Tegn til «høyreradikal» oppblomstring i Europa

Europeiske ungdommer i sentrale EU-land flokker seg om høyre-radikale partier, noe som man kunne forsverge ikke var mulig i den venstredominante, politiske korrekthetens gullalder. Men tallenes tale er klare: I høstens parlamentsvalg i Italia, der en koalisjon av høyrepartier kom til regjeringsmakten, stemte over halvparten av de unge velgerne på Fratelli d’Italia, Forza Italia og Lega Nord.

Ungdomsorganisasjonen til Fratelli d’Italia, Gioventu Nazionale, har i de siste fem årene økt medlemstallet fra 10.000 til 50.000, og det i en tid der partimedlemskap generelt sett og blant ungdommer er i tilbakegang.

I presidentvalgets andre runde i Frankrike i fjor stemte nesten halvdelen av de unge stemmegiverne mellom 25 og 34 år på den høyreradikale politikeren Marine Le Pen. Emmanuel Macron sikret seg kontorlokalene i Elysée-palasset med stemmer fra de eldste generasjonene. Av velgerne over 70 år fikk Le Pen bare 29 prosent av stemmene.

Også i Spania har det høyrepopulistiske partiet «Vox» vokst seg stort blant ungdommene, særlig utenfor de store byene, der Vox er det partiet med største oppslutning blant ungdommer mellom 18 og 24 år. Også i det politisk korrekte mønsterlandet, Sverige, er ungdommen i sig i retning av høyresiden. I høstens riksdagsvalg fikk Sverigedemokraterna 22 prosent av stemmene til førstegangsvelgerne, mens partiet fikk 20,6 prosent av stemmene fra alle aldersgruppene samlet.

Denne dreiningen til høyre blant ungdommene forsøker historikere og statsvitere å forklare, men det virker som om de er litt i villrede. Danske Weekendavisen har fått noen av dem i tale, uten at de ser ut til å komme helt til bunns i en utvikling som man bare for noen år siden ikke skulle tro kunne være mulig. Det virker som om valganalytikerne tolker ungdommenes høyredreining som en form for ungdomsopprør på linje med det venstreradikale ungdomsoppgjøret som har vært mer eller mindre manifest i Vesten de siste 50 årene.

Mindre tillit til «demokratiet»

Steven Forti, professor i historie ved Autonoma-universitet i Barcelona, sier at «det ytterste høyre har vært i stand til å presentere seg som antitesen til det forsteinede etablissementet, som er tafatt og som ikke får utrettet noe. De høyredreide ungdommene står fram som rebelske, provoserende og i opposisjon til systemet – alt det som tidligere gjorde venstrefløyen attraktiv for de unge».

Politologen Piotr Zagorzski, ved Autonoma-universitetet i Madrid, sier at partiene på den radikale høyrefløyen er bedre enn venstrefløyen til å ta opp den harmen og den frustrasjonen som mange unge føler overfor tingenes tilstand. —Det ytterste høyre framstår for mange som et provoserende og uforfærdet alternativ til den eksisterende makteliten, sier han.

Zagorski trekker også fram andre forhold for å forklare ungdommers høyredreining, for eksempel den økonomiske usikkerheten og prekariseringen av arbeidsmarkedet som rammer ungdommer særlig sterkt. Han viser videre til globaliseringen og asylinnvandringen til Europa med tap av arbeidsplasser for den innfødte befolkningen og til store og raske endringer av demografien i vest-europeiske land med en følgende svekkelse av nasjonal identitet og status.  

Blant ungdommene som går til høyre, er det en fallende tillit til demokratiet. Sju av ti unge spanjoler er misfornøyd med den måten demokratiet fungerer på, og halvparten av de unge italienske velgerne tenker seg gjerne et demokrati uten politiske partier eller med en sterk leder som kan ordne opp i problemene. Steven Forti makter faktisk å tolke disse forskningsfunnene uten umiddelbart å komme med antydninger om en gjenopplivet fascisme og rop på den ‘sterke mann’. —Mange unge tiltrekkes av ideen om en sterk leder som kan få tingene gjort uten for mye snakk. Det er en forestilling om at man som en annen bedriftsleder kan bringe samfunnet på rett kurs ved å ta raske beslutninger og få noe til å skje, sier Forti. Men journalisten bak reportasjen i Weekendavisen kan likevel ikke dy seg for å komme med henvisninger til hendelser og episoder som skal minne om fascistiske lengsler hos spanske ungdommer.

Illiberal liberalisme

Det ville være bortimot naturstridig om følgene av den politisk korrekte politikken som de politiske elitene i Vest-Europa har ført, ikke skulle skape en reaksjon i opinionen. Og det er helt i tråd med den politisk korrekte ideologien å stemple kritikk av denne politikken som fascistisk, menneskefiendtlig, inhuman og hatefull. Denne venstrevridde retorikken er blitt en viktig bastion i det politisk korrekte forsvarsverket som de politiske elitene i Vest-Europa og i EU har bygd opp i de siste decenniene. Dette forsvarsverket er gjennomgripende og består blant annet av ideologiske ‘festninger’ i lovverk, i skole- og utdanningssystemet og i mediene, som skal sørge for at kritikk ikke slipper igjennom. Denne forskansningspolitikken med innsnevring og eliminering av ytringsfrihet og ostrakering av kritikk, viser det stygge, udemokratiske ansiktet til de «liberale, demokratiske, vestlige samfunnene».

Disse «liberale» anslagene mot ytringsfrihet og demokrati har fått noen få opposisjonelle, akademiske stemmer til å ta til motmæle mot den politiske korrektheten og den jernharde, «interseksjonelle» woke-sosiologien som særlig råder på amerikanske universiteter der omfattende kartlegging av islamofobi og «hat» mot alternative kjønnsidentiteter er store forskningsområder.

Relatert: Demokratiet—«Woke» eller «Populisme»?

Blant de få som går andre veier i samfunnsforskningen, er den britiske sosiologen Frank Furedi. Han har tatt til orde for at den politisk korrekte «liberalismen» er likså intolerant som den radikale høyre-ideologien de politisk korrekte liberalerne helst angriper og bruker som politisk skyteskive. Dagens «liberale» er med andre ord illiberale, for de nekter sine politiske motstandere å komme til orde, slik Furedi ser det. Vår tids illiberale liberale har fjernet seg fra og er fiendtlig innstilt til klassiske liberale verdier som ytringsfrihet, personlig autonomi, toleranse og universalisme, mener han.

Furedi sporer dagens illiberalitet tilbake til frykten hos konservative, men også liberale filosofer og politikere på 1800-tallet, for at folket, de store massene, ikke skulle være rasjonelle, autonome og tolerante. Følgene av at folkemassene fikk politisk makt, kunne bli et folkelig despoti som avskaffer demokratiet og liberale verdier. Dette var tanker som også fikk et visst nedslag hos en klassisk, liberal tenker som John Locke, men tankegangen sirkulerte særlig hos konservative, aristokratiske tenkere og politikere. Og kritikken mot liberalismen skjøt fart etter blodsutgytelsene i den franske revolusjonen.

«Klassisk liberalisme»

Den klassiske liberalismens tenkere som Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith så på menneskelig fornuft som en egenskap naturlig nedlagt i mennesket og som vil utfolde seg, bare mennesket får sin frihet. Fornuften er noe individet kan finne fram eller tilbake til og realisere gjennom frihet og personlig autonomi.

Rousseau prediget en barneoppdragelse i frihet fra «sivilisatoriske» inngrep. Barna skulle vokse opp i «naturlige» omgivelser, og da ville det sunne og naturlige i dem vokse fram, og med det, den menneskelige fornuften. For politiske tenkere betydde frihet for menneskene frihet fra stat og institusjoner som grep inn i og styrte menneskenes atferd og tanker. Adam Smith mente at det frie markedet var en betingelse for at menneskene, som autonome og ikke statsregulerte aktører, kunne realisere økonomisk og samfunnsmessig fornuft. I markedets frihet ville økonomien finne fram til sitt naturlige og fornuftige leie, gjennom markedsmekanismer som den «usynlige hånd».

Noen som senere kompromissløst har videreført de klassiske liberale verdiene, er anarkistene. Det gjelder særlig høyre-anarkistene som vil ha bort alt som smaker av stat og statlige inngrep, slik at mennesket kan utfolde seg fritt uten statlige inngrep og finne fram til en fornuftig organisering av samfunnet. Moderne, markedsliberal økonomi-teori griper også tilbake til frihetstekningen i den klassiske liberalismen, der det frie markedet skal ordne opp i samfunnsproblemer og framskaffe økonomiske likevektstilstander som sørger for økonomisk og sosial harmoni.

Frykten for at mangel på rasjonalitet hos folket og i folkemassene er en trussel mot demokratiet, er noe som er langt eldre enn den kritikken som i sin tid ble rettet mot den klassiske liberalismen. Det å se på folkestyre som en trussel mot demokrati og styringsrasjonalitet går så langt tilbake som til Aristoteles og Platon. Kritikken av den klassiske liberalismen tok fart på 1800 og 1900-tallet, blant annet med filosofer som G.W. F Hegel og Karl Marx og med utviklingen av samfunnsvitenskap og psykologi.

Kort sagt kan man si at kritikken mot den klassiske liberalismen gikk på at rasjonalitet ikke er noe ‘der nede’ i den menneskelige naturen, men noe som ligger latent i mennesket og som må utvikles og foredles. Med psykologiens inntreden i den vestlige politiske og filosofiske diskurs på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, kom også frykten for menneskelig irrasjonalitet inn i bildet, både kollektiv og individuell irrasjonalitet.

Psykologi og irrasjonalitet

Furedi viser til den amerikanske historikeren Reba Soffer som hevder at psykologien forsynte liberalerne med «vitenskapelige» teorier som begrunner at folks og folkemassenes atferd og meninger ikke passer overens med demokratiske idealer. Ifølge den nye liberalismen, som vokste fram, må folk beskyttes mot meninger og atferd som drives av ubevisste og irrasjonelle motiver. Og denne ‘beskyttelsen’ kan ivaretas gjennom sensur og ved å stenge visse opplysninger ute fra den offentlige opinionen. Denne skepsisen mot folkelighet og folkelige ytringer, holdninger og innflytelse er videreutviklet og går igjen hos dagens elitistiske politikere når de advarer mot populisme og krever begrensninger av ytringsfriheten og forbud mot visse politiske meningsytringer.

Et aktuelt eksempel på dette er at mediene bevisst og ubevisst sensurerer visse fakta og meninger, noe som begrunnes med at folk ikke tåler å bli orientert om bestemte deler av virkeligheten og om alternative, politiske meninger. For det kan føre til hat og diskriminering og vold mot bestemte grupper og individer. Derfor har man i Norge, for eksempel, regelen i mediene om at etnisk bakgrunn, utenom norsk, er irrelevant og ikke skal opplyses om i kriminalsaker. Derfor har man også innført bestemmelser i Straffeloven som forbyr såkalt hatefulle utsagn mot minoritetsgrupper.

Mediene og andre bør heller ikke skrive eller snakke offentlig om følgene av asylpolitikken i Vest-Europa, en politikk som er i ferd med å rasere den vestlige verden fordi de politiske og kulturelle elitene oppfatter denne politikken som uproblematisk og kritikk av den som umenneskelig.

Dagens illiberale liberalitet begrunnes med at ytringsfrihet er farlig for den kan korrumpere opinionen og lede til en avvikling av demokratiet og til en innføring av despotiet i høyreradikal og populistisk utgave. Det er den samme tankegangen som lå bak skepsisen til og forestillingene mot liberalismen på 1800- og inn på 1900-tallet om at liberalismen åpner opp for antiliberale krefter i folket med despotiet som konsekvens. Folk tåler med andre ord ikke de liberale frihetene, og samfunnet må derfor beskytte seg mot antiliberale tendenser, uttrykk og engasjement. Dette var og er elitære forestillinger som går helt tilbake til Platon, som mente at filosofer burde styre samfunnet.

Dewey og statlig intervensjon

Den amerikanske filosofen og pedagogen John Dewey var sentral i utviklingen av den nye liberalismen med sin nedtoning av den menneskelige autonomien og individualiteten som er så sentral i klassisk liberalisme. Dewey mente at den klassiske liberalismen hadde defekter ved å legge for stor vekt på frihet, personlige autonomi og individualitet. Han kalte, ifølge Furedi, den gamle, klassiske liberalismen for pseudoliberalisme. Deweys alternativ var en liberalisme som bruker staten og offentlig styring for å nå sitt mål om menneskelig frihet, realisering og trivsel. Og Dewey ble en foregangsmann for den administrative og senere terapeutiske staten, den intervensjonistiske, moderne velferdsstaten, der politikk forstås som en form for «sosial engineering». Det var ikke tilfeldig at Dewey, i tillegg til sin øvrige litterære produksjon, i 1922 skrev essayet «Education as Engineering».

Liberalismens overdrevne vektlegging og fokus på individualisme og dens uheldige sider måtte, ifølge Dewey, balanseres. Men individualiteten skulle sikres ved hjelp av en form for paternalistisk, statlig ledelse, slik at individene ble styrt og lært opp til å bli rasjonelle og samfunnsbevisste mennesker. I dagens norske skolepolitikk har slike tanker nedfelt seg i målet om at elevene i skolen skal lære å bli demokratiske og tolerante, til å mestre livet og bli kritiske samfunnsborgere. Et av spørsmålene i denne forbindelse er hvordan elvene skal lære å bli kritiske i en skole som er så fullproppet med politisk korrekt indoktrinering?

Relatert: WOKE-besettelse førte til suspensjon av svart «stjerne-professor»

Tankegodset bak Deweys pedagogikk er forankret i tidligere tenkere som G.W. F. Hegel og Karl Marx og er mer eller mindre forsøkt realisert i USA og andre vestlige samfunn. Vi finner klare elementer av denne pedagogikken i dagens postmodernistiske samfunn, der særlig universitetene de siste decenniene er blitt oversvømt av identitetspolitikk og wok-bevegelse med kanselleringskultur som skal sikre trygge og sårbarhetsfrie soner uten mikro- og annen diskriminerende aggresjon. Dette har omskapt amerikanske universiteter fra å være frie forskningsinstitusjoner til å bli en form for intellektuelle hvilehjem og asyl for «sårbare» ungdommer. Universitetene er blitt et fristed for venstreradikale mennesker som ikke emosjonelt er i stand til å tåle annen kritikk og andre motforestillinger enn det de selv retter mot det kapitalistiske, rasistiske og seksualitetsdiskriminerende samfunnet de lever i.

Det er denne formen for illiberalitet og totalitære holdninger som Furedi frykter skal vinne mer innpass også utenfor universitetene og som for ham utgjør en alvorlig trussel mot demokrati og folkestyre. Venstresidens omfavnelse av identitetspolitikken fører uunngåelig til at liberalismen muterer til et illiberalt verdenssyn, mener han. Og dette illiberale verdenssynet har gitt kraftige utslag i USA der en sammensvergelse mellom det føderale politiet FBI og sosiale mediegiganter som Twitter og Facebook, har sørget for sensur og aktiv motarbeiding av den republikanske opposisjonen. Den statlige intervensjonen i et selskap som Twitter framkaller lett assosiasjoner med totalitære regimer som Kina og Sovjet-Unionen. Det burde være mer enn et skremmeskudd for opinionen i den vestlige verden, men er blitt fortiet av de politisk korrekte hovedstrømsmediene i Norge, for eksempel.

Den «liberale» demokratiforakten

I sitt essay «Illiberal Liberalism» beskriver Furedi utviklingen, særlig i USA, fram til våre dager og en videreføring av Deweys tanker besørget av moderne ideologer som Cass Sunstein. Han var rådgiver for Barak Obama og anses av Furedi en av nåtidens sentrale illiberale liberalere. Furedi peker på viktige personer og utviklingstrekk fram mot våre dagers illiberale liberalitet, men historien bak den moderne og totalitære ‘liberaliteten’, slik den avleirer seg i politisk korrekthet, i identitetspolitikk og woke-ideologi, er en mye mer sammensatt historie enn det man får fram ved å følge idehistoriske linjer tilbake til John Dewey, John Locke, den amerikanske grunnlovsfedrene, den franske revolusjonen, Adam Smith og Jean-Jaques Rousseau.

Men linjen bakover og reaksjonene på den klassiske liberaliteten gjennom tidene og dens utvikling fram til i dag gir grunnlag for å forstå den elitære og totalitære holdningen som ligger bak dagens politiske korrekthet og dens forakt for folkelig ytringer, virkelighetsoppfatninger og politikk. Den politiske korrektheten, aka den illiberale liberaliteten, ser jo nettopp på populismen, folket, som, ifølge den politiske korrektheten er den farligste trusselen mot det liberale demokratiet. Folket er irrasjonelt og farlig, folket huser farlige, reaksjonære tanker og må rettledes av den politiske korrektheten for å bli rasjonelt, eller folket må forhindres fra å komme til politisk makt, for da ender man i det folkelige despotiet.

Liberalismen (liberaliteten) har, til tross for sine positive og reformistiske impulser, alltid hatt en elitistisk dimensjon. Og liberalitetens elitistiske sensibilitet kommer ofte til uttrykk i det Furedi kaller en kvasi-aristokratisk forakt hos elitene når de mener at folkelige massekultur og politikk har en korrumperende innflytelse på demokratiet. Elitens forakt for «vanlige folk» kommer fortsatt til uttrykk hos dagens «liberale» elitister. Symptomatisk er den «liberale» filosofen Jason Brennan som har skrevet ei bok med en foraktfull kritikk av det «liberale» demokratiet, der det heter at: «De fleste borgere gjør oss ingen tjeneste ved å stemme i valg—det å be alle om å stemme, er det samme som å be dem ‘tømme søpla’».

«Når det å stemme blir sammenlignet med det å kaste fra seg søppel, vet man at demokratiet er i alvorlige vansker», skriver Furedi. Og de som tror på demokratiet som en rasjonell og likestillingsfremmende styreform, bør nok ta de totalitære signalene fra dagens eliters illiberalitet på alvor og sette sin lit ungdommer i land som Frankrike, Italia, Spania og Sverige. Håpet er at den ungdommelige fornuften i disse landene sprer seg stor og bred til resten av den vestlige verden. Hvis ikke, kan man si farvel til politisk rasjonalitet og demokrati i den vestlige, «liberale» verden, der folk flest lever i illiberalitetens tegn og makt uten å være klar over det.