernays, Noam Chomsky, og «Rambling Rose».
Konsensuskulturens kontroll-paradigme og monolittiske metode
Den demokratiske svindelen fungerer først og fremst fordi de fleste mennesket er trygghetssøkende per sine mest primitive imperativ. Konsensus foretrekkes sånn sett alltid foran rasjonalitet, både av folket og «elitene», men av forskjellige grunner. Elitene formynder og formaner radikal homogenitet, fysisk rasjonalisme og ukritisk konsensus for andre fordi rasjonalitet er for krevende for dem selv å kunne misbruke effektivt.
Fornuft og såfremt «sannhet» handler om i essens om å se og fysisk redusere virkelighetene ned til hva som er mest effektivt. Den fornuftige prosessen er avhengig av at motsetninger, dvs. inkonsistente forhold lar seg avdekke og definere som nettopp det.
Svaret fra systemet, som erstatter fornuft med sine egne «sannheter», sprer derfor så mye fiktive motsetninger og merkeligheter ut som ideologiske vedtatte «sannheter»—f.eks. «mangfold»—for å obstruere de fornuftige prosessene. Denne systematiske tåkeleggingen inkluderer selvsagt også den politiske prosessen, og definerer således hele det «demokratiske» systemet under ett.
Relevant: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet
Mye av den sosiale og ideologiske korrupsjonen som benyttes for å øke elitenes makt går enkelt ut på å invertere realiteten slik at motsetningene fremstår som en slags homogenisert monolitt av f.eks. «mangfold». Denne monolitten av «mangfold» blir med nok trykk til en totalitær og rigid «bauta» i «samfunnet», og en entitet som regel kun generere flere pseudo-sannheter. Der hvor disse «sannhetene» blir for kontradiktorisk, må det kompenseres med kontroll i form av massemedienes indoktrinering og hardere midler, som mer offentlig sosial kontroll, eller mer fysisk, f.eks. en mer totalitært utagerende retts- og politistat.
Konsumpsykologisk markedsføring
Med «samfunnet» sikter jeg ovenfor til hva som gjerne menes med den «offentlige samtalen», og hvordan denne formes og vedlikeholdes av rådende interesser, syn og annet av tilbøyeligheter som er endemisk «demokratiet» og historien det som system har erklært og profetert som politisk system. Legg forsåvidt merke til hvor mange eliter som uttrykker vesentlig misnøye for «demokratiet». Det finnes nesten ikke fordi forretningsmodellen til korporasjonene er en del av «demokratiet» og den «friheten» som innfortolkes etter elitenes behov. Det økonomiske systemet i dag følger det sosiale, og det mr uavhengig av produktivitet enn før, delvis på grunn av såkalte «rettigheter», som blant mye annet brukes som et påskudd for å utgjevne forskjeller ved å printe mer penger som tilfaller de rike. Alle motiver kan spores tilbake til toppen av samfunnet.
Det finnes heller ikke noe bedre konsumpsykologisk system enn «demokrati» for å pushe forestillinger helt gratis og intetanende på folk som et behov fordi det antas at demokratiet krever bla. «frie medier» og fremstillinger derav for å i det hele tatt fungere. Det demokratiske systemet er med andre ord ganske mye mer strømlinjeformet for all mulig propaganda og kynisme enn som før var mulig. Det er definitivt også det beste systemet for å pushe på folk ting de ikke trenger, men som fremføres som helt fundamentalt. Dette gjelder selvsagt for både forbruksvarer så vel som mer abstrakte tanke-produkt.
Eksemplene på slike er mange. Blant annet at det kollektivistiske «vi’et» blir fortalt man trenger mer arbeidskraft fordi «eldrebølgen» kommer samtidig som effektiviseringen skyter fart alle andre steder og flere blir arbeidsledige mens arbeidsledighetstallene forblir synkende.
Eller som en kunne lese i Aftenposten nå nylig, det fra en afrikansk-analfabet som antakelig fikk hjelp med leksene av en batikkheks: At «vi» trenger «anti-rasisme», selv om forklaringene for hva dette egentlig betyr, eller hva forsåvidt «rasisme» også er, ja det uteblir nokså fullstendig.
Eller litt mer populært, at ikke bare «asyl» til Afrikanerne må deles ut, men også at «klimaet» må reddes fra en helt effektivt ubetydelig sporgass ved at du betaler mer for nedbyggingen av effektive energiløsninger og en tung-industriell konverteringen til ineffektiv «grønn energi» samtidig som den elektrisk sløsende eksporten av energien øker. Fremtiden ser virkelig lys ut så lenge vi kan være mer «anti-rasistisk» og betale mye mer for dårligere produkter.