Den «demokratiske» konsensuskulturens formynderske utforming og totalitære masseindoktrinering dømt til kollaps

De mer primitive menneskelige tankene er sjeldent motivert av kontemplative impulser og styrt med store intellektuelle hensikter fordi det fremdeles er den ubevisst emosjonelle og fysisk farligere gruppekollektive viljen som bestemmer hva som skal være flokkens kunnskap og orienteringer. Behovet for å individuelt forstå og forstille går sjeldent på bekosting av det voksende kollektivet mener å kunne «vite, uansett hvor ufornuftig det måtte fremstå for den «smarte» og «svake» likeså. Majoriteten styrer etter sin middelmådigheter, som forfektes som et slags optimalt fornufts-ideal samtidig som demokratiet, som statstyrende innretning, i virkelighet egentlig er et politisk fartøy for de «økonomiske elitene»—de som kan korrumpere og sådan karre til seg mest.

De mange kollektive underbevissthetene er hva som i virkelighet styrer sterkest hos de fleste, og er derfor hva som av realiteter som manipuleres mest i en systematisk forstand av elitene. Konsekvensen er følgelig den at jo mer et såkalt «samfunn» ser seg selv som sosialt refleksivt sådan; det være så mangt og bokstavelig talt forskjellig, jo mer styrer det sosiale livet individene kollektivt inntil hva som er en totalitær alt-konsumerende konformitet av lønnsom anti-fornuft og korrupsjon.

I de vestlige pseudo-demokratienes forestillinger og tilmålte offentlige utforming, er hovedhensikten egentlig det at «samfunnet» skal bli så uniformt representativt og homogent at «mangfoldet»; det som systemet opprinnelig angivelig mulig- og nødvendiggjorde, skal være tilnærmet fritt for motsetninger nok til at det skal kunne forestilles som harmonisk. Det samme gjelder innenfor de korporative markeds-fundamentalistiske tankebanene og deres tenketanker. I og med at denne harmoniske hensikten i realiteten er helt hypotetisk fremfor realistisk-teoretisk, og noe som krever rasjonalitet, tar systemet heller sine snarveier og bygger snarere en systematisk syntetisk konsensuskulturell og kontrollerende rasjonaliserings-modeller enn hva de gjennomsnittlige «kontemplative impulsene» og de mer organiske organiseringene klarer å demme opp for. Som byttemiddel i denne forhandlingen får folket nemlig konstant forklart og til tider også formyndet seg at de har eller skal ha «demokrati»—falsk og fingert folkemakt. En makt som effektivt er helt uten potens og potensial for forandring og fornuft, men som i stedet legitimerer seg selv via masse(-)fabrikkert konsensus à la Edward Bernays, Noam Chomsky, og «Rambling Rose».

Konsensuskulturens kontroll-paradigme og monolittiske metode

Den demokratiske svindelen fungerer først og fremst fordi de fleste mennesket er trygghetssøkende per sine mest primitive imperativ. Konsensus foretrekkes sånn sett alltid foran rasjonalitet, både av folket og «elitene», men av forskjellige grunner. Elitene formynder og formaner radikal homogenitet, fysisk rasjonalisme og ukritisk konsensus for andre fordi rasjonalitet er for krevende for dem selv å kunne misbruke effektivt.

Fornuft og såfremt «sannhet» handler om i essens om å se og fysisk redusere virkelighetene ned til hva som er mest effektivt. Den fornuftige prosessen er avhengig av at motsetninger, dvs. inkonsistente forhold lar seg avdekke og definere som nettopp det.

Svaret fra systemet, som erstatter fornuft med sine egne «sannheter», sprer derfor så mye fiktive motsetninger og merkeligheter ut som ideologiske vedtatte «sannheter»—f.eks. «mangfold»—for å obstruere de fornuftige prosessene. Denne systematiske tåkeleggingen inkluderer selvsagt også den politiske prosessen, og definerer således hele det «demokratiske» systemet under ett.

Relevant: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

Mye av den sosiale og ideologiske korrupsjonen som benyttes for å øke elitenes makt går enkelt ut på å invertere realiteten slik at motsetningene fremstår som en slags homogenisert monolitt av f.eks. «mangfold». Denne monolitten av «mangfold» blir med nok trykk til en totalitær og rigid «bauta» i «samfunnet», og en entitet som regel kun generere flere pseudo-sannheter. Der hvor disse «sannhetene» blir for kontradiktorisk, må det kompenseres med kontroll i form av massemedienes indoktrinering og hardere midler, som mer offentlig sosial kontroll, eller mer fysisk, f.eks. en mer totalitært utagerende retts- og politistat.

Konsumpsykologisk markedsføring

Med «samfunnet» sikter jeg ovenfor til hva som gjerne menes med den «offentlige samtalen», og hvordan denne formes og vedlikeholdes av rådende interesser, syn og annet av tilbøyeligheter som er endemisk «demokratiet» og historien det som system har erklært og profetert som politisk system. Legg forsåvidt merke til hvor mange eliter som uttrykker vesentlig misnøye for «demokratiet». Det finnes nesten ikke fordi forretningsmodellen til korporasjonene er en del av «demokratiet» og den «friheten» som innfortolkes etter elitenes behov. Det økonomiske systemet i dag følger det sosiale, og det mr uavhengig av produktivitet enn før, delvis på grunn av såkalte «rettigheter», som blant mye annet brukes som et påskudd for å utgjevne forskjeller ved å printe mer penger som tilfaller de rike. Alle motiver kan spores tilbake til toppen av samfunnet.

Det finnes heller ikke noe bedre konsumpsykologisk system enn «demokrati» for å pushe forestillinger helt gratis og intetanende på folk som et behov fordi det antas at demokratiet krever bla. «frie medier» og fremstillinger derav for å i det hele tatt fungere. Det demokratiske systemet er med andre ord ganske mye mer strømlinjeformet for all mulig propaganda og kynisme enn som før var mulig. Det er definitivt også det beste systemet for å pushe på folk ting de ikke trenger, men som fremføres som helt fundamentalt. Dette gjelder selvsagt for både forbruksvarer så vel som mer abstrakte tanke-produkt.

Eksemplene på slike er mange. Blant annet at det kollektivistiske «vi’et» blir fortalt man trenger mer arbeidskraft fordi «eldrebølgen» kommer samtidig som effektiviseringen skyter fart alle andre steder og flere blir arbeidsledige mens arbeidsledighetstallene forblir synkende.

Eller som en kunne lese i Aftenposten nå nylig, det fra en afrikansk-analfabet som antakelig fikk hjelp med leksene av en batikkheks: At «vi» trenger «anti-rasisme», selv om forklaringene for hva dette egentlig betyr, eller hva forsåvidt «rasisme» også er, ja det uteblir nokså fullstendig.

Eller litt mer populært, at ikke bare «asyl» til Afrikanerne må deles ut, men også at «klimaet» må reddes fra en helt effektivt ubetydelig sporgass ved at du betaler mer for nedbyggingen av effektive energiløsninger og en tung-industriell konverteringen til ineffektiv «grønn energi» samtidig som den elektrisk sløsende eksporten av energien øker. Fremtiden ser virkelig lys ut så lenge vi kan være mer «anti-rasistisk» og betale mye mer for dårligere produkter.

Alle disse formene for mentalt tilbakestående formidlinger som pushes i alle medier, og det uten selv et særlig forsøk på noe mer av faktuelle forklaringer, korrumperer kondisjonelt den generelle kognisjonen hos mennesker som konsumerer dette som «fornuftige» forestillinger. Såpass sterk er denne indirekte masse-indoktrineringen i mediene, at folk systematisk forkrøples og primes psykisk over lang tid og til det punktet at de er såpass forskrudd og skakkjørt at nærmest alt av påfølgende propaganda medhørende nok psykologisk distanse og sosialt dogmepress bak gjør det mulig å forestille slike skrøner som harde realiteter innad i hva som etter hvert er og blir en massepsykotisk tilstand. «Pandemien» var sådan et menneskelig eksperiment for å se hvor mye inkonsistent tøv og tull folk faktisk aksepterte. I ettertid kan konklusjonen av «pandemien» sosiale herjinger sies å sammenfalle godt med det aller meste av disillusjonerende anti-system, black pill-propaganda samt generell IQ-distribusjon.

Relevant: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

Det er kun fornuftige forklaringer som gir opphav til sann forståelse, fremgang og rasjonalitet. Det motsatte, altså mangelen på faktisk fornuftige forklaringer, er alltid å regne som rasjonaliseringer og totalitære påbud. Mye av det systemet fremmer lider av et stor fravær av forklaringer eller er av fornuft. Motiver er som oftest ideologiske, det vil si, de er nødvendigvis ikke-følgelige, ikke-reelle og sådan, anti-logiske, anti-fornuftige.

Det er derfor ikke uten grunn det «demokratiske» systemet og dets økende konsensuskultur vil at du skal ha mer av ting som gjør deg mer forent med systemet. Dette er hele hensikten; å skape mer homogenitet og ukritiskhet, og forhandle det hele som blant annet «Mangfold» og «toleranse», fordi dette er den eneste måten et korrupt system er i stand til å effektivt styrke seg selv på.

Et selv-redundant og kontraindikert system klart for kollaps

Hele denne tankegangen er på mange måter helt diametralt motsatt til hva demokrati egentlig forespeiler folket, altså folkets makt til å velge hva de vil, og ikke hva systemet forteller dem hva de skal ville via konstante programmeringer. Jeg bruker «mangfold» som et sentralt eksempel her, men hele den «offentlige» samtalen er generelt sett mer utformet og kontrollert av disse mekanismene enn hva den er organisk og naturlig forestilt. Mye av den bevisste kontrollen går på at begrensingene for hva den «offentlige samtalen» og dens samfunns-sosiale refleksivitet først kan inneholde av premiss og «mangfold» faktisk er for mange, og dette ironisk nok under en doktrine som kalles «mangfold»—det være seg mer riktig et sant mangfold av ensretting vesentlig effektivt likt det f.eks. «pressestøtten», som subsidierer mediene i Norge, per indirekte diktat betinger av mulig systemkritisk substans.

Det nærmest industrielle konsens-kulturelle vestlige systemet har oversolgt seg selv på ensrettet kategorisk mangfolds-propaganda, noe som har ført til at det eneste kulturelle kritikken som der finner sted i «offentligheten» egentlig kun går ut på å snakke dogmatisk varmt om «mangfold», og aldri noe som går mot eller noen annen veiing av konseptet. Jo mer mangfoldig og «nyansert» et synspunkt, jo mer assosieres det automatisk vesentlig positivt med demokratiet i seg selv fordi folk er blitt mentalt indoktrinert til å tro at kategoriske kompleksiteter kun kan løses ved hjelp av tilsvarende dogmatiske banaliteter fremfor faktisk forklarende fornuft. En større intellektuell stagnering og effektiv systemisk statisk tilstand som følge av konseptuelle blindsoner er vanskelig å teoretisk betrakte.

Relatert: «Dumskap» og «idioti», og hva skal vi egentlig med dumme folk?

Regelen som lar mer og mer sikkert lar seg stille opp på bakgrunn av denne rasjonaliseringen er at jo mer mediene pusher noe, jo antakelig mer falskt og anti-fornuftig er det. Jo mer mediene pusher av banaliteter og propaganda, jo tilsvarende proporsjonalt mindre fornuftige blir «forklaringene» som legges ved de nærmest sosiale erklæringene. Dette er mer og mer evident tilfelle i alle typer saker etter hvert som den kollektive idiotien vokser.

Denne rasjonaliseringmodellen er sånn sett og per definisjon selv-redundant og dømt til å feile mer og mer, hvilket gjør at den falske makten som baserer seg på disse ideologiske institusjonene, etter hvert må ty til enda mer indoktrinering, tidligere, også i skolen, noe som har skjedd for lengst, hvilket også har gjort at flerre og flere intelligente vender seg bort fra både systemets skole og samfunn under ett.

Konsekvensen er et enda større og akselerert forfall for alle, og til slutt, et samfunn som kollapser rundt oss på alle måter, om så sakte men sikkert, og på mange måter som aldri ikke engang var tenkelig, eller i det hele tatt tillatt å tenke på for de aller fleste i det store ensrettede og idiotisk «mangfoldige» konsensuskulturelle kollektivet.