Trusselen fra «kunstig intelligens» — mer et definisjonsspørsmål og sosialfantasi?

TV2: Kunstig intelligens forbløffer. Banebrytende!

Googles nye oppfinnelse kan gjenskape naturlige stemmer og komponere musikk. Kun ved å høre en liten lyd.

Se for deg at Erling Braut Haaland leser lydbok for deg. Eller at avdøde Kurt Cobain fra Nirvana både skriver og synger nye låttekster. Dette kan snart være mulig. Google har nemlig lansert en ny kunstig intelligens (AI) som klarer det som for kort tid siden hørte hjemme i en science fiction-film. AudioLM, som AI-en heter, kan nemlig høre en kort lyd – og så skape sin egen fortsettelse.

Helt fantastisk

Partikkelfysiker og AI-ekspert Inga Strümke mener nyvinningen er banebrytende.

—Jeg syns det er helt fantastisk. Jeg tvilte ikke på at det her kom til å skje, men jeg forventet ikke at det skulle skje så fort. Mange maskiner klarer allerede å skape tekst som gir mening. Robotiserte stemmer har også vært med oss lenge. Du kjenner kanskje Siri eller Alexa?

AudioLM kan lage setninger selv. Men den klarer også noe har vært typisk umulig for maskiner: Naturlig tonefall. Det forbløffer AI-forskeren.

Forskning.no: Kunstig intelligens er de nye komponistene

KI-komponister kan i framtida bidra til helt nye former for musikk.

Å bruke maskiner til å lage musikk er langt fra nytt. Men de siste årene har kunstig intelligens (KI) inntatt musikkens verden: For eksempel kan et menneske skrive hovedmelodien mens maskinen, gjennom KI, lager arrangementet i bakgrunnen.

Musikk laget av KI har imidlertid sjelden så mye overraskende ved seg, ifølge Cağrı Erdem. Han er forsker ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse på Universitetet i Oslo.

Jeg ønsket at maskinen skulle bli en partner, at vi kunne lage musikken sammen. Da måtte maskinen ha en form for egen vilje, slik at den kan handle på egenhånd, sier han. Det engelske fagbegrepet «agency» handler om at en maskin kan handle på egenhånd. Maskinen som partner Dette ble tema for doktorgradsavhandlingen. Her utforsket han det han har kalt delt kontroll. Han har utviklet interaktive systemer. Et system er et instrument som kontrolleres både av en musiker og av en maskin, og der begge aktører kan ta valg. Forskeren har gitt systemet navnet CAVI.

En mer kreativ kunstig intelligens

Han peker imidlertid på at teknologifeltet ledes av ingeniører, ikke kunstnere. – Dette ser vi på de KI-systemene vi har i dag. Skriver du ordet katt i en søkemotor, får du opp bilder basert på andre kattebilder. Dette gir jo mening, men det innebærer også at algoritmen ikke gir deg bilder av de sjeldne kattene. Hvis KI skal kunne bidra til å skape bredere musikalske uttrykk, må flere kunstnere begynne å bruke det, ifølge Erdem. – Vi som jobber i krysningsfeltet mellom kunst, teknologi og forskning, må utforske hvordan algoritmer kan være med å utvide kunsten og musikken i framtida.

Digi.no: Kunstig intelligens vant kunstkonkurranse Kritikerne spår kunstens død.

I Colorado har en kunstig intelligens nå vunnet en kunstkonkurranse i anledning delstatens årlige marked. Delstatsmarkedene, kalt «state fair» på engelsk, er en slags utstilling eller messe som avholdes årlig i alle amerikanske delstater, enten om sommeren eller tidlig på høsten.

Bildet som vant kunstkonkurransens digitale kategori, ble generert av Jason Allen ved hjelp av en kunstig intelligens som heter Midjourney. Den fungerer ved at man sender den en beskrivelse av bildet man ønsker – eller bare en hvilken som helst tekststreng, dersom man ønsker å gi den litt mer frihet. AI-en vil deretter generere ett eller flere utkast som man kan velge å forstørre eller be den om å ta utgangspunkt i for å lage flere bilder.

Interaksjonen med Midjourney skjer ved hjelp av kommandoer i chatte-tjenesten Discord.

---

Kommentar

Folk flest, til og med såkalte «eksperter», tar og har tatt feil om ting helt siden tidenes morgen, og fortsetter i det samme sporet.

Det man trodde skulle skje, skjedde ikke, og det man ikke trodde skulle skje, skjedde så.

Da som Leo Szilard oppdaget ikke-linære kjernefysiske kjedereaksjoner i 1933, meddelte Ernest Rutherford at alle som fremmet konseptet om såkalt atomkraft bare pratet piss. Ken Olsen mente at det vanlige folk aldri kom til å få bruk med en datamaskin i sitt eget hjem. Og her sitter man.

Vi hører om det snart hver dag, spesielt i min bransje, og i popkulturen generelt, dette med «kunstig intelligens» a.k.a «A.I/KI», men hva er dette pratet egentlig snakk om? Frontmannen Elon Musk fabler til stadighet om forskjellige typer «Skynet-scenarios»: Hvor såkalt kunstig intelligens tar over de fysiske så vel som de administrative prosessene og utrydder mennesket gjennom å f.eks eksponentielt produsere ‘nano-roboter’ som blokkerer innstrålingen fra solen slik at avlingene svikter uten at vi forstår hvorfor et cetera.

Men er dette realistisk? Eksisterer det logiske-tekniske feilslutninger i dette narrativet? Har maskiner sammenlignet med mennesker begrensninger ift. kognisjon og «intelligens» som innebærer at denne trusselen stort sett er forfektet?

«Intelligens»

For det aller første så er det i seg selv allerede et allment problem å forstå hva «intelligens» egentlig er.

Innenfor psykometriens kvantitative spektrum handler intelligens først og fremst om å løse det man differensierer som «prosessuelle, tekniske og kognitive problemer» av en viss ‘soliditet’ og konsistens, eksempelvis spatial objektivitet og språklig modalitet.

Andre snakker varmt og bredt, men kompensatorisk så om «emosjonell intelligens»: Som om subjektiv forståelse av et svert snevert, og dessuten flyktig, gjerne inkonsistent, aspekt vedrørende menneskelige følelser og forestillinger av dem skulle indikere for noe mer enn hva en slik skjematisk-subjektiv forestillingsevne fysisk kan sies å effektivt reflektere om seg selv.

Kanskje en forvirrende beskrivelse, men, i essens medfører en slik forståelse av «emosjonell intelligens» en feilslutning som går ut på at man simpelthen regner etter interne sjablonger på eksterne referanser, noe som ikke nødvendigvis kan direkte overføres fra det objektive og over til en sann abstrakt representasjon eller videre visuell forståelse.

Eksemplene på dette er uendelige og trivielle. Et hyper-banalt et er hvordan forskjellige sosiale sjablonger, uten videre og nødvendigvis, ikke innebærer den samme representative objektiviteten. Eksempelvis at asiater som rase tenderer mot å smile og le når de er redde, er en veldig enkel, men tilstrekkelig noe som banalt betegner denne diskrepansen med tanke på definisjonsspørsmålet hva intelligens egentlig er på et diskriminerende høyt nok nivå slik at det skiller seg fra det forutinntatte.

Mer enn noe annet, så indikerer faktisk «emosjonell intelligens» evnen til å finne innpass enn det handler om å produsere et fordelaktig avpass til andre. Det som konstituerer denne typen forståelse er altså noe som med videre ikke er direkte differensierende med tanke på utviklet intelligens.

I helheten er nok snarere «intelligens» evnen til å optimalt sett forholde seg helt perfekt uten skjematiske strukturer i sin tenking og adferd derav. Ekstremt enkelt formulert formulae: det å generelt være seg potensielt uavhengig (tanke)regler, men likevel resonnere konsistent og konsekvent over høy grad av ‘kompleksitet’. «Kompleksitet» her vil si mindre åpenbar skjematisk sammenheng mellom konseptene slik at forholdet mellom dem ikke er stadfestet på forhånd, i noen forstand eller indikasjon forøvrig. Dette er hva man gjerne mener med «abstrakt virkelighet» foruten den objektive og sensoriske, og dette vil nok konsistent sett være umulig for en menneskeprogrammert entitet å forestille foruten det at entiteten bør inkluderes egenskaper som innebærer økt sensorisk informasjon og heftigere kombinasjon av data.

Men dette er altså ikke vesentlig sett «intelligens» på den måten at en slik programmert entitet kan flytende abstrahere videre utenfor visse veiinger innenfor menneskegitte konsepter. Det er et potensielt motsetning-forhold med eksponentiell grad av anti-produktive gjengjeldelser, og kan således ikke utvikle noe nytt fra ingenting, annet enn stagnerende replikasjoner.

Realitet – virkelighet ∞ årsak – virkning

Med det fundamentale og pragmatiske faktum lagt til grunn og gitt, er at datamaskiner kun er regnemaskiner, mens mennesket er langt fra noe slikt vesen.

Systemene er utviklet, og sånn sett satt sammen på en annen måte, og med svært ulike forutsetninger. Maskiner kan heller ikke fungere uten kvantitative lover i form av tallteoretiske strukturer som minste bestanddel, mens mennesket er helt fysisk fristilt slikt i sammenligning per sin «tenking».

Dette indikerer, rent fysisk, og ubegrenset sådan, at menneskets kognisjon er til for å tenke rent abstrakt og dermed kan differensiere flytende og fritt, mens maskiner reagerer utelukkende referensielle og rekursivt. Samtidig er det man forstår som «kunnskap» et abstrakt artefakt og svært modalt medium, mens logikkens fundamentale imperativer er absolutt-faktiske og rent fysiske.

At den objektive realiteten er et imperativ av fysisk-logiske følger, impliserer at ‘virkeligheten‘, på sin side, bør defineres som effektiviteten av abstraksjoner av sammensatt, såkalt «kunnskap». Her er et klart nok konsept- og vesenskille.

Spørsmålet blir så om enten eller kan utledes fra kun det ene—hvorvidt logikk og fysiske regler i seg selv kan avdekke virkeligheten. Hvis den abstrakte virkeligheten, og om kunnskapen vi opparbeider oss automatisk kan sies med nødvendighet alltid være i tråd med fysiske reaksjoner. Det overveldende fysiske, empiriske og nærmest kategoriske svaret på dette spørsmålet er et ganske klart «nei».

Det kan ikke engang forestilles noen slik naturlig kobling, eller noe over-syntetisk fysikalitet som kan forbinde dette. Den bestående proksimale teorien og logikken i seg selv tilsier dette: At ‘ingenting’ kan garantere «kunnskap», og at fysisk-ingenting heller ikke kan skape virkelighet, men bare i beste fall for mennesket, eller annet fysisk, forene objektive kompromiss mellom det som er relevant og relativt.

En regnemaskin har ingen teoretisk måte å vite hvilke vesentlige forhold som er relevante med mindre disse forutprogrammeres eller som følge av overlegen sensorisk evne, noe som sammenlignet med kognisjon er en regelrett banalitet.

Når man snakker om «overlegen intelligens» på bakgrunn av å anvende informasjon på et kompleks nivå, er man altså på et definisjonsmessig villspor. En veldig gammel datamaskin kan fremdeles fremstille levende bilder og inkorporere handling ut i fra enkle tall og programmeringer, noe et menneske aldri kan gjøre. Slikt er en form for fysisk prosessering som regelrett overgår alt av spatial intelligens mulig å i det hele tatt konsekvent forestille seg for et menneske, men det defineres fremdeles ikke som kunstig intelligens. «Intelligens» som betegnelse melder seg først når vi begynner å rasjonaliserer begrep i forhold til inkorporering av menneskelig adferd i vår praksis. Men dette er en teknisk feilslutning.

Fundamentalt i klartekst

Folk er allerede beviselig fornøyd med å få programmert sin virkelighet, og forstår dette enkelt som realiteter. Dette gjør at dumme folk blir latere og adgangen til å forandre samfunnet i den retning øker.

Fordi realitetenes objektive og sensoriske data aldri kan potensielt absolutt transformeres over til abstrakt virkelighet, eller omvendt, så er det derfor ingenting som egentlig nødvendiggjør at man skal inkorporere maskiner inn i andre slike store rolleutøvelser enn hva utøvelsene til disse og i forholdet mellom dem impliserer.

Man kan og bør selvsagt benytte seg av sensorisk data fra maskiner for å laste videre inn i en mer analytisk maskin, en ‘intelligens’, for å så kompilere informasjonen med større komplekse systemer osv. Men ingenting tilsier, per nå, at en enkeltstående og autonom «singularitet» kreves eller innebærer noen merverdi med tanke på syntetiseringen av slik kunnskap, eller det at kunstig intelligens likeledes spontant er i stand til å utvikle seg selv og eventuelt utslette mennesket i form av en tilnærmet bevissthet til sin egen objektive eksistens.

Det er en sosialfantasi og suggerende skremmeskudd fra interesser som ikke forstår, eller ønsker å forlede folk til å tro at «kunstig intelligens» er noe mye mer og vesentlig enn hva det objektivt egentlig er, og trolig noen gang kan bli. I alle fall utover all nåværende system- og informasjonsteori, samt teknisk gjennomførbarhet som er hypotetisk tenkelig.

Man kan selvsagt avlaste samfunnet med roboter som er begrenset i bruk, per design, som en hyper-spesialisert sjakk-intelligens, eksempelvis, men hva er nytten av å inkorporere mer av egenskaper foruten hovedfunksjonen? Ei er det heller nyttig eller «smart» for den saks skyld, å integrere alle slike spesifikt-autonome systemer i ett. Dette strider mot all mye av konvensjonell design-fornuft og funksjonalitet, i alle fall inntil en viss grad. Å rasjonelt begrense funksjonalitet til hva og hvor den trengs mest, er et læreprinsipp innen ingeniørfaget.

Denne ‘desentraliserings-tanken’, om man vil, handler i all vesentlighet om sikte etter den mest rimelige og proporsjonale effektiviteten og kongruens med adskilte systemer. Dette av mange ulike grunner og hensikter, deriblant sikkerhet. Eksemplene dominerer, men A.I-dominant kontroll vil således utgjøre det fundamentale unntaket, uten at dette i det hele tatt er nødvendigvis sikrere.

Samtidig handler ‘sentraliserings-tankegangen’ egentlig bare om makt og kontroll, og det er denne man må utfordre og heller bekymre seg for snarere enn feil-identifiserte farer og fallitter angående «kunstig intelligens».

I de øverste strata av kapitalklassen og teknokratiet ser man nok helst for seg at slik «kunstig intelligens» innebærer mindre utgifter og langt større inntjening samt segmentering av befolkningen inn i mer fattige og kontrollerbare kategorier. Derfor er det et kappløp. Teknologiske transhumanistiske løsninger innebærer høyere funksjonsevne for den enkelte, og vil således fungere produktivt, men også dette går ut på kurante forbedringer og praktisk forenkling enn hva som sammenlignbart med noe ‘tankekreasjonistisk’ paradigmeskift som omfatter kognitiv A.I

De som varsler om utryddelse. eller skriker lett-entusiastisk opp om at datamaskiner kan isolere stemmer og lage «kunst» og «musikk», er bare barn med en relativt elendig forestillingsevne, og disse håper jeg virkelig den kunstige intelligensen effektivt erstatter raskest mulig, fordi disse avslører seg som konseptuelt udugelige eller teknisk inkompetente med tanke på forståelse og kreativitet. Slike konforme kvakksalvere og klakører trenger vi ikke flere av bransjen. De tar bare plass og sløser bort oksygen.

Per realiteten, fysisk forstått, har enkle datamaskiner fremstilt og laget «kunst» helt siden de ble slått på for første gang. Men denne kunsten og ‘intelligensen’ var bare ikke av en slik visuelt kreativt art forstått av oss og i henhold til våre luftige definisjoner. At datamaskiner nå kan algoritmisk programmeres til å innhente, etterligne og kombinere data er altså ingenting nytt, eller noe som i seg selv burde kunne defineres som banebrytende «intelligens». I hvert fall ikke noe på linje med de aller mest intelligente menneskene, inkludert de som konstruerer disse systemene.

De som forstår slike tilnærminger som bona fide ‘intelligens’, og tar ordet i sin munn og premisset om A.I som godt, er med andre ord trolig ikke veldig intelligente selv, og bør prøve å tenke seg om hva som egentlig er den største trusselen. Kanskje det er deres egen naivitet og fanatisme av forestillinger de ikke forstår som er den største kollketive trusselen fordi slikt jo tilsynelatende lar seg såpass enkelt manipulere og dermed utnytte. Dette fordi folk flest lar seg forlede alt for lett av fascinasjon og forenklinger i hverdagen.