«Fri vilje» er nesten perfekt nonsens

Utdraget er fra Filosofiprofessor Truls Wyllers innledningsforedrag på Den norske filosofifestivalen i Kragerø i sommer.

Tematikken, «fri vilje», er en salig gjenganger, og det i mange forskjellige miljøer. Konseptforståelsen avhengig varierer enormt og er relevant i mange kontekster ellers, så en fremstilling er således på sin plass.

Fåfengte fremgangsmåter og problematiske forståelser

Man kan ikke bevise at noe ikke finnes eller er, og om ideen om dette er noe videre fruktbart. Man kan sannsynliggjøre, og slik anslagsvis bekrefte konsepters manglende gyldighet, og spesielt så i møte med mer konsekvente motsetninger.

Og alt dette må foregå på et visst logisk nivå og etter en viss metode. Det holder nemlig ikke med synsende foredrag, forutsatt på bakgrunn av mer trivielle, hverdagslige skussmål for at det eventuelt skal fremstå som forlokkende for Folk Flest™.

Appell til majoritet er fremdeles en logisk forbrytelse, og det gjelder selvsagt begge veier angående formidlingen. «∀»

Sokrates begikk således også en abnorm logisk feilslutning, og Wyller med sitt foredrag like så, da de begge på sine måter appeller til den moralske gyldigheten av demokratiets legitimitet som noe formelt «fornuftig».

Innen logikken er et såkalt predikat en proposisjon hvis gyldighet avhenger av en variabels konkrete verdi, og eller nærmere forstått, dets materiell nytte. Dette kan like gjerne være seg en form for konseptuell makt eller noe av mer substansiøs masse. Alle såkalte verdikonsept dreier seg essensielt om enten makt, eller mer abstrakt anført, makt av moralsk nytte som makt.

Moral er og bunner effektivt kun ut i et makt-fordrende menneskelig konsept i sin hisitorikse utbredte effekt. Dette er ikke bare essensielt, men helt avgjørende å godta før man begir seg ut på synsing om videre moralske implikasjoner, og imperativene bak abstraksjonenes mening av og som i seg selv.

Man kommer slik sett ingen som helst vei i filosofisk øyemed uten å distingvere begrepene og de eventuelle premissene derav. Alternativt, i analytisk filosofi, å ty til en slags utpreget reduksjonisme i stedet for utsvevende differensiering på bakgrunn av stereotypiske spekulasjoner.

Slike distinksjoner bør konkretiseres, helst i form av en fysisk egenskap, evt. metafysisk entitet (som tall), eller til og med som en type representativ objektiv gjenstand med en videre funksjon.

Noe annet som filosofisk bevis-produkt er rent metodologisk umiddelbart usannsynlig og urimelig, uten at det begrenser filosofenes foretrekkenhet å forfekte det abstrakte helt til et spekulasjonene deres blir godtatt som en konvensjonelt konstruktiv synsmåte i seg selv. Konstruktive synsmåter er gjerne forfektet som forskjellige «skoler» av filosofi.

Med metodologiske distinksjoner kan man så begynne drøfte selveste essensen av disse egenskapene. Dette for å eventuelt, i en videre reduksjonistisk prosess, redegjøre hvorvidt disse egenskapene medfører motsetninger, eller ikke. Klassifiseringen av konseptets karakter er sådan av en nødvendig natur for å operasjonalisere, eliminere og dimensjonere konseptuelle entiteter i en holdbar argumentasjon-struktur. Dette er herved å såkalt «diskriminere» konsepter og begrepsbruken i og rundt dem.

«Den frie viljes» endemiske ekvivokasjon

Wyller viser til debatten angående motsetningsforholdet mellom «determinisme» og de filosofiske forfektelsene av «fri vilje». Denne disputten munner ut i såkalt «inkompatibilisme» og «kompatibilisme». Men denne såkalte intellektuelle «debatten» mellom synsmåtene er håpløst betinget og premissene spesielt svakstilte.

Før man går inn på det eksplisitte sådan, er det det greit å gi spekulere litt i hvordan slike sløve premisser oppstår og godkjennes av det man burde forvente er skarpe akademikere.

Filosofi på kritisk fagnivå i dag handler tilsynelatende mer og mer om å opptre mest mulig «anerkjennende», «respektabelt» og sådan ‘forståelsesfull’ «tolerant» mer enn noe faktisk fremstillende av bunnkritisk systematisk skeptisisme. Det er med andre ord et slags demokratisk preg over det hele. Vitenskap, her inkludert filosofi som disiplinær (av)gren, har dog ingenting med dumt demokrati å gjøre når det gjelder systematisk struktur og produktive utedelse. Det er det motsatte av oppmuntringer som er tilfelle og idealet; en form for reduksjonisme, om man vil.

Produksjoner og andre innlegg av rene type «drøft og gi eksempler»-form er således blitt den hovedstrukturelle standarden for å bære og belære frem subjektivt orientert substans på bekostning av reell kritikk av intellektuell og inngående orden. Resultatet er trolig delvis også betinget av en universitetsektor som er blitt av en større ‘universell bredde’ og like så i sin pseudo-intellektuell appell. I mangel på kritiske og diskriminerende utsagn forblir progresjonen i argumentasjonen på universitetsnivå nærmest stillestående.

Truls Wyllers innledningsforedrag, som riktignok er beregnet mer i «bredden» enn noe spesielt, byr også på flere slike konvensjonelle, ‘tyvstartede’ og sterkt tvetydige fortetningspunkt. Kanskje ufrivillig nok er slike fremstillinger i dag ideelle til å belyse mange av feilslutningene og dessuten forestillingene angående «fri vilje» som florerer hos disse filosofene samt andre feilslåtte forståsegpåere, deriblant religiøse fanatikere.

Det aller første som samtidig må generelt konstateres og konkretiseres er at begrepsforvirring som gir opphav til slike sprikende orienteringer er en konsekvens av latskap og ukritiskhet, samt manglende logisk disiplinær forståelse og utøvelse.

Alle former for tvetydighet i så måte er det (nest) mest anti-logiske instansieringen overhodet tenkelig, uten at det ser ut til å bry profesjonelle synsere. Antakelig fordi synsingen er hva jobben deres består i. Anti-logisk fortolkning er dermed underbevisst forestilt som selve levebrødet for mange. Logikken og graderingene derav dets konseptuelle derivasjoner står i beste fall igjen som rene skuebrød.

Angående reduksjonisme, så handler dette om enkelt sagt om konseptuell effektivisering og konkretisering. I den forstand, begrepet «fri vilje» er et meget, om ikke absurd, sammensatt begrep av to konsepter: «frihet» og «vilje». Dette burde man forstå som innebærende til problemer etter som man ekspanderer konteksten for anvendelsen og dermed, effektivt sett, inviterer til enorme behov og uunngåelig ekvivokasjon.

Ekvivokasjon er uunngåelig når man transponerer et konsept over i en annen kontekst med andre betingelser og rammer enn begrepet opprinnelig gjerne ble definert i. Slike logiske forskyvninger av forestillingene og premissene derav skjer nærmest helt ubemerket samt at det oppleves filosofisk beleilig.

Beleilig begrepsforståelse

«Frihet» er et meget relativt betinget begrep. «Fri», like så. Det nytter ikke å slenge rundt seg med slike nær,est totalt ukvalifiserte begreper uten å støte på motsetninger av en mer konkret og kvantifiserbar karakter. I teologiens struktureringer er «frihet» innforstått som noe ekstremt snevert og forholdsmessig i kontrast til «Gud» makt og kreasjon. Selv i en mer sekulær forstand blir begrepet «frihet» umiddelbart kontekstbetinget av mer fysisk eklatante relasjoner og motsetningsforhold.

Begrepet «vilje» er i denne kontekst kanskje enda verre. Reduksjonisme må anvendes kritisk for å substansluggjøre dette vanvittige begrepet, ellers blir både dets videre og mer spesifikke intellektualiserte fullstendig intetsigende avhengig av forskjellige univers og kontekster.

Ja, selv «vilje» må nødvendigvis alltid forstås som et fysiologisk konstituert begrep, men som i sum også utgjør noe mer enn bestanddelens separate substans.

Den metodologiske inkompetansen betinger som oftest denne meget eksplisitte begrepsforvirringen og videre, den mer generelle filosofiske villfarelsen. Filosofene begynner i beste fall i feil ende, og ender derfor opp i de mer meningsløse og intetsigende posisjonene enn hva de muligens hadde gjort om premissene og deres begreper på forhånd hadde vært mer klargjort. I beste fall, om slikt ikke er fundert godt nok, ender man ender opp med en slags lek med ord.

«Vilje», intensionalt (intensional; generelt innbefattet), er et fordomsfritt og sådan nøytralt begrep.

Men mer deskriptivt sådan, og ekstensjonelt sett, er begrepet «vilje» bedre forestilt som et sett av positive egenskapene: «Evne, Mulighet, Behov» Dette er på de aller fleste måter bedre tenkelig og anvendbart presumptivt en robust nok rubrisering av begrepets ånd og funksjon. Også i refleksiv forstand av «fri vilje», som konsept under ett.

Ved å dele opp begrepet i flere ‘bestanddeler’ vis a vis reduksjonisme, unngår man enklere å ‘flyte over i tvetydigheter’ samt kontradiksjonens verden etter som man beveger seg på kryss og tvers av de konseptuelle kontekstene i drøftelsene og argumentasjonen. Det blir også enklere å avdekke eventuelt kompatibilitet og kongruens i konflikt med andre konsepter, deriblant her «fri(het)».

Modal-logisk er det også svært tjenlig. For hva er egentlig «viljen» betingelser av, for ikke å snakke om såkalt «fri vilje», hvilket, igjen, er et håpløst nok kategorisk kriterium å operere med uten videre substans.

Modal-logiske egenskaper og slike logiske systematiseringer sådan er nyttig her for å illustrere nettopp nytten av å «diskriminere» begrepet «vilje» i en videre eller mer spesifikk kontekst. Her vilkårlig fremsatt som form rent bokstavelig:

Refleksivitet A ⊨ (¬ A)

Symmetri A ⊃ B ↔ B ⊃ A

Transitivt A → B → C ⊨ A ⇒ C

—Kan man egentlig styre sin vilje? Til en viss grad, men hvordan, i så måte som her?

Vilje: Evne, Mulighet, Behov

⊨ Kan du øke/styrke/forandre din «vilje» av Evne? —Presumtivt, ja, hvis behovet oppleves og muligheten er der.

⊨ Kan du øke/styrke/forandre din «vilje» ved Mulighet? —Presumtivt, ja, om behovet oppleves og evnen er der.

⊨ Kan du øke/styrke/forandre din «vilje» etter Behov? —Presumtivt, ja, om evnen er der og muligheten er der.

Man kan slik fremstille og definere frem at «vilje» er sådan noe man kan påvirke, men bare til en viss grad. Samtidig blir det klart at såkalt «fri vilje» blir noe drastisk annet i samme modalkontekst.

«Frihet» impliserer en form fristillelse av alle relevante relasjoner mulig. Dette inkludert de rent deterministiske faktorer. Deterministiske faktorer er imidlertid her for sikkerhets skyld implisitt i det begreps-reduksjonistiske av «vilje». Og man kan således ikke ‘fristilles’ de modal-logiske relasjonene, fordi man har således ingen fullverdig vilje som definert her. Definisjonen er dermed konsistent og konsekvent.

Et mulig problem med den modal-logiske metodologien er her at den består av kun 2/3 såkalte «essensielle» og «positive egenskaper». Dette er begreps-aksiomer vedrørende Descartes og Anselms opprinnelige ontologiske argumenter for Gud-vesentlig, nødvendig eksistens. Populært forstått som et logisk bevis for at Gud eksisterer.

Begrepene det er snakk om er egenskaper som er kategorisk bedre å ha enn ikke å ha. «Essensielt» er disse egenskapene så lenge alle dets konstituerte bestandler er nødvendige. Altså, «Gud» er det mest perfekte vesenet det er mulig å tenke seg til, ergo, han har ingen svakheter eller korrumperinger, men er et komplett perfektet vesen som har alt som er perfekt, inkludert egenskapen av å eksistere.

Evne ift. «vilje» som definert, er utvilsomt en slik «positiv egenskap». Det samme er «mulighet», som også kan sies å være en ekstensjon av evne, spesielt så i den fysiske verden og i konkurranse.

Hvorvidt «behov» er en slik kategorisk positiv evne er snarere mer tvilsomt. Men, i likhet med Gödels #2 og #6 aksiomatisering i hans inspirerte ontologiske argument for nødvendig eksistens av «Gud», så skriver lik nært og sånn sett også egenskapen «behov» seg fra nødvendigheten av det å i det hele tatt besitte eller kunne besitte makt (#6), og per ekstensjon (#2) er slikt derfor også en «positiv egenskap».

Man kan såldes negere den gjenværende tvilsomheten på dette grunnlaget når det gjelder begrepet «vilje». Det samme kan således sies om «fornuft», men eksempelvis ikke konsepter som «Sjel», det være i kristenteologisk lære.

Strukturelt sett er derfor diskrimineringen av begrepet «vilje» logisk gyldig og mer holdbar enn simpelthen bare «vilje» uten noe videre.

Mens begrepets videre kongruens med «frihet» således åpenbart svekket. Men dette er følgelig rimelig i forstå som et utslag av en allerede vedvarende inkonsistens som opprinnelig var ugyldig og således logisk ikke-anvendbart i kontekst av noe annet.

Denne konsekvensen burde være mulig å forstå som problematisk, spesielt vedrørende videre logisk instansiering av eller med tanke på «fri(het)» i ‘universelle domener’, når dette ikke bare er tvetydig nok å skulle forestille til å begynne med, men da etter hvert også i motsetning til konseptet «determinisme», som i den forstand er av en åpenbar vesentlig kontradiksjon. Ved å definere vilje bedre; mer spesifikt og robust, har man unngått et kontradiksjonsbetinget faktum og skrantende premiss.

«Fri vilje» er et sammenfattet og dessuten et kontrært dedusert begrep fra dens umiddelbare negasjon. Dette byr igjen på mer logisk følgelige problemer i og med at «fri(het)», i flere domener, impliserer noe absolutt av essens, og derav i kontekst av «fri vilje» som begrep, er noe som åpenbart nok ville ‘velte’ all følgelig kausalitet, inkludert det reduksjonistiske bestående av «vilje».

Med andre ord, om man i denne forstand hadde såkalt «fri vilje», ville mennesker med «fri vilje» derfor, nødvendigvis per det ontologiske argument aksiomer, per den mest robuste definisjonen av «vilje», og derfra per Leibniz’ ‘likhetsprinsipp’: (∀F (Fx↔Fy) → x=y), blitt «Gud» selv, og samtidig i kristenlærens forstand, mer enn bare «et bilde av Gud».

For å unngå denne absurditeten måtte man altså definert «fri» i en mye mer kontekstbetinget og begrenset måte, hvilket jo er problematisk.

Dette logiske betingede argumentet over kan egentlig enklere så forestilles som trivielt ved å lese rett ut i fra begrepets vedvarende ordlyd: «Fri vilje»— konsistent parafrasert: Egentlig og effektivt «fritt til å gjøre det man vil» når man måtte ønske, og det på alle måter.

Dette er åpenbart ikke tilfellet mtp. «fri vilje» som det foretrekkes å fremstilles, men spørsmålet blir sådan: Hva er i tilfellet «fri vilje»? Sannsynlig svar herved og på bakgrunn av modal-logikk: Det finnes ikke noe eksplisitt slikt for mennesket, men bare «Gud».

I og med at «determinisme» i tillegg ikke er et klarlagt deduktivt konsept, blir det å forsøke med foreninger av disse to hypotetiske universene enda mer logisk og rent vitenskapelig kontra-indikert fra første stund og standard. Således kan tilnærmingen av såkalt «kompatibilitet» mellom «determinisme» og «fri vilje», ref. Wyller, sies å være fullstendig intetsigende definert og konsekvent sett av derfor av flere fundamentale feilslutninger.

Brutal banalisering og abstrakt radikalisme

Wyller har på sin måte allerede inntatt en slags posisjon, og denne er på bakgrunn av en generelt utpreget, banal begrepsforvirring. Konsekvensen av de begrepsmessige feilgrepene er at han nå må forsøke å argumentere for at «fri vilje» er et slags rasjonelt selvstyre, og mer eksplisitt, det han kaller for «fornuftskausalitet». Det blir kanskje ikke mer ironisk enn dette.

Ironi til side, så er feilslutningen og fallitten for lengst komplett. Feilslutningen består av, for å gjenta, det å forsøke å forene konsistente selv-differensierende konsepter. Rene posisjoner av fysiologisk betinget «determinisme» er sånn sett mer kurant, og enkelt sagt predeterminerende samt potensielt kvantifiserbar med andre reduksjonistiske genealoger nedover i dyreriket.

«Fri vilje», derimot, er et uholdbart sammensatt konsept, og forsøkes intellektuelt som et «selv-uavhengig» og således abstrakt konsept forenelig med biologiske imperativ og instinkter. Det blir som å skulle blande vann og olje og håpe på en perfekt sammenfallen blanding.

Selvsagt er mer trivielle valg en kombinasjon av mange faktorer, men «fri vilje», som en abstrakt konseptide og fysiologisk uinnskrenket ‘medium’, ja, det er og blir noe annet. Disse mislykkede filosofiske forsøkene på å forene begrep på tvers av kontekster minner mistenkelig mye på en klassisk forfeilet forestilling hvor man forklarer virkningene som en årsak.

Wyller påpeker på sin måte at man uten «fri vilje» er uten selvstyre, og derfor såkalt «ufri».

Banaliteten kan ikke bli mer egnet å illustrere feilslutningen av en slik type fremstilling.

Han anføre at «fri vilje» er et slags derivat av rasjonell intellekt, et intellekt som formodentlig forstår sin og andres såkalte selvstyre som et «gode». Men har så denne «fornuftkausale» personen noen annen grunn, motiv eller annet til å hande annerledes enn rasjonelt?

Kristenlæren skynder seg fort med å forklare denne potensielle inkonsekvensen ift. «fri vilje» med at det dermed nødvendigvis eksisterer et «onde» som leder en «god» eller rasjonell person bort fra dette «gode» og fornuftige.

Innvendingen fra de kristne kan imidlertid enkelt pareres ved å bytte ut begrepet «det gode» med eksempelvis «konsistens», og man illustrerer sådan også den inherente argumentasjonens inkonsistensens utenfor den behageliggjørende konteksten av den kristne lære og premissgivende.

Det samme gjelder for Wyllers eksempel.

En som handler fornuftig på samme måte som den kristne dogme kan nok ikke sies å kategorisk være i besittelse av en slik «fri vilje» som forestilt. Tankefeilen hos Wyller og de kristne kommer på bakgrunn av samme type tilnærming og mangel på logisk forankring av det aksiomatiske i deres premisser. Det aksiomatiske hos de kristne er preget av ekstrem tvetydighet. Den mer sekulære filosofiske, evt. Kantianske, har et tilsvarende problem med å forflytte seg fra det abstrakte til de mer robuste, logiske, konkrete og følgelig konsekvente kontekster.

I aller beste fall er deres premisser enten for dårlig formulerte, eller dårlig utnyttet rent intellektuelt av de som velger å argumenterer på dem.

Det «tolerante», «myke» abstrakte

Wyller vis a vis de mer «myke deterministene» mener antakelig at slike «nyanseringer» og samfunns-kontrasterende drøftelser byr på mer av «forståelse» blant folk flest, les, sympati.

Altså, at filosofien først og fremst er noe som skal effektuere en slags samfunnspleie fremfør faktisk fornuft i form av forestilt logikk.

Wyller skriver at slike hensyn som dette blant annet henvender seg til appellen om et mer ‘forståelsesfullt’ rettsvesen, mer psyko-terapi, mindre fordømmelse og «hat» osv. Men jeg mener han bare oppnår å dementerer fornuften, samtidig som han antakelig demonstrerer sin partipolitiske synsmåte mer enn han utviser noen faktisk klargjørende filosofisk analytisk forståelse.

Dette er nok hva filosofene i dag er ment å lire av seg. Først fremst, politisk sjarmantiserende snakk:

Igjen er begrepsbruken her nok så forvirrende og lite formålstjenlig i det videre. Jeg mener i den forstand at et bedre begrep enn «selvreflektivt» kan være et mindre abstrakt fortonende a la «responsfenomen».

Flisespikking er det heller ikke, for formålets hensyn er i det videre at reaksjoner utenfra, i seg selv, nødvendigvis ikke kan tolkes helt «fritt», jfm. «fri vilje».

«Rasjonell livsaktivitet» er nødvendigvis heller ikke sammenfallende med alle mulige, nye konsekvenser i ‘alle mulige verdener’; det er m.a.o. ingen såkalt ‘sikker standard’ eller spesielt «diskriminert» begrep, ergo, man kan i beste fall snarere bare være eventuelt «rimelig rasjonell» på bakgrunn av miljøets «responser» (evt. endring), men neppe ikke noe mer enn det.

Sjakk blir således, plutselig nok, enda et meget dårlig eksempel, da sjakk kan sies å være 100% deterministisk regelbundet; ergo inkongruent med alt av såkalt «fri vilje» i sin riktige (reduksjonistiske) effekt og dimensjon i spørsmålet her.

Et «responsfenomen» sånn forstått, fordrer i beste fall, strukturelt sett, en form for mulighet (i og for seg konsistent med «vilje», bedre definert), men ikke av nødvendighet. Dette særpreger også abstrakt tenking: Den er ikke av noen nødvendighet eller slik essens, mens spillet sjakk er av domene kun nødvendighet, altså, det er nødvendig å følge reglene for å i det hele tatt spille.

Forståelsen for, og sjakkens såkalte «selvkunnskap» er dermed heller ikke å forestille som «abstrakt», men snarere betinget på lik linje med matematiske aksiomer. Igjen blir definisjonene ubrukelige, men man ser det kanskje ikke før man presenteres et mer adekvat alternativ.

Her tror jeg Wyller til og med insinuerer videre at det er holdbart, via ymse ‘medmenneskelighets-messige’ mekanismer, å tilstrekkelig og effektivt nok så, at man bare kan/bør såkalt «leve seg inn» i andres førstepersonsperspektiv jf. Skjervheims «deltaker- og tilskuermodus», som han også legger litt ut om ellers, uten at jeg vurderer dette som spesielt treffende.

Men også dette faller på den foregående urimelighet, som påpekt. Det være at «den frie vilje» ikke kan fortolkes, av nødvendighet, eller fysisk sådan, av noen andre enn en allmektig, eventuelt ens egen illusoriske «frie vilje». Det at man mener å besitte en subjektiv evne til å såkalt «leve seg inn» i andres forestillinger er vel også neppe tilstrekkelig i så måte for å substansgjøre andres eventuelle fornuft.

Her støter man dessuten, med en gang, på mange forskjellige og potensielle kongruens-konflikter, deriblant i form av et fundamentalt, dog sært, rasjonalitets–proposjonistisk, intensionalbetingede, «dobbel obskuritets–prinsipp»: ?=(□A↔◇A)—oversatt til enkelt jordisk, Norsk: «Folk kan egentlig bare være enige med og forstå sine egne vesentlige forestillinger.»

Igjen, så er nok svaret at det er vanskeligere enn man tror å kunne oppfatte «medskapninger som fornuftige», og at slikt hviler mer på sine interne skemata enn noe mer utpreget abstrakt av fornuftige evner eller eteriske innsikter.

Fysiske imperativ og determinerende

Evolusjonært forstått er den overfladiske og metafysiske fremlagte forståelsen av «fri vilje» et helt irrelevant konsept i kontekst av evolusjonens beinharde fornuft.

Snarere er alt derav «determinert», og av en naturlig masse-orden, og ikke noe abstrakt. “Fri vilje» er således også det motsatte av adapsjon og potensiell utvikling av organismens fakulteter og sådan forståelse, eventuelt inkludert økende nivåer av såkalt bevissthet.

Logikk er i seg selv deterministisk og derfor både undersøkende så vel som utviklende, og «determinisme» er igjen en substrat av ‘logikk’. Hva skal man således distingvere konsekvent kvalitet med? Abstrakte konsepter, eller fysiske kvaliteter og konsekvenser av naturlige realiteter?

Uten orden og således logikk, kan ikke noe nødvendigvis eksistere.

Selv ikke «Gud» eller en slik overlegen kraft kan gjøre noe som er logisk umulig, noe selv kristenfundamentale fanatikere etter hvert har måttet innrømme i møte med logikkens knusende forstand.

Hvorfor kan ikke «Gud» transcendere logikk? -Er han i så fall ikke allmektig? Kort sagt, dette er en populært fremsatt feilslutning.

Og enda enklere fremsatt: «Gud» kan ikke trosse logikk fordi da opphører ham som «Gud» i ordens univers, og slik blasfemi ønsker jo ikke de kristne å være med på. Da kryper de heller til korset.

Hyper-hypotetisk: Hva skjer når to «frie viljer» kolliderer? Forblir de begge like «frie» og uavhengige hverandres «frihet»? Neppe.

Hva skjer når to determinerende, kvantifiserbare beholdninger livløs masse møtes, eksempelvis en større masse mot en mindre? Man får mer orden og mer kongruens..

Vi skal være glade for at vi lever i et essensielt determinerende univers som fordrer orden, hvor mennesket ikke er fritt, men temmelig flyktig. Det samme gjelder nok mange menneskers forestillinger og ellers intellektualiserende angående sin «frie vilje».

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan