Nasjonalmuseet og kultur-Norge i svart

Da jeg for noen dager siden leverte adgangsbilletten min til en av de to svarte vaktene som voktet inngangen til det nye nasjonalmuseet i Oslo, følte jeg et pust av tidsaktuell symbolikk, der jeg trådde inn i museets lokaler med så mange nasjonale klenodier samlet. Symbolikk er en ting og håndfast virkelighet noe annet – tenkte jeg i møte med to inngangsvoktere. Til tross for en økende kulturell globalisering er det vel fremdeles ingen selvfølge å forbinde svarte folk med norsk kulturhistorie, ei historie som heller framkaller geografiske assosiasjoner i retning av steder som Sigdal og Voss og ”stroka innafor og utafor”.

Men slike nasjonale assosiasjonsrekker er i ferd med å bli utdatert i det nye norske, multikulturelle samfunnet der den politiske og kulturelle eliten har opphevet skillet mellom nordmenn og folk ”østenfor sol og vestenfor måne”, og i stedet maner fram bildet av det nye, multikulturelle vi – det nye mennesket. Og det nye mennesket er en kjent betegnelse fra europeisk historie, fra ei tid med regimer og en mer aggressiv retorikk enn dagens samfunnseliter vil kjennes ved. Dette var regimer som preget første halvdel av 1900-tallet med revolusjon og krig, og der målet var å legge grunnlaget for det nye mennesket i kommunistisk eller nazistisk utgave.

Utopien har vært en del av den vestlige verdens fortellinger i hundrevis av år, ja kanskje mer, og den har hele veien hatt i seg noen felles elementer. Men dagens utopier presenteres ikke ved hjelp av aggressive talemåter. De er svøpt inn milde ordelag der likhet, likeverd, demokrati og en ikke-diskriminerende humanisme er den verbale balsam som skal forene alle motsetninger; kulturelle, kjønnslige, etniske, sosiale og økonomiske, slik at det nye ”tusenårsriket” kan vokse fram. Det er et samfunn uten sårbare mennesker, der overgrep og forskjeller folk imellom er borte for godt.

Kravet om likhet er utvilsomt den sterkeste ideologiske drivkraften i dag i vestlige samfunn som Norge. Men kravet om likhet kan også innholde krefter med potensial til å rive samfunnet i stykker, selv om den politiske korrekthetens ideologi gjennomstrømmer og indoktrinerer hver trevl i den norske samfunnsveven.

Et skarve møte med to billettkontrollører i det nye nasjonalmuseet, som ikke ser ut som om de  kommer fra Toten, kan skape tankespinn, selv om man ikke kan utelukke at vaktenes kolør kan bero på en tilfeldighet. Det er et tankespinn som i dagens Norge defineres som diskriminerende og rasistisk og utsatt for fullautomatiserte, politisk korrekte reaksjoner. Både som symbol og som en realitet viser billettkontrollørene på Nasjonalmuseet utover seg selv og sitt fysiske nærvær der og da. De kan ses på som et konkret uttrykk for det multikulturelle Norge som er vokst fram de siste decenniene og som manifesterer seg med stadig økende styrke.

Milliardinvesteringer

Dette nye Norge avleirer seg på den ene siden i prestisje- og monumentalbygg i hovedstaden, som Nasjonalmuseet, det nye Munchmuseet og nye Deichmanske bibliotek. På den andre siden manifesteres det nye Norge i en storstilt innvandring av folk fra andre verdensdeler. På en ene side altså milliardinvesteringer i byggverk som skal ivareta den nasjonale kulturarven, og på den andre side enda flere milliarder kroner som allerede er investert i asylimmigrasjon og som med økende ditto investeringer peker i retning av en avnasjonalisering av den nasjonale arven.

Begge den nevnte investeringsprosjektene er et resultat av politiske vedtak tatt av landets politiske og kulturelle eliter. Prosjektenes kan ses på som ledd i de samme elitenes ønske om blande kulturell og global representasjon av verdens folk og kulturer inn i presentasjonen av den nasjonale arven ved Nasjonalmuseet. Denne manifestasjonen av global kulturell likhet og ikke-diskriminering, intendert eller ikke, forsterkes i den kunstindustrielle delen av museet, der en utstilling av klesdrakter, konsipert av den norske klesdesigneren Per Spook, henger på menneskedukker, alle med ravnsvart ”hud”. Og tankene kommer atter inn på det symbolske sporet. Står man her overfor konkrete og tidsmessig manifestasjoner med en symbolikk som gir signaler om det nye Norges kulturelle retning, i den politiske korrekthetens ånd, en ånd som styrer landet med en fast og uavvendelig hånd? 

En militær bastion

Det er ikke bare billettinngangen til Nasjonalmuseet som voktes av våre nye, fjernt-fra-komne landsmenn. I alle ganger og i museum-salene yrer det av uniformerte vaktmannskaper. Man skal gå lenge rundt omkring i det enorme bygningskomplekset før man treffer på vakter som ser ut til å ha etnisk opphav her i landet. Men den etniske skjevdelingen kan selvsagt ha noe med lønn å gjøre og ikke med en ikke-diskriminerende ansettelsespolitikk og de ansattes etniske profil overfor museets gjester. Kjønnsfordelingen ser også ut til å oppfylle Likestillings- og diskrimineringsombudets krav, her vandrer kvinne- og mannsvoktere sammen til hope og i et tilnærmet likt antall. Ifølge museets hjemmeside er det 284 ansatte, et ikke ubetydelig tall som skal verne om den norske kulturarven.

Av og til ser man museums-vakter i lavmælt samtale med høyreiste, mannlige muskelberg, sannsynligvis beredskapsfolk som skal gripe inn mot besøkende som av en eller annen grunn skulle finne på å gå amok innenfor museets metertykke(?) skifervegger, eller mot folk med forbryterske hensikter om å stjele ett eller flere av museets klenodier. Nasjonalmuseets massive, vinduløse, utendørs skifer- fasade, gir inntrykk av å være bombesikker og i stand til motstå rakettangrep med evne til å trenge gjennom metertykk betong. Byggets utendørs framtoning framkaller en følelse av festning, av militær bastion, ikke forserbar og uinntakelig for ethvert terroranslag. Eller kanskje den steintunge massiviteten skal verne bygget mot et tusenårs jordskjelv?    

Solen Mao Zedong

For folk med kjennskap til norsk bildende kunst, er utstillingene på Nasjonalmuseet kanskje ikke de mest spennende. Av en eller grunn greier undertegnede å skjære klar av avdelingen med nasjonalromantisk billedkunst, og havner i en sal der illustrasjoner til norske folke-eventyr, av Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold, er godt representert med tegninger i sitt opprinnelige format, små og knuslete i salens romlige velde. Det sene 1900-tallets billedkunst er også bredt representert, og modernismens forvridde uttrykk fyller mange av museets saler, både i maleriske og skulpturelle former. Samfunnselitenes klima-angst får en tydelig framstilling i kristiansanderen Jean Freuchens fotografier av 62 stormherjede bensinstasjoner. Med sine veltede tak og forvridde bygningsrester skal de CO₂-forpestende bensinstasjonene vitne om et klima gått av skaftet.

Den venstreradikale, maoist-leninistiske bevegelsen, som romsterte sterkt i kunstnerlige og akademiske miljøer på 1960-, 70- og 80-tallet, fikk i sin tid et manifest uttrykk i Per Kleiva’s bilde av Mao-Zedong’s fjes, plantet midt i en fra Østen oppstigende sol. Der bildet henger i Nasjonalmuseet er det en pendant til Dag Solstads roman om den moralsk anfektede, norske forfatteren, ”Arild Åsnes”, som av moralske grunner sluttet seg til den maoistiske flokken. Per Kleiva’s symbolmettede konkretisisme er utstilt i museets avdeling for moderne konseptkunst og henger der som et vitnesbyrd om en tid og ei gruppe mennesker som med iherdighet dyrket AKP-ml-politikken og som fremdeles har et godt grep om norske kunstnermiljøer og politikere, men nå i form av den postmoderne woke-ideologien.

Også et av den norske konseptkunstens andre ”ikoniske” uttrykk står alene midt utstillingssalen der den på et helhvitt lerret med svarte bokstaver annonserer: TOTAL REVOLUTION, Gard Eide Einarsson. Den moderne kunstens forvrengninger og absurditeter  er fyldig til stede i museets saler, et kunstuttrykk med særlig appell til elitære personer som har sagt farvel til ”naturlige”, slik som den norske politiker-, akademiker- og kulturklassen som administrerer og fordeler samfunnets kollektive verder. Med sitt credo om at vi alle er kunstnere, med sine bestrebelser på unngå alle former for etablert estetikk og med sin forakt for kunsttekniske ferdigheter, kan man si at moderne billedkunst opererer i en form for harmoni med tidens postmoderne, ”vekkede” forståelsesformer, der man fornekter og avskyr tradisjonell innsikt og vitenskap. De ”avkoloniserte”, akademiske samfunnsgruppenes avstandstaking fra vestlig vitenskap og deres omfavning av konseptkunsten, er to sider av samme sak. Begge deler kan ses på som en avvisning til å nærme seg virkeligheten ved hjelp av fornuft og vitenskap i bestrebelsene for å gjøre samfunnsvirkeligheten intelligibel. 

Er pils øl?

Etter en lang vandring i kunstmodernismens forvrengte ”virkelighetsbeskrivelser”, nærmest raver man ut på Aker Brygge på leting etter pusterom og en matbit for å få de åndelige og legemlige elementer på plass igjen. Hva med en fish-and-chips, tenker man etter å ha lest menyen på en av de mange restaurantene som er nokså tomme for folk på denne hverdagsettermiddagen i slutten av september. I restaurantens mennesketomme utendørsavdeling blir jeg møtt av en kvinnelig servitør som på engelsk spør hva jeg vil ha.

En ”fish and chips” og en pils, sier jeg forhåpningsfullt. Pils? What is pils? En halv pils, sier jeg. Pils, don’t understand, svarer servitøren. Snakker du ikke norsk, sier jeg. Pils, is that øl, sier hun. Ja, sier jeg.

Men den ønskede maten blir bare servert til lunsj, får jeg opplyst av servitøren. Hun skal spørre kjøkkenet og om det ikke går an å lage til en ”fish and chips” likevel. Men det er ikke mulig, opplyser hun etter å ha vært borte en liten stund. Jeg tenker at da får jeg heller gå den ganske lange veien opp til gamle Lorry i Parkveien, for der har de, etter det jeg vet, en utmerket ”fish and chips”.

Jeg legger trøstig i vei langs Aker brygge der gråspettede stormåser av årets kull piper når de ser folk, piper etter mat. Her i Norges hovedstad er stormåsen blitt byfugl, et fenomen jeg ikke har sett andre steder i Norge. Stormåsen lever ute på sjøen, langt unna byer og bygater og lever av det den finner av mat i sjøen og i fjæra. Småmåsen, derimot, er blitt byfugl og hekker i verandakassene og på hustakene til folk, der jeg kommer fra, et trygt liv med rikelig tilgang på pølse- og kebab-brød, skjermet mot trusselen nettopp fra stormåse og mink og andre moderne trusler.

”Kunstnernes eget hjem”

Jeg går mot Nationaltheatret, krysser Stortingsgata og Karl Johan og legger merke til at gatemusikkantene har skaffet seg vippsnumre som de har skrevet med store tall på papp-plater foran sine ”scener”. Joda, det har skjedd endringer på de tre årene som corona-epidemien har holdt en unna storbylivet i Oslo.

På Lorry er det stappfullt, og på spørsmål får jeg svar fra en av de kvinnelige, svenske servitørene, om at ”det er fullbookat”. Jeg forsøker restauranten på Kunstnernes Hus, eller ”Kunstnernes eget hjem”, som en avdød kamerat av meg brukte å kalle stedet, den gang det var andre ting enn maten som trakk ”kunstnere” dit. Men også der er det fullt. Et siste håp, tenker jeg og setter kursen mot ”Den glade gris” i SAS-hotellets grunnetasje, en av de norskeste og minste halal-påvirkede av restaurantene i Oslo. Her er det også fullt og ingen hjelp å få, kan jeg fastslå etter at enda en kvinnelig servitør har spurt meg hva hun kan hjelpe meg med.

Fulle restauranter på en dag midt i uka, full av velgjødde middelklasse-nordmenn med spekkede lommebøker. De ser ikke ut til å være det minste bekymret over høye strømpriser. Det må vel være derfor de følger tidens politiske melodi og flokker seg om Erna, SV og Rødt?

Jeg trasker tilbake forbi Kunstnernes Hus og Lorry med et håp om at det i Bogstadveien er spisesteder som kan hjelpe meg med en ”fish and chips”, men det er intet å hente i de spisestedene jeg passerer. En 7-11-butikk blir redningen, med to stykker dvask og svett pizza, servert av hvem? Jo, en av våre nye landsmenn fra det afrikanske kontinentet. Og symbolikken? Signalene? Tja, hva skal man si om det – der jeg dukknakket stavrer meg ned Bogstadveien.