Etter at statsminister Rishi Sunak nylig kunngjorde nyvalg i Storbritannia (UK) i juli, annonserte Brexit-politikeren Nigel Farage at han sikter seg inn mot stillingen som framtidig statsminister ved neste valg igjen om en fem års tid.. Farage var i sin tid leder for UKIP (United Kingdom Independence Party) og må i stor grad tilskrives æren, eller misæren, for at UK etter mange års iherdig arbeid og opposisjon gikk ut av EU i 2020. Etter at utmeldingen av EU i 2016 ble avgjort i en bindende folkeavstemning, gikk Farage av som leder av UKIP og senere ut av partiet.

Nå stiller Farage som parlamentskandidat for partiet Reform UK i valget 4. juli, men det langsiktige målet hans er statsminister-kontoret i Downing Street 10. Hvordan målet skal nås, er heller uklart, om det skal skje ved at Reform UK blir landets største parti eller om Farage skal gå over til det konservative partiet. I et intervju i avisa The Times nylig høres det ut som om han tror at det svekkede konservative partiet på en eller annen måte vil åpne seg for ham slik at han kan bli leder av partiet.

«Hør her, vi er på samme side. På ett eller annet tidspunkt kommer vi til å være i samme parti. Jeg vet bare ikke hva det vil hete», sier Farage til avisa. Om han kommer inn i parlamentet ved valget i juli, lover han å bli en pest og plage i opposisjon.

Og det var som en pest og plage at Farage kritiserte og latterliggjorde EU-makten gjennom sine innlegg i Europa-parlamentet der han var med i mange år og la grunnlaget for sin enorme popularitet i hjemlandet som i folkeavstemningen i 2016 gikk ut av EU. Den skarpe og raljerende kjeften til Farage gjorde at han ble bøtelagt ved å miste en månedslønn som EU-parlamentsmedlem etter å ha kommet med en nedsettende karakteristikk av den nyvalgte EU-president, Herman Van Rumpoy, i 2010. Farage etterlyste kvalifikasjonene til presidenten og spurte hvem han var. For det visste man ikke i parlamentet, ifølge Farage.

Karisma som ei fuktig fille

«Jeg beklager, jeg ønsker ikke å være uforskammet, men i virkeligheten har du karisma som ei våt vaskefille og et utseende som er underordnet bank-ansatt», er den ordrette uttalelsen fra Farage i den berømte seansen i Europa-parlamentet der han var stygg mot Van Rumpoy.

Da jeg besøkte Farage i Bryssel i 2010, fortalte han denne historien, men også at han hadde klaget til EU-domstolen over inndragelsen av månedslønna si på 3.000 euro. Han sammenlignet parlamentet og EU-kommisjonen med ei barneskole der lærerne går rundt og smekker elevene over hendene med en pekestokk når de er slemme. Ordstyreren i Europa-parlamentet, Jerzy Buzek, ba ham om å be Van Rumpoy om unnskyldning, men det nektet UKIP-lederen med henvisning til medlemmenes ytringsfrihet. Det eneste han beklaget var karakteristikken av bankansatte.

I den opphetede debatten i parlamentet i 2010 sa motstanderne hans at ytringsfriheten i parlamentet ikke gjelder personlige fornærmelser og benevnelser. Til det svarte Farage at han selv og partiet i det samme parlamentet var blitt kalt fascister, at han hadde blitt sammenlignet med Hitler da UKIP støttet nei-siden i den irske folkeavstemningen om Lisboa-avtalen. Parlamentsmedlem Daniel Cohn-Bendit (den gamle revolusjonere 68-eren som da representerte De grønne), hadde dessuten i et innlegg i parlamentet kalt Farage evneveik, uten at det ble påtalt av ledelsen i parlamentet. Farage sin klage til EU-domstolen ble forkastet i 2012 begrunnet med at klagen ble sendt inn for seint.

I Bryssel

Sammen med sekretæren i Kystpartiet, Dag Hagen Berg, var jeg på besøk hos Farage i Bryssel i 2010. Hensikten var å få kontakt med det viktigste opposisjonspartiet i EU-parlamentet, UKIP, og å opprette politisk kontakt og samarbeid mellom Kystpartiet og UKIP. Etter å ha sendt en epostmelding,ble vi sporenstreks bedt om å komme til Bryssel av Farage. De var interessert i å ha en politisk kontakt i Norge, særlig med tanke på Norge som EØS-medlem og Norge som en stor fiskerinasjon og som et fiskeripolitisk viktig land i Europa.

Vi ble mottatt ved det enorme EU-bygningskomplekset utenfor Bryssel sentrum av Farage’s kontorsjef, Andrew Reed, en staut og kraftig kar i 60-årene i blå poloskjorte og et bortimot knusende håndtrykk, men med hjertelighet og varme og en god tone. Vi ble geleidet til Reeds kontor der en yngre informasjonsarbeider også var installert. De to var samtlige ansatte på kontoret og bortover den lange korridoren lå kontorer til andre partier i Europa-parlamentet, danske, svenske og andre med åpne dører og stirrende blikk på oss som kom sammen med de «fæle» folkene i UKIP. Vi ble sittende på kontoret til Reed og prate en god stund før han sa vi kunne stikke inn på kontoret til Farage. Dette var faktisk den eneste muligheten fordi Farage fløy fra møte til møte og var med på telefonkonferanser hele tiden, påpekte Reed.

Nok en hjertelig velkomst på kontoret til Farage. Han var, som vanlig, ikledd dress og slips, og vi fikk en hyggelig ordutveksling om meningen med besøket vårt og om Kystpartiet og den politiske opposisjonens kår i Norge. Den ordrappe Farage ga oss et kort omriss av EU-bygningen, EU-organisasjonen i Bryssel og i Strasbourg med sine 30.000 til 40.000 ansatte og med et enda større byråkratitall, om man tok med ansatte i andre-stedsliggende EU-organer. Etter om lag en halvtime var audiensen over, og Farage på vei til et av sine utallige møter.

Av Reed ble vi vist rundt i Europa-parlamentet før vi rundet av med å overvære en økonomikonferanse i en annen del av bygningen i regi av UKIP og noen andre ideologisk beslektede partier. På konferansen var det blant annet flere amerikanske økonomi-racere som holdt innlegg om aktuelle økonomiske og politiske spørsmål. Ved konferanseslutt var det sammenkomsten med servering av tapas og annen fingermat og noen skvetter med vin mens vi var i en stadig dialog med Reed om politisk forhold i Norge, UK og i EU.

Neste dag var vi tilbake på UKIP-kontoret for mer prat og for å si farvel. Reed fulgte oss ut av bygningen, og da vi tok hverandre i handa til farvel, sikret jeg meg et overtak for å gjengjelde det knusende handtaket til Reed på ankomsten et par dager før. Men handa mi var ikke like stor som Reed’s og heller ikke like kraftig, så handtaket mitt ble ikke like knusende som hans, kunne vi begge fastslå med smil og latter.

Besøket i Bryssel var starten på en nesten daglig epostkontakt mellom kontoret til Farage og Kystpartiet i om lag tre år framover med opplysninger om EU-saker av interesse for Norge, særlig fiskeripolitiske saker. Siden jeg var den som kunne engelsk best både skiftlig og muntlig, så ble det min oppgave å opprettholde denne epostkontakten. Farage og Reed var sjokkert over hvor ydmyk og ettergivende de mente Norge var i forhold til EU i fiskeripolitikken, og de mente at Island førte en hardere og mer nasjonale linje enn Norge i disse spørsmålene.  For UK (Storbritannia) var EU’s fiskeripolitikk en katastrofe. UK’s viktigste fiskerihavn, Hull, var nærmest havarert på grunn av fiskeripolitikken i EU. Farage og Reed advarte oss at noe lignende ville skje i Norge om vi skulle finne på å bli EU-medlem.

UKIP hadde en fast kontakt med Island, som fikk en del av de samme epostene fra kontoret til Farage som jeg og Kystpartiet. Farage var interessert i få politiske kontakter på Færøyene og på Grønland, og jeg spurte Kystpartiets grunnlegger og tidligere leder, Steinar Bastesen, om han med sitt omfattende, internasjonale kontaktnett hadde forslag til navn. Jeg husker ikke hva som kom ut av denne saken, men jeg tror ikke UKIP fikk opprettet de ønskede kontaktene, verken på Færøyene eller på Grønland, uten at jeg kan si det sikkert.

I 2012 kom Regjeringens utredning om «Norges avtaler med EU» (EØS-avtalen), ledet av juristen Fredrik Sejersted. Utredningen viste det omfattende lov- og regelverket som hadde utviklet seg med grunnlag i EØS-avtalen Norge hadde inngått med EU i første halvdel av 1990-tallet, og hvordan dette regelverket bandt opp og knyttet Norge til EU-systemet. Jeg fikk i oppdrag av Farage å oversette utredningens sammendrag og hovedpunkter til engelsk. På dette tidspunktet var det en del usikkerhet i UKIP om hvordan en EU-utmelding av UK skulle legges opp og hvordan forholdet til EU skulle bli etter en slik utmelding. Andrew Reed fortalte meg at de hadde vurdert en EØS-løsning, som Norge og Island hadde fått, men etter at de leste min oversettelse av EØS-utredningen, slo de tanken fra seg. En slik løsning ville binde UK altfor sterkt til EU og hindre UK’s nasjonale selvstendighet i forhold til EU.

Taushet fra Bryssel

Kontakten mellom Kystpartiet og UKIP-kontoret i Bryssel fortsatte en god tid etter 2012 helt til det en dag ble taust Andrew Reed. E-postene kom nå fra den unge informasjonsmedarbeideren som jobbet på kontoret da vi var på besøk.  Jeg spurte om hvor det var blitt av Reed og fikk til svar at han var gått av med pensjon. Jeg ville gjerne ha den private epost-adressen og telefonnummeret til Reed, men fikk til svar at de ikke hadde epost-adressen og heller ikke visste hvor han bodde eller befant seg. Jeg syntes det var merkelig at en person som hadde ledet kontoret til UKIP i Bryssel, bare hadde forsvunnet uten å etterlate seg et spor av hvor han var å finne. Jeg tok kontakt med Farage personlig og stilte samme spørsmål og fikks samme svar. Her var det noe som ikke stemte, og jeg begynte å lure på hva det kunne være.  Reed var det man på engelsk kaller en outspoken (fritt-talende) person, og han hadde, som kontorsjef for UKIP, kommet med en del absurde og oppsiktsvekkende påfunn, som da han i Bryssel arrangerte en spott-begravelse av EU, som ble lagt i kiste, og med UKIP-folk som kistebærere, noe som fikk store oppslag i mediene.

Jeg fant også intervjuer med ham i ulike medier, blant annet i ei britisk avis der han snakket om landreformen i den tidligere britisk kolonien, Zimbawbe. Mesteparten av jorda der var eid av hvite settlere, og under president Robert Mugabes styre ble det vedtatt en jordreform der land skulle tas fra hvite eiere og gis til svarte, opprinnelige innbyggere i landet. Denne reformen ble gjennomført uten kompensasjon til eierne og på en måte som var brudd på menneskerettighetene, noe som førte til internasjonale protester og reaksjoner og til at Zimbabwe ble støtt ut av Det britiske samveldet. I det nevnte avisintervjuet med Reed sa han at de hvite bøndene ikke hadde noen å klage over. De hadde i sin tid tatt jorda fra de svarte, og det var helt rettmessig at disse nå fikk jorda tilbake. UKIP var et parti som stod hardt på nasjonalt selvstyre og nasjonale rettigheter, og Reeds standpunkt i jordreform-saken, var helt i tråd med den konsekvente nasjonalismen i UKIP, mente han tydeligvis. Men intervjuet skapte en del reaksjoner, så vidt jeg husker, og kan ha skapt reaksjoner hos Farage.

Fordunstet..

Jeg kom til å tenke på at det kanskje var noen av Reeds abrupte, politisk utspill som hadde fått Farage til å oppfatte ham som en løs kanon på dekk, og at dette var grunnen til at han hadde forsvunnet fra Bryssel-kontoret, at han med andre ord hadde fått sparken. Jeg fant ut at den siste medieperson som hadde intervjuet Reed, var en kvinnelig journalist i Huffington Post. Jeg kontaktet henne og spurte om hun visste hvor Reed oppholdt seg. Det visste hun ikke, og hun ba meg spørre på kontoret i Bryssel. Det hadde jeg allerede gjort, men gjorde et nytt forsøk der jeg sa at jeg bare var interessert i å snakke med Reed som politisk kollega og høre hvordan han hadde det, og at jeg syntes det var rart at han hadde forsvunnet så plutselig uten å gi beskjed om hvor han kunne nås. Denne gangen fikk jeg ikke svar fra Farage, men fra kona hans. Hun innledet med «Dear Arnt», og ba meg innstendig å tro på det de hadde sagt om at Reed hadde pensjonert seg, og at de ikke visste hvor han var.

Jeg ga dermed opp forsøket på å finne ut av saken, og om denne forsvinningen skyldtes at han ville slette sine spor, eller om Farage, kona hans og UKIP ikke ville si hvor han kunne nås, fordi kontakt med Reed kunne avsløre ting UKIP ikke ville skulle komme offentligheten for øre. I dag heller jeg helst til teorien om at Reed følte seg ferdig med politikken og ikke lenger ville ha noe med politikk å gjøre. Dette var før Brexit-avstemningen i 2016, så han fikk ikke oppleve triumfen med avstemningsresultatet som aktiv UKIP-medlem. Det måtte kanskje for ham ha vært litt stusslig etter alt arbeid som han, Farage og UKIP hadde lagt ned i saken.

Da UK gikk ut av EU i 2020 var det et resultat av en lang politisk prosess der Nigel Farage var et hel sentralt person. Etter at avstemningsresultatet var klart i 2016, raknet UKIP. Farage har etterpå startet to partier, blant annet Reform UK, og vært mediemann med eget tv-program og opptrådt som sylskarp og underholdende deltaker i mediedebatter. Han er fremdeles trolig det største retoriske talentet i britisk politikk. Og hvem vet, kanskje vil han om noen år bli britisk statsminister, noe som kanskje vil være en større prestasjon enn den rollen han hadde som sentral Brexit-eksekutør..