FILMKRITIKK: «High Plains Drifter» (1973)

Eastwood-regissert revisjonistisk western-mystikk helt på tampen av gullalderen, og det historiske amerikanske «Gullrushet».

Dette er Eastwoods regidebut når det gjelder typiske westernfilmer. Debuten bærer spesielt sterkt teknisk preg og avfarge av å ha bivånet Sergio Leone gjennom hans klassikere, hvor Eastwood også var sentral i hovedrollen som herværende fortelling.

Klassikerne fra sekstitallets westernepoke la til grunn for mye inflasjon med tanke på originalitet i både manus og videre plots. -Skyteglade bankranere, røvere, mordere og dusørjegere som alle kappes om penger, samt skatter og gråtonene innimellom var utspilt. Sjangeren skrek altså etter noe mer og kanskje dypere tematikk og avbildning.

Som et ambisjonelt minimum, prøvde «High Plains Drifter» seg med en mer fantasifull tvist med tanke på handlingen og det større endelige budskapet. Ja, det handler igjen om moral, noe som kanskje er den uunngåelige fellesnevneren for nærmest alle westernfilmer. Man kommer ikke enkelt unna dette når det først er snakk om liv og død, men i regissør Easwoods første western handler det hovedsakelig om et slags borgerlig hykleri, hvilket på sin side innenfor sjangerens vanlige dikotomier var et mindre utforsket anliggende.

Teknisk sett er dette mer eller mindre en klassisk stilren westernfilm, altså helt standard for tiden, og som følger samme utvikling og sjablong som foregående titler. Eastwood spiller også den samme ensomme og mystiske rytteren som kommer til et nytt sted. Den store styrken hos «High Plains Drifter» er likevel hvordan, og hvor enkelt det relative spenningsnivået holder seg helt ut. Det er samtidig lite sløsing av informasjon og få unyttigheter som motiverer, og motvirker at filmen føles for treg og kanskje bare en mer meningsløs kopi av tidligere tilnærminger.

I stedet, «High Plains Drifter» kan også forstås videre som kulturkritisk kinematikk vedrørende samtidens, altså syttitallets, påbegynnende nedadgående moralske USA, men det er i beste fall et veldig vagt tilleggsmoment i så måte. Det er imidlertid et mindre klart skille mellom den «gode» og den «onde» enn før, hvilket var en bevisst distinksjon innenfor «revisjonistiske» post-western sammenlignet med eldre fremstillinger. I så sammenlignbar måte blir en annen klassiker, foruten Leones filmer, «The Magnificent Seven» fra 1960, den moralske gullstandarden å regne seg fra, selv om den også byr på et visst spektrum av moral med tanke på alle de forskjellige karakterene. Men særlig dette skillet, og speilingen i forhold til f.eks. landsbyen i «High Plains Drifter», er helt rimelig klart.

Fordi filmfaget stadig utvikler og bygger seg opp på tidligere strukturer og konsepter, bør en seriøs vurdering forstå hvordan innta riktig høyde. De mer, om så kanskje hyper-spesifikke, og naturlig begrensende sjangre som skyte- og spaghettiwesterns, bør også vurderes relativt innenfor de betingelsene som på den tiden gjaldt. Eksempelvis, var bransjestandardene og renomme for Eastwoods produksjoner, i alle fall som regissør, slik betydelig lavere i 1973 enn de var tiår senere. Det selv om sjangeren forble stillestående den samme.

Skal man lage en såpass sjangertro film, er først og fremst denne substansen som er og blir den første og viktigste kvalitative konstanten, slik at de andre kriteriene nødvendigvis må forstås mer forholdsvist.

Regien er derfor også som forventet, per den tids Eastwood, og som nevnt, tydelig preget av et lignende teknisk nytte/kost-perspektiv klart nedstammet fra da han om så gikk i passiv lære hos Leone. Det blir sådan lite av originalitet å spore, men samtidig, at det er nettopp derfor det holder, og dermed også noe som Eastwood også tok med seg i senere slike filmer, deriblant min favoritt, «Unforgiven» fra 1992, som antakeligvis er hans beste sånn samt totalt sett, med denne på en mulig andreplass.