«The Apprentice» — Donald Trumps jødegudfar som limited homofil hangout
Filmen The Apprentice fra 2024 er i seg selv et kinematografisk makkverk med null av noen som helst verdi. Ikke bare er den et kunstnerisk katastrofeprosjekt, den er heller ikke særlig underholdende i konvensjonell forstand, selv på sine egne premisser. Å anmelde den som en film ville vært ganske dystert og uverdig for den spalten. Men, og et stort men: Denne filmen gir i det minste en slags historisk korrekt og rimelig virkelighetsnær beskrivelse av Donald Trumps innvielse i New Yorks mafia-styrte maktnettverk, hans personlige omgang med kriminelle jødiske aktører, og hvordan dette fra den gang til i dag fullstendig har dominert hans politiske orienteringer og prioriteringer, og presumptivt mer enn bare det.
Historien starter med en pappastyrt, klasseskjermet Donald Trump, en «bortskjemt» overklassevalp som går dør til dør for å kreve inn penger fra fattige leietakere. Sammen med sin far, Fredrick, står han på randen av økonomisk ruin, saksøkt for «diskriminering» av svarte leietakere (NCAAP). Hvem kan så «fikse» denne betente, «demokratiske» situasjonen? –Roy Cohn: jødeadvokaten, Chabad-mafiosoen, den mest skruppelløse av New Yorks fiksere som Trump angivelig møtte på Le Club på begynnelsen av 70-tallet, en privat klubb hvor byens korrupte eliter konspirerte over dyre drinker og strategiske diverse «deals». Dette er også den første scenen i filmen, altså der det hele starter.
THROUGHOUT MUCH of his adult life and childhood, at seemingly every significant juncture in his business career, Donald J. Trump has surrounded himself with members of a single minority group.His relationship with the Jewish community offers exceptional insight into the tolerance of a man whose unpredictable presidential campaign has been defined, by many, as one of the most culturally and racially divisive in modern American political history.
Alt annet enn uventet er «The Apprentice» bare et slags halvhjertet, ‘kunstnerisk’ patetisk forsøk på å fremstille Trump som en fullstendig usympatisk, maktsyk og fundamentalt usikker narsissist, konstant i desperat jakt på bekreftelse og sosial status. Filmen hevder i utgangspunktet å være basert på virkelige hendelser, men det som utspiller seg på skjermen er antakelig mer en karikatur av Trump, presset inn i et spektrum av helt latterlig stereotype trekk der hans korte vei fra bunn til topp fremstilles som et eneste langt kontinuerlig karakterdrap.
Seeing Trump and Cohn enter a room together had a hint of vaudeville. Donald, standing six feet two inches, would typically enter first, with a burlesque macho-man’s gait, walking as if he led from his toes. A few feet behind would be Cohn, skinny, eyes darting, his features slightly caved in from plastic surgery. “Donald is my best friend,” Cohn said back then, shortly after he had thrown a 37th-birthday party for Trump. And over the years, several who knew Cohn would remark on Donald Trump’s resemblance to the most infamous of Roy Cohn’s blond, rich-boy obsessions: David Schine.
Personlig sett gir jeg blanke i hva Trump er på privaten, hva han stapper i kjeften eller hvorvidt han delte seng med Cohn, eller bare fettsugde seg selv til en mer fotogen kontur på 80-tallet. Det som betyr noe, nå, er hans politiske handlinger og hva som faktisk har formet dem. Filmen bryr seg selvsagt derimot ikke om det som er relevant sånn sett. Den konsentrerer seg heller utelukkende om å knuse Trumps kredibilitet ved å fremstille ham som et forfeilet «medmenneske» samt pensle MAGA-bevegelsen til en billig Reagan-pastisj mens den trekker late paralleller til Nixon som en «crook» i en overfladisk, infantiliserende analyse av amerikansk politikk. Denne filmen dreier seg om det samme som mediene driver på med: Å «polarisere» rundt Trump for å skape en forestilling av kontroverser i en personlighetskult-lignende kontekst.
Trumps jødiske gangster-indoktrinering og hans endeløse Israel-simping, som i dag videreføres i hans svigersønn Jared Kushner og den falske «MIGA»-politikken drevet frem av lobbyinteresser og teknokrater samt andre magnater, dukker så smått opp i filmen gjennom personifiseringen av Roy Cohn. Men i stedet for å vise hvordan Cohn var Trumps mafia-mentor og strategiske døråpner, blir egentlig dette effektivt redusert til en banal, idiotisk sub-plott der Trump plutselig bare bryter med den jødiske mafiaen fordi han nekter å gi husly til Cohns AIDS-syke elsker på ett av sine hoteller..Plutselig har Roy Cohn, mannen som trakk i hver eneste tråd i New Yorks korrupsjonsmaskineri, blitt redusert til en stusselig stakkar i rullestol med billige mansjetter og uten noen som helst makt, fordi Trump har åpnet noen kasinoer og bygget «Trump Tower». Altså en totalt inkonsistent virkelighetsfremstilling der primærmålet aldri var å levere et genuint innblikk i maktstrukturene rundt Trump, men å fremstille ham som en så avskyelig personlighet som mulig men fremdeles såkalt politisk spiselig.
Filmen innrømmer på vei Trumps mafia-forbindelser, men begraver dette i mer triviell og helt overfladisk personifisering, som om hele fenomenet Trump og hans posisjon startet og slutter med Roy Cohns personlige maktspill. Dette er ikke tilfeldig, ei heller nødvendigvis bevisst. Begrensningen av narrativet til kun Cohns personlige ambisjoner, snarere enn det nettverket han var en del av, står forøvrig i stil til hvordan Hollywoodianske fremstilinger skildrer ting politisk helt passè og sådan sikrer at publikum aldri ser den større strukturen av jødisk finans, mafia og politisk infiltrasjon som faktisk holdt Trump flytende.
Deal faker
Donald Trump, den selvutnevnte finansguruen og forhandlingsmesteren, var et håpløst konkursvrak på begynnelsen av 90-tallet da hans kasinoimperium i Atlantic City imploderte under vekten av elendig lederskap og økonomisk stormannsgalskap, og dette skildres riktignok i filmen på en grei måte.
Det filmen ikke går inn på, er hvordan det finansielle egentlig gikk for seg. Med en svimlende gjeld på den tids over tre milliarder dollar og en nært forestående personlig konkurs, var det lite igjen av den såkalte «kunstneren» i deal-making. Trump var ikke på nippet til å bli reddet av sitt eget finansielle geni og business-teft, men snarere av sine kreditorers store nåde. Det er her også Wilbur Ross kom inn i bildet, en av Rothschild mest erfarne mellommenn, som på sitt sett og vis «overtalte» obligasjonseierne til å gi Trump enda en kosmetisk, men innholdsløs «redning», snarere enn å forkaste ham som enda en konk goy. Ross «tjente» også som del av Trumps første administrasjon som næringslivsleder (SecCom). I dag er det den gjennomkorrupte sionisten Howard Lutnic som styrer sakene.
Deretter kom finansgribben Carl Icahn, en annen jødegangster, sentral støttespiller av Trumps valgkamp i 2016 og inntatt sionistlobbyist i Trumps første administrasjon. Ichan gjorde det han alltid gjør; absorberer verdier fra desperate tapere til spottpris. Han tok altså over gjelden, og med det Trumps skjebne, og i realiteten ble forretningsgeniet redusert til enda en PR-front for sine egne långivere. At mannen som elsker å skryte av sin forhandlingsbriljans faktisk kun overlevde fordi mer kompetente og mektigere menn kastet ham en livbøye, burde si alt om hvor han egentlig befinner seg i næringslivets næringskjede og politiske posisjon i «systemet» og «dypstaten».
Det som solgte Trump til massene som en «uavhengig» businessmann, er i virkeligheten en karriere basert på kontinuerlig, livslang støtte fra oligarkglobaister som forsto verdien av å opprettholde en nyttig, pompøs gallionsfigur til politiske formål. Trump var aldri noen business-messias, men heller en brikke, en frontmann, en marionett med forgylt navn, pumpet opp for å danse etter andres pipe. Akkurat det samme kan enda enklere forklare figurer som Elon Musk, som i dag har kjøpt seg inn i det hvite hus og forsøker å kjøpe opp og kontrolere det som forfektes som en slags politisk «høyreside».
Relevant: Penger, nepotisme og sionisme—«Kasino-konservatismen» sanne ansikt under Donald Trump
Angåenede «Epstein Files», et annet aspekt av Trump-administrasjonens spillfekteri og «konservative» sionistdukke-teater: Jeffrey Epstein sa selv på bånd at «Donald Trump was my best friend for many years», en uttalelse som ikke bare er en personlig anekdote, men en sentral avsløring i den jødiske mafia-nexusen. Trump var ikke bare en bekjent av Epstein, men en integrert del av det samme finansielle, politiske og etterretningsmessige nettverket. «The Apprentice» nøler imidlertid med å trekke disse linjene, nettopp fordi den aldri var ment å avsløre noe vesentlig. Dens egentlige funksjon er å gi en styrt, begrenset kritikk, slik at den egentlige diskusjonen aldri finner sted. Dette er med andre ord en klassisk kritisk del av kontrollert opposisjon og limited hangout-taktikkeri.
I dag er Trumps innerste krets fortsatt sterkt knyttet til Chabad-bevegelsen, et nettverk av russiske jøder (som i ble delvis politisk strukturelt skrotet og kastet ut av Sovietunionen på 70 og 80-tallet, israelsk etterretning og økonomiske strategier maskert som religiøs filantropi. Hans svigersønn, Jared Kushner, arvet sin fars dype bånd til Netanyahu og den ekspansive israelske agendaen. Det var Kushner, ikke Trump, som reelt styrte den amerikanske Midtøsten-politikken fra 2017 til 2021, og det var hans hånd som ledet Trump til å gjøre alt fra å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad til å «sanksjonere» drapet på Qasem Soleimani. De samme sentimentene som motiverer Trumps utenrikspolitikk kan spores tilbake til mange andre sionisiske bidragsytere. Så at Trump er en sionist, og en som er helt i lomma på Israel til det siste, er lite kontroversielt. Han spiller dessuten også kynisk på stupid kristen-sionistisk «evangelismer» hvor dommedagstenking dominerer det «politiske».
Relevant: Sleepy «Zoggy Donnie» 2024
Dette er altså den store revolusjonen, anti-systemmannen, «gullalderen» og den «uavhengige» populisten som skulle ta et oppgjør med dypstaten og den globale eliten. Neie, dette er bare mer falske frontfigurer. Mye av de samme strukturelle særtrekkene omfatter forresten også nåværnde visepresident «J.D Vance»; en annen systemprodusert, kontrollert «motstemme».
Trump er ikke noen rebell eller revolusjonær, men en profesjonell marionett; tettvevet inn i de samme korrupte nettverkene han later som han kjemper mot, men som nærmest dikterer det meste innad i amerikansk politikk. Resten som fremkommer av mediestyrt propaganda og kontroverser, er i realiteten brødsmuler og mer idiotpopulisme til folket slik at de skal rasjonalisere sine posisjoner mest mulig. Trumps politiske karriere, finansielle forutsetninger og politiske fremtoning som «nasjonalist», har antaklig alltid vært en strategisk illusjon konstruert av mektigere menn enn ham selv. Akkurat dette kommer forsåvidt også «The Apprentice» inn på ved å flere ganger harselere med konseptet rundt «America» og patriotisme som et skuebrød for korrupsjon. Utover hva som kan innfortolkes av idiotiske fremstillinger med andre hensikter, så forblir dog det store paradokset at mens Trump-leiren tror de har stemt på en leder som står imot «globalisme», har de i virkeligheten valgt en marionett for de aller mest hensynsløse «globalistene» av dem alle.
