Bok: «Debt: The First 5000 Years»

Enda en bok, enda et bestselgende opprop mot «kapitalismen». Denne gangen fra en anerkjent antropolog, selverklært anarkist, «Occupy Wall Street»-aktivist og akademiker, som forutsigbart nok smigrer til sitt eget kollegium med en bok hvor over en tredjedel består av fotnoter og faglig bibliografi, og som noe arrogant attpåtil hevder at antropologer er de best egnede til å forstå slike spørsmål, fordi de visstnok ser bredere enn økonomer og historikere. De om det.

Motivasjonen for boken var «finanskrisen» 2008, og Graeber gjør det også klart hvem som inspirerte ham. I etterordet av den siste utgaven, som jeg har basert denne anmeldelsen på, nominerer han sosiologen Marcel Mauss som sin største akademiske drivkraft og det intellektuelle fundamentet for prosjektet. Mauss var en fransk antropolog kjent for sitt arbeid «Gaven» (1925), hvor han blant annet fremmet at bytte og utveksling i før-moderne samfunn primært ikke dreide seg om «økonomisk» rasjonalitet, men om sosiale forpliktelser og moralsk gjensidighet, og Graeber går sådan Mauss hakk i hæl. Med andre ord, man bør ikke la seg overraske over at boken, til tross for sin intellektuelle helte-status, desto preges av flere ideologiske, metodologiske og epistemologiske mangler.

Hovedtemaet for Graeber er, som tittelen åpenbart nok antyder, fenomenet «gjeld», hvilket er ambisiøst nok for en antropolog å ta for seg. Men for hver historiske vending blir det tydeligere at prosjektet er like mye drevet av ideologisk tilbøyelighet som av faktisk faglig nysgjerrighet. Flere steder, kanskje litt for mange, og særlig i kritiske passasjer, virker det som om Graeber forsøker å dekke over hvor lite nytt boken faktisk bringer til torgs. Eller til «markedet», som også tematiseres.

Debt: The First 5000 Years forsøker å rekonstruere menneskehetens økonomiske grunnfortelling. Ikke fra produksjonens perspektivismer, ei heller via teknologisk utvikling, men gjennom ulike former for menneskelig forpliktelser tilnærmet et mer teknisk «IOU»-kompleks, hvor da gjeld og kreditt er de sentrale drivkreftene. Som antropolog virker Graeber presis i sine beskrivelser av sosiale relasjoner, moralsk gjeld, «gaver», og annen-kulturell struktur. Men hvor godt lykkes han med å forestille «økonomi» som et generelt, universelt system? Svaret er mer nyansert enn han selv later til å forstå.

På sitt beste er boken rik på historiske kuriositeter, etymologiske sidespor og anekdotisk fyll-masse som kan underholde og oppmerksomgjøre lesere på visse vesentligheter. På sitt verste er det et moralsk manifest forkledd som økonomihistorie, med alt for mange vanlige semantiske irrganger, aktivistisk affekt, retorisk forvirringer og forpakninger, skrevet for et publikum som allerede deler forfatterens synspunkter og emosjonelle konklusjoner.

La meg si det klart med en gang: Dette er egentlig en ganske utpreget «normiebok», og det er beviselig, da den har fått kultstatus og solgt i bøtter, ikke ulikt andre tverrfaglige utgivelser om «den menneskelige tilstand» som også unnviker mekanisk dypdykk og systemisk konsistens.

I likhet med Nassim Taleb og hans meningsbærende menighet tilbyr Graeber i hovedsak en moralsk påminnelse og en akademisk elegant gjentakelse av innsikter som i mer analytiske sirkler allerede anses som konseptuelle selvfølgeligheter. Og til dette legger han en lett latent indignasjon, pakket inn i respektabel antropologi som riktignok også burde undergå en grundigere gransking. Særlig tydelig blir behovet for en slik kritikk der hvor den antropologiske innsikten hos Graeber glir over i historisk seleksjon og retorisk maskering. Dette blir nærmest pinlig tydelig i sluttbemerkningene, der han etterspør en ny debatt om «kapitalismens» rolle og struktur, samtidig som han forbigår det faktum at slike debatter allerede har funnet sted i praksis, og da veeldig langt utenom synsing og idéutveksling i «vestlig» akademia, men som omfattende samfunnsforsøk, revolusjoner og væpnede konfrontasjoner.

Det virkelige historiske problemet er at såkalte «referendums» rundt «kapitalismen» allerede har funnet sted, mange ganger, i mange land. I Tyskland i 1933, hvor man avviste både parlamentarisme og finanskapital samtidig. Med «kommunismen» (et begrep Graeber har et meget romantisk forhold til). I Russland, 1917, hvor en hel «klasse» ble fjernet fra historien gjennom voldelig maktovertakelse. Også i Kina, 1949, da Mao omdefinerte økonomisk organisering til et folkefiendtlig kasus. Cuba, 1959, da ‘kolonial-turisme’ og amerikansk kapital ble jaget ut. I Nord-Korea, der «Juche»-ideologien eksplisitt forsøkte å eliminere markedets rolle og erstattet det med selvforsyning og sentralmakt. I Iran i 1979, hvor renter ble betraktet som haram og samfunnsmoralsk korrupsjon. I Libya under Gaddafi. Noe mindre åpenbare versjoner var Venezuela, Zimbabwe, i Albania, i (Sør)Jemen og i Afghanistan, hvor ulike former for anti-kapitalistisk organisering ble forsøkt innført.

Felles for disse forsøkene er at de alle ble møtt med boikott, destabilisering, sanksjoner; handelsblokade, kupp, eller direkte bombing og invasjon med påfølgende «demokratibygging». Både ideene samt de mer materielle eksperimentene selv ble direkte, og veldig mildt sagt, ‘motarbeidet’ av «kapitalismen». Så når Graeber etterlyser en ny samtale om kapitalismens natur, fremstår det derfor mindre som visjonært enn som totalt naivt, som er helt typisk for folk av hans ideologiske skare og støpning.

Det skal også derfor nødvendigvis nevnes at Graeber er av jødisk avstamning, og han bevilger også derfor ekstra plass til å ta til ordet for at «rasisme» er den verste «oppfinnelsen» mennesket noen gang har formulert. Jeg må si at dette er en ganske oppsiktsvekkende uttalelse fra en fyr med fagorientering som går ut på å studere alt fra svært etnosentriske, ‘insulerte’ stammefolk med kannibalske konvensjoner til andre mer siviliserte ytterpunkt. Det blir til tider merkelig også på dette punktet, så det trekker ned.

For den som muligens forventer fremstillinger av klare mekanismer, systemforståelse eller et teknisk dypdykk i hvordan kreditt, inflasjon, valuta og økonomisk asymmetri faktisk oppstår og vedlikeholdes, vil boken raskt fremstå som overflatisk og unnvikende, men som sagt, underholdende sådan.

Graeber påpeker korrekt at markedet ikke oppsto som følge av byttehandel, som aldri hadde det historiske omfanget mange antar, men som et resultat av statlig strukturert kreditt og tilnærmet generell garantistøtte. Det argumenteres og demonstreres, på kryss og tvers av kulturer og samfunn, hvordan gjeld, mer enn «penger», har strukturert både makt, krig, sosial organisering og underkastelse. Han skal ha kreditt for å kritisere konseptet «penger» til en viss grad, men evner ikke å skille det funksjonelt fra andre størrelser, og ender i stedet opp med å abstrahere det ytterligere. Det blir heller lite konkret annet enn å forkaste ellers dumme allmenne antakelser om «penger» som en bruksbasert, variabelt verdidefinert banalitet.

Det som gjenstår etter drøye 400 sider (boken er allment velskrevet), er at gjeld er: 1. Moralsk problematisk. 2. Renter er en uting, og av en noe uklar opprinnelse (feil). 3. At historien er full av triste skjebner som følge av gjeldsforhold, noe som veldig ofte, ifølge Graeber, involverer prostituerte døtre som må jobbe av gjelden hos eldre herrer av ulike former og farger..

Boken påstår mye, men konkluderer med lite annet enn moralske innfall og overstadig intellektualisert appell. Den er mettet med detaljer, men tynn på konseptuell substans. Og fremfor å gi leseren redskaper til å forstå systemets virkemåte, dets logiske arkitektur og konsekvenser, inviterer man bare til, nok en gang, å debattere hva «kapitalisme» egentlig betyr.

Det blir altså den samme middelmådigheten og fremgangsmåten hvor debatten om selve begrepet er viktigere enn fenomenet det beskriver. Resultatet er mange semantiske sidespor av ikke-operasjonell innsikt, der ideologisk inkompetanse og dens uomtvistelig ubehag derav forkvakles som en slags systemkritikk.

I mørket av dette har jeg inkludert en oppklarende illustrasjon fra foregående POVcast: Økonomi 101, som løser opp i disse banalitetene, og som samtidig avkler hele den metodologiske svakheten: Illustrasjoner antyder hvordan ulike økonomiske systemformer og utviklingsnivåer lar seg forklare som funksjoner av strukturelle beslutninger, styringsgrad, kredittflyt og allmennaksept, uavhengig av ideologiske etiketter eller moralske rammer. Der Graeber fomler med begrepsladet språk og moralsk anarkisme, representerer denne et klarere didaktisk terreng som supplement samt et mer selvstendig konseptuelt korrektiv.

Den kartlegger det Graeber insisterer på å omgå: at «økonomi» primært ikke er diskurs eller relasjon, men struktur, seleksjon og ordenslogikk.

Illustrasjon: «kapitalismens» teleologi forfalskes gjennom linær kontinuitetsillusjon

Til tross for at han ønsker å fremstå som systemkritiker, virker Graeber mest opptatt av «kapitalisme» som et moralsk rammeverk snarere enn som et konkret , konsekvensbasert og konsekvensetisk-evolusjonært system. For Graeber, og andre underlegne ‘opplysere’, er «kapitalisme» iblant en sivilisatorisk epoke, andre ganger, et slags finansielt regime, og tidvis kun en abstrakt idé om konkurranse og kvantitativ «vekst». Selv hevder han at de fleste viktorianske kapitalister trodde systemet deres ville falle innen én generasjon, og bruker dette som innramming for å antyde at vår tids tro på kapitalismens uovervinnelighet er en historisk anakronisme. Men dersom begrepet ikke skjelner mellom industrielle markedsøkonomier, finansialisert spekulasjon, statsstøttet valutakreasjon og rent parasittær konsumdrift, da reduseres det hele til meningsløse moralske gester.

Denne sedvanlige semantiske slappheten, ofte misforstått og tilsvarende representert som storstilt intellektuell intuisjon og tegn på høy generell intelligens, viser seg også tydelig i hans korte omtale av Ludwig von Mises. Graeber forsøker her å illustrere hvordan kapitalismens apologeter stadig skifter argumentasjon, alt etter hvilket publikum de forsøker å overbevise. Men han tillegger Mises et syn han ikke engang bestrider: nemlig at finanssystemet er «demokratisert» fordi det nå er massene som er kreditorene, og de rike som er gjeldstynget. Det Graeber ikke forstår, eller eventuelt ignorerer her, er at Mises aldri har vært noen kritiker av dette systemet. Tvert imot, Mises forfektet en verdensorden hvor markedet var den eneste legitime autoriteten, og staten kun et forstyrrende element. I Omnipotent Government, som jeg tidligere har omtalt, om ikke avkledd som mølet det er, avslører Mises ufrivillig at hans visjon om «perfect capitalism» ikke er annet enn en teknokratisk. «global» verdensadministrasjon forkledd som økonomisk «frihet».

Den klassiske kredittkapitalist-materieltdivergerende grafen har funnet veien inn i Graebers verk

Når Graeber da bruker Mises som en simpel skyteskive uten å ta sikte på den underliggende logikken i hans eget system, nemlig at all pseudo-politisk autoritet i dagens system viker for kapitalens bevegelse, ender han selv med å forsterke en overfladisk kritikk. Det virker snarere som om han forsøker å kritisere symptomene på kapitalmakt uten å konfrontere dens dypeste strukturelle forankringer: retten til å skape og akkumulere kreditt uten motytelse eller tilsvarende ansvar. Resonnementet og rasjonaliteten står sådan til stryk.

Så det som i all vesentlighet og prioritet avslører bokens virkelige svakhet tydeligst, utenom dens mangel på fundamental økonomisk teknikk (deriblant banaliteter som inflasjon m.m), er det den ‘filosofiske’ koseprat-forvirringen den deler med nesten alle andre moderne kritikere av kapitalismen. Som så mange libertarianske, anarkistiske eller kommunistiske tenkere før ham, er Graeber drevet av en intuitiv avsky for makt, orden og hierarkisk struktur, ikke nødvendigvis for hvem som utøver hva til hvilken hensikt, men at den i det hele tatt finnes.

Gjennom boken bruker han begreper som «kapitalisme», «kjærlighet» og «kommunisme» nesten poetisk, og lar dem ofte fusjonere og fungere som diffuse motiver for et mer empatisk, desentralisert og «tillits-basert» samfunn. Problemet er bare at Graeber har ingen svar på alternativer, samtidig som slike moralske intensjoner han tilsynelatende tiltrekkes av og forstår som produktive, aldri har skapt varig orden. De forveksler ufornuftig, og til stadighet, sosial varme og en viss fruktbar friksjon med politisk struktur, og ender opp med å glorifisere kaos med en understrøm av fundamental kynisme og korrupsjon som folkefelle-appellen: «Frihet».