«Demokratiet» har ubevisst brutt spillereglene for krig, og folk flest jubler
Det er allerede langt over tiden for å demontere det dumme, konflikterende, krigerske og demagogiske demokratiet, og utpeke sanne ledere samt holde dem for en viss standard og ansvarlige før det er for sent.
Krigen i Ukraina går etter hvert, fullstendig forutsigbart sådan, mot en klar eskalering som mer enn mye annet er en følge av idiotisk, demokratisk fanatisme og dets ideologiske og imperialistiske nullslumspill.
«Demokrati» i sin nåværende politiske praksis «berettiger» ingenting mer av ekstern handling enn noe annen ideologi. Dette må være et enkelt postulat og grunnlag for videre vesentlig analyse og vurderinger. Men slike behov for aksiomer forstår ikke folk flest. De er for dumme og selv-refererende innenfor egen posisjon og dermed forståelser. Også alt annet av gjengs praksis og ofte personlige prioriteringer hindrer dem. Dette gjelder spesielt politikere deres konkrete utøvelser av politikk og ‘verdier’ de forestiller å representere.
Disse vrangforestillingene fortærer og konsumerer folk og nasjon, mest fordi disse anti-individene vi kaller for politikere og ledere, ærlig talt, er for begrenset på for mange intellektuelle områder, og/eller indoktrinerte av den demokratiske propaganda som har sin appell og opphav fra i seg selv en ekstremt ukritisk og snever forståelse av sivilisasjon, stat og selve vilkårene for reell, og dermed det aller meste av relevant sunn fornuft.
Alle de folkelige forestillingene som populært sirkulerer vedrørende den demokratiske «retten» til å til både det ene og det andre, er simpelthen et mindre sofistikert og derivert tankeprodukt som stammer fra beleilig historisisme fremfor ‘alternativet’ mer utpreget rasjonalisme og realisme.
Innenfor disse betingelsene, presentert av ‘historien’ og relativiseringen derav, finner man selvsagt også mye meget forvirret begrepsbruk og inkonsekvente konseptstørrelser, deriblant et gedigent misforstått og kronisk misbrukt det universelle ‘forståelsesparadigmet’ av såkalte «rettigheter» og «friheter».
Angivelig, så handler krigen i Ukraina om «frihet». Demokratiet har kategorisk markedsført seg som «frihet», til tross for at det er utelukkende effektiv basert på det stikk motsatte. «Pluraliteten» i demokratiet handler heller ikke om «frihet», men eksplisitt «rettigheter». Positive rettigheter er per definisjon inngripende og konstituert på legitimeringen av sentralmaktens tvangsmidler og håndhevning. Dette er helt grunnleggende og tilsvarende kanskje banalt, men dette illustrerer likevel brukbart hvordan relativiseringene og rasjonaliseringene i demokratiet som faktisk er rådende og av essensiell substans.
Demokratiet er demagogisk og imperialistisk i den forstand at det hele tiden har, og i en økende sådan, blitt anvendt som et klart relativisert argument for kyniske interessers mer eksternaliserende realpolitiske utøvelse i sammenheng med å ‘rettferdiggjøre’ forskjellige ideologiske intervensjoner, f.eks. «nasjonsbygging» etc. Dette har imidlertid aldri lykkes noe særlig. I alle fall ikke med hensyn til hva som ble lagt til grunn av foregående legitimeringer.
Siden «demokratiet» er rasjonalisert og relativisert til å synonymt være forstått som «folkets vilje» og «frihet», så kan man nærmest selvsagt—i en tilstrekkelig indoktrinert befolkning og folkeforsamling, legitimere hva det skal være, uansett spileregler og annen, faktisk fornuft, fordi det nettopp er forestilt som blant annet et «gode» etc.
Krigen og eskaleringene i Ukraina er et prakteksempel på både hvordan både politikere og folket generelt rasjonaliserer sin sak på bakgrunn av slik relativistisk rett- og frihetforståelse som demokratiet endemisk avler og kultiverer i kontekst av sin egen fortreffelighet.
Å helt ukritisk, umiddelbart og nærmest helt selvfølgelig, på bakgrunn av konvensjonalisert historisk forståelse og handlemåter, sende avgårde enorme mengder presisjonsvåpen, hele forsvarsbudsjetter, til en annen aktør, som per de foreliggende spillereglene ikke har de samme konkretiserte «rettighetene» og formelle rammeverk som f.eks. et NATO-land har, er i dag, og uansett av eller i prinsippet stikk i strid med det meste av både fornuft og annen rimelig forholdsmessighet i kontekst av konflikten som der rår. Er dette en såkalt selvfølgleig «rett» og «frihet» å motivere for; å sende presisjonsvåpen til en slik konflikt med all fornuft og rette uten å bli oppfattet som en aktør i denne konflikten. Det er slik USA og NATO-landene vil ha det til.
Den største skylden for krigens eskaleringer i Ukraina er det først og fremst mis-representasjonene av demokratisk pseudo-tankegang som må stå for, når intet annet av overenskomster, nedtegnelser eller større forholdsmessigheter ellers rår for hva som kan sies å faktuelt substansgjøre «fornuft» i kontekst av en slik disputt. Konsekvensanalysene er tilsynelatende helt fraværende, og opptakten helt vesentlig like det som var forehavende tidligere store konflikter.
Ikke kritisk nok
Man kan som vanlig lese ut fra enkelte kommentatoriske kritikere av konflikten, forsøke med essensielle argumenter og snevre, ganske indirekte system-legitimeringer som eksempelvis at:
«Utviklingen siden den gang har som kjent gått i stikk motsatt retning. Russland har utviklet seg til et totalitært autokrati.»
Og hva så, da? Hva så??
I den forstand: Er demokratiet så tolerant, så åpent og velgjørende, at det ikke kan tolerere et annet systems ideologi, når demokratiet i seg selv, angivelig, per metafysisk distinksjon, går i retning av å hele tiden «tolerere», «lytte», og appellere til autonomi for «den enkelte» så vel som flertallet av individet? Men altså ikke for den individuelle stat, av det som kan uansett kan sies å bestå av mer eller mindre frie individer, eventuelt der nødvendigvis forutfattet fra den demokratiske versjonen og forestillingen av slik «frihet»?
Demokratiets fallitter manifesteres aller mest og effektivt i form av dets berettigelser og helt relativiserte, flyktige selv-legitimeringer på bakgrunn av dens evinnelig ekspansjonistiske flertalls-appell.
Vestlige demokratier er derfor det ultimate politiske fartøyet for berettigelser av krigføring og nærmest uinnskrenket støtte til alle som måtte finne på å stille spørsmål til denne systemtanken og dets definisjonsmakt.
Det dette «vestlige» pseudo-demokratiske styret og falske, forrykte ‘folkedeterministiske’ imperialismen Putin refererte som «The Empire of Lies» og «Nykolonialismen». Han har mer rett der enn hva han tar feil, mens dumme demokrati-fanatikere forstår null og ingenting. Viljen til å forstå er som vanlig, tilsynelatende, helt fraværende.
Det er disse hodeløse og indoktrinerte, nyttige idiotiene, som nå, etter alle sannsynligheter, vil føre oss alle til mot en potensiell undergang om ansvarlige og opplyste ikke begynner å fordømme, erstatte og avvikler disse forestillingene og feilslutningene snarest før ting imploderer og eksploderer.