«Aktivisme», «kulturkrig» og «demokrati»—naiv fantasi og ideologisk skuespill i et sluttkjørt samfunn

Det store ‘skuespillet’ a.k.a «samfunnet» halter videre. Krigene, konflikten og «krisene» bare fortsetter. Med andre ord, ‘systemet’ dikterer på den måten virkeligheten, og sådan ‘vinner’ de hver gang. Og hvordan forestiller Folk Flest™ man skal forandre på tingenes tilstand?

Svarene kan knapt sies å variere særlig, om så det grann. Det man heller gnåler om er en stadig større appell til visse (forspilte) «verdier», inkludert den grandiose lovprisingen av «demokrati» vis a vis parlamentarisme og flere, «nye» (les: nærmest identiske) politiske partier som etter den sedvanlige politisk prosessen uansett bunner i det samme gamle.

Dette er egentlig alt disse klovnene (politikerne) og forståsegpåerne (desillusjonerte) har å komme med av «løsninger» på det som nå fint foregis som «utfordringer».

Denne skrøpelige situasjonen er selvsagt langt fra noe tilfeldig, men snarere en stadig dærverende funksjon av majoritetens middelmådigheter, som per demokratiet effektivt manifesterer seg som et eneste mer meningsløst sirkus og kaos hver dag hvor den økende kynismen og den nyfascistiske korporativismen kupper alt og alle. Det man står tilbake med er en gjeng tilbakestående figurer og representanter.

Relatert: Demokratiet—«Woke» eller «Populisme»?

Det såkalte «demokratiet», og dets videreføringer av abstrakte verdikonsepter, har altså lagt opp til det meste av denne dysfunksjonen på sin egen akkord, og det er titalls, kanskje hundretalls måter å vinkle kritikken mot demokratiets verdikonseptuelle manifestasjoner og dysfunksjon på. En av de enklere og mest omfattende er det enkle empiriske faktum vedrørende demokratiets appell til middelmådighet, og helst et nivå under dette. Altså det som er et faktisk skikkelig «lavmål» enn noe annet. Dette inkludert mekanismen som også betinger en nedadgående og generelt regressiv politisk trend; deriblant dårligere og dårligere, generelle rasjonaliseringer for flere og flere i samfunnet så lenge sirkuset fortsetter. Begrepet «clown world» er slående likt av hva som på mange måter faktisk er tilfelle.

Demokratiet er et ekspansivt styringskonsept hvis belager seg på å tynne ut stemmene og delvis, teoretisk jevne ut «forskjeller», deriblant via såkalt sosialistisk politikk, forskrudd «klimapolitikk», ideologisk og idiotisk betinget «likestilling» m.m.

Problemet kan konkret spores tilbake til det faktum at i et såkalt «demokratisk» samfunn, så er det snarere slik at den dumme manns løsninger automatisk er mer foretrukket enn de smarte løsningene fordi dumme folk, som regel og av natur, engasjerer og initierer seg i premiss og hensikter som er betinget som holdbart innenfor den dumme majoritetens forståelse. Dette er en «ond sirkel» hva angår forestillinger, fremsikt, fremskritt for samfunnet generelt, og det er mange andre sosiale mekanismer i tillegg til dette som sørger for at tingene er som de er, dog de kan snarere sies å være mer sekundære og dermed underlagt det første.

Enklere, den «demokratiske» ideologien, og dens «kamp», fremmer kompromiss og derfor «kansellering» av smarte ideer (og folk). Det er derfor legitimt å referere til som et underoptimalt system per design, som stagnerer, spesielt så etter som de demagogisk fremsatte dogmene a la «pluraliteten», «mangfoldet», «friheten» og rettighetene tiltar og effektivt utsletter hverandre.

Dette er virkeligheten av hva man får når man knesetter prinsippet at appell middelmådighet er nærmest en slags hellighet, og skal være en av de største «verdiene», mens alt ellers i den politiske realiteten kontrolleres og kompromitteres inneværende Duvergers prinsipp:

«Mer demokrati, mer middelmådighet» og flere «mellommenn»

Demokratiet ansvarliggjør ingen. Det sprer og «pulveriserer» ansvaret, og det på det aller fleste mulige måter. Samtidig fasiliteter demokratiet av nødvendighet en større integrert stat, med flere «institusjoner» og flere mellommenn. Enhver generell appell til et slikt system for å løse systemiske problemer som nå råder, er mildt sagt idiotisk. Den demokratiske appellen og desentraliseringen; ansvarsfraskrivelsene, kan ikke løse noe som helst av disse, fordi det kommer av dets egen vesentligheter.

Det samme kan egentlig sies om alle former for sosialisme. Spesielt i kontrasterende kontekster som definitivt ‘utfordrer’ de idiotiske/ideologiske grunntankene og systemforståelsen hos dens forkjempere.

Norge er uten tvil et sosialdemokratisk land, hvor Folk Flest™ ellers er kraftig innpodet med forestillingen at staten er noe stort, og ellers bør være noe større. En slik naiv forståelse vedrørende nytten av en stor sentralisert makt samtidig flust av ansvarsfraskrivende forhold på den ene siden, og kollektivistisk tenking og konformitet på den andre, determinerer en ganske håpløs politisk betinget fremtid med tanke på frihet og fornuft.

Et konkret eksempel på hvor ille dette systemet kan bli, er hvordan disse ‘ansvarsløse’ og irrasjonelt proporsjonale «folkevalgte» og deres korporative mellommenn sammensverger seg med det nå globale, private «sentralbanksystemet». USA er det fremste eksempelet, og Norge er intet unntak.

Ideen om «en regjering for folket, av folket» så vel som «representativt demokrati», definitivt sådan, er ned og forbi. En utopi, og nærmest naiv tanke i det berømte utgangspunktet. Opprinnelig likeså i antikkens utgaver. Folk som tror på disse mytene, både ideologisk så vel som funksjonelt fornuftig, er nyttige idioter å regne. Det samme er forestillingen om at man skal forandre tilstanden via det samme forfalne systemet.

Også den moderne politikkens monoteistiske bekjennelser illustrerer hvor endemisk det «populistiske», demokratiske problemet, blant annet med tanke på hvilken distanse som eksisterer mellom beslutningstakere, folk og fornuft. Denne dysfunksjonen, især når det gjelder økonomien, er et beleilig middelmådighets-betinget politisk paradigme som prinsipielt produserer alt fra korrupsjon, ekstrem korporativ kontroll, kontinuerlige kompromisstilstander og selvsagt, «kriser», som generelt innehar utfall som går på å utvide sentralmakten, staten, og overnasjonale organer forøvrig. Demokratiet har ingenting det skulle sagt der heller. Det utvider seg bare mot et mer og mer komplekst og kaotisk skuespill.

Relevant: Lapsing on democratic deception dialectics and corporate coercion

Dette er som nevnt endemiske problemer for demokratiet generelt på alle måter—problemer som ikke går bort bare man nødvendigvis bytter ut folkene som sitter i stolene, men egentlig kun kan forandres ved å forandre selve systemet som bifaller dette. «Dette» inkluderer selvsagt hvordan den korporative finansmakten sammensverget med FIAT-sentralbanksystemet i dag misbruker økonomien helt etter sitt eget forgodtbefinnende. Eksempelvis berike seg selv og sine venner i krigsindustrien ved å kontinuerlig stjele sparepengene fra folk via inflasjon og «bail in-lover» for å så legge til rette for større arbeidsledighet, blant annet ved ‘hjelp’ av innvandring og renteøkninger, indusere konkurser, og ellers kjøpe opp i tilleggg til å øke skattene samt utvide fullmaktene.

Et konkret, og nært sagt ikke en alt for omveltende og genuin løsning på dette enorme problemet, og noe som ville stoppet de fleste «kriger» umiddelbart, er at Folk Flest™ hadde tatt i bruk kryptopenger. Men folk forstår heller ikke dette, og det kommer ikke særlig mye produktive initiativ fra den kanten ellers heller. Snarere, så konspirerer folkemyndighetene og deres sentralbankvenner til å innføre sin egen «kryptovaluta» som ikke engang er kryptovaluta. Så dumme er folk. Dette kommer selvsagt samtidig som mange andre idiotiske påfunn, inkludert påfunnet å spise insekter til middag.

Relevant: Hvorfor det allerede døende «Vesten» er veldig langt fra uskyldig i Ukrainakrigen

Majoriteten har aldri utviklet noe, bare ødelagt. Kollektivisten synes det egentlig er bedre å være slaver for sentralbankmafiaen, og deres bandittsystem, som de heller ikke forstår noe av. Dette er emblematikk for alt annet av problemer som det eksisterer smarte løsninger på, men som ikke kommer på bordet før Staten kjører på med tvang og «mandater» som man f.eks kunne notere under den kollektive ‘koronakatastrofen’.

Folk flest er nærmest blokkert mentalt og intellektuelt for å ta initiativ til noen reell forandring. Folk liker rett og slett å bli fortalt hva de skal gjøre. Det er realiteten. Vi kan bare takke utdanningssystemet som må kunne sies å ha utviklet seg til være en en ren fallitt og fadese av generell anti-kritikk.

Det er ingen av disse problemene som løser seg simpelthen med «mer demokrati, mer åpenhet» eller «kulturkamp». Slikt er og blir i effekt distraksjoner tilrettelagt av systemet selv for mer og mer skjerpet kontroll og sådan utvide sine egen makt. Dette er tegnene til et sykt system og et sykt folk under det, noe det moderne masse-demokrati så inderlig er. Hele styresettet og det implisitte mekanismene per politikken som derfra utledes må på en eller annen måte erstattes. Den eneste erstatningen som ligger i dagen per nå er at f.eks. Norge blir et islamsk kalifat med tilsvarende styring og ideologiske begrensninger.

Ikke bare er den mer intelligente hensikten kompromittert i demokratiet av mangel på forståelse for majoritetens premisser, men den mentale kollektivismen og konformiteten i seg selv er ekstremt sterk. Man kan ikke overbevise en idiot, som ikke vet bedre, om at vedkommende faktisk er en idiot, særdeles ikke så når denne idioten forestiler seg at om han har flertallet på sin side—demokratiet, så er hans meningsberettigelse derfor er styrket og rett.

Før lot seg lede av mer av ledere, på godt og vondt, og det på et grunnlag av meget lite av ideologiske incentiver, men snarere av fornuft og ære. I dag er både fornuften og æren så påfallende sterkt fraværende i dagens masse-demokrati. Hele opplegget sitter fast med mye av det stikk motsatte.

«Demokrati» er effektivt et meningsløst sirkus hvor ingenting av særlig fornuft lenger foregår.