Bok: «Against Method»

Dette er en bok som lenge har ligget langt nede på leselisten, og til slutt endte jeg med å «lese» den som lydbok mens jeg drev med andre saker. Det var en dårlig idé. Etter den knappe tolv timer lange lytte-seansen, av og på, satt jeg igjen med overraskende lite varig inntrykk, og enda mindre av klare, nye tanker om det som i bunn og grunn foregir å være en ganske omfattende drøftelse av vitenskapsfilosofisk fremgangsmåte og faglig selvforståelse. Ikke at jeg forventet veldig mye av hva som faktisk er en sammenfatning av diverse vitenskapsfilosofiske essays, men uinnfridde forventninger har vel med høye standarder å gjøre. Få bøker imponerer med innsikt, og de fleste er skrevet for folk slik at de kan få bekreftet en forestilling, gjerne med kommersielle intensjoner, og tilbyr sjelden noe nytt bortsett fra litt kuriosa her og der. Denne boken er ikke noe unntak fra den middelmådige, akademiske normen sådan. Det sagt, dens hovedbudskap i helhet kan likevel sies å være undervurdert

Spørsmålet folk gjerne vil ha et konkret svar på før de investerer tid i en bok som denne, er om den er generelt viktig og særs kritisk, eller om den i det hele tatt bringer noe til bordet. Svaret mitt er et like konkret ja og nei. Paul Feyerabends mot metodologiske og ofte misforståtte «anarkistiske» prosjekt her er en blanding av mild polemikk, historiske sammenligninger, og en tidvis treffende irritasjon over hvordan vitenskapen som synsmåte gradvis blir mer institusjonell, altså mer selvbeskyttende, og mer opptatt av å late som om den alltid har vært rasjonell, noe den ikke har vært, og tidvis i dag heller ikke er.

Feyerabend beskriver seg selv blant annet som en tidligere positivist og rasjonalist, men nå en slags vitenskapsrealist. Det vil, i alle fall etter hans egen synsmåte innebære en som stiller seg mer pragmatisk til vitenskap som en dynamisk disiplin, da gjerne sammenlignet med en mer rendyrket rasjonalist. Et slikt mer ‘realistisk’ synspunkt på vitenskap innebærer også at vitenskap er et kumulativt produkt av tiden, og at den derfor består av flere forskjellige forestillingsmåter og disiplinære trekk enn bare utelukkende «elitistisk» rasjonalisme og konvensjon, det vil si en mer kontemporær forsvarer av en rådende ortodoksi. Høres fornuftig nok ut, og dette sitatet fra Feyerabend oppsummerer det hele ganske greit:

På sitt allment beste, og kanskje mest kritiske, demonterer Feyerabend i alle fall det viktigste han tar for seg, nemlig den naive generelle forestillingen om at vitenskapelig fremgang nødvendigvis følger en slags pur, klinisk og rigid oppskrift. Altså, at metodologi i historisk og kumulativ kontekst er korrekt å forestille som lov, som en slags kosmisk konstant betingelse for vitenskapen, og at resultatene deretter alltid er sanne. På sin svakere side glir imidlertid boken for ofte over i enten for store retoriske overdrivelser, eller lite lønnsomme historiske sidespor som spiser opp mye plass og tegn. Man kunne fint greid seg uten det meste, og kanskje heller spisset kritikken ved å bruke denne plassen til mer argumentasjon enn løse, dialektiske og verdslige parabler mellom diverse figurer. En annen hake er at det til tider også blir mer uklart enn åpenbart hvorvidt Feyerabend egentlig bare kritiserer dårlige vaner og for mye vrien ‘menneskelighet’ i vitenskapsmiljøer med tiden, eller om han faktisk har noe mer vettugt å komme med i kritikken av det han betrakter som en overkonvensjonell stagnasjon i vestlig vitenskapstyrt verden.

Så, i en betydelig mangel på akkurat dette mer i klartekst, fremstår det ganske rimelig, etter enda en gjennomgang; lesing, at denne boken snarere bør ses p’¨å som en slags historisk kulturkritikk av vitenskapens selvkonsistens enn som et frimodig forsøk på en dypere vitenskapsfilosofisk strukturkritikk. For akkurat det finner man lite av, og derfor ble jeg «skuffet». Boken har tross alt en ganske ambisiøs og kontroversiell tittel i den forstand.

«Against Method», som er utgitt i flere revisjoner over drøye 20 år, blir mest illustrerende og nyttig når den tar tak i marginale, men konkrete eksempler der vox pop vitenskapelige forestillinger har forplantet seg inn og forkludret vitenskapsverdenen i seg selv.

Generelt forstyrret

Et brukbart eksempel på dette er kritikken av Merkurs bane kombinert med popularisert relativitetsteori, og dette er en av de klareste og mer kontemporært relevante passasjene i hele boken der Feyerabend faktisk treffer noe viktig sett i helhet av hans kritikk, og ikke bare surrer rundt i mer perspektivistisk prat

Angående eksempelet, som også er svært treffende for å oppsummere det overordnede budskapet til Feyerabend selv, er de vitenskapelige teoriseringene anvendt på målinger av Merkurs baneavvik et nyttig segment og en illustrasjon på bokens hovedhensikt. Eksempelet tar sikte på å avklare den mer allmenne og trivielle forestillingen om generell relativitet som en slags altomfattende teori som ene og alene, og rent teknisk sådan, kan predikere nærmest ‘alt’, hvilket er en misrepresentasjon, om ikke mindre vitenskapelig signifikant. Og Feyerabend gjør et konkret poeng ut av dette, og går til en viss grad også inn i selve premisset som produserte de berømmelige ‘presise prediksjonene’ om de 43 buesekundene per århundre, og at dette altså ikke egentlig kom frem i lyset på bakgrunn av generell relativitet pluss initialbetingelser

Spørsmålet rundt Merkurs mer solnære avvik og bevegelse er altså i det hele tatt ikke en pen og elegant, pur pertinent, ny «vitenskap» i form av relativitet, der man bare putter inn tall i en teori og får ut et helt sant produkt som man så bekrefter via observasjon. Det man faktisk gjør, og gjorde, var mer prosaisk avslørende, og av en mer uredelig vitenskapelig karakter i måten enn det ofte framstilles som en demonstrasjon av én teori.

Man hadde allerede en stor og grovkornet beskrivelse av planetærbevegelse som kunne forklares nokså utmerket av klassisk mekanikk. Så regnet man seg gjennom et helt bind av Newtoniansk belagte korreksjoner, særlig de andre planetenes gravitasjonsdynamikk, samt et generelt ryddearbeid i målinger, modellering, referanserammer og andre astronomiske tilleggs-korreksjoner, før man i det hele tatt kunne isolere en generell ‘restbrøk’ for Merkurs baneavvik som ikke lot seg forklare i dette klassiske apparatet. Først når det meste av dette var trukket fra, isolerer man en mulig kvantitativ restfaktor. Men denne solsystematiske ‘restbrøken’ er altså ikke et direkte produkt av relativitet i den mer naive forstand. Snarere er det et isolert avvik, totalt sett/observert beregnet og dedusert, og som blir mer og mer synliggjort fordi alt det andre er gjort presist nok, altså f.eks. med tanke på bedre målinger og mer klassisk kalkulasjon gjennom historien.

Samtidig, i den mer kontemporære brytningen, bygget standardderivasjonen for det matematiske grunnlaget bak den endelige og berømmelige beregningen av baneavviket i tillegg på en sterkt idealisert Schwarzschild-systematikk, noe som dermed automatisk forestiller det hele som et mer sentralsymmetrisk spesialtilfelle, selv om alle planeter påvirkes til en viss grad.

Altså, man formidler først ikke det virkelige solsystemets dynamiske virkninger, inkludert visse n/-flerlegemeteoretiske problemer, og Feyerabend problematiserer på sitt vis hvordan man får seg til å blande premisser på denne måten, for så å framstille sluttresultatet som om det var et produkt av én ren teori, generell relativitet, noe det altså faktisk ikke var. Problemet sådan, som angripes både polemisk og noe teknisk, er at den større vitenskapelige og komplekse helheten likevel ofte blir fremholdt som en mer uniform og universell disiplin, og for den saks skyld her, «generell» universell «relativitet», som nærmest enestående vitenskapelig forklaringsfaktor.

Polemiske problemer

Angående Feyerabends mer personlige problem her, så er det i stor grad polemisk av art, og tydelig nok når han begynner å bruke begreper som «approksimasjon», som i denne sammenheng nødvendigvis må bety noe mer enn en sosialt akseptabel unnskyldning for at man tidligere ikke kunne beregne like nøyaktig som nå. Dersom man virkelig vil hevde at dette bare er en legitim tilnærming innenfor teorien selv, bør man vise til en kontrollert reduksjon fra relativistisk ned til den klassiske perturbasjonsteorien, med eksplisitt fokus på observasjonspresisjon samt en klar demonstrasjon av hvordan den mer klassiske metoden faktisk faller ut av bruk, noe som ikke er å finne.

Feyerabend hevder også at dette ikke ble gjort i den tidlige fasen, og konkluderer med at man i praksis innførte visse grep og narrativ for å få relativitet til å passe tilfellet med Merkurs avvik, og kaller dette «ad hoc approksimasjoner». Men om man sier «approksimasjon» kan det ikke gjøres for å dementere et faktum at man har foretatt visse forenklinger uten å vise hvor disse egentlig kommer fra. Må man kunne peke på forbindelsen mellom forenklingen og teorien, og ikke bare behandle det hele som en enklere epistemisk eksempel på noe faktisk overordnet teknisk.

Og det er akkurat her begrensningene i Feyerabends kritikk samt retorikk. Han mevmer forsåvidt dette selv i en fotnote (jeg vet ikke om denne var originalt tatt inn i første utgave), at senere, enda mer parametrisert post-Newtonsk formalisme jo dekker mye av det Fayerabend etterlyste, og dermed forsvinner mye av den insinuasjonen naive lesere ellers kan trekke, nemlig at hele tilfellet med Merkurs baneberegning bare var mer vilkårlig enn noe sammensatt.

Selv om det antakeligvis ikke er det enkleste poenget å forstå, så er likevel dette eksempelet det mest essensielle i «Against Method» som både beviser hva og forklarer hvordan Feyerabend til tider blir såpass tatt ut av kontekst og forstand av idioter samt hvordan han på en måte selv legger opp til slike misforståelser og motkritikk.

En mer allmennvennlig og sådan analogisk slutning man kan trekke herfra, er at helheter ofte består av en slik kompleksitet og dynamikk at den ikke lar bare seg redusere til én setning eller en kategorisk definert «sannhet». Når man later som om slike forestillinger holder i realiteten, driver man i praksis med samme type reduksjonisme og propaganda som Feyerabend kritiserer, bare i sosial form, som f.eks. at menn kan føde barn og at innvandring «beriker» vestlige samfunn. Total fiksjon og ønsketenking.

Realistisk idealist..

Et annet kritisk aspekt som anføres av Feyerabend, er det fundamentalt men ofte manglende behovet for kontraindikerende teorier som kan fungere vitenskapelig kontroll med en potensiell komparativ nytteverdi i form av såkalt «kontrainduksjon».

Selv om dette idekonseptet er nobelt og ideelt, er det fremdeles, for det meste, intellektuell idealisme uten nevneverdig faktualitet eller metodologisk funksjonell struktur. Igjen, Feyerabends idealisme skinner gjennom uten tilsvarende grad av tung spesifikk argumentasjon eller mer konkrete systemteoretiske utforminger. Samtidig er dette også stedet der boken blir mer enn vitenskapsfilosofi i snever forstand, og glir over i et mer etisk-politisk angrep på vitenskapen som sosialt monopol. Det har vi allerede fått en forsmak på, med «PANDEMIEN», «klimabevegelsen» og lignende. Dette vil trolig fortsette i takt med at samfunnene blir mer teknokratisk integrerte, mer betinget av ekspertregimer, og mer informasjons-sentraliserte, særlig når det praktiske motstykket uteblir.

Rasjonalisme’ blir hos Feyerabend fort å forstå som en sosial rolle og en moralpsykologi like mye som en gjennomgående teoridisiplin og skole. Sosialt i den enkle, læreraktige forstanden, der mindre diverse intellektuelle systematisk erklærer at de vet bedre enn dem de angivelig skal «opplyse». I den forstand kan rasjonalismen fungere som en mer sivilisert og sekulær variant av samme instinkt og tilbøyeligheter som finnes i andre rigide kontroll og ‘sannhetsdoktriner’, fra kristendom til fascisme og marxisme, altså ideen om at mennesker skal formes, helst ovenfra.

Realiteten, og noe jeg delvis har forklart før i andre sammenhenger, er at de fleste, også de vesentlig mer intelligente, ofte har det vanskelig med å i det hele tatt forstå og beherske rasjonalisme. Da ender man opp med å skolere fremfor å forklare, fordi grunnlaget man forvalter, vitenskapelig eller ikke, er såpass politisk betinget at man hverken kan eller ønsker å bryte med det. Det er problemet, og et problem ingen idealist, og i alle fall ikke en selverklært humanist som Feyerabend, i sitt elitistiske ekkokammer og selektive ‘realistiske’ krets, egentlig ønsker å forstå, fordi dette kanskje er den aller mest ubehagelige og uunngåelige sannheten for enhver aspirerende, ikke-abstrakt ‘samfunnspositivistisk’ universalist.

Kritikken.no

Redaktør