Del II: Økonomiske feilfremstillinger, hensikt og hypotesegenererende faktorer

Del I dreide seg om økonomi som et akademisk domene og pseudo-vitenskap, og hvilke generelle vilkår og eventuell disiplin dette opererer og henvender seg til forskjellige folk på.

Denne delen handler mer om det eksplisitt vesentlige innenfor disse generelle forestillingene som økonomien, økonomer og andre synsere så sett ytterligere demonstrerer og videre effektuerer disse villfarelsene i retning av det som til slutt er det rådende økonomiske systemet. Hele rentepolitikken og diverse kvantitative lettelser—pengeinjeksjoner for å drive økonomien fremover og opp er den mest generelle tropen av samtlige slike, og derfor også hvor det eksisterer mest motsigelser, forledelse og potensiell svindel.

Vanlige folk, det vil ofte si dumme folk og idioter, oppfatter og forstår en «dårlig økonomi» på generelt to enkle måter:

• På «pengeboka» når prisene går opp. Et økende prisnivå blir selvsagt alltid forstått som et utvikling av negativ konnotasjon, og derfor har man på fagspråket gjerne rasjonalisert all prisstigning til såkalt «inflasjon», selv om dette selvsagt ikke er en forklaring i seg selv hvorfor prisene øker.
• Når økonomien enten er begrenset i omfang og av mindre ‘flyt’. Dette være ‘omsetningshastighet i markedet’, dernest forestilles økonomien som både mindre effektiv med tanke på kvalitativ eksport og nedgang importartikler etc. Eller, mer generelt, når hvilken som helst type økonomi eller marked simpelthen befinner seg i en regressiv tilstand, og de normative gledene også gjerne uteblir.

Økonomer seg imellom kan som ofte ikke engang bli enige om hvilken planet de er på, eller hva som er opp eller ned i økonomien, og politikerne er bare enda verre. Fordi politikerne driver med appell til majoritet på minste motstands vei med den forestillingen av det fåfengte konseptet «demokrati»; at flertall fordrer rett og nærmest noe av sannhet, så er løsningene derfor ofte helt automatisk fullstendig inkompetente når det gjelder alt av økonomi. Dette kan så økonomer med politisk innpass og institusjonelle klippekort utnytte og drive lobbyvirksomhet for. Det er en perfekt symbiose for korrumpering, som valfarter mellom ytterpunktene av kynisk lobbyvirksomhet og total idioti.

Det er slik sett alt annet enn rart at økonomien, foruten dets sykliske preg som i hovedsak kommer av en kontinuerlig tilstand av finansiell ubalanse, svinger og beveger seg mellom manifestasjonene av disse ytterpunktene: enorm rikdom, feit og talentløs middelklasse og helt nederst, total fattigdom og total avhengighet.

Synsing og regresjonmodellering som teori

De faktorene som økonomene selv ofte stiller opp, i sin anti-vitenskapelige hypotesegenererende utøvelse, er av en så springende kovarians og primitiv heterogenitet at nærmest alt på alle måter kan tilfredstillende årsaksforklares på bakgrunn av premissene. Mye av dette er ren a-teoretisk aktivitet, hvor i beste fall regelrett regresjonsmetodikk nærmest fortryller det hele om til selvsagte kriterier for utviklingen av økonomien og således det meste av politikk dermed.

Problemet med dette er som nevnt at man ikke kan gjøre det frie markedet mer effektivt uten å proporsjonalt forstyrre andre mekanismer som hverken økonomene eller politikerne engang har noen kontroll over på en konvensjonell basis av sine offisielle tiltak. Men det er likevel der økonomene henter mye av sin relevans og argumentasjon fra; at systemet trenger dem og deres forståelse slik at det nærmest uunngåelige økonomiske kaoset forblir under ‘kontroll’ av snakk.

De aller fleste økonomiske teoretikere er i grunn mer a-teoretiske enn noe annet; dvs, ikke vitenskapelige. Det disse egentlig per bevisteoretisk kontekst holder på med er induksjon og triangulering med pseudo-vitenskapelige teorier og en form for type II-feilfremstillinger av såkalte løsninger og ordninger. Disse løsningene og ordningene tjener tilfeldigvis også alltid de øverste strataene, som man på ulike måter enkelt kan oppfatte. Bare dette er noe som per holdbar systemteori og funksjon på mange måter faktisk går mot selve fundamentet av den logikken som disse markedsøkonomiske systemene legger til grunn som legitimitet. Politikerne, inkompetente som de er, lar dette fortsette og er til null hinder. «Too big to fail»-problematikken er et symptom på denne dysfunksjonen og predasjonen som jo mange kritiserer.

Dog, protestene og argumentasjonen fra dette holdet er alltid alt for idiotisk til å hverken virke særlig treffende til at flertallet bryr seg eller tar seg videre bry med å forlange bedre «løsninger» enn hva som prakkes på dem som de passive konsumentene de allerede er. Dessuten, alternativene de anti-etablissements-aktivistene foregir og representerer er enda verre enn hva de mer enn gjerne opponerer mot. Typisk Sosialisme-kommunisme vs. (pseudo)-«kapitalisme», eventuelt «markedsfundamentalisme», er det mest typiske nevrotiske populære og bi-polariserte premissdannelsen som kan fremstilles på vegne av flest mulig dumme folk. Denne dikotomien er imidlertid teknisk ubrukelig med tanke på både noe kompromiss seg imellom eller hver for seg.

Èn, men en mer fornuftig grunn til at den institusjonelle og kumulative ubalansen vokser med tiden er selvsagt at man generelt har bestemt seg for et par formål for økonomien, deriblant at den alltid skal vokse i generelt omfang, og at det på alle måter er positivt anrettet. Problemet er dog at ekspansjonen av økonomien blir mindre og mindre forholdsmessig fordelt og uniform funsksjonell med tiden.

Dette er fordi, enkelt sagt, at økonomien, blant annet ut i fra økonomers forståelse og deres teorier, antas å inneholde en slags evne til å positivt forestille og separere seg fra den materielle verdens kår. Hva som fysisk ivaretar denne abstraksjonen er i essens en enorm institusjonell spekulasjon med kreditt og gjeld, som per definisjon ikke er penger, men som har blitt det etter som økonomiene innebærer mer konkurranse og kappløpet mellom dem tiltok på en større global skala.

Litt annerledes og kanskje enklere: Antakelsen at det både er greit og en realitet (med varierende fysisk manifestasjon) at man kan skape noe ut i fra lite eller ingenting ved hjelp av kreditt eller penger. Altså, det er en slags blind læresetning om alle økonomisk systemteori som sier når om man putter penger inn i systemet, så skal dette kategorisk forstås som en handling knyttet til noe videre materielt og berettiget, og som på ett eller annet vis sådan videre kan sies å representere en slags nytte.

Problemet er at denne nytten har ingen fysisk funksjonelle garantier foruten det å forestille folk insentiv, og at denne type insentiv som oftest tjener de med mest nytte når det gjelder å oppstille slike garantier. Jeg snakker her om kreditt og aktiviteten som fordres av lån samt aksentuert av finansiell akrobatikk, hvis eneste nytte er å egentlig forevige sin egen profittaktivitet samtidig som man på denne måten tapper økonomien for penger.

Over en viss tid innebærer dette at skjevheten i systemet, på ulike områder, stagnerer slik at man oppnår fundamental ubalanse som manifesterer symptomer som igjen gjøres verre av monetære intervensjoner av folk som egentlig ikke forstår noe som helst, men bare opererer på konvensjoner og forventninger. Konvensjoner og hypoteser basert på tendensiøse spekulasjoner, og ikke rimelig eller fulgt opp av disiplinert bevisteori. QE: ‘kvantitative lettelser’, er et enkelt eksempel på dette.

Vesentligheter og forestillinger

En økonomi bygges nedenifra og opp, og i en tredimensjonal forstand: Nedenifra og opp samt sirkulært, hvor senteret representerer både hvor massene (folket) flest/mest er, og i ytterkanten i sentrifugal forstand—de «kapitalistiske» operatørene med størst omsetting, rekkevidde, radius og hastighet som ekspanderer økonomien. Litt som en omvendt malstrøm hvor pengene i det ene øyeblikket suges oppover, men så snart det går dårlig og det hele sakker ned, så drukner de på bunnen og taper alt.

Så når ‘pengemaskinen’ stopper, så snus både denne ‘vertikaliteten’ på hodet etter som kapital(sentrifugal)kreftene enten har satset for mye eller gitt for lite, hva enn det måtte være av uforholdmessigheter. At politikerne så skal forsøke å snu om på denne utviklingen ved å f.eks. heve prisen på penger eller kaste inn mer av den, har liten effekt, eller noe med årsaken til problemene å gjøre. Sådan kan aldri disse løsningene sies å fungere slik man blir fortalt, snarere det motsatte.

Enkel logisk innstilling—hva inviterer de fleste til å gå med på og tro at om et system av hvilken som helst økonomi krakker som mangel på effektivitet eller penger o.l., at å putte mer av dette inn i økonomien eller «bremse» utviklingen, som allerede er en betinget bevegelse av et foregående kræsj i form av en underoptimal tilstand, skal rette på den?

Sannheten er at ingenting av dette nytter spesielt i så måte. Men det tjener institusjonene, og det tjener de med mest penger, som vanlig. Det finnes derfor både lite vilje eller evner til å forandre dette i vesentlighet som følge av hvor intelligensen og informasjonen om disse systemene befinner seg hen til enhver tid. Og det eksisterer også mye idioti i økonom-miljøene, i tillegg til kynisme. Det eksisterer også mye bedre tiltak de kunne funnet på, og noen ganger også gjør. Noen går til og med ut på å i det hele tatt ikke gjøre noe, men dette strider selvsagt mot blant annet monetarismen skrale likeeffekt-prinsipper og rasjonaliseringer. Å heve skattene er heller ikke populært, og staten er ekstremt god på sløsing av penger.

Hverdagsøkonomien til folk flest er blitt kontinuerlig tappet i flere tiår ved at økonomien i større grad enn før uforholdmessig ‘pumpet’ penger oppover og motsetter seg alt av rimelig gjensidighet. Penger tjener man ved å selge produkter dyrere enn det er å produsere dem (duhh), ergo, det er alltid snakk om et visst komparativt kvalitetstap av generell arbeidskraft satt opp mot en økende grad av effektivisering.

Fordi denne arbeiskraften blant annet utkonkurres og reguleres bort av politikere, så taper folket hele tiden med tanke på blant annet reallønn. Lønn og skatt har vært kronisk i revers på denne måten i mange tiår i vesten. Samtidig har den finansielle sektoren stadig kommet med flere påfunn i form av diverse akrobatiske gimmicks for å gamble med andres penger og virksomhet.

Det finansielle systemet i kredittøkonomien er også meget effektiv med tanke på å «fjerne» penger fra økonomien ved å systematisk drive med oppkjøp, fusjoner og andre utbyttemetoder, mens forbrukerne må betale regningen for alt dette i form høyere priser som følge av effektene—en av de aller enkleste å illustrere er hvordan monopoler enklere kan drive priskontroll, men det er selvsagt mange flere forhold og anledninger ellers. Priskontroll står nok mye bak inflasjonen vi har sett post-pandemien, uten at jeg har noen tall på dette.

Selvsagt, så kan man gjøre ulike ting mer feil og skadelig, men poenget er at skade blir det uansett. Dette forstår ikke, eller vil ikke økonomer forstå fordi dette fortolkende er hvor deres makt har sin opprinnelse og appell. De er for bundet til konvensjonen om at økonomi og penger er en menneskelig kreasjon, en slags oppfinnelse som følger sine egne fysiske lover. Det er hva hele makro-økonomifaget egentlig går ut på, og det er således blitt en ansamling av feilfremstillinger fortolket på diverse og konstant forandrende forutsetninger.

Økonomiske feilfremstillinger og fallitter kommer hånd i hånd. Noen er helt absurde og helt uten noen som helst fornuft eller bakkekontakt, andre er mer filosofiske, og av tilsvarende praktisk ‘nytte’:

Det er også en måte å si det på..men Hayek tar jo ikke ‘feil’, heller.

Hva som menes med heterogenitet er blant annet alle hensynene som inngår i formålene med hva økonomene destillerer ut som monetærpolitikk. Det er en myriade av slike, ofte totalt motstridende interesser og hensikter. Alt annet enn noen komplett eller således kontinuerlig konstruktiv kreasjon som mange økonomer mener økonomien og penger betinger mer enn noe annet.

Problemet er, igjen, at det økonomien som en vesentlighet, der hvor penger kan sies å fungere som referanser og operasjonaliseringer med tanke på en mer effektiv fremstilling av produkter, så eksisterer det ikke noen klare nok gjensidighetsforhold, og slike kan heller ikke syntetisk skapes av inkompetente politikere og idiotiske økonomer som kappes seg imellom.

Som nevnt, mange løsninger eksisterer, og de fleste av dem går på effektivisere alt, men dette vil naturlig nok gå på bekostning av mange ubrukelige folk. Dette er antakelig hva WEF tenker på. Sånn sett har de mer rett enn galt om man kan se bort i fra moral etc.

Våre økonomiske systemer har forflyttet seg så uendelig langt fra enkel byttehandel og gjensidighetsforhold, at noe annet enn sykluser av ubalanse er ikke annet enn å rimelig forvente.

Monetarister = Makroutilitarister

En ytterligere ‘ideologisk definisjon’ av økonomien kan igrunn også forstås som en form for «effektivisering», men problemet med slik ideologisk konkurranse mellom forskjellige skoler er f.eks. at det funksjon-sosiale imperativet m.v. (‘premisstyrt av hensyn og handlingssøkende kompromiss—i beste fall) heller aldri tilbyr den reneste formen for hverken forståelse eller optimalisering av slikt fordi ideologi er noe som helst må omfatte et flertall av folk, mens en optimal økonomi krever mer enn «bare» et flertall.

En strukturell planøkonomi er uholdbart, i alle fall i konkurranse med en annen mer adaptiv, og per definisjon lite insentiverende og «ujevn» med tanke på tilbud og etterspørsel. Walrasiatiske markeds-simuleringer demonstrerer, i en viss grad, grensene for en slik fundamental rigiditet når det kommer til prising.

Det er vel og bra å konstatere at noe har en effekt, men hvilken effekt og ut i fra hvilken teori? Vilkårlighet og sporadiske effekter indikerer for ufullstendighet foruten kompleksitet, som økonomer er eksperter på å overse, rasjonalisere eller ignorere. Et glimrende eksempel på en falleferdig fortolkning og dessuten et mye kritisert pseudo-forhold av Friedman selv, er Phillips-kurven; det assosiative forholdet mellom sysselsetting og lønninger med tanke på inflasjon. Vi bruker dette fordi det er såpass enkelt og ikke unødvendig innviklet, samtidig som det er og var et ganske hett debattert økonomisk tema som illustrerer mye med lite.

Men selv Friedmans egen kritikk av dette forholdet er en feilfremstilling da argumentet Friedman, og andre, baserte seg på enkelt sagt var en fortolkning som var av en mer periodisk effekt enn noen påviselig kausal som følge av hvordan folk fortolket og forhandlet forholdet mellom inflasjon og sine nominelle, mindre markeds-responsive lønninger over tid.

Friedman og monetaristene mente imidlertid at høyere inflasjon ikke kunne ‘byttes’ mot lavere arbeidsledighet, generelt, og at dette forholdet var forfeilet. I stedet modererte monetaristiske økonomer et mer lineært og standardisert forhold som fulgte hva de kalte den «naturlige graden av arbeidsløshet» som et slags optimalisert forhold mellom inflasjon og lønnsutvikling. Denne modellen er nå utbredt og godtatt, uten at det kanskje har så mye å si, men den danner et bilde av hvordan tankegangen hos topp-økonomene (irr)rasjonelt sett foregår.

For å gjenta, inflasjon har ikke noe med arbeidsledighet i seg selv å gjøre. Det er etter min mening en alt for ekstremt snever og overspesialisert perspektiv som egentlig er mer intetsigende og ubrukelig enn nyttig med tanke på forståelse.

Snarere, så er tanken om et lineært forhold populært fordi det bidrar til å argumentere for mer pengetrykking, for å enkelt sagt opprettholde en slags optimal sysselsettingsgrad i tråd med dette linære forholdet. Det er likevel misforstått, selv om Friedman på 70-tallet ble genierklært da økonomien angivelig sørget for at færre ble sysselsatt selv om inflasjonen steg—som om dette i seg selv, på noen måter kunne sies å være overraskende. Men siden argumentasjon er noe som kun bekreftes for økonomer i form av rare hendelser og utslag, så ble dette stående som «fasit».

Implikasjonen er dog åpenbart den at inflasjon er foregående og forehavende til ineffektivitet som følge av en ubalanse i alt fra f.eks. enkel logistikk til flere og mer komplekse faktorer som betinger produksjonskostnadene. Produksjonkostnader er hva som manifesterer seg som inflasjon. Tilbakefall, forsinkelser og etterslep skaper ubalanse og usikkerhet. Men pengetrykking kan ikke på egen hånd manifestere inflasjon, automatisk, men pengetrykking kan øke produksjonskostnader på andre måter, som igjen fører til høyere inflasjon.

At inflasjonen følger av mer naturlige insentiver, derav såkalte inflasjonsmål, er også selvsagt og en realitet når de aller fleste gjerne forestiller og opererer ut i fra nominelle lønninger etter som produksjonen effektiviseres og folk derav blir mer og mer «forflyttet» fra kostnadseffektiv aktivitet. Norge er et godt eksempel i så måte, så vel som USA, bare på den andre siden og i form av deres rustne industribyer som ikke lenger kunne konkurrere fordi økonomien blir mer og mer fin-konfigurert og spesialisert.

Man må huske på at alle studier av økonomisk karakter, er ganske primitiv empiri og operasjonalisert deretter. Attpåtil spirer det hele tiden med å komme med den mest beleilige forklaringen, både politisk og som tjener ditt økonomiske ‘mileu’ best, når det kommer til uteksamineringer av økonomer. Økonomisk teori har så og si ingen meta-teoritisk motpol, noe andre fagområder har mer av.

Fordi det er anti-vitenskap, i beste fall kvasi-vitenskap, så fortsetter dette, med bidig krakk-snakk, bedrag, rop om «rettferdighet» og «ulikhet». Det er en mølle hvor all springer ut i fra misforståelser og idioti.

Hadde penger vært noe ‘objektivt’ fungerende, så hadde vi sannsynligvis forstått alt om økonomien for lengst, men saken er at «økonomien» er og blir et politisk skuebrød og abstrakt, feilfremstilt fysisk størrelse. Noe som er mer praktisert som en slags religion enn noe vitenskapelig, og hvor hensiktene er alt annet enn å egentlig optimalisere for alle. Makro-økonomer i så måte er dets prester som i effekt og union bedriver grandiost gospel for å overdøve reell kritikk mot et system mange av dem sannsynligvis er for dumme til å erkjenne for hva det er. De forstår kanskje at noe er galt, men ikke hva dette er, og de har ingen interesse av å vite det heller, for da ville det antakelig ikke vært bruk for dem annet enn å jobbe på regnskapskontorer.

«There cannot be intrinsically a more insignificant thing, in the economy of society, than money; except in the character of a contrivance for sparing time and labour. It is a machine for doing quickly and commodiously, what would be done, though less quickly and commodiously, without it: and like many other kinds of machinery, it only exerts a distinct and independent influence of its own when it gets out of order»

John Stuart Mill