FILMKRITIKK: «Contact» (1997)

Samme regissør, Robert Zemeckis, som sto bak både famøse «Forrest Gump», og senere mye annen teknisk staffasje med et nærmest barnslig behov for å prege publikum med mye, og kanskje litt vel mye sentimentalitetspregede tematikker samt pedagogikk-triks, da med typiske favoritt-filmer som «Back To the Future»-trilogien og «Cast Away», men her er det snakk om Contact. Det var også Zemeckis som nært bastardiserte fortellingen om «Beowulf», med en merkelig digitalisert, fordummende hybrid.

I denne omgang prøver Zemeckis på noe mindre mytisk og jordnært, i alle fall i starten, og her er det mye forskjellige i gryta. Som vanlig, og særlig sedvanlig for de store og grandiose Hollywoodproduksjoner, så blir det evinnelige gudsspørsmålet tatt i betraktning og så etter hvert satt opp mot en mindre troende; vitenskapstro og eksistensiell engstelse iblandet mye konvensjonelt smådrama på si. Resultatet er egentlig ganske typisk for hva slike filmer blir når de lages av og for folk bundet for meget til studioformatets generelle og emosjonelle behov for å oversette alt mulig til stereotypiske konflikter, med kontrasterende klimaks som skal fremstå stort nok til at folket føler at de har vært på noe spesielt.

Likevel, og mot en viss personlig forventning og forutinntatt mot dette tradisjonelle formatet, fungerer det hele relativt godt, og vi får selvsagt høre litt om Einstein, og Hitler som taler til folket. Alt i samme film. Ikke dårlig.

La oss først ta dette kategorisk sett. Filmen er først og fremst sterk, om ikke veldig sterk, på moment og handlingens progresjon, og dette er viktig i og med at vi snakker om en to og en halv timers film som i overraskende liten grad føles treig eller daff. Jeg var forresten småtrøtt da jeg så den. Kvaliteten angående moment skyldes heller ikke at manuset er enestående raffinert og smidig, da «smidighet» og kvikke kutt, frem og tilbake, osv, kan fungere mot sin hensikt i så måte. Slikt kan slite ut seeren. Dette var tilfelle i «Oppenheimer», som grenset til tortur i så måte.

Momentet hjelpes meget godt på vei sånn sett fordi selve progresjonen består av mer organiske og trinnvis eskalerende hendelser som naturlig strukturerer oppbyggingen ganske optimalt. Uten for mange spoilers; signalet, dekodingen, mediesirkuset, det politiske, den religiøse friksjonen, seleksjonsprosessen, og så videre, gir filmen en type fremdrift som mange langt kortere og mer pompøse science fiction-filmer bare kan drømme om. «Contact» er nokså kinematografisk polert og involverende angående flere tematikker, men samtidig mest imponerende som fortelling der den gir mest gass.

Mer angående det mer visuelle. Filmen holder greit på oppmerksomheten og irriterte meg lite, og den krever heller ikke veldig mye oppmerksomhet for å henge med generelt, så dette lar seg således å betegne som en typisk familiefilm. Den åpner også med en av de bedre sekvensene fra nittitallets mer alvorlige studioproduserte science fiction, der vi som publikummere dras bakover gjennom kosmoset mens aldrende radiosignaler og historiske fraser av mange slag glir forbi. Også en veldig lyd-anledet sekvens som legger denne lista ganske høyt, og hvor Zemeckis satset ganske stort ved å legge inn effektivt 50 sekunders stillhet i åpningen. Mange regissører ville dynket hele denne greia inn i masse musikk for å sette stemningen, men her får rommet stå kaldt og tomt noen øyeblikk, og det gir filmen en sjelden kvalitet av skala. Riktignok, dette er et enkelt virkemiddel og grep, men en effektiv påminnelse om at det mindre bevisste først begynner å virke når filmskaperen ikke fyller hvert eneste sekund med masse jag og plag. En annen film som dro dette tilb et nytt nivå var «Gravity» (2013).

Teknisk sett er «Contact» også mer forseggjort enn folk gjerne husker og klarer å se, og dette var første gang jeg har sett den, som de fleste filmer som tas for seg her er. Man har angivelig benyttet en kombinasjon av 65mm, Vistavision samt 35mm anamorfisk, pluss Panavision-optikken, og et forholdsvis bevisst valg av større vidvinkler derav for å holde fokuset, som oftest på skuespillerne, mer koblet til omgivelsene sine. Dette fungerer også godt, og filmen ser derfor ren og litt mer høytidelig ut per perspektiv, som om den hele tiden forsøker å plassere mennesket i noe større scenesetting, men da uten å ty til den mer klissete Spielberg-varianten, med masse zooming og typisk teite reaksjon-shots med poppa orkestermusikk attåt.

Uansett er ikke dette en film som skal seire på fotografisk overveldelse og andre akkompagnerte overdrivelser, selv om det er såkalt science fiction. Den leverer bra med tanke på teknisk kontroll og en viss kompetanse angående komposittene som betinger de mer tekniske settene. Filmen ønsker også å se stilig ut, altså teknisk sterk og med en viss fyldighet på lerretet, og dette klarer den greit uten bruk av for mye keitete hjelpemidler og monstrøse effekter.

Der Zemeckis virkelig viser seg frem, blir det til tider litt for rent teknisk til at de fleste oppfatter det særlig. Eksempelvis, ‘speilsekvensen’ tidlig i filmen, der unge «Ellie» løper opp trappen og kameraet tilsynelatende er foran henne, før man oppdager at man har sett en refleksjon hele tiden. Dette er ganske kompetent og helt Hollywood-tier for å mer subtilt uttrykke den type panikk og desorientering der nødvendigvis ikke skuespillerne kan eller trenger å stå i fullt fokus, særlig barneskuespillere.

Skuespillet er også jevnt over bra, om enn litt for rent og pyntelig, litt stereotypisk klamt enkelte steder, men ok. Jodie Foster bærer filmen slik hun bør, med den gamle velkjente blandingen av skarphet, aseksuelle, rare «sårbarhet» samt en nesten instrumentalt oppbygd fagkompetanse som gjør at hun umiddelbart virker mer troverdig enn nesten alle rundt henne. Birollene er fullt brukelige i et univers der de først og fremst skal representere alt fra institusjoner, stereotyper, gærninger, moralske holdninger og diverse pressgrupper. Dette er kanskje også en av filmens begrensninger. Mange av figurene er egentlig personifiserte argumenter. De står der for å belyse og bekle visse roller som blir litt flat og grunne, stereotypiske, men det fungerer i alle fall smidig i så måte slik at filmen alt i alt glir lettere. Det er altså ikke generelt ødeleggende, men det bidrar samtidig til at filmen aldri vil bli husket mer for idéplanet, og dette går selvsagt ut over «Gjentagbarheten».

Så til det mer prinsipielle, og det som gjør at filmen faktisk har noe verdi utover å være enda en studioprodusert greie om evige spørsmål. «Contact» handler i realiteten mindre om romvesener enn om erkjennelsesregimer, dvs. hvem som får definere hva som teller som sant, når og hvordan personlig erfaring generelt blir legitimt på bekostning av en større rasjonalitet i kontekst, f.eks. kollektivt. Det er her filmen er sterkest med tanke på handling, da den påpasselig nok ikke reduserer konfliktene ned til et billig og beleilig spørsmål. Den forsøker f.eks. heller å vise at både ‘tro’ og vitenskap, i sine reneste former, er realistiske responser på menneskets møte med det overveldende, og dette er relativt oppsiktsvekkende direkte med tanke på hvor dogmatisk Hollywood-filmer vanligvis f.eks. skildrer religiøse premisser. Jeg setter et relativt stort pluss sånn sett.

Filmen er altså ikke spesielt subtil der, og ikke veldig smart per innhold og ideer, ei heller ikke tom for substans. I hovedsak handler det om å balansere to erkjennelsesformer i samme forstand og fornuftige formål uten at det ‘polariserer’ og banaliserer helheten for mye, men også dette klarer den, om så tett og småklamt, og det er mer enn man kan si om mesteparten av filmer i denne sjangeren, der store spørsmål og tematikker nødvendigvis skal reflekteres over på folkets måter.

Angående filmens «smarthet», så er manuset basert på Carl Sagans vox pop-roman fra 1985 ved samme navn, og uten å ha lest denne, så virker det som om selve narrativet derav, på flere måter, lugger litt vel mye når dette transponeres over til lerretet, hvor det blir noe selv-pedagogisk for og før filmen kommer frem til sin egen noe merkelige konklusjon. Dette er spesielt evident mot slutten, cirka siste 20%, der det meste kulminerer i en ganske rar retning og tidvis teit spor angående hva filmen velger å fokusere på og presenterer som realistisk. Akkurat dette irriterte meg nevneverdig, og man kunne lett kuttet de siste 20 minuttene og egentlig stått igjen med et mye sterkere «less is more». Filmen ender i et slags paradoks og gåtegraut, uten at det egentlig svekker det foregående, men den er langt fra logisk vanntett, dog det er tematisk virksomt nok. Dette i seg selv tilsier at vi samtidig kan utelukke noe skikkelig ekstraordinært.

«Contact» rører likevel ved noe signifikant, men blir samtidig stående litt på terskelen til det helt store. Den tenker, men ikke langt nok, og den lefler med metafysikk og moral, dog på en veldig trygg, og nærsagt kjedelig/dum måte. Den ønsker åpenbart å fremstå som faglig respektabel, folkelig, tankevekkende og smart, på samme tid, og delvis derfor lander den heller ikke fullt ut i noen av delene, noe som er kritisk med tanke på å bygge en sterkere, synergistisk profil med tanke på skår. Jeg setter faktisk 5/5 på moment, men tar samtidig et ørlite forbehold om at den kanskje bare fortjener en sterk 4/5.

En mye vanskeligere vurdering her er hvorvidt filmens budskap skal oppfattes som betydelig og evt. velformidlet, og spennet her er ganske dramatisk med tanke på nettopp hvordan det hele dramatiseres. Man kunne tillate seg å skåre filmens budskap ganske lavt, og i så fall generelt kun på grunn av hvor mange budskap som pipler til overflaten her og der i denne gryteretten av en allmennfilm. Men til tross for at det hele heller fremstår som en slags familieblanding av diverse spørsmål, så synes jeg at hovedpoenget holder seg såpass greit, og kommer frem på en måte som legitimerer en sterkere skår. Man kan, f.eks. diskutere den tekniske kredibiliteten, den konseptuelle og vitenskapelige, eller den moralske like greit, så filmen stiller flere spørsmål egnet for forskjellige nivå og folk, og akkurat det skal jeg vitterlig ikke bruke mot den.

Det finnes sånn ellers alltids flere småting å plukke på: Filmen har noe av denne treige nittitalls-greia om at TV-sendinger og presidentens pressekonferanser i seg selv skaper masse tyngde. Slik ville det neppe blitt vektlagt i dag, selv om formålet med dette valgt er åpenbart å fremstille handlingen sensasjonelt sett.

Når alt dette er sagt, så er «Contact» en av de få Hollywood-filmene som faktisk fortjener ros for å prøve seg. Den har riktignok klare trekk og paralleller til andre filmer før den av samme form og fokus, som f.eks. «Close Encounters of the Third Kind», samt mange etter den, men den er på mange måter ikke særlig minneverdig heller. Dette kunne aldri blitt en typisk kultfilm eller noe man orker å se igjen og igjen, da den er mer provokativ per premiss enn dens legemliggjorte dramatikk pleier filmsansene, og hvor man rygger litt for raskt inn i dette trygge følelsesformatet med tanke på forklaring og fornuft. Fornuften seirer ikke akkurat heller med tanke på filmens slutt, og dette ga meg en spesielt sur ettersmak på det hele, men jeg måtte i alle fall ikke se den på 2/3x hastighet eller bevilge den noe særlig av tankekraft.

Satt i sammenligning til andre relevante verk som «Solaris» (1972), «Metropolis» (1927), «2001: Space Odyssey», den originale «War of the Worlds» o.l., så kommer kontrastene ganske greit ut og sådan sørger for at dette alt i alt likevel bør betraktes som noe betydelig over middelmådig.