«Demonstrasjonene» i Frankrike demonstrerer det fremtidige fallet av Europas nasjoner, folk og «demokrati»

Det idiot- og konformist/kosemediene kaller og effektivt rasjonaliserer som «demonstrasjoner», er ikke «demonstrasjoner» i den forstand folk flest i «demokratiet» forbinder med slikt, med forstadiet til noe større få forstår eller tør å sette riktig ord på. Vestlige medier håpet på borgerkrig i Russland, men fikk det ikke. De får nøye seg med det som foregår i Frankrike nå, hvilket er intet annet enn bare en aperitiff på fremtidens balkaniserte borgerkrigbilde, og den fysiske begynnelsen fraksjonering av nasjonalstatene i Europa foruten den parallelle «overnasjonale» konsolideringen. Det er er forvarsel på noe som nærmest fra dag èn har vært høyst forutsigbart med tanke på den demografiske utviklingen og «demokratiets» utrettelige ‘mangfolds-ekspansjonisme og ekshibisjonisme’.

«Demokratiet» bygger på en teoretisk feilslutning, som i beste fall effektuerer permanent stagnasjon. Rent praktisk ser det ut til at det hele ender med fysisk destruksjon. Ja, og det er heller ikke i nærheten og nødvendigvis nok å gjøre som mange idioter velger å gjøre: å kun peke på islam og rastløs muslim-ungdom uten «fritidsklubber» som selveste årsaken til problemene i Frankrike, eller importert-negere i USA, Brasil, eller hva med et konstant krisepreget Canada, som er i ferd med å avvikle det meste av fornuft og orden. Alt kan spores tilbake til samme endemiske entitet, og det uten særlig deduktive feilslutninger, hvilket er det politiske styresettets tilnærming og den underliggende ideologien disse nasjonen fremholder som en optimal og som fornuftig, altså «demokrati». Dagens masse-demokrati og dets demotisme, blant dets diverse, nødvendigvis middelmådige dekadenter, er hovedårsaken til at styringen er som den er, og resultatene ellers blir som de blir.

Den industrielle masseimporten av inkongruente kulturer og etniske avvik som ikke finner seg til rette, naturlig nok, aksentuerer og akselererer de systemiske svakhetene og skaper regel også en større fallhøyde for «samfunneT» med tanke på fysisk konflikt som unngåelig kommer nærmere etter hvert som man importerer mer av det som forfektes som et slags påfyll av ‘demokratisk substans’; «utfordringer» «berikelser» av inkompetente, naive idiotiske politikere og dekadente kulturskikkelser. Disse folkene forstår ingenting annet enn sine egne svake emosjoner og skulle aldri ha vært i noen som helst form for politikk, og har på mange måter uansett snart kanskje nådd sitt senit mtp. utbredelse så lenge fallittene vil gi seg til kjenne mer og mer jo mer systemet fortsetter med samme substans og stil.

Men ei så, for disse demokratiske fanatikere og idioter i dagens samfunn, befinner seg fremdeles tilsynelatende under den tilbakestående forestillingen at demokrati var løsningen på et problem som egentlig ikke eksisterte som følge av mangelen på demokrati til å begynne med, men som ble løst av andre mekanismer. Mekanismer som nødvendigvis ikke er forbundet med «demokrati» per konsept, mens om beleilig nok via bla. rasjonaliseringer ut i fra radikale brytninger og uholdbar historisisme, ble forvekslet til å utgjøre selve gullstandarden for et progressivt og «fritt» samfunn, og så videre, de lunkne ‘liberalismene’ som både selges og slenges ut som varmt hvetebrød til «velgerne» i «demokratiet».

For ordens skyld, for å ta et ekstremt enkelt eksempel på en slik type forvirring og feilbundet konseptforestilling, så er ikke «ytringsfrihet» hverken noe som nødvendigvis forutsetter «demokrati» og vice versa. Det følger ikke. Denne type konsept-kobling, som er svært populær blant systemklakørene så vel som de «konservative» kritikerne, er for det meste per i dagens «samfunn», per skala og dimensjon av diverse problematikker, bare en retorisk beleilighet og staffasje; en systemrasjonalisering, hovedsakelig prinsippfestet i det hensyn at folk skal kunne ytre seg uten å bli fengslet for sine meninger i hva som er et sivilisert samfunn hvor jo vold for makt er ulovlig—ikke fordi meningene har noen rett, men snarere, noe mer realistisk i den forstand at et evt. forbud mot ytringer ville gå såpass rakt mot illusjonen at man er «fri» som «individ» i seg selv i et slikt sivilisert samfunn.

Evidens for denne kategoriske eksemplfisieringen finner vi rett som det er, bokstavlig talt, i form av lovgivning som denoterer utsagn mot visse særpregede ‘demokratiske medlemmer’ som kriminelle jf. såkalt «hatefulle». «Demokratiet» i dag driter derfor rakt i ytringsfriheten. Det er betinget ytringsfrihet avhengig av politisk form, konnotasjon og ideologiske rådighet, hvilket minker for hver dag etter som demokratiet ekspanderer, og sådan også blir tynnere med tanke på bla. konseptuell substans og faktisk styringsfunksjon. Løsningen er heller ikke å beskytte «ytringsfriheten» til det absolutte, like rett som det er like menings- og reelt nytteløst å belære folk om «mer demokrati, mer åpenhet» når demokratiet både viser seg som praktisk dysfunksjonelt per f.eks. kompromitterende og per kompromiss til det punkt at det også opptrer særdeles diskriminerende for å «balansere» ut egalitære skussmål vis-à-vis «økende forskjeller» som systemet selv fundamentalt insisterer på å indusere. —Jo mindre marmelade man har, jo mer sprer man det på skiven, for å bruke en fransk analogi til det hele.

Frankrike brenner og det nye, «mørke brorskapet» tar snart over

Den demokratiske demagogien, idiotien og dekadansen forutsetter så mangt av andre faktisk samfunnsfarlige faktorer. Der hvor fornuften effektivt hånes, sensurerer og avskaffes, er hvor man i lengden legger an til uorden og unngåelig fallitt. Et «helvete», som kristne synser om. «Satan» er manifestasjoner som bunner i mangel på fornuft, ærlighet og rasjonalitet, og som erstattes med følelser og rasjonaliseringer av bondefolkets kvaliteter fremhevet som (populistisk) politikk for Folk Flest™, som nødvendigvis ikke trenger å adlyde noen som helst form for fornuft av den enkle grunn. Gi folket det de vil ha, og alt vil bli bra, ikke sant? Denne banaliteten er i essensielt hva demokratiet i beste fall kan styre etter av sentiment. Macron i dagens Frankrike har bedt om å sensurere bort den smertelige, demokratiske realiteten som vises i sosiale medier, og som han nå står midt oppe i selv. Antakelig fordi sannheten svir.

Fornuften kan kanskje sies å være en slags «gudbetinget» entitet, da dens mål og form tilstreber perfeksjon, men i tilfelle av demokrati, så er snarere svaret å først gjøre seg bort med flere av denne forestillingens konseptuelle forløpere, som tilfeldigvis også for alvor ble mer ordinert i Frankrikes bondeopprør mot «eliter» som på andre måter enn i dag ikke nødvendigvis var særlig opplyste tross «opplysningstidens» intellektuelle inntreff.

Nå, i dag, har man en ny slik parallell, hvor den moderne «folkeopplysningen», i popul/ær/istisk form av pseudo-intellektuell fanatisme innad i hovedsakelig humaniora og ellers av post-modernismens oppløsende tankeganger, effektivt har igangsatt et kulturelt sceneskifte på en lignende måte som bøndene før dem. Men denne gangen dreier seg det seg rundt importerte krefter og rebeller, som av denne skolen og flere, enkelt nok var antatt å være «like» siviliserte som idiot-boomerne i borgerskapet selv. De demokratiske slagordene «Liberté, égalité, fraternité» er i ferd med å nokså ironisk fallere selve konseptet og nasjonen de ble smidd i.

Realitetene rundt opprøret

«Demonstrasjonene» er bare et påskudd for desillusjonerte å vise sitt sanne ansikt og sentiment mot et samfunn de ikke hører hjemme i, og som de på mange måter forakter, og bare venter skal kollapse under sin egen naivitet og idioti. De begås også masse vold av såkalt diskriminert minoritetsungdom i hele Europa som rasjonaliseres som «normalt». Skolesystemet i Norge er også under det som er en eskalering av vold og trusler. Alt dette er alt annet enn merkelig. Det «franske samfunnet» er også langt fra homogent. Det er forresten også ulovlig i Frankrike å innhente mer spesifikk demografisk data som vedrører rase, etnisitet og kultur, så man har snarere sagt meget dårlig offisiell oversikt når det kommer til hva som er helt avgjørende kulturelle forhold og hvor i landet. De offisielle tallene som populært sirkuleres av systemet, er derfor ikke å regne som etterrettlig.

De som gjør opprør er, i likhet med USA, svarte, brune og «fremmedkulturelle», anti-fransk ungdom, altså ikke «fransk» ungdom per se. Majoriteten av disse menneskene misliker vertslandet deres, og myndighetenes ‘oververelse’ fordi de ofte er evneveike, og dessuten har faktisk få muligheter i dette enda fremmede landet, kanskje foruten å bli dumme «fotballstjerner», hvilket essensielt blir en del av sirkuset, samtidig som flere og flere må spise mer og mer brød, evt. baguette, fordi også økonomien stagnerer og kronisk krakker som følge av den samme kategorisk idiotiske tilnærmingen på andre områder ellers.

Relatert: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

«Ubrukelig» ungdom, noe som defineres i artikkelen henvist til over, som dreneres av økende disillusjon og som samtidig bombarderes med dumme kulturelle og korporative foråpninger om en fiktiv framtid i «harmoni», tar selvsagt til vold når virkeligheten først tillater dem. Det er meget forståelig. Og dermed, på samme måte som den yrkeskriminelle George Floyd skapte en global strøm av idioter som fikk dydposere om «rasisme» og som stilte opp en ny sosial-rettslig presedens som tillot voldsom aktivisme, har nå en 17-årig småkriminell som stakk av, med en bil (man må være 18 år for å kjøre motorvogn i Frankrike), (men denne fyren kjørte visst bare) under en trafikkontroll angivelig fått det store «sinne til å koke» i hele Frankrike fordi flere og flere av det som snart er Folk Flest™ der mener å forestille seg at denne småkriminelle biltyven(?), uten førerkort, (ingen spør noe om dette, selvsagt), ja «det kunne jo vært meg».

Så, selv om denne fyren som ble skutt på en idiotisk måte var kriminell, så er det selvsagt ikke dermed greit at han ble drept, men det er snarere mer sannsynlig å bli skutt når man ter seg som en kriminell. Er det dermed rimelig å sådan tolke det slik at «alle» 17-åringer i dagens Frankrike står i spesiell fare for å være «sårbare» med tanke på å være småkriminelle av sindelag, og sådan risikere å bli skutt av politiet? Det er i såfall en sterk uttalelse, og mediene er forsiktig med å si noe som helst, hverken den ene eller andre veien, og ender som vanlig opp som en merkelig parodi på seg selv. Alt er selvfølgelig bare tøv og tull, samt mye feighet iblandet ideologisk nonsens. Mediene kan ikke engang formidle enkle kontekster, fordi de mener dette «diskriminerer».

Men det er jo litt dumt av dem, fordi denne horden av småkriminelle, fullstendig respektløse, usiviliserte, dumme, hensynsløse og etnisk innbitte, er det samme befolkningssegmentet som kommer til å sette igang et de facto borgeropprør og krig når tiden er moden. Når landene de har trengt seg inn i er svekket nok, og de er tilstrekkelig flertall. Det er ingen tvil, fordi dette er menneskets natur på sitt mest primitive, og derfor, på sitt sterkeste. Ingen er sterkere enn skaren av de tallmessig store, samt sivilisatorisk «svakeste» og med minst å tape. London er i dag kun bosatt av 1/3 hvite briter, og resten er innvandrere. Landet er generelt i ferd med å utslette seg selv som følge, helt symptomatisk lignende Frankrike, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige, Finland, Danmark, Belgia.

Relevant: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

Fallitten i det Franske samfunnet viser seg også med tanke på hva som intet annet er et fundamentalt hykleri og asymmetrisk hysteri. Læreren Samuel Paty ble halshugget på gaten av en muslim-mobb på rundt fjorten personer, og nærmest ingen i Frankrike fortrakk en mine.. Også, og nærmest rett i forkant av dette biltyv/råkjørerdrapet av den nå notoriske «Nahel», var det en syrisk såkalt «flyktning» som føk rundt med kniv på en lekeplass, og drepte faktisk franske barn, mens han angivelig var på fornavn med en annen forestilt ideologisk skikkelse, «Jesus». Så kan man smått spørre hvor de store opptøyene og «sinnet» blir av i etterkant av dette her? Nei, for slike «enkelthendelser» skal aksepteres, «tolereres», av hensyn og den største «respekt» av de fundamentale føringene i den sekulære religionen «demokrati».

På en annen side, opptøyene som «de gule vestene» sto og fortsatt står for, er å forstå i kontekst av spesielt økonomien og den typen systemisk dysfunksjon, det forsåvidt være foruten direkte implikasjoner av innvandring, men hvilket mildt sagt hjelper godt til elendigheten selv om politikere påstår at innvandring er «lønnsomt». De gule vestene har «demonstrert» og herjet over en periode på atten måneder, men ble blitt møtt med knallhard vold; nærmest krig, hvor mange mistet både lemmer, øyne og livet. «Toleransen» for deres sak, det være mer faktiske sak, dvs. noe som angikk dem alle i et stort omfang direkte og som var under direkte kontroll av staten, ble ikke møtt med mye forståelse. I mens blir den mørke mobben av plyndrere og banditter som nå herjer i Frankrike tatt med en type knusende ro bare priviligert «minoriteter», som ikke engang lenger er en objektiv minoritet i dagens franske «samfunn». Macron har nemlig sagt til mødrene at nå må de holde ungene inne, for det er ikke hans jobb.

Toleransen tar som regel slutt. Tersklene for dysfunksjon i et samfunn er langt fra uendelig, uansett hvor mye man er i stand til å bli stats-sponset og subsidiert til å skrike om og på såkalte «demokratiske verdier» som skal redde alt og alle. Det moderne masse-demokratiet vil gå inn i historien, og etterhvert som det settes under nok fysisk-populistisk press, vise sitt sanne vesen og funksjon, som et masse-psykotisk og korrupt system hvor den aller største betydelige «friheten» i sitt endelikt, kun eksisterer for politikere og hva som er igjen av marginale «minoritetsgrupper» de er avhengig av for å bli «valgt».

Fremtidens Europa er et Balkan, og Norge er absolutt intet unntak, til tross for at rasjonaliseringene og dydposeringen om «folk er folk» kommer til å flagre mer og mer med tiden. Rikdommen er synkende i Norge, og ingen vil egentlig bo i Norge foruten om sommerne, samt litt tur i løypa og i solveggen på vinterstid, og særdeles så innvandrere. Det mer seriøse poenget her er at ingen vil nyte å bo i et lutfattig og farlig Norge, hvor man er på god vei med dagens styring. Sverige er foran Norge på mange måter sådan, og i Sverige sprer «No-Go-sonene» i seg nærmest takt og synonymt med den ikke-vestlige innvandringen. Sverige er en «failed state».

Til og med land som Tyrkia håner dagens Sverige som utrygt og korrumpert, og det ikke helt uten grunn. Den dekadente «gangsterkulturen», en god indikator på det forutsigbare kulturelle forfallet, har for lengst slått rot i Sverige. Samfunns-standardene synker også tilsvarende på andre områder, inkludert «folkeopplysningen», som også har blottet seg som en fallitt i Norge, spesielt vedrørende helt kritiske områder pertinent til funksjon og generell forståelse for det meste. Alt dette er til syvende og sist en utvikling og kultur-etisk konjektur muliggjort av helt fundamentale masse-demokratiske, hensynhavende føringer.

Relevant: NRKs dekning av Sverige-valget: En studie i journalistisk demens

Ingen politikere i dag vil kunne fronte noen reell løsning før det er alt, alt for sent til å gjøre noe med det. Dette fordi blant annet fordi demokratiet i seg selv blokkerer for flere av disse mulighetene, om så ikke bare rent kvantitativt per sin «pluralitet» og partipolitiske struktur, men også konvensjonelt kvalitativt med tanke på demokratiske «verdier», forskjellige fablende forestillinger og drømmerier om universell «likeverd», inkl. såkalte misforståtte doktriner av «anti-rasisme» etc.

Demokratiet, «det er (s)kjørt»

Det paradoksale med tanke på funksjonsbehovet av såkalt «demokrati», er at man i det berømte «utgangspunktet», hvor alle var omtrent lik av natur og ønske, ikke trengte det i særlig omfattende grad foruten det som kom opp av mer trivielle veivalg. Men man innførte «demokrati» som i del av sin konseptuelle naivisme, og som en motreaksjon på hva som egentlig var meget fornuftig radikalisme. «Demokratiet» foregir å være et styre-medium og ideologi hvis fokus på reelle løsninger ble neglisjert til fordel for å løfte frem «alle», og opprettholde visse reduksjonistiske og overfladiske, pretensiøse sosial-forestillinger av mest beleilig art og politiske forenelig med et syn om et hypotetisk utopi-samfunn som aldri hadde eksistert i menneskelig historie, nettopp fordi slike samfunn naturligvis ikke kan eksistere særlig bra eller lenge uten underliggende kompleksiteter av fundamental konflikt.

Relevant: Det totalitære «tillitssamfunnets» «demokratiske» ende kommer nærmere

Løsningene på de vestlige immigrasjon- og den kommende kinetiske kulturkrigen, om politikere og folket virkelig engasjerte seg, men noe de aldri vil komme til å gjøre fordi de ikke forstår, fordi de ikke evner å forstå, fordi de aldri var ment å kunne forstå store ting fordi de ble forledet til å tro at deres interesser er hva som styrer politikere, ville først vært å stoppe all asyl, migrasjon og generell innvandring samt iverksette systematisk repatriering av alle «flyktninger», inkludert naturaliserte «statsborgere». De som er blitt født i Norge vil man, om man forkaster positiv diskriminering, forhåpentligvis derfor intensivere å returnere til sine egne land, men også her finnes det muligheter for å gjennomføre en slik snuoperasjon på en både «human» og så vel som en legal måte.

Alternativet, som per nå er mest trolig og godt i sikte i den kulturelle kikkerten, er en situasjon i Europa, og «vesten» generelt, hvor man om ikke lenge finner sitt såkalte «samfunn» som mer og mer balkanisert per etniske skillelinjer, fordi det er slik mennesket faktisk fungerer foruten idiotisk og ideologisk «anti-rasistiske» samfunns-teorier. Svaret fra myndighetene vil uansett utfall og utvikling, være mer en mer og mer totalitær og autoritær samt større stat.

Dette er realiteten, og det er beviselig en voldsom og hard realitet som venter de fleste, men i demokratiet vil de fleste ikke se, fordi fornuft, «sannhet og «demokrati», er diametrale av natur, og noe som nødvendigvis aldri kan speile eller styrke hverandre.

Kritikken.no

Redaktør