Demokrati, en farlig religion: Del to— «Pseudoparlamentarisme»

I vesten hører man til stadighet at Kina har et pseudo-parlament. Men det er ikke sant, og jeg vil ta for meg dette nedenfor. Men hvis man ønsker seg et bedre eksempel på et slikt pseudo-parlament, så kan man like greit orientere seg i retning Canada.

I Canada blir lederen for partiet som vinner valget automatisk statsminister. Deretter velger han kabinettet, som vil omfatte det meste—finans-, utenriks-, helse- og så videre samt hvilket statsorgan som bestemmer all lovgivning som legges fram og vedtas.

Alle disse utnevnelsene foretas utelukkende av én mann, etter eget valg, med kabinettmedlemmer fritt oppnevnt og avskjediget etter eget ønske. Det burde være selvsagt nok at en statsminister utnevner personer som ser verden slik som han selv. Det handler om konformitet og samsvar, ikke mangfold og konflikt. Alle skal lese fra samme manus, som det heter seg.

Den canadiske statsministeren bestemmer altså holdningene til regjeringen gjennom at disse gjenspeiles i hans valg av statsråder. Ingen lovgivning vil gå videre til parlamentet uten godkjenning fra statsministeren. Faktisk vil ingen emner, hverken lovgivende eller på annen måte, bli tatt opp til diskusjon i kabinettet uten uttrykkelig tillatelse fra statsministeren selv.

Ethvert kabinettmedlem som introduserer uønskede emner, vil bli stoppet og/eller avskjediget.

Da Justin Trudeaus far, Pierre Trudeau, var statsminister i Canada, var den tradisjonelle metoden for å håndtere slike naive og iltre kabinettmedlemmer, de som våget å stille spørsmål ved eller motsi forslagene hans, å late som man lyttet nøye etter for så å si: «Har noen andre noe dumt de vil? Si?» Èn gang var vanligvis nok for å stilne dem. Regjeringsmedlemmene kjenner jo sin plass.

Relatert: Demokrati, en farlig religion: Del Èn

Når ny lovgivning eller andre initiativer diskuteres i kabinettet, ja, da kan det oppstå uenighet og åpen debatt om detaljer, men det endelige utfallet vil uunngåelig være et som reflekterer statsministerens ønsker. Faktisk, i det virkelige liv, vil de fleste avgjørelsene som fattes egentlig gjenspeile ønskene til de bakmennene og interessene som betaler for valgkampen hans, uten at det skal drøftes videre her.

Når et lovforslag skal vedtas, blir det fremlagt parlamentet for ‘debatt’, som i det virkelige liv er en ren teater og påskudd for såkalt demokrati, siden lovforslaget allerede per det som er stadfestet i kraft av statsministerens makter innebærer at loven uansett vil passere. Opposisjonen kan debattere innenfor visse grenser, slik de gjør, men lovverket vil alltid vedtas fordi regjeringspartiet har flertall av stemmene. I realiteten er disse «debattene» en skamplett. Medlemmer av regjeringspartiet debatterer alltid for, mens medlemmer av opposisjonen alltid debatterer mot. Opposisjonens eneste hensikt er å utsette, markere og senke, kanskje for å skamme regjeringen, og å skåre politiske poeng som kan være verdifulle i neste valg.

Den tilsynelatende hensikten med «opposisjonen», som alle skolebarn lærrer, er å holde regjeringen på tå hev, og dessuten ærlig, ved å presentere alternativer. Dette for å eventuelt belyse feil eller farer, men det politiske systemet er heller mer kynisk og ondskapsfullt enn dette. Regjeringspolitikk i ethvert demokrati er en meget skitten sak, og slett ikke det høysinnede, anstendige og uselviske systemet som det fremstilles i elementære lærebøker.

Så per dette systemet så har egentlig ingen medlemmer av et slikt demokratisk parlament har fruktbar anledning til å stemme i henhold til sin samvittighet, bortsett fra de mest trivielle saker når statsministeren gir godkjenning, og dette skjer nesten aldri. Faktisk, så pisker statsmediene opp mye bråk og drama når eventuelt regjeringslederen. av og til, gir partimedlemmene sine en slik «frihet» til å stemme som de ønsker. Men, som sagt og dessverre, så er det alltid snakk om snarere trivielt spørsmål som ikke er betinget av en eller annen ideologi.

I sannhet, i den virkelige verden av såkalt «demokratisk politikk» i Canada, tjener opposisjonspartiet ingen nyttig hensikt og oppnår ingenting, foruten en enorm sløsing med tid og penger. Opposisjonen er fullstendig impotent teater. Det er så meningsløst med tanke på funksjon at at opposisjonsmedlemmene like godt kan gå hjem og forberede seg til neste valg om fire år.

Situasjonen blir ikke annerledes hvis regjeringspartiet ikke har flertall av setene i parlamentet, og blir tvunget til å danne en koalisjon med et av de mindre partiene. Derfra vil det bli enda mer unyttig hestehandel; typisk gi og ta, mens koalisjonsavtalen vil slå fast at de mindre partiene vil støtte regjeringen i alle spørsmål, og dermed opprettholde et flertall.

Dette er ikke bare et ekte pseudo-parlament, men utgjør i den virkelige verden av demokratiske systemer, et regelrett enmanns-diktatur med fire års levetid før det hele startert på nytt. Slik er det egentlig, hvertfall i Canada, og ut fra annen tilgjengelig informasjonen. er situasjonen i hovedsak den samme i alle «demokratier», vestlige eller andre.

USA er et unntak på grunn av annerledes struktur, men resultatet er på mange måter sammenlignbare. Det eneste stedet hvor denne fortellingen møter vanskeligheter, er når vi, som noen ganger forekommer, har en svak og/eller inkompetent statsminister, og et flertall av regjerings- og parlamentsmedlemmene mister troen på sin leder og tvinger frem en endring.

Men etter endringen går situasjonen tilbake til det normale, det vil si enmannsdiktaturet og pseudpparlamentarisk styre.

Oppsummert, i et vestlig «demokrati», som det i Canada, har partiets leder, Statsministeren, 100 % kontroll over kabinettet sitt, og kabinettet har 100 % kontroll over alle stemmesaker som presenteres for huset. Statsministeren har også 100 % kontroll over partimedlemmenes stemmegivning som enten kan falle på linje eller forlate partiet, og det betyr at hele partiet enten vil automatisk godta statsministerens ønsker og beslutninger, eller bli politisk henrettet.

Du må stemme på «laget» ditt. Partiet. Å gjøre noe annet er både politisk kjetteri og selvmord. Dermed, i virkelighet, realitet og i sannhet, så er det vestlige land som Canada—ikke Kina, som har «seremonielle» og «gummistempel»-parlamenter, og som er egentlig er å forstå som «autoritære diktaturer».

Kinas parlament

Her er et utdrag fra en artikkel i Londons Sunday Times:

«Når varamedlemmer samles i de utsmykkede møterom i Folkets store sal, viser de liten vilje til å engasjere seg i hardtslående diskusjoner om dagens hete spørsmål – bolig, inflasjon eller jobbmuligheter. Det er ikke for ingenting at den nasjonale folkekongressen beskrives med passende klisjeer som «seremoniell» og diktaturisk.

Man skulle nesten tro at dette var en spøk, men Times fortsatte med å fortelle oss om noen av «dagens store saker» som Kinas parlament viste «liten vilje til å diskutere»:

«En kvinne la fram et forslag om å forby alle private internettkafeer. Andre forslag har inkludert en oppfordring om å forby nasjonalsangen som en mobiltelefonringetone, og et annet: En lov som krever at ektemenn betaler lønn til konene sine for husarbeidet.»

Hva kan vi si? Skam på Kinas parlament for deres manglende vilje til å engasjere seg i «hardtslående diskusjon» om disse hete sakene. Dette fordi vestlige demokratifanatikere er mer vant til de pompøse, skjøre og ofte ungdommelige, posterende debattene som foregår i deres respektive parlamenter. I blant annet Australia og Sør-Korea består disse «hardtslående diskusjonene» bokstavelig talt bare i det, vold, siden de valgte medlemmene ofte kommer på kant, eller kaster bøker og møbler mot hverandre. Andre vestlige parlamenter er ikke mye bedre. I USA refererte en senator til et opposisjonsmedlem som «en smålig og liten tyv», antagelig fordi han var så demokratisk engasjert med å komme med forbedrende ideer.

Relevant: Konseptproblemer vedr. demokrati og abstrakt «representasjon»

I vesten aksepterer merkelig nok folk dette som normalt, og kommer så med ulike, tomme unnskyldninger for det. Men det burde ikke være noen unnskyldning for de høyeste lederne og tjenestemennene i en nasjon til å engasjere seg i en slik følelsesmessig tenåringsadferd. Bare fraværet av denne typen umoden dumhet i Kinas parlament brukes som bevis på dets seremonielle status og stempelstatus, noe som tilsynelatende antyder at det ikke finnes makt uten idioti.

Kina styres av et meritokrati med 100 millioner medlemmer, hvorav det nasjonale parlamentet er en forlengelse av dette. Nasjonalparlamentet er ikke et pseudo-parlament for en ikke-eksisterende kommunistisk diktator. Nasjonens årlige sesjoner i parlamentet finner sted i Beijing med møter med nesten 3000 varamedlemmer og rådgivere som representerer Kinas 1,4 milliarder mennesker.

Å antyde at avgjørende spørsmål ikke tas opp er tull og vestlig propaganda. Kinas system er ganske enkelt forskjellig fra det i vestlige land, og den forskjellen er uten tvil langt overlegen. Nok en gang er Kina et pluralistisk samfunn, veldig ulikt USA og det meste av Vesten. Kineserne diskuterer og debatterer så mye som alle andre, men hovedmålet er å finne frem til en konsensus om hva som er i det mer langsiktige er det beste for nasjonen som helhet. Dette burde være lett for vestlige å forstå, men kanskje ikke.

En stor forskjell er at med bare ett parti er alle på samme lag og søker etter den beste langsiktige løsningen for hele nasjonen. Kina har ikke to eller tre partier hvis medlemmers primære opptatthet er å få kontroll i neste valg, og drive en konstant kampanje for deres personlige egeninteresser.

Kinesiske myndighetspersoner er således ikke «politikere» som konkurrerer i ideologi, men snarere «myndighetsledere» som leter etter løsninger, om man kan si det slik. Det burde være åpenbart at en så stor parlamentarisk gruppe vil inneholde synspunkter fra alle hjørner av det sosiale spekteret. Medlemmene av Kinas parlament leser absolutt fra det samme manuset når det gjelder foryngelsen av nasjonen deres, men de i gruppen gjenspeiler alle mulige meninger eller standpunkter.

Dette er sant på samme måte som for et selskap, der ledende ansatte og styremedlemmer i utgangspunktet kan ha vidt forskjellige meninger om selskapets fremtid, men deres oppgave er å samle alle disse stillingene til en sammenhengende fremtidig vei. Det kan bli langvarige og til og med opphetede diskusjoner inntil de motsatte synspunktene alle kan overtales og innpasses i en enstemmig avtale, men gjennom det hele er alle på «samme lag» og søker etter det mest akseptable resultatet for selskapet som helhet.

Derimot har vi i alle «demokratier» to eller flere partier hvis primære interesse ikke er nasjonens beste eller folkets velferd, men snarere det å vinne neste valg og ha makten. Styringen av en nasjon reduseres dermed til en slags lagsport der det viktigste er en seier for partiet sitt. Det er rimelig at ethvert selskap som drives på denne måten er på vei mot konkurs, og den uunngåelige sannheten er at dette ikke er annerledes for et statsstyre.

Dette er en av feilene som er utelatt fra lærebøkene våre på grunnskolen. Men det er mer. Den kinesiske kulturen er forskjellig fra den vestlige. Når medlemmene av Kinas parlament diskuterer ny lovgivning og nye 5-årsplaner, er de ikke der for å skape et «TV-øyeblikk» eller samle stemmer på bekostning av en annen—en påstand ingen kan komme med om vestlige regjeringer. De som jobber i asiatiske land vil vite at det er mange diskusjoner offline, at debattene, den kritiske undersøkelsen av alle aspekter av saker, gjøres på forhånd av mange mennesker i mange grupper inntil en konsensus oppstår.

Det er utvilsomt sant at mange av disse diskusjonene er intense, kanskje til og med opphetede, men i motsetning til USA, Canada og Vesten generelt, foretrekker kineserne å ikke drive meningsteater for verden å se.

Selvfølgelig er alt dette behjulpet av det faktum at det eksisterer ett politisk parti, og siden det ikke er noen ideologisk desigede partier for å skape intern konflikt, så har medlemmene mer tid til å faktisk gjøre jobben sin.

Det burde også være slående åpenbart at ingen trenger de ekstra politiske partiene, men jingoistene kan ikke tenke i andre baner. For dem er flere partier av en slags teologisk natur. Noe fjernt.

Kinas store parlamentariske møter skal vanligvis presentere den endelige avtalen. Innen saken blir presentert for Kinas parlament, kan det ha vært mange måneder med diskusjoner i forskjellige blandede grupper, av alle størrelser, med alle individer som faktisk utforsket alle alternativene, luket ut det upassende eller ugjennomførbare, til den beste løsningen er på plass.

De har alle deltatt i evalueringene, i debattene, og har allerede oppnådd den konsensus som er ønsket. Å protestere da er på en måte allerede for sent. De foretar deretter en formell avstemning for å bekrefte beslutningene de allerede har tatt. Slik når forslagene det punktet hvor de endelig blir stemt over, og hvorfor de normalt får overveldende gjennomslag.

Relatert: «Rules-based order»—psykologisk parentifisering av plebeierstanden

Det er egentlig ganske uoppriktig og alt for enkelt å antyde at den kinesiske prosessen er et teater av CCP-folk som ikke har makt og ikke har noe å si. Og det er spesielt hyklersk siden vestlige demokratier selv ligner mest på det de fordømmer. Kinas system har også en «opposisjon», men dette organet har to store forskjeller fra vestlige regjeringer. Dessuten fungerer den mer intelligent, så la oss generelt forklare de store forskjellene.

For det første fungerer det ikke å «motsette seg», men snarere å konsultere. Dette organet har ansvaret for å vurdere, ikke bare myndighetenes retningslinjer og retningslinjer, men også å utarbeide alternativer og komme med anbefalinger. Og regjeringen må ved lov vurdere og svare på alle disse konsultasjonene, og dette er noe den gjør.

For det andre består ikke denne opposisjonsgruppen av de typisk marginaliserte «taperne» som i de vestlige systemene, men vanligvis av ekstremt kompetente fag-personer som ikke ble valgt ut til de øverste regjeringsposisjonene. Og i stedet for å miste all denne ekspertisen, ble heller denne sekundære gruppen opprettet slik at de kunne få bidra til utviklingen av landet deres.