Friheten som gjør at utlendinger må dra

Universalismen har gjort sitt for å snu hierarki og orden på hodet i sitt fanatiske jag etter å fremstå som rettferdig for alle i hele verden. Dette rettsparadigmet regjerer i store deler av Vesten og gjennomsyrer så å si alt juridisk tankegods og lovgivning. Det fungerer i tillegg sterkt sosialt instruerende og intellektuelt etisk normsettende, og produserer deretter bare flere fallitter av samme type som må rasjonaliseres videre for å maskere de mange selvmotsigelsene. Resultatet er en gradvis forringelse av en fundamental juridisk forståelse av hva «frihet» i det hele tatt betyr, og hvordan dette angivelig skal forvaltes for «folket». I samme globale manøver blandes kritiske begreper sammen, slik at snakk om styrking av borgerlige friheter innenfor statens rammer nærmest blir gjort synonymt med å utvide tilgangen på statsborgerskap for all verdens fremmede og trengende.

Mye av denne moderne, monstrøse rettstenkningen fremstiller populært nok «diskriminering» som et dominerende spørsmål om likebehandling på tvers av juridiske kategorier, der et gjennomgående hovedargument er at egenskaper individer ikke kan velge derfor skal gi sterkest rettslig vern. Den praktiske implikasjonen av at dette først fattes på et prinsipielt universalistisk individnivå, snarere enn et pragmatisk statlig nivå, er at argumentet utvides til minoritetsgrupper i form av effektive særrettigheter i forhold til majoriteten. Dette rammeverket skal angivelig fungere som et vern mot vilkårlig maktbruk, men går i realiteten på direkte bekostning av suverenitet og spiller på staters passivitet samt at det aktivt undergraver folkets felles identitet.

Det fundamentale problemet med denne forståelsen åpenbarer seg når den samme rettslogikken som brukes til å godskrive utlendinger med paapirer og pass fremstilles som likestilt med, eller overordnet, borgerlige friheter som ytringsfrihet og andre private rettsgoder som skal beskyttes og forvaltes innenfor en gitt nasjon. Kontrastene til dagens universelle rettsregime og doktriner om grenseløs «likeverd» og anti diskriminering, blir særlig tydelig med henblikk på romersk rett, der ius civile gjaldt for borgerskapet, mens ius gentium regulerte forholdet til utlendinger. Dagens mer menneskerettighetsbaserte regime drives i retning av «rettferdighet» for rettferdighetens skyld, altså en rettferdighet uten noe videre mål og uten reell konsekvensvurdering, annet enn at hensikten kan beskrives som «god». I praksis har dette blitt synonymt med et kategorisk «mangfold», et prosjekt som i effekt går ut på å oppløse majoriteten uten klare kriterier, og med en retorikk som nærmest inviterer spekulasjon om underliggende motiv.

Relatert: Norges viktigste ord

Det som har forsvunnet i denne universelle juridiske tåkleggingen, er den elementære distinksjonen mellom staten som rettslig maktapparat og folket som konstituerende subjekt. Staten kan bare sies å være legitim i den grad den representerer og forvalter en historisk og sosial kontinuitet, der «vi’et» er viet til en felles orden, og har oppstått gjennom tid, territorium og sedvane i et internt fellesskap. Denne kontinuiteten må ikke misforstås som en moralsk tilstand, selv om den i dag ofte blir framstilt slik.

Folkets kontinuitet er det samlede grunnlaget som gjør at statsbegrepet i det hele tatt ble til, og som fortsatt gir det en særegen form som kan legitimeres. Uten å bevare og verne om denne formen blir «staten» som juridisk fartøy og folkelig idé raskt redusert til et virkelighetsfjernt, sekulært administrativt apparat som forvalter mennesker som utskiftbare enheter, og det er nettopp dette universalismen i praksis tenderer mot.

Det neste feilgrepet i det moderne rett- og rettighetsparadigmet er å foregi at statsmedlemskap er selvsagt som en individuell «frihet» og et slags globalt forbrukergode som skal kunne bare deles ut i fra en viss etterspørsel og moralsk tvang uten at det visstnok endrer tilbudets forutsetninger, og at staten som entitet i økende grad bare blir å forstå som en økonomisk sone.

Staten for folket, ikke hele verden

Det blir også viktig å forstå at statsborgerskap ikke er en privat «rettighet» på linje med private rettsgoder som ytringsfrihet, avtaler, organisering, næring, handel og personlig livssyn. Statsborgerskap er et konstituerende forhold som definerer både hva staten er og hvem staten er til for. Det avgjør hvem som har legitimt eierskap til den politiske strukturen, og hvem staten skylder ansvar. Derfor er det en juridisk kardinal- og kategorifeil å fremstille opptak i statsfellesskapet som et selvfølgelig menneskerettslig krav, samtidig som man later som om fellesskapet forblir uendret. Rettsgoder som individuell frihet, eksempelvis ytringsfrihet og religionsutøvelse, utgjør en internt definert grense for statens «tvang», og staten som konsept regulerer hvordan denne makten skal avgrenses innenfor et allerede gitt fellesskap. «Friheter» som fellesskapet nyter er en juridisk overenskomst som forutsetter et privat rom som ikke kan krenkes eller av-koloniseres av statens moralske og ideologiske ambisjoner.

Derfor kan heller ikke religion per se og livssyn fungere som primært deportasjonskriterium eller per «remigrasjon«, fordi det ville være å gjøre forhold av tilnærmet bevissthet og «tankefrihet» til statens domene og anliggende. Men etnisitet og avstamning tilhører neppe denne bevisstheten, det altså mer snakk om direkte kontinuitet og en fundamental forutsetning for staten, som ikke kan velges eller veies som en privat frihet samtidig som kontinuitet per demos er nettopp den typen premiss som statsarkitekturen må bygge på dersom den i det hele tatt skal ha en særegen substans verdt verne om.

Relevant: «Remigrasjon» = «Integrering»

Vernet rundt borgernes mer private, diskresjonære rettsgoder er en sivilisatorisk nødvendighet for statens egen selvregulering og autonomi, nettopp fordi staten er folket. Delvis springer dette ut av at ulik smak, tro, livsførsel og personlig karakter neppe utgjør en reell trussel mot staten som form, så lenge det finnes en felles ramme som holder variasjonen innenfor en mer fundamental, sammenhengende orden. Denne rammen er historisk og sosialt samt empirisk etterprøvbar i de fleste land, og den har som regel en tydelig kontinuitet som faller sammen med etnisitet og avstamning.

Det er her den vesentlige asymmetrien i dagens feilaktig rettighetsfikserte statforståelse blir spesielt tydelig. Religionsfrihet, ytringsfrihet og næringsfrihet er friheter som kan eksistere uten å endre demos, mens masseinnvandring og naturalisering gjennom utdeling av statsborgerskap ikke kan fortsette i samme forstand uten å endre demografiske forhold, altså statens konstituerende subjekt, fordi dette gjelder hvem som faktisk skal utgjøre folket. Med særdeles tanke rundt konstitusjonelle forhold bør det først sies, helt eksplisitt, at Grunnloven ikke inneholder noen generell opptaksklausul som gjør statsborgerskap til en ordinær rettighetsytelse til utlendinger. Den ble ikke skrevet som et globalt, moralsk eller mangfoldshumant godhetsprosjekt. I henseende av såkalt «naturalisering» i kraft av Grunnloven §75 m, behandles medlemskap som konstitusjonell status, og omfatter dette i snevre, helt marginale og interne sammenhenger, det være i sin praksis knyttet til innfødsrett vedrørende embetsstillinger spesielt. Dette er marginale mekanismer for statens egne anliggender, ikke et mandat til å omdanne demos som sådan. Bokstav c og d i Grunnloven §114 er vilkår i en embetsregel, og heller ikke en mekanisme som gjør et visst tidig opphold om til statsborgerskap, og i alle tilfeller ikke uten et selvstendig grunnlag utenfor Grunnloven.

Det avgjørende, og det politisk farlige, er derfor at dagens statsborgerskapspolitikk i hovedsak springer ut av særlovgivning og delegert forvaltningspraksis som forutsettes å være forenlig med Grunnloven, men som i realiteten kan virke konstitusjonsundergravende ved å endre nettopp det Grunnloven implisitt faktisk forutsetter, nemlig hvem som utgjør folket. Når så pseudo-staten deler ut statsborgerskap som det var løpesedler, dreier dette seg om en slags stormannsgal moralisme og et krypende konstitusjonelt prinsippskifte. Den samme staten som skulle forvalte folkets kontinuitet, begynner å fortynne den, og gjør dermed også Grunnlovens konstituerende premiss mer og mer tomt per sin praksis og eksistens.

Å faglig forfekte og politisk påstå at statsborgerskap og private rettsgoder hører til samme juridiske kategori, blir i realiteten å hevde at en stat kan bytte ut sin egen politiske eierstruktur uten at det endrer noe vesentlig ved den selv. Dette er en retts-logisk selvmotsigelse som bare kan opprettholdes gjennom ideologi, retorikk og moralisme påført utenfra. Nettopp derfor blir den moderne fikseringen på universelle og uforanderlige kategorier feilplassert i rettssystematikken, fordi dette brukes kynisk av interessegrupper og ideologer for å omdefinere konseptet statsmedlemskap via en fanatisk forstått «universell» frihet, som utvider den «demokratiske» pseudo-statens makt samt innskrenker borgerfrihetene ganske tilsvarende.

Umulig å «diskriminere» «hudfarve»?

Klassikeren i denne kontradiktoriske, men juridisk normaliserte virkelighetsforståelsen som utraderer sin eget eksistensgrunnlag sånn sett, er doktrinen om at en menneskelig ‘egenskap’ som er medfødt automatisk blir til det aller sterkeste retts-ideologiske argumentet for at staten ikke skal kunne såkalt diskriminere innenfor sin egen jurisdiksjon. Angivelig og anvendt juridisk med enorm vekt fordi et slikt ‘vilkårlig’ regime ville være urettferdig og tyrannisk; «rasistisk». I stedet legger man an til en sekulær stat der subjektet, rettslig og strukturelt, dermed trumfer objektet «staten», ergo oppløser sistnevnte som følge av en slik utbredt statlig praksis og syn. Man kan i dagens regime nært sagt aldri «diskriminere» på ting som bør diskrimineres ut i fra, og som har vært diskriminert, og som også ført til av vi har egne land til å begynne med. Som sagt, alt skal snus på hodet, inkludert den kvalitative rimeligheten på de rettslige resonnementet.

Det følger altså ikke generelt at den samme uforanderlige og uklanderlige egenskapen dermd automatisk skal gi krav på medlemskap eller på politisk likestilling som konstituerende part av staten. Tvert imot. Dersom stats-medlemskap skal ha en reell betydning og forankring, må det være knyttet til faktiske bånd, historisk tilhørighet og sosial integrasjon på en måte som ikke gjør statsbegrepet meningsløst. Medlemskap kan også neppe forestilles som en slags premie for å eksistere, ikke gjøre noe galt eller gjøre noe «godt», eller gis bort for å være nettopp «god». Konseptet statsmedlemskap, samt de kongruente private borgerrettighetene, forblir alltid mer gjensidige forhold som har til hensikt og funksjon å nettopp bære statens kontinuitet og styrke individet ved hjelp av fellesskapet per systematisk skalering.

Relevant: Innvandrer-invasjonen og utraderingen av Norge som nasjonalstat er fortsatt bare en demokratisk «utfordring»

Den som ikke forstår eller vil ødelegge dette, ender derfor opp med å ta til ordet for en større pseudo-stat som fortynner seg selv uten mandat, ofte gjennom abstrakte, administrative mekanismer som bevisst omgår en eksplisitt konstitusjonell beslutning og tradisjonsforankret fortolkning og fremstilling. Da oppstår et faktisk «demokratisk» problem som er mer grunnleggende enn alle de kosmetiske rettighetsdebatter som søker å fylle offentligheten og vanne ut både konseptet «staten», dens faktiske folkelig tilhørighet og ansvar derav. Alt i en og samme totalitære, universelle jerngrep.

For dersom staten kan løsrive seg folket, kan den også vilkårlig endre hvem folket er uten å spørre folket selv, og da er det nettopp folket som er underlagt staten, ikke omvendt, og vi får et således et falsk demokrati og tilsvarende meningstyranni, altså en «statlig» situasjon der også suvereniteten er flyttet fra det konstituerende subjektet over til et mer byråkratisk og ideologisk sjikt som forvalter mer gjennom sine egne prinsipper og prosedyrer fremfor noe folkelig samtykke og utrykk.

Suverenitet, frihet for folket og staten

«Friheten som gjør at utlendinger må dra hjem» vil nok av mange indoktrinerte vil nok sies å handle om «hat», aggresjon og mer systematisk vilkårlig eksklusjon selv om dette dreier seg om en strukturell realitet, og friheten til å opprettholde en politisk grense mellom jurisdiksjon og demos i den forstand. Dette er en frihet for staten som institusjon og for folket som konstituerende enhet, og nettopp denne friheten er i dag mer eller mindre snudd på hodet. Uten den forsvinner enhver reell forskjell mellom stat og territorium, og enhver reell forskjell mellom borgerskap og «andre». Da kan man like gjerne omdefinere Norge og staten som et hotell driftet av et moralsk presteskap, der borgerne reduseres til mindre frie individer uten noe særlig eierskap til den politiske orden eller landet forøvrig.

Historisk har denne distinksjonen mellom stat og rettigheter derav, og hva som holdes utenfor ofte vært tydeligere enn i dagens regime. Man kunne gi utlendinger adgang til handel, til domstoler og til beskyttelse mot vilkårlig vold, samtidig som man opprettholdt et klart skille i politisk status med tanke på borgerskap. I et slikt perspektiv fremstår dagens universalisme mer som en raffinert form for fundamental rettslig og statlig forvirring, der man først gjør medlemskap til en moralsk rett, og deretter gjør grenseløs privat praksis til statsdoktrine mens man på totalitært vis forestiller enhver motstand for denne ut-definerte, utartede praksisen for kategorisk umoralsk. Resultatet er en stat som blir ute av stand til å definere seg selv, og som nødvendigvis opphører relativt raskt. I lille Norges tilfelle, knappe 50 år med en sliks anti-statlig praksis.

Den korrekte rettslige rangeringen kan for klarhetens skyld uttrykkes som en enkel, logisk og konstitusjonell grunntanke for selve statskonseptets skyld. De borgerlige frihetene er primære i den forstand at de begrenser og definerer grensene for statens tvangsmakt over personer i det indre juridiske rom. Statsmedlemskap er mer fundamentalt av en annen art, fordi det først og fremst definerer hvem staten faktisk er. Når medlemskap endres på en måte som endrer befolkingen i helhet, skulle det i såfall først behandles som en beslutning på nivå med grunnlov og statsform fremfor bare et administrativt biprodukt og oppgulp av flyktig moral, påført universell dogmatikk med masse moderne rettsfilosofisk retorikk.

Staten og folket har også en fundamental rett til å kunne si nei til å gjøre alle til del av det politiske corpus. Å blande disse rettslige spørsmålene sammen er en regelrett intellektuell hersketeknikk, en metode for å fremstille konstitusjonelle forhold som et humanitært krav, og det er nettopp denne metoden som har gjort universalismen til et effektivt verktøy for å snu hierarki og orden på hodet juridisk og politisk i store deler av Vesten.

Hvis man ønsker en reell og ærlig rettsorden, og et mer funksjonelt demokrati, må man først gjeninnføre eller re-formulere frem den tapte rettslige klarheten om at staten skal ha konstitusjonell frihet til å bevare sitt folk uten å bli stemplet som kriminell av et globalt rettsregime. Gjennom en svært utstrakt, utartet praksis, moralsk utpressing og juridisk-teknisk integrasjon har dette regimet i realiteten gjort grunndefinisjonen av «fellesskap» og «folk» praktisk talt ulovlig, og dermed tømt «statens» konstituerende premiss for det aller meste av sin legitime og konsptuelle substans som så.