Vitenskap er nå et åndsfelleskap

Menneskeheten befinner seg nå i en tidsalder hvor fornuft, frihet og vitenskap er under massivt angrep og kapret av ondsinnede aktører, men det uten at folket selv forstår bæret av hva som foregår før det trolig er for sent.

De fleste vet ikke hva «vitenskap» er eller hva de engang mener vitenskap burde bety, og det er medregnet flertallet av såkalte profesjonelle forskere og hurven av andre statslønnede akademikerne som forfekter dette som sitt syssel. Det man har i stedet for sannhetssøken er en kaotisk komprimisstiltand som er potensielt livsfarlig på alle tenkelige måter.

Årsakene til denne utbredte uvitenheten er mange og omfattende, samt av en ulik karakter alt ettersom hvem spørsmålene angår. Den norske grunnskolen er ikke til for å gjøre folk smartere, men i all hovedsak for å dispensere formeninger og bygge opp under visse ønskede politiske forestillinger med karakterer som gulrot og stryk som straff. Passer man ikke inn i den norske skolens mange idiotiske sjablonger så risikerer man å ryke raskt ut på flere måter enn bare én. Mange gjør også sitt opprør på måter som krever sitt, men det er ganske forståelig, for på disse skolene lærer man i realiteten veldig lite av nytte. Man lærer ikke å bruke enkel logikk, eller logikkens potensielle bruksområder. Hvorfor skal man sitte i ro på skolebenken og bli behandlet som en idiotisk nikkedukke og høre om tøv i stedet for fornuft? Det er bare et sunnhetstegn at noen opponerer.

På universitetsnivå og innenfor spesialiseringene er tilstanden ikke særlig bedre, og det kvalitative nivået på utdanning vil bare fortsette å falle ettersom universitetssektoren fortsetter å blåse seg opp og kollektiviseres. Med bruk av kritisk sans kan en se hvordan utdanningsinstitusjonene faller, og fallitten av det klakørene kaller for «informasjons- og kunnskapssamfunnet». Dette viser seg mange steder i samfunnet.

Mangelen på vitenskapelig kvalitet og anvendelse av logikk, kombinert med skreddersydd appell til det middelmådige, av de middelmådige selv, samt det demokratiske «behovet» for opplysning av massene, glir som hånd i hanske inn i meningsteateret av offentlige «debatter» og andre prosesser som sårt ønsker å fremstå som en «balansert» representasjon av virkeligheten. Men i realiteten er nærmest alt av denne såkalte «(folke)opplysningen» og diskursen et gedigent konsensusskuespill, som fremføres på vegne av flertallets underbevisste trang til å stimulere sin egen intellektuelle komfort og forutinntatte forestillingsverden. Deriblant det å til stadighet motta ulike sosiale bekreftelser på sine konformistiske normer.

Men samfunnet det går jo «rundt likevel», sier gjerne folk. «Selv om alle ikke kan være eksperter, eller fordypet i vitenskapen og alt det der» så gjør ikke det noe, tror og håper man. Og dette er heller ikke helt feil.

Mennesket er tross alt det mest mangfoldige dyret i naturen, og har størst variasjon i forutsetninger og anlegg for spesialisering innenfor sin økologi.

Men dette antyder samtidig at alle har et større ansvar for å etterspørre og utprøve fornuft fra dem som er satt til forskningsarbeid. Slikt intellektuelt arbeid er og blir en av de viktigste menneskelige prøvelsene med tanke på fremtidens potensielle store og uunngåelige problemer.

Derfor er det eksempelvis ganske sprøtt og naivt å tro på nyhetsmeldinger om at så og så mange har «tillit» til forskning, da forskning og vitenskap ikke har noe å gjøre med «tillit» til forskere, eller tillit som sådan.

Det er ikke «tillit» som er relevant for kvaliteten for selve forskningen, og som gjør den interessant. Er det da tilfeldig at begrepet «tillit» er i et motsetningsforhold til vitenskap, og at av alle begreper og omtaler som er tilgjengelige, så velger man å ordlegge sammenfatningene på denne måten? Nei, denne retorikken er en del av en større avledningsmanøver og en gjenganger av vanlig propagandateknikk, som går ut på at institusjonene innad i etablissementet klapper seg selv på skulderen for å legitimere seg selv, og for å godskrive sin hypotetiske støtte i folket. Maktkremmeriet og konsensustenkerne vet at veldig få reagerer på slik subtil og underbevisst godskriving av ting som er vanskelig å forstå, og de kjører på med mer og mer.

Diskursen har dog alltid vært atypisk. Den er ofte stillestående over lengre tidsperioder, noe som er et tegn på at konsensus er sterkt rådende og blitt mer betydningsfullt enn kritikk. Dette er fordi at selv hva som utgir seg som «akademiske uenigheter» nærmest alltid stammer fra andre typer, og mer trivielle konfliktinteresser og maktforhold enn de fagtekniske diskusjonene.

Spesielt i det vedtatte og «fornøyde» demokratiet, hvor folk først og fremst finner aksept i å føye seg til flertallets fattige fortolkninger helt automatisk, og i bekymringsfri dekadens, vektlegges ikke validiteten av evidens og konsekvente krav til bevis.

Tegnet i tiden er likevel klart: De underliggende konfliktinteressene er nettopp hva som dessverre er blitt sterkt førende og dominerende for de vitenskapelige disiplinene, samtidig som samfunnsutviklingen og beslutningsprosessene betror seg til dette mer enn noen gang. Det foregår et teknokratisk samarbeid mellom stater og korporasjoner.

I sin helhet er denne utviklingen å anse som en delvis abstrakt og eksistensiell maktkamp om pragmatikk, og om retten på objektive sannheter, hvor middel og mål til fornuft blir et offer på korrupsjonens verdslige alter og i «vitenskapens» navn.

«Koronasituasjonen» er bare ett eksempel på maktens ønske om mer makt og konsolidering av hva den ser på som sin «eiendom» og fundamentale næringskilde, hvilket er å kontrollere folket – om ikke med vold, så gjennom avmakt og andre former for «psykologisert frykt».

Mangel på forståelse

Vitenskapens konstruksjon og hensikt er for subjekter å nærme seg og forstå den objektive realitet, ved å opparbeide seg kunnskap med tilsvarende rasjonalitet formål å skape teknologisk fremgang. For å skille det abstrakte fra den objektive virkelighet trenger mennesket visse regler for å unngå tankefeil. Vitenskap er derfor i motsetning til all ideologi og subjektiv synsing.

Hvor meninger og ideologi søker å «overbevise» (latin: convincere ; erobre, slåss, bøye, underlegge) har logikkens lover for deduktiv sannhet som mål å «bevise» (latin: evidentia; åpenbart, synlig, sikkert). Skillelinjene mellom disse begrepene er for tankeløse troll og idioter utydelige, og til og med ikke-eksisterende i deres daglige tankeregister.

Alt såkalt maktmisbruk betyr dermed en eller annen form for feil.

Intellektuelt sett er ikke makt, og vil aldri være, definert av appellen til penger eller annen verdslig valuta alene. Makt er universelt sett tilgang på «sann» informasjon. Penger kan angivelig nok kjøpe informasjon, og om man ønsker å korrumpere informasjon for å skaffe seg makt, så må man altså på en eller annen måte kontrollere virkeligheten, enten ved å vite, eller ved å forfalske den gjennom å betale for «sannheter».

Inkompetente folk som på sine mange måter er i konflikt med flere av virkelighetene, men som likevel har andre mer forkrenkelige «forutsetninger» for makt, for eksempel penger, vil i sin skakkjørte korrupsjon og predatoriske vesen derfor søke å produsere og spre anti-rasjonalitet, og tåkelegge verden for dem man ønsker å erobre og herske over. Sun Tzu er èn av flere som trolig ville vært riktig enig i dette.

Denne anti-fornuften appellerer til mange forskjellige mennesker av ulike årsaker, og har alltid andre formål enn vitenskapens sannhetssøken og utvikling.

Holdningen er gjerne at det man selv ikke kan fatte å forestille seg, kan heller ikke fattes og forestilles av andre. Dette er en typisk logisk feilslutning som er utbredt blant flertallet og de kronisk ukritiske.

Slik kan ondskapens manipulasjon og utnyttelse av ignoransen triumfere effektivt i et samfunn hvor folkets avmakt, idioti og dekadens er blitt et ideal.

Privilegerte mennesker står som ofte de største svindlerne, og om sosialistene og resten av marxisthalehenget har ett eneste prinsipielt poeng intakt, så er det nettopp dette. Men venstreidiotien er generelt sett en forledet flokk av forvirrede lekfolk og hobby-agitatorer som kanskje har hjerte, men dessverre ikke hodet på rett plass.

Slaget om sannhet i dag står mer enn noe annet sted på den store og høye scenen, i de korporative «hyggestuene» og i «vitenskapens» sanne navn – ikke på det kontrollerte gateplanet hvor hvermansen og politikerne står og prater varmt pisspreik om sine saker, gjerne med mer eller mindre meningsløse slagord.

Dette vil heller ikke de mange skinnhellige «blodsbrødrene» og «rødstrømpene» av demokratiet gå med på, selvsagt. Da blir de avslørt for hva de er: narrer og utenforstående fjols som heller burde holde munn og høre på en høyere orden av intellektet, i stedet for å ta parti med hva de ukritisk blir fortalt gjennom diverse støy av skinnhellig propagandafjolleri. De er offer av fordummet «vitenskap» og propaganda, og de er kun daukjøtt som går gjennom kverna i folkets daglige slakt av fornuften.

Disse ideologiske aktivistene forstår ikke at de paradoksalt nok følger korrupsjonsmaktens «rebelske» hensikter. De forstår heller ikke hva korrupsjonen går ut på. Dermed har de ikke noen som helst rasjonalitet igjen å styre sitt engasjement etter.

Vitenskap kan være mye forskjellig. Hva som er sikkert er gyldigheten av logikkens aksiomatiseringer og anvendelse på alt mennesket kan observere. Det viktigste poenget angående vitenskap er poengteringen om at den såkalte «kvantitative vitenskapen» har store mangler på flere måter.

Når vitenskapelig kritikk er tema for diskusjon, er det som oftest på bakgrunn av helt åpenbar kontrovers og konflikt. Ofte er Ioannidis’ artikkel, «Why most research findings are false» fra 2005, det første og eneste som halvstuderte akademikerne drar frem. De norske forskermiljøene har heldigvis også fått med seg litt av denne problematikken, uten at det virker som de har forstått mye av det som ganske enkelt kan leses mellom linjene i artikkelen. Forklaringene og relevansen av Ioannidis viktige poengteringer er trist, og det hele virker ganske misforstått. Budskapet preller av på dem det gjelder mest, selv om kritikken som fremsettes der er relativt enkel og høyst saklig orientert.

Uten å analysere Ioannidis’ påpekninger så holder det å stadfeste at Ioannidis har rett i at det er mange fallgruver når det gjelder både de fleste forskningstrategiene og de metodologiene som anvendes i dag. Spesielt for de disiplinene som forholder seg statistisk og korrelerende, hvilket er den mest utbredte forskningen.

Det som ikke sies i klartekst av Ioannidis er det at å kalle ting for «vitenskap» bare fordi man har foretatt noen målinger, og har satt data inn i en slags modell, så blir ikke dette automatisk «god» forskning. I lys av dette er dagens vitenskapelige arbeid er stort sett å betrakte som uverdig søppel. Ioannidis fremholder at over 90% av all forskning er preget av så store feil at det må forkastes som svada.

Vitenskapen misbrukes også som et «markedsføringsverktøy» overfor lekfolk og de ubevisste, for å utøve en ubestridelig makt i «vitenskapens» navn. Dette er en konsekvens av hvordan idiotien som fenomen kjennetegnes, og det har «bølgeeffekter» med stor rekkevidde så lenge kilden til forstyrrelsen av virkeligheten lar seg dekke til og usynliggjøre.

Hva som da er forskning av en viss kvalitet, sammenlignet med intetsigende og korrupt forskning, er viktig spørsmål som gjerne kan stilles her. Svaret må her bli mye av hva det Ioannidis poengterer i sin artikkel, men med mye større og eksplisitt kritikk av statistikk. I tillegg er det rimelig å etterlyse en videre analyse angående den anvendbare matematikken som «bevis» for konklusjonene i all kvantitativ forskning.

I tillegg til kritikken fra Ioannidis kan vi oppstille et konkret eksempel som illustrerer problematikken:

La oss ta såkalt «fredsforskning», hvilket på ingen måte bør forstås som noen «vitenskap» overhodet. Ikke nødvendigvis på grunn av slik forsknings natur og siktemål, men på bakgrunn av metodologi og videre anvendbarhet med hensyn til prediktiv verdi.

Slik «vitenskap» og forskning er i beste fall svært politisert og ideologisk forutinntatt. Dette kombineres med statistisk synsing rundt antatte, og relativt svakt sannsynliggjorte innvirkende faktorer på sikkerhetspolitiske forhold. For å utgi seg som noe «seriøst» må dette, ofte på et hypersnevert grunnlag, kvantifiseres og settes inn i standardmodelleringer, hvor først og fremst regresjonsanalyser brukes for å manipulere bort avvik i data og skape en viss uniform fremstilling som kan sies å være konsekvent og «mønsterdannende» for studien.

Som man forhåpentlig kan forstå ut fra dette så har ikke slikt mye med reell vitenskap å gjøre, eller den vitenskapelige metode. Det er som sagt søppel produsert av i beste fall middelmådige aktører. Det er hverdagssynseri med kalkulator i baklomma sammenlignet med reell vitenskap.

Eksempelet ovenfor er bare ett av mange måter vitenskapen misbrukes av «forskere» og akademikere. Vi kan si det enda enklere: Det er snakk om en miks av mer eller mindre sanksjonert bevisst juks, inkompetanse og manipulasjon med tall for å få frem en ønsket konklusjon og betjene en hypotese. Dette gjelder alt, ikke bare de typiske tilfellene man kan observere i dag som eksempelvis «klimaforskning». Disse konklusjonene er altså ikke forskning, eller forsøk på noe annet enn: «Hvor langt man kan komme unna med dårlig/falsk forskning i et løgnaktig, falskt og irrasjonelt system?»

Kall det ikke under noen omstendighet for «vitenskap».

Skadevirkninger

Denne anti-vitenskapen trenger ikke å engang være i ond tro for å virke ond. Ignoranse er vanlig, og kan være like skadelig i seg selv.

Pengene styrer mye av interessene innen forskning. I tillegg er mindre sterke og tydelige aktører til stede for å kritisere utviklingen. Mangelen på kritikk og den forutsigbare stigmatiseringen av forskningskritikere og systemkritikere generelt burde være et stort varsku i seg selv når kritikk av vitenskap er en grunnleggende forutsetning for hypoteser, filosofisk undersøkelse av fornuft og falsifisering av teorier.

Et av de mest kvasivitenskapelige og utpreget interessestyrte forskningsområdene er helse. Vestlig medisin styres aktivt av de farmasøytiske selskapenes interesser og hva de insisterer på som «kunnskap».

Selskapene skriver og utferdiger helsemanualene til leger, de lager maskinene, markedsfører medisinene og dikterer nært sagt legeutdanningen. Dagens medisinske paradigme er heller ikke sannhetssøkende, ergo vitenskapelig av natur og karakter, men det er handlingssøkende.

«Kjøp våre piller. Kjapt. Relativt «trygt». Billigst mulig. Ellers så dør du før tiden av farlige ting!», kunne og burde vært reklamen for hele den farmasøytiske storindustrien, og det med veldig få unntak.

Epidemiologien er en annen meget utpreget kvantitativ forskningsdisiplin, som spesielt med tanke på korona-hysteriet har fått mye spalteplass som noe fantastisk og faglig klargjørende, som man skal feste sin ubetingede tillit til. Epidemiologi er begrenset når det gjelder å objektivt studere reelle forekomster og kausale sammenhenger av det som antas å være alvorlige utbrudd av hva som kalles sykdom.

Foruten epidemiologiens meget sprikende og mangelfulle, ofte intetsigende og nærmest rent statistiske fundament, så holder det å påpeke hvor skjør og liten vitenskapelig fornuft som trengs for å fremstille en epidemiologisk konklusjon. Slike studier og konklusjoner får raskt forrang og store følger for blant annet politikken, som iverksetter tiltak og ordninger på bakgrunn av vrøvlete undersøkelser og studier som verken forskerne eller politikere forstår mye av selv. Det er i bunn og essens en spire til utilitarisme og kommunisme ,forkledd som «hensyn» og tiltak på vegne av de «sårbare». Det er ingen vesensforskjell.

I all realitet så er epidemiologi som en forfinet og opphøyd avgren av det realpolitiske forskriftsmaskineriet, som bare vokser med tiden og maktens inngripen ovenfor individet. En glorifisert papirmølle av folk som tar på seg hvite frakker, og som opererer og farges av føre-var-idioti og annet for å iverksette kontroll gjennom den byråkratisk maktstrukturen. 

Påfallende feilanvendelse av begreper, og fabrikkert «kunnskapsbasert» konsensus som ikke skal kritiseres eller opponeres mot på bakgrunn av konsepter som «tillit» til forskere som nevnt, er blant de vanlige hersketeknikkene og forestillingene som effektivt spres av «offentlighetens» aktører. Appell til majoritet er en meget farlig, men dessverre nesten uunngåelig menneskelig realitet, som sannsynligvis er den største tankefeilen og evolusjonspsykologiske «motvirkingsmekanismen» og demperen som hefter ved mennesket. Og det lover ikke godt med tanke på at vi blir flere og dummere.

Kombinasjonen av at «flertallet» i effekt styrer når de er faglig og intellektuelt undermåls i kompliserte spørsmål, og som regel tar feil, eller ikke klarer å anvende rasjonalitet i møte med nye og eksisterende problemer, er stygg. Viktigheten av i det hele tatt å kunne kalle ting for «problemer» er noe som betyr mer for samfunnet i sin helhet enn hva noen politikere makter eller ønsker å påpeke fordi de ofte er et produkt av problemene. Men paradoksalt så er ikke slike problemer uansett noe «problem» før flertallet, og gjerne flere enn som så ser og gjerne «føler» det. Som treet i skogen.

Denne sosiale og folkelige løssluppenheten er et problem i seg selv som vitenskapen kan eliminere vanskelighetene av ved at de intellektuelle sfærene først og fremst avdemokratiseres, og enda bedre, reduseres i sitt umiddelbare omfang til å først og fremst omfatte sann vitenskap i stedet for å fungere som en samfunnsmessig sosialistisk buffermekanisme.

Løsningen er ikke å måke folk inn i intellektuelle rom hvor de ikke er i stand til å produsere annet enn forvirring for seg selv og dem rundt seg, og dessuten forvitre den vitenskapelige ånd og fornuft som følge av en slik trenering av fornuften. Det hele er et stort egosentrisk syssel som egentlig bare går ut på å aktualisere sin egen «geniale middelmådighet», og insistere på dette som noe «fint og unikt» fordi det gir en brukbar illusjon av mening og rasjonalisering for den enkelte, uten at de trenger å nødvendigvis produsere noe av vesentlig nytte eller være i ledd av noe vitenskapelige gjennombrudd. Det er strengt tatt kun brukbart i en aktivistisk og raljerende utøvelse av egen ignoranse. I møte med viktigere spørsmål, som krever mer enn å skrike høyest på vegne av flest mulige sårbare i kor, kommer det til kort.

Dette er noe av inngangen til spørsmålet om hvorfor verden og vitenskapen er blitt så korrumpert.

Popularitet som problem

«Allmennvitenskapen» er et moderne mediepromotert masseødeleggelsesvåpen. Det er «popcorn-populisme», reklamesvindel og avmaktsappell. Alt i ett.

Selv «god» forskning og sannferdig vitenskap skal uansett aldri være et berettiget mål eller middel for makt over andre, men noe som skal bunne ut i frivillige løsninger og i den respekt at folk faktisk kan velge for seg selv uten at det skal brukes som et påskudd for noe annet.

Det å blande konseptene «frihet» og «samhold» som gjensidigheter av samme sak er også en favoritt blant de korrupte i maktstrukturene, og et vedvarende hypnotisk mantra som disse demagogene hele tiden forsøker å fremstille som en akseptert sannhet for alle.

Appell og aksept til overveldende «flykning- og asylinnvandring» på denne typen sentiment er et hyperbanalt eksempel på hvordan enkle korrumperinger og misbruk av ord muliggjør å veksle mellom konsepter og aspekter, alt etter hva som passer politikernes agendaer best. Folket flest blir lett offer for slike banale «heksetriks» og fordummende retorikk.

Selv om dette er ekstremt enkle brudd og kategorisk feilbruk av logikk mot folkets forstand, så går slikt misbruk av enkel fornuft de fleste «samfunnsengasjerte» hus forbi. Spesielt når disse utsagnene blandes med hysteri og andre former for appell til «vitenskap», eksempelvis samfunnsforskning og psykologi, som inntar den politiske arenaen og rettsvesen med sine tilforlateligheter, vilkårlige «opplysninger» og beste «hensyn».

Såkalte «liberale» og «progressive» folk har tilsynelatende ikke engang forstått å være en del av denne dynamikken ut i fra deres hysteri. Mange tjener løgnen og ondskapen på denne «gode» måten.

Ignoranse har også en forsterkende effekt som utvikler seg sterkest under middelmådighet, fordi middelmådigheten er faktisk enda mindre bevisst sin relative ignoranse enn hva den dumme og stupide er. Ignoransen mangler selverkjennelse til ting den ikke kan forstå eller se.

De skolerte, indoktrinerte og middelmådige har utviklet en helt enestående evne for å vite når de skal underkaste seg. Dette miljøet av middelmådige folk er mye større enn hva folk flest tillater seg til å tro at det er, spesielt ved dagens folkelige universiteter og mangfoldige studieretninger. Disse folkene er flertallet, og de er overalt.

Hva er genialitet?

Irrasjonaliteten aktualiseres og erkjennes først som reell og allmenngyldig i møte med rasjonalitet, eller et geni. Et «geni» aktualiserer sine underlegne som ikke-genier i kraft av sin genialitet.

Virkelig intelligente folk kommer raskt i konflikt med maktstrukturene, og om dette vil kanskje representantene for middelmådighetens menighet si at de synes det er uheldig. Men i realiteten er blitt akseptert. Mye på bakgrunn av over-progressive likhetsdoktriner og annet diskriminerings-sludder som har fått godt fotfeste, også i «vitenskapen».

Tyveri, middelmådighet og annen forledelse er noe som er lett å forestille sammenlignet med det å oppnå selv små grader av vitenskapelig «sannhet» ved hjelp av stort intellekt og hardt arbeid over lang tid. Dette er realiteten for de kvasivitenskapelige «maktkremmeriene», pengearverne og de politiske fryktspredernes anti-rasjonelle mål. Det er således åpenbart at deres mål og metoder går ut på å få mer ut av livet enn deres inkompetanse og dårskap kunne produsere på egen hånd.

Metodene er mange og overveldende. Forfremmelsen av falsk og ubrukelig teknologi er en hyppig svindlermetode, for å både unngå kritikk og anklager om andre mislighold ved å hele tiden flytte de falske og kvasivitenskapelige abstraksjonene og lovnader rundt disse.

Noen eksempler er det «grønne skiftet», «kuren mot kreft» og kvantefysikkens forsøk på forbigåelse av logikk. Alt dette blir til slutt redusert til en form for tendensiøs markedsføring, og noe langt mer prioritert fremfor søken etter sannheter.

Små og store beleilige løgner kan leve svært godt så lenge denne «vitenskapens» forståelse tjener andre interesser på den måten som systemet fungerer i dag. Den omfattende faglige korrupsjonen og inkompetansen er både utenkelig og lite angripelig for de aller fleste, og noe de ellers fornekter fordi det verken formelt og metodologisk skal være mulig. Dessuten er det utenkelig at folk man har så høy tillit til kan drive med slik kvasivitenskap og kynisk maktspill? 

Men den store stygge sannheten er som beskrevet dessverre en annen, og det er ikke rart at flere og flere folk på den måten stiller større og større spørsmålstegn til hva de blir formidlet som «vitenskap».

Til og med rent idiotiske og totalt ufullstendige påstander om at jorden er flat fremkommer nå til stadighet til syne som et eksempel på hvordan kvasivitenskapens herjinger med folket avleder til en reaksjon som fronter mer pseudovitenskap og forvirring. Det kvasivitenskapelige fundamentet og propagandavirksomhet er en vedvarende historie, hvor falsk premissproduksjon og åpenbar svindel utgjør en farlig eksistensiell skisme som nå kanskje mer enn aldri før er i stand til å definere menneskeheten med sine utopiske forledelser. Kontrært til slagordene og propagandaen fra systemet.