Mynten ‘verdt’ 1 trillion dollar—Idioter og svindlere pusher absurd «løsning» på sitt skakkjørte økonomiske system i USA

Det såkalte gjeldstaket i USA er en juridisk klausul som fastsetter rammer for hvor mye mer statsgjeld som kan nedskrives for å betale gjeldsfordringer som ligger til forfall. I og med at USAs økonomi rammes av mer omfattende samt større og tilsynelatende tettere kriser, blir diskusjonen om gjeldstaket ofte dratt frem for å luftes og synses om av forskjellige. Men gjeld i seg selv er ikke problemet i USA. Gjeld er hva de rådende økonomiske FIAT-systemene er fundert på, og hvordan den interne balansen regnskapsføres på mellom de diverse «maktfordelte» institusjoner, det være Sentralbanken, «Finansdepartementet», Regjeringen, Kongressen, offisielle myntutstedere, samt den økonomiske legatkontrollen voktet av domstolene.

Problemet med gjeldstaket per nå, er egentlig mer hvordan de økende overskridelsene av dets rent metriske mål svekker troverdigheten til systemet forøvrig, nærmere sagt, hvordan balansen og forholdsmessighetene i pengesystemet, til tross for sine konfesjonalismer og eksepsjonalismer per dollaren som såkalt «reservevaluta» i verdensmarkedene, fremdeles kan fremstilles som rasjonell og robust. Ved å hyppigere havne i budsjett- og likviditetskriser, viser FIAT-systemet seg for hva mange mener det egentlig er, nemlig et system uten hemninger og holdbare begrensinger, og som av blant annet den grunn mister mer og mer troverdighet hva angår økonomisk rasjonalisme, stabilitet, og konkurranseevne.

Relatert: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Gjeldstaket eksisterer som et juridisk teknikalitet og sedvanlig forbehold på bakgrunn av at den amerikanske konstitusjonen krever at Kongressen må godkjenne statlige «låneopptak» fra sentralbanken «Fed», og sådan, slik at den såkalte «skattekassen» v/Finansdepartementet—egentlig bare et institusjonelt ‘skott’ som forsynes med print-penger fra Sentralbanken, ikke trenger å be om tillatelse til å utstede ny….gjeld… for å betale statlige utgifter mtp. budsjetteringer. Det er altså utad snakk om en slags «smidighetsøvelse» og beleilighet slik at sentralbankenes papir-pengemaskin bare kan fortsette å trykke penger nærmest etter behov, men altså med visse rammer som hele tiden heves for å speile de samtlige økonomiske nødvendighetene og forholdene som gjør seg gjeldende. F.eks. penge-inflasjon er ett av mange slike ulike konvensjonelle forhold.

De prinsipielle rammene vedrørende gjeldstaket består av flere lag av lovgivning som ble innført ikke lenge etter at «Federal Reserve» ble USAs sentralbank i 1913. I 1939 var gjeldstaket rundt 45 milliarder dollar. Særlovgivningen og stipulasjonene som utgjør de teoretiske begrensingene kommer altså i form av lov i republikken, og kan derav ikke overskrides innenfor den gjeldende rettsordenen før evt. lovverket selv endres.

Dette som faktum, innebærer altså at USA nærmer seg teoretisk insolvens med mindre man reformerer bestemmelsene som både prinsipielt og teknisk regulerer gjeldstaket. Eller så må lovgiver finne på noe annet kreativt for at den amerikanske Sentralbanken kan fortsette å printe mer gjeld som penger for å betale for saker og ting som den amerikanske Staten ikke kan finansiere via sine mange inntekter.

Nærmere og enklere, så er gjeldstaket også en løpende begrensing på hvor mye ny ny gjeld som rett og slett kan tegnes for nedbetale avdrag på ned den eksisterende gjelden. Litt enkelt forestilt som om man har to eller flere kredittkort, som alle har gått over maksbeløpet, så fungerer gjeldstaket som om man selv utvidet sin egen kredittgrense for å fortsette å betale ned på en gjeld, nærmest på en rent symbolsk måte i perpetuitet. USA har aldri før feilet å på en eller annen vis betale avdrag på statsgjelden sin slik at den kan sies å ha vært misligholdt. Unntaket er visstnok under krigen i 1812, da deler av Washington, inkludert «skattedepartementet», var brent til grunnen av britene.

En lovteknisk «gjeldskrise»

Flere stemmer, inkludert nåværende finansminister, jøden Janet Yellen, har foreslått å bare droppe hele gjeldstaket, altså selve idèen om noe som helst lignende såkalt provisio, og heller la det ‘gå seg til’ uten noe særlig slike bremser. Jødene som utgruppe er en relevant bemerkning i det at de som gruppe har dominert store deler av bankvesenet og fortsetter å nepotistisk dominere den finansielle verdensordenen som på mange måter betinger det som realiseres av «politikk». Såkalt «fractional reserve banking»: å holde på mindre reserver enn hva man kan låne ut, og således profittere på utlån, er en tradisjonelt jødisk forretningspraksis som vedvarer. Man kan på mange måter si at dette er en jødisk oppfinnelse som beriker dem, og som samtidig systemisk generelt ruinerer nasjoner og gjør dem til gjeldsslaver, hvilket konsoliderer «jødisk makt» globalt. Det nåværende gjeldstaket i USA ligger på 31.381438 trillioner dollar (31 x 1 000 000³) ~ 31,381,438,000,000 dollar og økes forholdsmessig alt etter som økonomien på ulike måter kan sies å «vokse» m.m.

Problemene er dog at USA likevel ikke lenger klarer å holde følge med disse bestemmelsene, som skal utgjøre en slags enkel regnskaps-kontrollerende begrensing mtp. overskytende gjeld, og at dette således er en atter pinlig indikasjon på det faktum at selve pengesystemet er «råttent» overført i betydning på den måten at den amerikanske statsøkonomien blir mindre mindre levedyktig per sine egne rammer. I verste tekniske tilfelle, kan Staten ende opp uten «penger» for å betale ut løpende utgifter, slik at økonomien stopper opp. Men bortsett fra dette, så har det overhengende en stor signaleffekt, og potensielt mer om lovene hindrer den nødvendige pengestrømmen for å holde fallitten gående, for å holde illusjonen i live. Men når den amerikanske økonmien blir mindre og mindre levedyktig, og leverer større og større budsjettunderskudd, vil effektene være mange og tale i retning av et generelt mislighold uansett hvordan man velger å definere «konkurs» eller ikke. Markedets korreksjoner på sikt vil sørge for at USA mister grepet, selv om sin egen økonmi som konkursbo.

Mange mener også å kunne tolke at gjeldstaket utgjør en konstitusjonell lovstridig måte å konstatere statens konkrus og mislighold på jf. «Bill of Rights», nærmere bestemt det 14. Grunnlovstillegget, «Del 4», første punktum, som lyder:

«The validity of the public debt of the United States, authorized by law, including debts incurred for payment of pensions and bounties for services in suppressing insurrection or rebellion, shall not be questioned.»

Momenter av motstrid er her dog «authorized by law», og hvilken type lovgivning med hvilke hensikter i en konstitusjonell kontekst. Legaliteten er også snever ift. gjeldstaket, fordi lovskravet, slik jeg forstår det, først og fremst omfatter forhold knyttet til andre vesentligheter enn generell velferd, men snarere vedrørende militært personell og statens embeter etc.

Èn mynt «verdt» èn trillion-dollar

Så kreativ konstitusjonell akrobatikk er en mindre farbar vei for å manipulere retten til å gjøre USA enda mer gjeldstynget og «forpliktende» til sin egen økonomiske fallitter og sosiale forhold. Så hva er løsningen da?

Jo, man må bare bli enda mer «kreativ», som det heter seg.

Et juridisk smutthull gjør det nemlig rettsteknisk mulig for Finansdepartementet vis-à-vis «Skattedepartementet» (U.S Mint), som fremdeles innehar myntretten men ikke seddelretten, å utstedte en «offisiell» mynt med myntenhet 1,000,000,000,000 dollar, altså kun per dekret og via konvensjonell numismatikk samt ekstrem såkalt seigniorage; hypotetisk verdiforskjell mellom materialer, komposisjon, sjeldenhet sammenlignet med fremsatt pris.

Denne mynten kan så legges til grunn som «profitt» og således «verdi» for «Sentralbanken» i en videre regnskaps-kontekst som dermed kvalifiserer å være innenfor rammene av gjeldstaket. Deretter kan man printe mer penger og ytterligere gjelds-bebyrde den amerikanske Staten, folket, slik at selve Staten ikke går konkurs per egne stadfestelser. Så skakkjørt er pengesystemet og ordningene i USA på fundamentalt nivå.

Relevant: Del II: Økonomiske feilfremstillinger, hensikt og hypotesegenererende faktorer

Som sagt og nærmest selvsagt, som vanlig går flere jøder i ulike posisjoner av innflytelse i spissen for dette som en «løsning», og heier dette mer eller mindre frem. Deriblant mange professorer i økonomi, plaprende redaktører, og annet vås. Paul Kruger, Laurence Tribe, Joe Weisenthal, Warren Mosler, Megan (((McArdle))), Felix Salmon, Ezra Klein, Annie (((Lowrey))), Jacob Bogage, for å nevne noen få.

Men idiotien, svindelen og den generelle galskapen stopper ikke med jødene, de leder bare dette an til relevans, av en eller annen grunn per tradisjon. Flere ser dessuten ut til å tiltrekkes dette som en «løsning», selv om det er helt absurd og langt fra såkalt «sound money» til å begynne med. Vi snakker snakker trolig om en form for kombinasjon av forvriddskap og forvirring.

Fakta og realitet

Men hvem er egentlig villig til å betale en trillion (norsk: billion) dollar for en liten mynt av platina?

Svaret er ingen, men svindlere vil som kjent prøve å selge hva som helst til idioter, og det er tilfelle også her.

Mer fundamentalt. Folk flest forstår ikke økonomi. Heller ikke såkalte økonomier. Vrangforestillingen generelt vedrøredne «økonomi», er at dette er ingen vitenskap, men snarere et skuespill og illusjon. Penger er dog reelle entiteter med bruksnytte, altså funksjon, men «økonomien» generelt er et univers hvor lovene feilformidles, manipuleres, falskgjøres, og hvor det er vanskelig å i det hele tatt falsifisere effektene av enkle funksjoner jf. «vitenskap», det være bla. eksperimentelt og disiplinært stringent osv.

Markeder kan bare fungere hvis det er kjøpere og selgere. Hvem ville være kjøperen av en trilllion dollar? Kun de som kan tjene penger på det. Og den eneste som kan gjøre dette er de som evt. kan knytte denne «verdien» opp mot fortjeneste, først og fremst ved å binde «verdien» til renter. Vi snakker altså om Sentralbanken, Federal Reserve, som printer FIAT-penger ut av løse luften, og legger til renter som kostnad, eller til og med som ulovlig utsteder dollar og «gir» til utenlandske banker for å tjene mer penger på bakgrunn av tvilsomme legale betrakninger og et generelt et juridisk tynt mandat.

For effektuere kjøpet, altså få det i stand, må Federal Reserve frigjøre midler fra sin regnskapbalanse i bankmarkedet, og deretter bruke inntektene derfra til å «kjøpe» mynten. Problemet med denne metoden er selvsagt det at dette betyr at man effektivt vil fjerne tilsvarende èn trillion dollar fra økonomien og erstatte det med et aktivum som ikke har noen reell markedsverdi foruten i eierksap av Fed selv, altså på grunn av deres særegne «rett» og monopol til å knytte fortjeneste til hvilket som helst vilkårlig beløp. Ringvirkningene av å drenerere økonomien for likviditet, vil selvsagt være noe som forverrer den økonomiske forutsetingene enda mer for enda flere.

Et annet problem som følger er at man mest trolig, per standard praksis, ender opp med å erstatter midler med enda mer obligasjoner og andre finansuelle instrumenter som graver den økonomiske graven enda dypere. Innføringen av CBDC vil f.eks fjerne alle behov for et gjeldstak og gi sentralmatken enda mer farlig frihet.

Relatert: «CBDC»/«SBP»: «Digitale sentralbankpenger»—Et teknokratisk bedrag med kleptokratisk tillitskontroll

En mynt «verdt» èn trillion er altså ingen løsning på noe som helst annet enn å fortsette å holde økonmien gående som et vannhjul som kverner frem renteprofitt og avkastning for sentralmaktenes spillere, hvilket er den sanne funksjonen med den såkalte FIAT- og finansialiseringsøkonomien, at det sirkulære systemisk stimuleres av ekstern fiktiv kapital som primært betinger det meste av såkalt «økonomisk vekst» og «verdiskapning», som i tilfelle av den amerikanske økonomien er hensides all fornuft med tanke på det meste.

Altså, at den faktisk produktiviteten, «bærekraften», som kan sies å være fungere funksjonell, fullstendig utkonkurreres av hensyn til fiktiv verdi og forringelse som begynner å skrante med tanke på det militær-teknologiske forspranget som i realiteten garanterer for dollar-økonomiens suverenitet. Dette er korrekt diagnose på USAs økonomiske forfall, og løsningen er sånn sett selvfølgelig alt annert enn å smelte frem mynter med totalt fiktiv verdi eller fortsette FIAT-galskapen helt til det rakner over hele den økonomiske, og dernest, også langs de mange sosiale bruddlinjene i USA og andre lignende stater, spesielt inkludert Norge, hvor den makroøkonomiske, institusjonelle kompetansen og rikdommen bare faller og faller som følge av de mange samme faktorene og forholdene forøvrig.