FILMKRITIKK: «Where Eagles Dare» (1968)

Fullgod action-thriller og smådrama satt fra andre verdenskrig.

Ulikt alle andre filmer jeg hittil har tatt for meg her, er dette en film jeg har sett før, og det flere ganger. Filmen er altså med andre ord meget ‘brukbar’, om ikke nødvendigvis severdig med tanke på det filmtekniske.

Filmer som går på forholdene av andre verdenskrig, om ikke krigsfilmer generelt, er som regel både forutsigbare propagandaverk med emosjonelt ladede hovedbudskap og fokus på menneskelig misere. Sådan er slik «krigsfilmer» å regne som drama fremfor noe annet. Mer «menneskelige» fremstillinger og skjebne-dogmatikk enn hva de nødvendigvis yter av ren spenning.

«Where Eagles Dare» skjærer igjennom alt dette nokså elegant og får samtidig frem nok av hva som er nødvendig av f.eks. brutalitet og realistisk kynisme i kontekst av krig.

Den bærende kvaliteten som holder det mer enn greit gående i drøye to og en halv time, er først og fremst filmens aspekter av regi, og dens netthendte tematiske tilnærming til en blanding av fysisk realisme og tematisk flyt. Det hele er i bunn og grunn ganske klassisk forseggjort med tanke på struktur, og da spesielt på segment-basis, dvs. oppbyggingen, fulgt av en variert midtdel og heftig avslutning.

Så regi og spesielt flyten derav i denne filmen er per hva manuset fordrer av tema og hendelser depiktert der, nærmest upåklagelig. Regi må alltid ses realistisk i lys av hva manus tillater av blikkpunkt.

Kinematografisk sett er denne filmen er egentlig imponerende sett hvor lite det lugger og irriterer, spesielt med tanke på at dette er en relativt gammel film. Det kinematiske designet hjelper med å holde en konstant stemning gjennom det som er flere ganske sammensatte scener, men uten å gjøre noe mer ut av seg enn hva som er nødvendig mtp. moment. Det er heller ingen teknisk enkel oppgave å filme flere av disse scenene samtidig som man som man skal ivareta en viss realisme, hvilket også inkluderer relativt viktige finurligheter. Man kan oppsummere det med å konstantere at filmen er meget moderne og mobil i sin struktur samt at det er rensket for unødvendigheter, som f.eks. overflødig dialog og avbrekk. Det går på skinner.

Skuespillets hensikt er enkelt sagt for det meste å speile seriøsiteten og den generelle mentaliteten hos spesialstyrker, mens dramatikken ellers er godt blandet som nettopp sådan og sånn sett.

Det er heller ikke mye rom for utsvevende filosofiske budskap eller annet av store skildringer da dette for det meste er en pur action-thriller mer enn noe sentimentalt drama.

Krigsfilmer med helt store budskapene blir ofte ekstremt ideologiske tunge og fort teite samt urealistiske. Mens denne filmen er nærmest helt renset for slikt tøv og banalisme.

Derfor er denne filmen grei skuring, og til tider en fornøyelse av rask og godt strukturert smart action som varemerke, og dette på et ganske respektabelt filmteknisk nivå av sin tid. Det som kanskje fenger totalt sett her, er hvor klassisk av ren art det hele fremstilles og forstås som «film». -Ingen store budskap, ingen platt moral, ingen klisjeer, ikke noe overflødig, ikke noen store feil, få små feil, lite irritasjon, tids-autentisk nok, og forholdsvis smart. Om bare man kunne lage mer form-tro og fullgode filmer som dette, så hadde jeg kanskje orket å sett mer film.

Det er forferdelig mange dårlige krigsfilmer der ute, de fleste «vestlige», og de legger også mye fordummet skjul på at nærmest alt som avstedskommer av budskap og handling effektivt er ideologisk og moralsk betont til de grader i formål av propaganda.

«Where Eagles Dare» oppnår en samlet skår som er nærmest utelukkende redusert på bakgrunn av sine egne bevisste begrensinger, og hva den av ren sjanger har som hensikt å levere. Filmen hadde også stor sukesss i sin tid. Man kunne sikkert lagd noe mer storslagent, og noe av et større plott med mer dybde og flere skjebner i tilnærmet samme form og således fått større uttelling, men det er hva det er, og det er godt nok.