Den falske «høyresiden» er ignorante «globalister» og naive liberalister

Hvis man faktisk tar på alvor hva «moderne konservatisme» ble etter 1945, spesielt i USA og Storbritannia, så er den mindre en «ideologi» i klassisk forstand, og mer et såkalt «vestlig» koalisjonsprosjekt som låner litt her og litt der for å kunne vinne makt i en masse-demokratisk, medie-sentrert, fingert og institusjonelt uklar etterkrigsorden.

Et vesentlig viktig poeng til å begynne med er at etterkrigsordenen i «Vesten», «NWO», primært aldri var «sosialisme» versus «kapitalisme», som det helst fremstilles som for Folk Flest™ , men en innvevd og blandet verdens-liberalisme av internasjonalt frihandel/åpen økonomi kombinert med nasjonale ordninger som angivelig skulle dempe sosial uro og redusere «ulikhet», nært sagt på fantastisk vis, både via «likhet» og «mindre stat».. Når moderne konservatisme først fremstiller seg som «motstandere mot den store slemme staten», er den også ganske åpenbart ute av stand til å erkjenne at den allerede opererer innenfor et etablert kompromiss den selv har vært med på å legge fundamentet for. At store velferdsstater fortsatt er normaltilstanden i OECD-land (offentlige sosiale utgifter rundt 25% av BNP i snitt, med betydelig variasjon) er realiteten hva frihetsforkynnere, anti-sosialister og anti-storestat-retorikken ligger og sparker i luften mot, og som de ikke har noe faktisk realistisk alternativ til enn faktisk eventuelt bare mer av det som legitimerer dette «sosialistiske» opplegget politisk.

Det er også i det samme klamme rommet den «falske høyresiden» har oppstått som fenomen. Denne er i realiteten en udiskutabelt svært «globalistisk» i økonomisk struktur (frihandels- og kapitalmobilitetslogikk), liberalistisk i ideologisk grunnpremiss (‘markedsmoralistisk’, «individuelt ansvar»), mens den er populistisk-tradisjonalistisk i sin dagligtale og sofisme, fordi man må ha et folkelig preg og emosjonelt appellativ drivaggregat som ideologisk emblem: overfladiske, pretensiøse, feige og impotente politiske kampsaker som botemidler mot den generelle utviklingen

Med andre ord er «konservatismen» et politisk engros som «katta i sekken» når det gjelder noen sikker og solid ideologisk forankring, som per design bare synker, bukker under og støtter, fremfor å støte i møte med den demokratiske og venstre-kompensatorisk masse-ekspansjonen.

Etterkrigskonservatismen må heller ikke forstås som kongruent til nasjonalisme og suverenitetspragmatisk politikk, som er fremtidens kamp, men er heller en slags skjendet avart som imiterer nasjonalisme i det internasjonale, global-ideologiske teateret. Som jeg nylig tweetet ut i ingenmannsland på X/twitter angående det siste sprellet i Iran, og alle som tilsynelatende heier begeistret på enda et «regimeskifte» og nasjonbygging:

Korrigerende beramming

«Nasjonalismens» første bud forutsetter suverenitet som absolutt ramme. Staten eksisterer for å ivareta sitt eget folk, innenfor egne grenser, etter egne prioriteringer og med egne mål og oppgjørsmåter som de avgjør på egen akkord. Ideelt sett, om noe, finner vi prinsippet om at folket har makten samt at det maktstrukturelle hos andre må nødig forstås på en relativ basis, og ei heller på sin egen side må styringen og oppgjørsmåtene være egnet i en negativ forstand slik at dette lar seg enkelt relativiseres av andre.

«Intervensjonisme», og da særlig i sin neo-konservative form, forutsetter mye av det motsatte, det vil si at staten har mandat til å projisere all sin makt utover egne grenser for å forme andres staters politiske orden, og da ofte i tråd med overnasjonale aktører og ideologisk universalisme. I det øyeblikket slikt aksepteres som legitim praksis, kan man sikkert nok si at suverenitetsprinsippet allerede er vel formbi lemlestet og relativisert bort i natta til noe ugjenkjennelig og bastardisert.

Og den ‘etterkrigs-konservative’ modellen har på sitt vis normalisert denne selvmotsigelsen til en helt nytt abstrakt og nært sagt komisk kontradiktorisk nivå. Samtidig som man prater om fedreland, tradisjon og «vestlige verdier», «liberalisme», «terrorisme», «toleranse» og «fred», godskriver man «retten til å forsvarer seg selv» i form av regimeendringer, sanksjoner, kidnapping, asymmetrisk krigføring og global, ganske hensynsløs maktutøvelse. Det som står igjen av «nasjonalisme» er bare meningløst identitets-retoriske floskler, mens den faktiske maktutøvelsen innordnes en bredere sikkerhets- og dominant markedsorden. Sånn sett fremstår også «konservatisme» som en synkretisme mellom hjemlig, koselig kulturell appell men samt en sterk imperielogikk utad, altså en politisk klønete og kontradiktorisk konstruksjon, men som er nokså egnet til å mobilisere emosjonelt, og som mer enn gjerne bryter med enhver form for nasjonalistisk konsistens.

Skillet «globalist» kontra «nasjonalist» er derfor uendelig mer presist enn «høyre» kontra «venstre» i denne sammenhengen, selv om jeg har utbedret og formulert en faktisk funksjonell og fornuftig definisjon på dem begge i POVcast episode 8, vedrørende «Venstresidens genealogi». Men distinksjonen kan likevel fremstilles enkelt: Enten prioriterer man nasjonal selvbestemmelse som ufravikelig politisk grunnlag, eller så aksepterer man en struktur der staten inngår i og opprettholder en overnasjonal maktarkitektur som har det med og søker å legitimerer inngrep og kriger. Å da kalle seg «nasjonalist» samtidig som man støtter en slik intervensjonisme, grenser til å misforstå begrepet uten noen som helst kritisk politisk substans. Det er nettopp derfor slike posisjoner lar seg plukke fra hverandre med elementær logikk, som jeg gjorde.

Dette er noe som flere enn bare mange på den såkalte «høyresiden» bør begynne å forstå om de i det hele tatt ønsker å forene seg politisk, noe «konservatismen» på mange måter motarbeider per sitt ideologiske design like mye som de har klart å ‘konservere’ samfunnet mot de diverse venstreekstreme samfunnseksperimentene.

Relevant: «Konservatisme», et politisk instrument for klassisk «kontrollert opposisjon» og akselerert kollaps

En mer produktiv måte å betrakte den moderne konservatismen, er som en slags forvillet ideologisk «morfologi» som trer frem som en politisk synkretisme av minst tre blokker med betydelig intern spenning, og dermed et prosjekt som i sin struktur er mye mindre slitesterkt og solid enn navnet skulle tilsi.

Den første blokken er økonomisk liberalisme, forankret i den typen borgerblinde resonnement Hayek populariserte, der planlegging og sentralmakt automatisk kobles til diktatur gjennom en implisitt demonisering av staten som latent tyranni. Enhver form for kollektiv styring anføres som prinsipielt mistenkelig, mens markedsmakten løftes frem som «frihetens» teknologi. Resultatet er et speilbilde av den andre ytterligheten, og en tilnærmet totalitær forklaring som reduserer samfunnets kompleksitet til én dominerende mekanisme, slik Marx gjorde fra motsatt kant, da også han opererte i den liberale «demokratiske» dialektikkens fingerte og iscenesatte ideologiske motsetningsspill på bekostning av, ja, det som på den tid ble foreslått folket av faktisk nasjonalisme.

Relevant: Bok: «Rome and Jerusalem» (1862)

Denne luftige logikken finner sin mer konsekvente og nesten teologiske form hos Ludwig von Mises, hvis «Omnipotent Government» jeg allerede har gjennomgått ie n viss vesentlig detalj. I et verk som angivelig skal ta et oppgjør med den «allmektige staten», stadfestet også Mises markedet som overordnet normativ struktur, et slags transnasjonalt ordensprinsipp hevet over politisk vilje og all kritikk med spesiell tanke på etterkrigstidens dønninger og demagogiske, demokratiske topografi. Når han f.eks. hevder at «….durable peace is only possible under perfect capitalism», gis markedsordenen karakter av historisk nødvendighet og verneverdighet, og «fred, politikk, krig og sånn» gjøres betinget av en intellektualisert pur kapitalisme mens enhver avvikende nasjonal prioritering fortolkes som selveste forstadiet til all konflikt.

Den ideologiske forskyvningen som gjør denne blokken så ideologisk gjennomgripende er altså det at suverenitet rasjonaliseres til et moment av konstant uro og konflikt, «proteksjon(isme)» til aggresjon, og politisk selvhevd og selvstyre som ‘anti-internasjonal’ irrasjonalitet. I forlengelsen av dette avskaffes også alle mellomposisjoner gjennom den låste dikotomien mellom marked og sosialisme. Dermed blir det politiske rommet innsnevret på forhånd, og demokratisk styring av økonomiske rammer fremstår som mistenkelig i seg selv. Det hele har som hensikt å fremstå som vesentlig «vestlig» frihetslære, men fungerer i praksis som en ideologisk universalisering av én bestemt maktstruktur, fremstilt som en slags nøytral og over-moralsk fornuft, men som også har det med å fasilitere hva det skal være av middel som helliger dette ‘markedstotalitære’ målet.

Slik blir også økonomisk liberalisme den mest oppløsende blokken i den moderne konservative koalisjonen. Fellesskap og nasjonal handlekraft må nødvendigvis underordnes en global markeds- og økonomi-pedagogisk premisslogikk som forfektes ‘nøytral’, dernest «rettferdig» og moralsk derav, men som i praksis forskyver makt fra folkelig kontroll til strukturell kapitaldominans. Det er nettopp derfor denne blokken alltid kompenseres med et minimum ferniss og staffasje som simulerer en kulturkamp og hele tiden inviterer til geopolitisk retorikk og handlingskraft for påføre folk inntrykk av en slags dypere substans og moral. Uten dette oppå, står man effektivt bare igjen med en blottlagt administrativt, «kapitalistisk» markedsorden presentert som en simpel «konservatisme», som har som funksjon å simpelthen bevare de rikes interesser.

Relatert: Den «vestlige» Intervensjonslogikkens fallitt

Den andre blokken er av mer faktisk moral-tradisjonell orden, dvs. idéene om en «varig moralsk orden» og «permanente ting»; familie, religion, diverse sedvaner, da klassisk formulert av Russell Kirk, dels Oakeshott o.l. Her finner man også mye konseptuell friksjon, da markeds-liberalismen er, i sin dynamikk, ofte et bona fide tradisjonsoppløsende fenomen, e.g med tanke på mobilitet og kommersialisering;; med implisitte, likeså ‘svevende’ tankesett om at «alt som kan kjøpes og selges». Når tradisjonalismen likevel tyvkobles til denne markeds(over)troen, er det fordi den trenger økonomisk makt som støttepinne og bindemiddel, fordi det ikke finnes noen naturlig konseptuell kobling mellom dem. Det man så utvikler er en forbrukskultur i kjent «vestlig» stil som bruks av systemet, til dets appell og som beriker kapitalistklassen.

Den tredje blokken er av geopolitisk karakter, der den kalde krigens politiske premisser og senere «globalt ansvar»-retorikk ble normalisert. Mont Pelerin Society’s «Statement of Aims» demonstrerer hvordan etterkrigs-liberalismen allerede var selvbevisst som en såkalt sivilisasjonskamp og en intellektuell mobilisering for å om-definere statens funksjoner og motarbeide det de oppfattet som sivilisasjonstruende strømninger. Denne blokken transformerer altså subtilt den moderne konservatisme til noe langt mer selv-kontradiktorisk enn bare mangel på «liten stat» og små budsjetter i favør av stor institusjonell rigiditet og militærmakt som fremste faktor for å hevde seg, samt «nasjonsbygging» og neo-konservativ intervensjonpolitisk fanatisme.

Denne sammenblandede konstruerte konservatisme-ideologien av «vestlig» variant går forsåvidt greit under hva vi kan forstå som en type «fusionisme», som er et forsøk på å sveise «frihet» og «dyd» sammen ved å hevde at dyd er nødvendig for frihet, men da at denne gjennomgående dyden ikke kan fremstilles av staten, men moral i kulturen og minimalisme i sosialpolitikken. Men i politisk praksis blir dette sjelden mer enn en hypotetisk syntese. Det man snarere får er en arbeidsdeling av moralsk retorikk for massene; symbolpolitikk, og markedspolitikk for donorene. «Sikkerhetspolitikken» som smøres inn og ut på det hele, bærer alltid en klar karakter av en type forblindet elitekonsensus, med like forvirrende, evt. forutsigbare utslag avhengig av perspektiv.

I tilfellet «konservatisme» inkluderer dette som regel en evig kamp for jøder og Israel, som i dag, og som generelt fungerer som et kompenserende substitutt for de konservative og mange retninger av kristnes fullstendig manglende aksept for noen mer og egen særpreget sosial solidaritet enn som så, som fort vil naturlig farlig nærme seg forkastelig etnososialisme. I stedet rettes denne formen for felles forankring og for en slik type politisk kollektiv motstand mot Israels forestilte ‘fiende’, «Islam», som også er en løgn, og som spiller på andre faktorer av makt og hensikter, også ofte formulert ganske entydig av diverse «tenketanker», som for eksempel det største av dem alle, den sentrist-liberale/konservative «Brookings institute», hvor alt tilsynelatende er ment til å gå på bekostning av de «konservatives» «gode tro», som ser ut til å la seg strekke uendelig per utnyttelse og av idelogisk ignoranse, for ikke å snakke om de kristne.