«Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes
Som det er påpekt mange ganger på Kritikken.no, Norges mest konseptkritiske nettsted, er «demokrati» i dag ikke bare et styresystem, men en ideologi. Det dyrkes som et trosdogme for Folk Flest™, og det like selvfølgelig for en selvutnevnt «statsviter» som for en mye mer produktiv søppeltømmer. Men i motsetning til ulikheten mellom disse, er forskjellen mellom ideologien «demokrati» og systemet «demokrati» mer ubetydelig: begge bygger på den samme grunnleggende dysfunksjon og brukes til å konsolidere institusjonell makt gjennom stadig ekspansjon og differensiering av politiske uvesentligheter som sendes rundt på TV. Resultatet er økende byråkrati, mer medie- og meningskontroll, og en absurd masse-rasjonalisering i form av «konsensuspolarisering» og korrupsjon. Hele dette daterte tankesettet og det systemet som hviler på det, hører hjemme på den berømte dust-dynga i 2025.
Dagens «demokrati» opprettholdes dessuten av ideologiske forestillinger som spriker i alle retninger og opererer på fundamentalt forskjellige forventninger alt etter politisk perspektiv og ideologisk tilholdssted. Denne demokratiske ideologiske diskrepansen er usynlig for både høyre og venstre, og den sementerer den evig dysfunksjonelle «debatten» til et punkt som egentlig skulle være umulig, selv i et såkalt sivilisert samfunn
I Utrop kan man lese et tilsynelatende absurd innlegg av «statsviter» Torvald Valland Therkildsen, som med største selvfølgelighet hevder at demokratiet først og fremst er et slags «sosialt spill». Innlegget med tittelen «Nei takk til MAGA-fakter i Norge» dreier seg om Gyda Oddekalvs inspirerte opptreden på Dagsnytt 18, som jeg ikke gidder å kommentere ytterliggere, fordi det er ikke hva denne saken handler om i det hele tatt.
Det som er sakene her, er hvordan og hva Valland Therkildsen beskriver i dette «utropet» som demokratiet generelt, et system der som handler om «koordinering, drøfting og kulturell samhandling», fra topp, helt ned til nivået der politikk er å «smile til bussjåfører» eller «oppføre seg på nachspiel». Politikk, både som helhet og i borgerlig mikroformat, stormkokes dermed ned til et snusfornuftig dannelsesrituale, mens selve systemet «demokrati» degraderes til en estetisk norm for riktig dialog(ue). Den endelige destinasjonen for dette evinnelige endetarms-demokratiet er, ifølge den vise statsviter Valland Therkildsen, ikke mindre enn: «dekonstruksjon av felles nasjonale, sosiale og politiske identiteter».
Poenget er, og som gjør denne saken ganske viktig å ta opp, er at Valland Therkildsen har et vesentlig poeng, dog på en helt annen måte enn han selv er i stand til å forstå.
Hans forestillinger av «demokrati» er ikke bare en pueril og naiv misforståelse som en middelmådig «statsviter» kan håpe å slippe unna med på en ekstremt utlendingvennlig blogg. Det Valland Therkildsen faktisk formulerer her, er intet mindre enn venstresidens reelle oppfatning av hva «demokrati» er, og hva det skal være: en stat- og systemstyrende ideologi som selv bekrefter sin egen nødvendighet, og som samtidig stempler enhver avviker som «udemokratisk» eller rett og slett helst «ond». Slik kan enhver kritikk effektivt kveles i et folkehav av venstreforførte idioter og kollektiv-cucks, mens ideologien skjuler seg bak en shabby fasade av moral og selvgodhet.
Overfladisk atferd, tone og gjennom-indoktrinert retorikk blir viktigere enn substans og noen potensiell produktiv brytning i bytte mot et fanatisk kollektiv som bokstavelig talt opererer utelukkende på en kronisk pseudo-kritisk kontrærisme som legitimerer sin rettmessighet med deres «konstruktive retorikk», og hvor alt som måtte bryte med dette er «uønsket». Venstresidens ønskedrøm av et såkalt «demokrati» fungerer altså sådan som et skinnhellig, moralsk meningsfilter mer enn som et styresett, hvor man enkelt ekskluderer alle de som ikke deler de samme kodene og spiller det samme «spillet» som dem selv.
Den såkalte «høyresiden», som egentlig ikke eksisterer effektivt, og som tidligere omtalt i POVcasten «Hva er Høyresiden?», er åpenbart ikke bedre rustet i sitt forhold til hva de mener «demokrati» er eller bør være. Der venstresiden reduserer «demokrati» til et fingert, fanatisk og konformt kulturspill med stadig større monopol på språkkontrollen, ender «høyresiden» opp i en idiotisk illusjon om at demokratiet sikrer frihet og orden, mens det i virkeligheten bare har redusert dem til lydige forbrukere av en rigid og kontrollert maktforestilling de hverken kan påvirke, nevneverdig, unnslippe og neppe vil gi politisk slipp på for noe nytt av system eller ideologisk forankring før det er alt for sent.
Relatert: Den «Nye høyresiden» er fremdeles fordummet, reaksjonært, banalt boomer-babbel
Disse to systemforestillingene er problematiske, om ikke direkte uforenlige. De hviler på helt forskjellige forutsetninger og bærer med seg motstridende forventninger til hva demokratiet skal levere. Men dagens demokratiske system kan ikke levere noe bedre. Det er et systemteoretisk faktum, og det viser at selve systemet er ufullstendig. Ideelt burde det erstattes av noe langt mer funksjonelt og renset for ideologiske spilleregler, slik som mitt nært perfekte og faktisk funksjonelle demokratiske system, Antikrati.
Relatert: Kritikken MMXXV V — Antikrati, svaret på det demokratiske problemet
De vidt forskjellige forestillingene på høyre- og venstresiden utgjør den demokratiske ideologiske diskrepansen som betinger politisk stagnasjon og samfunnsmessig forfall. I realiteten er det bare én og en halv kvasi-part som insisterer på å spille samme spill, men som aldri snakker om det samme utover overfladiske pretensjoner. Det oppstår ingen mer «metakognitiv» debatt om selve systemet, både fordi venstresiden ikke tillater det, og fordi høyresiden ikke evner å forstå situasjonen bedre. Resultatet er at den mer opposisjonelle siden blir sittende med hendene i fanget, fanget i en selvforsterkende og skakkjørt stillstand, der de alltid havner på etterskudd i forhold til venstresidens premisslegging og manipulasjon. Dette produserer igjen mer ideologisk systemsabotasje.
Ingen av sidene er i stand til, eller villige til, å artikulere selvmotsigelsene i sine egne antatte fellesdemokratiske premisser. Selve «debatten» om «demokratiet» skjer aldri, fordi systemet antas å være nærmest perfekt, eller fordi den falske høyresiden i praksis ikke representerer seg selv i den partipolitiske gangsterkulturen som bare er opptatt av makt og kontroll. Uten eksterne impulser og egenkritisk aktivitet fortsetter det såkalte «demokratiet» å late som om svaret på fellesskap og funksjon er å søke et stadig større «mangfold» gjennom ideologisk ekspansjon, kollektiv konsolidering, meningsmessig tåkelegging og mer tomprat i statsmediene. Ingenting av dette er politisk produktivt
Forledet venstreakademisk retardasjon
Therkildsens ‘bussjåfør-smil’- og ‘nachspiel-demokrati’ er ikke tilfeldig idioti, eller for den saks skyld, noe han selv har funnet opp. Det er sluttproduktet av en ideologisk sedimentering-prosess som begynte å bevege opp i dagen allerede i etterkrigstidens USA og Europa. Sedvanlige skyggefigurer som blant annet
Seymour Lipset (Political Man, 1960), Gabriel Almond, Sidney Verba (The Civic Culture, 1963) og Daniel Lerner med «The Passing of Traditional Society» (1958), alle jøder, ble i de forbindelsene akademisk aktivert og finansiert for å redusere mer fornuftige forfatninger av konseptet demokrati til et sett av akseptable sosiale vaner og tilforlatelige ’tillitskulturer’ fremfor et mer konsistent styringssystem med reell beslutningskraft og funksjon.
Relevant: Bok: «Ideology and Utopia» (1929)
Denne forvandlingen ble ytterligere forsterket på det den britiske konservative skaren kaller «kontinentet», hvor Karl Mannheim i Ideology and Utopia (1929) tok mål av seg til å nøytralisere selve begrepet ideologi. Han omskapte ideologi fra å være en menneskelig ønsketenkingsbasert fornuftssvikt til et såkalt «vitenskapelig objekt», løsrevet fra enhver kritisk vurdering av sannhet eller gyldighet. I stedet for å avkle ideologier som selvforsvarende illusjoner, fratok han selve begrepet sin nødvendige evaluative kjerne og konstruerte et steriliserende rammeverk hvor ideologier, selv de mest selvimmuniserende og absurde, kunne fortsette å eksistere som akademiske taksonomier uten noen form for konfrontasjon med rasjonell virkelighet eller krav til reell funksjon.
«Jørgen» Habermas videreførte denne linjen i The Theory of Communicative Action (1981), hvor han i praksis opphøyet dialog(ue) og diskurs til demokratiets eneste legitimitetskriterium. Demokratiets kjerne ble sådan separert fra spørsmål som suverenitet, styringsdyktighet og politisk beslutningskraft og redusert til ren slags salig språkbehandling som første og siste sikringsstandard. På den andre, mer økonomiske siden hadde Schumpeter allerede i Capitalism, Socialism and Democracy (1942) bastardisert demokratiet til en tilnærmet markedsprosess hvor «konkurrerende eliter» selger ferdigsnakkede og ferdigpakkede politiske produkter til en passiv konsumentmasse. Der Habermas oppløste demokratiets strukturelle behov i ende- og meningsløse ordskifter, sørget Schumpeter på sin side at det korresponderende funksjonelle ble til et mer bedriftsøkonomisk spørsmål hvor svaret alltid var mer av det samme, altså mer av det presumptivt «gode». Begge bidro sånn sett til det samme resultat: å sementere illusjonen om at demokratiet ikke trenger brytende substans eller kontinuerlig rasjonell bearbeiding av slikt, men at det kan opprettholdes og kontrolleres gjennom ritualisert prosedyre og en dannet, tilsynelatende «tolerant» form.
Relevant: Bok: «Omnipotent Government»: ‘The Rise of the Total Market’
Allerede i Liberalism (1927) hadde Ludwig von Mises innsnevret demokratiet til et teknisk middel for såkalt fredelig maktoverføring, snarere enn en politisk arena for reell meningskamp eller videre folkelig viljeutøvelse. For ham var demokratiet først og fremst et verktøy for å beskytte markedet, og markedet et medium for å spre demokratiet. Suverenitet ble ikke behandlet som noe mål i seg selv, men som et potensielt hinder for markedsprosessen samt en vedvarende autoritær trussel (Omnipotent Government, 1944). Dermed etablerte Mises m.fl, bla. Walther Lippman (The Good Society, 1936), en anti-radikal, reduksjonistisk linje der demokratiets suverenitetspotensial ble frarøvet sin potensielle, mer funksjonelle egenverdi ved å vri det til en slags tilnærming for å gi ideologisk støtte til økonomisk «nyliberalisme», og da særlig destruktiv finanskapitalisme. Når Mannheim senere gjorde ideologi til et nøytralt akademisk objekt, og Habermas og Schumpeter oppløste demokratiet i henholdsvis språk og markedslogikk, smeltet samtlige av disse posisjonene sammen til en felles fortelling: demokratiet som en selvopplysende prosedyre, bundet til marked og ideologi som om de nærmst var naturgitte systemer, altså perfekte.
Therkildsen står derfor ikke alene som noen rebell i Utrop. Han er bare enda en meningfattig norsk fjott. En ubevisst, ikke-kognitiv, billig karbon-kloning av et større akademisk kompleks som i over hundre år har blant annet har nøytralisert begrepet «demokrati» og redusert det til et ritual for sosial kontroll og ideologisk konsolidering. Når han beskriver demokratiet som «koordinering», «kulturell samhandling», «sosialt spill» og igjen, «(…)dekonstruksjon av felles nasjonale, sosiale og politiske identiteter», da inkludert stats-suverenitet, avslører han seg som den ukritiske fanatikeren han så sikkert mener er det rakt motsatte og meget «modige», dette samtidig som han presterer å plasserer seg mer eller mindre direkte i en tydelig arverekke av jødiske figurer, samt andre akademiske spilloppmakere, som Mannheim, Marcuse, Adorno, Lipset, Almond, Verba, Dewey, Lerner og Mises, inkludert monetær-fundamentalister som Milton Friedman så vel som «George Soros».
Dette er en en vesentlig dekadent og forledende tanketradisjon som aldri forklarer hvordan makt faktisk vinnes, utøves eller representeres, og som omskriver historie og virkelighet til en falsk akademisk fasade der makt skjules bak ritualer, høflighet og språklig betinget kokett-konsensus,
Over tid, med tilsvarende trykk, viser dette ideologiske «demokratiet» sitt egentlige vesen: Et skuebrød av et selvrefererende pseudo-system, overstyrt av ideologi, som uunngåelig ender i sin egen dysfunksjonelle og selvkonsistente korthus-sammenbrudd når det konfronteres med sine motsigelser og avsløres som blottet for substans, suverenitet og faktisk politisk rådighet.
