KMN: Christ-Copers, Schizoid-høyre
Jeg er for tiden utenlands og dermed delvis ute av stand til å ferdigstille noe mer substansielt, egenprodusert eller videreformidlet enn en episode fra Adam Green, og hans kontinuerlige korstog mot kristne galninger.
Men, stay tuned..
Adam Greens kamp er nærmest naturlig(vis) håpløs men enn så sannsynligvis korrekt, og i alle fall noe intellektuelt inspirert. Han mangler i alle fall ikke overbevisning, og notér hva han påpeker rundt 12:55 i herværende video: Ingen går fra Green til Fuentes, og det tror jeg han har rett i, da dumme mennesker trenger dogmer som en plante trenger vann. De trenger, som Goebbels sa, en stor strukturert løgn for å rasjonalisere verdens smerte og egen håpløshet til noe organisk samt et moralsk narrativ som lar dem passivt abstrahere alt innenfor en kollektivt-kognitiv ramme.
Religion eksisterer som maktstruktur for organisert ekstraktive system-sjarlataner samt som krykke for skakkjørte, kognitivt insuffisiente, egentlige, og i alle fall effektive anti-individer. Massene responderer ikke på rasjonelle forklaring av fornuft, men heller utelukkende på semiotiske skremmehistorier og apokalyptiske skrøner slik den bibelen i jødisk kristen tradisjon essensielt fortegner.
Dette er et invertert speil av min egen vei, der man på et eller annen galt vis forsøkte å få meg til å forlate logisk tenkning og opphøre som tenkende menneske. Den samme umuligheten i å slå av min vilje til forståelse står i proporsjon til den troendes iboende behov for å stagnere i en enkel dogmatisk fortelling.
Men tidvis brytes mønsteret og det motsatte av idioti inntreffer. Green bemerker at stadig flere radikaliseres, et begrep han i det minste bruker korrekt, i motsetning til resten av saueflokken. Det er alle gode tegn.
Semantikken rundt radikalisering er for øvrig kategorisk avslørende. Når et avvik fra zombifisert middelmådighet diagnostiseres som fare er det systemet som avslører sin egen patologiske normalitet. Et begrep reverseres i funksjon. Man kaller en elementær gjenoppretting av en viss sterkere kognitiv skarphet for ekstremitet for å beskytte en rigid og rasjonaliserende moralsk økonomi bygget på emosjonell subsidiestøtte og narrativ-resirkulering.
Den overtroiske intuisjonen forsøker å beslaglegge hele tolkningsrommet og innsnevrer virkeligheten til en lavoppløselig dramaturgi. Når den dramaturgien slites og slår synlige sprekker, står det villfarne, vanlærte anti-individet igjen uten verktøy. Derfra er det enten kollaps tilbake til en ny blomst eller fabrikkert fortelling, evt. en smertefull kamp med seg selv og endelig overgang til stringent begrepsmessig disiplin. Men de fleste har ikke engang evner til å velge noe annet enn atter en resirkulert mytologi og komfort-trøst, mens et tilsynelatende irrellevant mindretall av individer internaliserer strukturell konsistens og dermed blir tilnærmet uforståelig og delvis ufordøyelig for massens maniske metabolisme av totalt tomme intellektuelle ‘kalorier’.
