«Kasino-konservatismen»: Det nyttige idiot-liberale Tech-høyre i Donald Trumps tjeneste og skygge
I en større kontekst av hva som skal diskuteres i denne artikkelen, ser jeg det nødt å like gjerne coine et helt nytt begrep: «Kasino-konservativisme». Dette fenomenet utgjør den evolusjonære arvtageren til den mer eksplisitt «sivilnasjonalistiske», borgerrettede pseudo-høyrestrømningen, som har blitt forvandlet til en ufarliggjort og estetisk spiselig «høyrepopulisme» særs tilpasset samtidens overordnede PK-paradigme. Såkalt «sivilnasjonalisme» var per essens alltid en effektiv ideologisk luftspeiling—en politisk passé bevegelse med liten relasjon til reell nasjonalisme, og enda mindre til de prinsipielle grunnlagene for nasjonal suverenitet eller identitet. Dette er en trend helt i takt med den tilsvarende tomheten som typisk preger såkalt «konservatisme», eller «økonomisk nasjonalisme»; sleipe forbehold og forstyrrende narrativ, hvis fremste funksjon kun er å simulere systematisk opposisjon til en stadig mer dekadent og grenseløs venstreside, uten noen særlig konkret forankring.
Trumps 2016 MAGA-bevegelse, det som den gang i alle fall ble forsøkt fremstilt som et slags grasrotopprør mot generelt «globalisme», sump-korrupsjon og et forsvar for nasjonal suverenitet, har gjennom det politiske maskineriet—hovedsakelig den republikanske nasjonalkomiteens (GOP-RNC) politikk-demografiske ‘pragmatiske mainsteam-prosesseringer’—blitt radikalt omformet til hva som på de fleste måter er en politisk moderat og daff, evt. fordummende pseudo-politisk systembevegelse. Dens politiske moderasjoner og videre prestisje. har heller ikke brakt med seg noe mer eller nytt av substans. Snarere har den bare produsert et nytt politisk lag av overfladisk, ideologisk uklarhet som ikke evner å adressere hverken de strukturelle eller kritiske problemene som USA står i, altså mer «Business as usual».
Det gjenstår fremdeles å forklare hvorfor betegnelsen «kasino-konservativ» egentlig er så treffende, særlig i og rundt konteksten av en totalt systemkorrumpert og trolig kompromittert Trump, men også i lys av andre såkalte samfunns-initiativ som i beste fall framstår som ubrukelige avsporinger.
Relvant: Koranbrenning, den «kontrollerte opposisjonenes» «verdikonservative» aktivisme og sivilnasjonale idioti
Sammenlignet med andre avarter og konservative utveksters inkonsekvens, er berøringsangsten for kontroversielle tema, inkludert frykten for å bli stemplet som «rasist», fremdeles helt enorm og gjennomsyrer det aller meste av de «kasino-konservatives» prioriteringer og mangfoldige mentalakrobatikk. Fremfor å fjerne åpenbare problemer eller løse «sosiale utfordringer», reduseres derfor aktivismen helt ned til det mest fundamentale av banale forestillinger om at flere «friheter» kan løse det meste av helt åpenbare samfunnsproblemer. Denne tilnærmingen er like vag og intellektuelt hjelpeløs som når de aller smarteste på «venstresiden» setter seg sammen for å «reflektere» over egne fundamentale svakheter og politisk selvforskyldte problemer, men i stedet dynker den offentlige debatten med selv-tjenende staffasje og ubrukelige banaliteter som «Mer åpenhet, mer demokrati».
Til og med de mest generelle, men likevel spissformulerte økonomiske betraktninger—ofte ukritisk kopiert fra tilfeldige «kilder» på internett—forkynnes nærmest religiøst av falske «tech-guruer» og påståtte «genier» som frontfiguren Elon Musk. Disse blir de mest selvfølgelige ideologiske nøklene for den typisk «kasino-konservative» aktivisten, og kanskje også deres eneste reelle realpolitiske holdepunkt
Den videre forestillingen for de «kasino-konservative» er å kvasi-revolusjonere samfunnet til et opportunistisk og «fritt» maskineri veldig løst basert på minarkisme og østerriksk økonomiteori, der «markedet» ordner opp i resten mens selve styringen forblir ikke-intervensjonistisk, pasifistisk og skikkelig «rettferdig» på bakgrunn av et verdisyn som ser ut til å sammenfalle mer med Karl Marx enn Friedrich Hayek.
«Kasino-konservatisme» utgjør i så måte en form for stat-sekularisme og generell avpolitisering, en kollektiv kapitulasjon og fragmentering per ideologisk funksjon, drevet av en sterk og tilsynelatende «liberal» understrøm av flere selvmotsigende ideer og konsepter.
«Høyresiden» har tradisjonelt riktignok vært for «mindre stat, mer frihet», men de kasino-konservative henter sitt ideologiske inspirasjon og intellektuelle rasjonale fra en annen kilde. Dette lar seg bedre spore til venstresidens universelle sosialisme, som via sterk indoktrinering og like mye intellektuell løssluppenhet har klart å bygge en sterkere politisk blokk og kollektivisme enn det høyresiden noen gang har maktet å koke opp. Det falske ideologiske skillet har sin bakgrunn i hvordan høyresiden også har forlatt nasjonalismen til fordel for hva som i realiteten er venstresidens latente ‘verdensborgelige’ verdisyn, særlig tydelig i en såkalt «sosialdemokratisk» kontekst
Labil og blasert base
Den stereotypiske «kasino-konservative» aktivisten fremstår ofte som en morbid hybrid av misforstått Bitcoin-maximalisme, «basic bitch» «bro-science», og en venstrevridd, men sterkt selvrettferdig «fri- og rettighetsforkjemper». Disse skriker høyt om autonomi, en grenseløs og tolerant verden, gjerne med litt masseinnvandring, «kapitalisme» samt et mylder av individuelle «friheter»—alt uten noen særlig sammenhengende eller tilsynelatende organisk forståelse av årsak og virkning.
Denne aktivisttypen, som kanskje startet sitt løp i den sivilnasjonalistiske bevegelsen, men som mer sannsynlig består av eks-sosialdemokrater med en litt dårligere familieøkonomi, ser nå på Trumps andre forsøk som president som ikke mindre enn en slags politisk renessanse! De har fått det for seg at Trump representerer noe radikalt annet enn status quo. Problemet er bare at Trump, selv om han kanskje ikke er en «demokrat», likevel er selve status quo, og enda et politisk ultraprossesert produkt av det republikanske partiet, og et personlig teater i seg selv.
For de typiske «kasino-konservative», fremstår Trump som en unik sjanse til å revitalisere hva som egentlig bare er en enda mer passè ideologisk diskurs, men som de kan spinne og henge sitt eget lille synseri på for å shille hva det skal være. Denne diskursen, per sin idé-beholdning, kan i beste fall bare figurerer som et mindre pust i bakken på veien videre, men evner neppe å adressere de mer grunnleggende problemene i «vesten». Her må helt andre folk, med mye mer kraft og fundamental teft ta opp hansken når denne fadesen etter hvert faser seg selv ut.
Det er når spesifikke spørsmål og kjerne-ideologi kritisk konfronteres at «kasino-konservatismen» virkelig avslører sitt sanne ansikt og mangel på noen videre politisk vesentlighet. Ganske påfallende, og i likhet med Trumps egne politiske tvetydigheter—spesielt hans økonomisk daterte politikk og grunnleggende finansielle inkompetanse (han har tross alt gått konkurs flere ganger)—mangler den kasino-konservative bevegelsen både konkrete løsninger og en troverdig politisk filosofi. I stedet hviler den på drømmeri og vage illusjoner om «frihet», «endring» og ‘lame duck’ «Change»..
Bevegelsen fungerer bare som en labil arena for politisk eskapisme og stupid ‘engagement farming’ på stadig mer skjermede og selektive «sosiale medier», der man later som om noe stort er på ferde og at det man mener er den reneste gospel mens man helst blokkerer folk som ikke er enig. Hele denne debile diskurs-dynamikken og ideologiske disintegreringen har klare paralleller til klassisk sjarlataneri og bedragersk virksomhet, som mer enn noe annet kjennetegner de kasino-konservatives mangel på politisk teft og seriøsitet, helt på linje med sine tilsvarende meningsfeller på «venstresiden».
De som babler uendelig om personlig «autonomi» «uavhengighet» og «frihet» uten å forstå eller adressere grunnleggende sammenhenger, har blitt det perfekte publikummet for dette blaffet av pseudopolitikk som nå forgir å være på trappene av noe «stort», og mange av dem mener også nokså utrolig at statssubsidierte Elon Musk og selveste system-Trump er å forstå som de største katalysatorene for deres ‘statsliberale’, «frie» forhåpninger. Snakk om falskt håp og «cope». Alt dette gjør bevegelsen ikke bare åpenbart ineffektiv, men også direkte farlig, da den idiotisk avleder oppmerksomheten fra folk med evt. løsninger på de reelle problemene, med teknisk misforstått intrige som bare forsterker den ideologiske sirkelen av gjengs virkelighetsflukt.
Relevant: «MAGA», nå, Milquetoast-moderat, mainstream korpo-politisk «Blabla»
Med Trump som frontfigur og et voksende arsenal av populistiske narrativer. f.eks div. Bitcoin-distraksjoner til illusoriske løfter om økonomisk suverenitet, er ikke «kasino-konservatismen» bare en evolusjonær etterfølger av den snusfornuftige «sivilnasjonalismen», men også dens endelige karikatur.
Bevegelsen er et midlertidig sidespor som primært handler om å tilfredsstille den umiddelbare dopaminrusen hos sine avdankede tilhengere som forestiller at de har seiret over «demoner», som liker å føle seg «fri» og «uavhengig» fra det aller meste. Den mangler likevel ethvert fornuftig fokus på å faktisk bygge en faktisk «bærekraftig» politisk eller økonomisk fremtid. Det hele er en total distraksjon fylt med lovnader om «revolusjon» og individuell rikdom—i praksis ikke ulikt et stusselig kasino. For øvrig et slags kasino Trump selv driftet til konkurs om vi skal krydre med litt ekstra «TDS» her.
Desentraliseringens ironi
En av de mer absurde forestillingene i den tech guru-induserte virkelighetsflukten som står sentralt i den kasino-konservative distraksjonen, er ideen om en strategisk statlig adopsjon av Bitcoin i USA. Mens Bitcoin ofte promoteres av mange, på mange måter som en «desentralisert» valuta uten statlig kontroll, ligger ironien der imidlertid i at rundt 100 entiteter og større foretak i dag eier mer enn 70% av all BTC. I tillegg har amerikanske myndigheter beslaglagt hundretusenvis av Bitcoin gjennom årene, blant annet gjennom operasjoner mot og med tilknytninger til «Silk Road».
Trump, som har flørtet med det meste av hva de kasino-konservative synser om, deriblant gratis arbeidskraft fra India, inkluderte også ideen om statlig adopsjon av Bitcoin. Dette ville imidlertid skape betydelige forstyrrelser i de amerikanske finansmarkedene. Bitcoin-prisens ustabilitet ville føre til store fluktuasjoner i dollaren, og dermed true sikkerheten i statsobligasjoner, aksjer og eiendom, altså det rakt motsatte av hva Trump faktisk kommer til å ta sikte på.
Den store tilliten til dollaren som reservevaluta ville svekkes betraktelig, noe som kunne utløse stor kapitalflukt og dramatisk redusere verdien av amerikanske formuesgoder. Kombinert med Bitcoins deflasjonære monetærmodell—der valutaen oppmuntrer til å holdes fremfor å investeres og omsettes—ville økonomisk vekst og sysselsetting lide kraftig under en slik strategi. Også ironisk nok, ville en statlig adopsjon av Bitcoin også føre til en konsentrasjon av fundamental pengemakt hos føderale myndigheter og finansielle foretak, og dette i direkte kontrast til Bitcoins opprinnelige intensjon om desentralisering og eliminering av mellommenn.
Mens slike Bitcoin-distraksjoner og falske frihetsidealer spres hyppig i de kasino-konservatives ekkokamre og AI-genererte meningsinnlegg, er Trumps generiske politikk for global handel enda mer virkelighetsfjern og rigid. «Globalisering» av handel er ikke så mye et valg som en uunngåelig følge av en ‘naturlig’ evolusjon, drevet frem av århundrer med teknologiske og logistiske fremskritt. Mer reaksjonære enn fornuftige forsøk på å rakt reversere denne utviklingen gjennom tollsatser, og annen proteksjonistisk politikk for å «ta tilbake produksjonen», undergraver ikke bare den fundamentale progresjonen, men skaper kaos i forsyningskjeder og økonomiske nettverk som USA på mange måter av egen vilje har gjort seg avhengig av
Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang
Den amerikanske produksjonsmodellen er i dag uløselig knyttet til globale spesialiserings- og forsyningsnettverk. Moderne produksjon krever komplekst sammensatt teknologi og logistisk koordinasjon som ofte ikke lar seg gjenskape innenfor nasjonale grenser, blant annet på grunn av fysiske begrensninger som krav til infrastruktur og råvaretilgang. Land som Kina har her betydelige fordeler. Det merkelige Apolloprogrammet inkluderte i sin tid rundt 20 000 bedrifter, men å forsøke å gjenopplive en slik foreldet og langt mindre differensiert produksjonsmodell er ikke bare naivt-det er direkte skadelig for landets økonomiske posisjon.
Konvensjonell post-moderne politikk preges av en grunnleggende mangel på forståelse for de reelle utfordringene i den amerikanske økonomien. Det samme kan sies om Norge, selv om man der har flere buffere og en relativt større og mer unison industriflate. I USA er situasjonen langt mer fragmentert både sosialt og industrielt. Trump virker uansett fornøyd så lenge dollaren er relativt sterk og børsen når nye høyder. Noe mer er han knapt i stand til å utrette, kanskje foruten å frigjøre mer «fossil» energi, som i det minste vil bidra.
Trumps tidligere tariffpolitikk har allerede økt kostnadene for både amerikanske bedrifter og forbrukere, samtidig som han fikk betydelig drahjelp fra FED gjennom kvantitative lettelser (QE) i stedet for rentehevinger. Samtidig har USA bevisst svekket sin egen industrielle konkurranseevne i globale markeder. Lovnaden om å bringe materiell produksjon tilbake til USA, slik at masse mexicanere skal få bedre betalt for mindre nyttige tjenester, er ikke bare urealistisk, men også direkte skadelig i møte med kravene fra en høyt spesialisert og teknologisk drevet global økonomi.
Trumps påståtte planer om å masse-deportere ulovlige immigranter og flyktninger i hopetall, angivelig i enda større skala enn «Operation Wetback» drøye million under Eisenhower, gjenstår å se om det blir noe av foruten enda et PR-stunt på linje med grensemuren. Det er likevel liten grunn til å være optimistisk når det her faktisk gjelder om Trump kan passere det som er den sterkeste syretesten politisk sett.
Trump-administrasjonen representerer en politisk bevegelse som på mange områder forholder seg til virkeligheten like lite som «Demokratene». Det er to sider av samme sak, og et samspill, med kun små variasjoner i begrunnelser, retorikk og spiel. Resultatet av denne «kasino-konservative» tilnærmingen, som Trump har blitt penset inn på, er verken «økonomisk autonomi» eller nasjonal revitalisering. Det innebærer snarere en fortsettelse av den samme desintegrasjonen av både amerikansk økonomi og den globale handelsorden-med mindre man tyr til mer av den samme medisinen: militaristisk intervensjonisme og blandingsmonetarisme.
«Kasino-konservatismen» er ironisk nok heller ikke en dristig satsning på noe betydningsfullt. Den representerer en billig visjon og en utvannet versjon av «The American Dream», hvor noen muligens ender opp med en litt tykkere lommebok post-pandemi, et par nye biler og færre statlige inngrep. Alt toppes av kosmetiske tiltak mot den såkalte «Woke viruz!!!» – en farsott såpass latterlig at den knapt fortjener omtale, men som likevel står sentralt i den «kasino-konservative» mentaliteten. Dette skyldes blant annet at «geniet» Elon Musk angivelig ikke forsto at det å gi sønnen sin såkalte «pubertetsblokkende» medisiner var skadelig. Skal vi virkelig tro på dette latterlige tullet?
Som ideologisk re-orientering fremstår «kasino-konservatismen» som en av de mest intetsigende og moderate modellene som finnes, og det svært preget av kriterier som minner mistenkelig mye om klassisk kontrollert opposisjon. På Twitter/X, der de riktige folkene dominerer med sine utvalgte narrativer, er det lite av substans å skryte av, mens meningsmotstanderne flykter til sitt eget elektroniske ekkokammer, delvis fordi Twitter/X også er basert på hva som er et meget datert info-teknologisk rammeverk.
Kasino-konservatismen handler bare om å «double down» på de samme åpenbare fallittene og ufornuftighetene, men pakket inn i en opportunistisk og falsk-futuristisk vinkling. Ideen om at vi alle skal være snille med hverandre fordi Elon Musk snart skal sende oss til Mars, er ikke bare falsk men uansett absurd. I mellomtiden forblir USA like avhengig av å krige seg fremover for å unngå fullstendig økonomisk kollaps, mens de rike blir rikere og flere blir fattigere.
