Jagland & Rød-Larsen—Politisk korrekte redningsmenn på det moralske skafott
Det ingen tilfeldighet at Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen havnet i det verdensomspennende nettverket til Jeffrey Epstein. Begge har hatt den internasjonale organisasjons- og politikk-scenen som sin arena. De var nære politiske venner og samarbeidspartnere på 1990-tallet da Rød-Larsen ble utnevnt til planleggings- og endog visestatsminister i Jaglands Arbeiderparti-regjering i 1996.
Det ble sagt at Thorbjørn Jagland hadde store vyer som statsminister, en oppgave han gikk til med slagordet ”Det norsk hus”. En svært sentral person i regjeringen hans var nettopp Terje Rød-Larsen, som hadde vunnet heder og ære ved å være hovedmannen bak Oslo-avtalen i 1993. Den skulle sørge for fred mellom den palestinske bevegelsen, PLO, og den israelske staten.
Rød-Larsen, som var politisk rådgiver og samtale-partner for Jagland, trakk seg etter vel en måned som planleggingsminister etter å ha fått 50.000 kroner i bot fra skatte-myndighetene. Boten var straff for at Rød-Larsen hadde latt være å melde fra om en aksje-gevinst på om lag 600.000 kroner som han hadde fått etter salg av aksjer i selskapet Fideco, før selskapet gikk under og ble avviklet i 1992.
Avgangen fra regjeringen gjorde ikke at Rød-Larsen hadde problemer med å skaffe seg ny jobb. Han ble blant annet konsulent i Norsk Folkehjelp og, fra 1999 til 2004, FNs visegeneralsekretær for Midt-Østen til han ble leder for International Peace Institute (IPS) i New York i 2005 til 2020.
Rød-Larsen var sentral i opprettelsen av selskapet Fideco i 1985. Bak dette selskapet stod LO’s forsknings- og utredningsavdeling, FAFO, som Rød- Larsen var initiativtaker til og som ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet med Rød-Larsen som leder. I Fideco fikk han med seg oljeselskapet Shell som samarbeidspartner. Shell hadde kjøpt patentet til den såkalte Swanson-metoden, som skulle gjøre det mulig å lage kjøtt av fiskeråstoff fra småfisk. Ved å trekke ut fett- og smaksstoffene fra fiskemassen og tilsette andre smaksstoffer, skulle fiskemassen bli til et godt, kjøttlignende produkt.
En lignende metode var kjent fra Japan der man lagde smaksnøytral suremi fra fiskeråstoff og tilsatte det smak fra krabbe og kreps, slik at man fikk såkalte analogprodukter, som for eksempel crabsticks, også kjent som matvare her i Norge. Men Swanson-metoden skulle være bedre enn den japanske. Med den kunne man bruke råstoff fra den vesle fisken lodde, mens man i Japan brukte råstoff fra en stor torskefisk som pollock. Og med USA som håpefullt marked og den internasjonale matvareprodusenten Unilever som markedsfører, så man for seg en gullalder for fiske-industrien i Finnmark.
Rosa japper i fiskefarse
På midten av 1980-tallet gikk Fideco ut og annonserte planene som skulle skaffe hundrevis av arbeidsplasser i Finnmark. Styreleder Rød-Larsen og administrerende direktør, Lars Nestaas, var på en rundtur i Finnmark og la fram planene for fylkespolitikere og fiskebedriftsledere med påfølgende optimistiske oppslag i mediene. Som NRK-medarbeider traff jeg de to karene, blant annet SAS-hotellet i Vadsø, der de la ut om Fideco-prosjektet. Jeg husker at jeg var mildt sagt skeptisk til hele saken, men de to feide vekk all skepsis med store ord og uttalelser, der særlig den høyverbale Rød-Larsen var aktiv.
Det var selskapet Bird Technology som opprinnelig var hovedeier av Fideco. Etter hvert ble det endringer i eierforholdene, og stiftelsen Fafond ble til slutt hovedeier-selskapet. Fafond var en knoppskyting fra FAFO, og Rød-Larsen satt i sentrale styre-posisjoner i de tre nevnte selskapene med F i navnet. Fideco anskaffet seg produksjonslokaler i et nedlagt fiskebruk i Nordvågen i Honningsvåg og skulle komme i gang med produksjon i 1989. Men allerede i 1991 meldte avisa Nordlys i Tromsø at Fideco var et skandaleselskap som hadde ført til et titalls milliontap for Shell, Utbyggingselskapet for Finnmark og eier-selskapet Fafond. På slutten av 1991 var ingen drift i fabrikken i Nordvågen.
I 1991 ble det også meldt om mulige brudd på aksjeloven i forbindelse med lån. Det var tale om et lån fra Fafond/Fideco til administrerende leder i Fideco, og et lån fra selskapet Nordvågen Industrianlegg til Fideco på flere millioner kroner.
Sentral i denne kritikken av Fideco var frilansjournalist Arne Eriksen, som sa at Rød-Larsen & Co hadde gått fra å være samfunnsforskere til å bli økonomiske og politiske aktører på områder de ikke mestret. Eriksen kom i 1992 med boka «Fideco-eventyret – Rosa-japper i fiskefarse». Rød-Larsen tok til orde mot Eriksen blant annet i et innlegg i Nordlys, og det ble truet med rettssak mot Eriksen for de lovbruddene som han påstod var begått i Fideco og Fafond. Det ble ikke noe av den annonserte rettssaken, og det skjedde heller ikke noe med de påståtte ulovlighetene som skulle ha blitt begått.
For å berge Fideco-fabrikken i Nordvågen, ble det opprettet et nytt selskap der SIVA (Selskapet for industrivekstanlegg) gikk inn og fikk halvdelen av aksjene i selskapet. Fideco og Fafond , der Rød-Larsen hadde hatt styrelederverv, var ikke med i det nye selskapet, men sannelig var Rød-Larsen også med i styret i Siva.
Det nye selskapet skulle ikke produsere fiskekjøtt, og tonnevis av de uselgelige produktene som var blitt framstilt med Swanson-metoden, ble kjørt på søppelfyllinga. I alt 80 millioner kroner skulle ha blitt sløst bort på Fideco-eventyret, ble det sagt. I boka til Arne Eriksen ble det vist til en maktstruktur der det var viktig hvem som kjente hvem, og der maktpersonene bestod av forskere, byråkrater, LO-topper, Ap-politikere, utredningskonsulenter og internasjonal storkapital (Shell).
Jagland på vei opp
Da Fideco ble avviklet, var Rød-Larsen i gang med sitt nye prosjekt som munnet ut i Oslo-avtalen i 1993 og ledsagende verdensberømmelse. Hans påfølgende prosjekt, som planleggingsminister for Thorbjørn Jaglands ”Det norske hus” i 1996, ble avblåst før det kom i gang, da Rød-Larsen, som før nevnt, måtte gå av som planleggings- og visestatsminister. Men dette var ikke til hinder for videre internasjonalt engasjement for den geskjeftige Rød-Larsen. Han videreførte sine bestrebelser for å skape fred og berge verden gjennom å ta på seg internasjonale oppgaver for Norge, og ikke minst som visegeneral for FN i Midt-Østen, før han i 2005 havnet i International Peace Institute (IPI) i New York. Der satt han som leder til 2020 da han gikk av som følge av sin lettvinte omgang norske statstilskudd og sin befatning med Jeffrey Epstein.
Thorbjørn Jaglands vei i norsk politikk viste på 1980- og 1990-tallet en stabil utvikling oppover i partihierarkiet fram til 1997 da den politiske retningspilen hans begynte å peke nedover og ut av norsk politikk. Inntil da hadde karrieren vært en stødig progresjon fra han ble leder for AUF fra 1977 til 1981, deretter generalsekretær i Ap i 1987, til han i 1992 ble leder i Ap fordi Gro Harlem Brundtland trakk seg fra stillingen som partileder. Han gjorde enda et rykk oppover da han i 1996 ble statsminister, også denne gangen som avløser for Harlem Brundtland som i dette året trakk seg ut av norsk politikk.
Det var stortingsvalg i 1997, men Jagland ble ikke statsminister i 1997 fordi partiet ikke nådde den oppslutningen på 36,9 prosent av velgerne som han satte som betingelse for å bli regjeringssjef. Dette var en form for ultimatum overfor partiets velgere som ikke falt i særlig god smak hos folk i ledersjiktene i Ap. Sammen med den vidløftige ideen om ”Det norske hus” styrket dette de kreftene som allerede var i gang for å bli kvitt Jagland. Og ved neste stortingsvalg i 2001 var ikke Jagland lenger Arbeiderpartiets statsminister-kandidat, men Jens Stoltenberg, som var blitt statsminister året før etter at en samlingsregjering, ledet av Kjell Magne Bondevik, gikk av som følge av et mistillitsvotum i Stortinget i 2000. Bondevik hadde kommet til statsministerposisjonen i 1997 etter at Ap og Jagland hadde tapt stortingsvalget det året, som nevnt foran.
Orket ikke mer Jagland
Det var først etter Ap’s gjentatte valgnederlag i 2001 at Stoltenberg & Co ble kvitt Jagland som partileder. Striden med Stoltenberg-fløyen tok så sterkt på Jagland at han ble sykemeldt og da Jagland kom tilbake i jobb i 2002, var Stoltenberg Jens om den bitre konflikten med Jagland: – Vi hadde vært lojale i ni år. Nå greide vi det ikke mer blitt ny partileder.
I sin selvbiografi forteller Jens Stoltenberg at sentrale tillitsvalgte i partiet ikke orket Jagland lenger, og de valgte å holde partimøter bak ryggen til ham.
—Vi hadde vært lojale i ni år (siden 1992 da Jagland ble parti-leder), nå orket vi ikke lenger. Jeg forstod at om vi skulle vinne valget igjen og komme tilbake, så måtte en av oss være sjefen. Vi kunne ikke dele på å være sjef. Da valgte jeg å ta over, skriver Stoltenberg i biografien.
Som plaster på såret fikk Jagland i 2005 stillingen som stortingspresident der han satt til han i 2009 erklærte seg ferdig med norsk politikk. Men han fikk flere plaster på sine politiske sår ved å bli valgt som generalsekretær i Europarådet dette året, samtidig som han ble leder for Den norske nobelkomiteen. Mens han var leder i Nobelkomiteen, greide komiteen å gjøre seg til latter ved å utdele fredsprisen til USA’s president, Barak Obama, like etter at han ble valgt. Også EU fikk fredsprisen med Jagland som komitéleder, kanskje ikke så rart siden Jagland var intenst for norsk EU-medlemskap. Blant alle sine verv og posisjoner etter at han var ferdig som Ap-leder, var Jagland også styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter i årene 2006 til 2010. Drivkraften til og lederen av dette senteret var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
Jagland kan knapt sies å ha vært en populær leder i Arbeiderpartiet, i hvert fall ikke etter at han kom seg på toppen og skulle fungere både som partileder, statsminister og statsministerkandidat. I sin sjølbiografi skriver Jens Stoltenberg at Jagland stadig ble mer innadvendt. Han var også konfronterende og oppfattet alle avvikende synspunkter som kritikk og personangrep. Han var vanskelig å få kontakt med og enda vanskeligere å samarbeide med.
Jagland hadde i sin politiker-karriere vært svært opptatt av internasjonale spørsmål og forhold. Som norsk politiker satt han i sin tid som leder i Utenrikskomiteen på Stortinget, og han var også utenriksminister i Jens Stoltenbergs kortlivede regjering i 2000-2001. Han engasjerte seg sterkt i norsk Europa-politikk og var en varm tilhenger av norsk EU-medlemskap. I 2002 fikk han prisen «Årets Europeer» av Europeisk Ungdom, og en av bøkene han har skrevet kommer med tittelen: «Min europeiske drøm».
Analyse i Dagbladet
Det var Jaglands internasjonale engasjement og en kronikk av ham i Dagbladet –Jo mer vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere blir rekruttert. i 2016 som ansporet historikeren Terje Tvedt til å rykke ut med en analyse av Jaglands virkelighetsforståelse. Tvedt sin reaksjon på Jaglands kronikk ble også publisert i Dagbladet under tittelen: «En elites tenkemåter – tilfellet Thorbjørn Jagland».
Et hovedpoeng hos Tvedt er at Jagland i sin kronikk mener at islamismen ikke kan kritiseres. Særlig ille var det, ifølge Tvedt, at et slikt budskap fra Europarådets En elites tenkemåter — tilfellet Thorbjørn Jagland leder kom to dager etter at Den islamske stat (IS) hadde påtatt seg ansvaret for drapet på 35 mennesker i Bryssel og at New York Times nylig hadde skrevet at IS siden 2015 hadde drept mer enn 1.000 mennesker i aksjoner utenfor Irak og Syria. Ifølge Tvedt var Jaglands konklusjon etter drapene i Belgia at «vi er konfrontert med mange ulykkelige mennesker».
Tvedt påpekte videre at det ikke er uten betydning når en tidligere statsminister i Norge, stortingspresident, utenriksminister, leder av Nobel-komiteen og generalssekretær i Europarådet ikke med ett ord nevnte Det islamske kalifatet Islamister krever kalifat i Tyskland (+) som hadde erklært krig mot Vesten. For i Jaglands bilde av verden finnes ikke arrogante og seierssikre islamister som er villig til å ofre sine og andres liv for et teokratisk diktatur, bare ulykkelige mennesker som av grunner vi ikke skjønner blir radikaliserte.
Ifølge Tvedt avviser Jagland ethvert ordskifte om at Islam og Islams politiske historie har trekk som kan forklare terror som politisk strategi og hatet mot vantro (kristne f. eks.). I stedet advarte Jagland mot kritikk av islamismen og skrev at —Jo mer vi snakker om dem og oss, og jo mer vi ønsker å vinne over islamistene, jo flere vil bli rekruttert til deres rekker.
Europas skyld
Det er altså de ikke-muslimske europeerne som Jagland gir ansvaret for de ulykkelige terroristene. Og det er flertallsbefolkningen i Europa som Jagland, ifølge Tvedt, kritiserer for å trekke farlige skiller mellom ”oss og dem” og ikke islamistene – til tross for at det er de som deler verden i to: Islams hus og ”Krigens hus”, skriver Tvedt om det han kaller Jaglands forsøk på å skrive om verdenshistorien.
Tvedt hadde kanskje ikke kritisert Jaglands historieskriving dersom Jagland hadde vært en enslig forkjemper for et slikt historiesyn. Men artikkelen til Jagland kunne ha vært skrevet av så å si hvem som helst på den radikale og politisk korrekte venstresiden i Norge. Og den kunne ha vært skrevet av en hvilken som helst norsk samfunnsforsker og ikke minst av representanter for det Tvedt kaller det humanpolitiske komplekset i Norge, som er et slags humanist-konglomerat av NGO’er, statlige departementer som Utenriks- og Bistandsdepartementet, den statlige bistands-agenten Norad og hele haugen av humanitære NGO’er som hvert år mottar milliarder av kroner over stasbudsjettet.
I disse innflytelsesrike miljøene har man en politisk korrekt tendens til å dele verden mellom de gode og de onde, mellom de rettferdige og de urettferdige og mellom undertrykkere og undertrykte. Dette er en forståelse som er dom klippet ut av ”læreboka” i Vestens venstreradikale ideologi og som det politiske etablissementet har plukket opp og gjort til offisiell politikk. Alt ansvar for verdens elendighet legger de venstreradikale på de rike, vestlige landene, noe som også illustreres av situasjonen i dag der Israel gis all skyld for Gaza-krigen mens Hamas er helt uten skyld og ansvar for de mange titusen drepte i denne krigen.
Den Lutherske botferdigheten
Tvedt skriver videre at Jagland er preget av tunge, idéhistoriske tradisjoner. Da Jagland ble formet som politiker, var det en dyptfestet forestilling i vestlige tenkning om at utvikling er noe som gjelder universelt. I denne tankegangen opererer man med en todelt modell av verden, en deling mellom utviklede land og utviklingsland. Politikerne skal hjelpe til med å realisere den utviklingen i u-landene som historien går svanger med. Og på begynnelsen av 2000-tallet slo Stortinget fast at hele verden var enig i samfunnsutviklingens mål og hvordan dette målet skulle nås, påpeker Tvedt i sitt Dagbladet-innlegg.
For egen regning, men også i tråd med Tvedts analyse, mener jeg at Jagland ser ut til å definere seg selv som en av de personene som skal lede verdens utvikling i ”riktig retning”, som nasjonal politiker og som anfører i en internasjonal utviklingsbevegelse. Det er ikke bare folk i de politiske elitene som er besjelet av en slik vilje til å gå foran i en slik misjonerende og verdensfrelsende retning. Dette er forestillinger som dominerer opinionen i Norge, og der det knapt er mulig å lese et kjendisintervju uten at de intervjuede gir uttrykk for at deres største ønske er å berge verden. Og det lutheranske, botferdige samvittighetsmennesket, som skal berge verden, har på våre bredder inkarnert seg ikke bare i personer, men i hele nasjoner som i Norge og Sverige.
Denne botferdigheten er også en viktig komponent i den politisk korrekte tankegangen som ser det som en politisk plikt til ene og alene å ta på seg ansvaret for verdens gang. Det er ikke merkelig at folk, som er sterke bærere av disse forestillingene, blir tiltrukket av filantropiske miljøer som ønsker det gode, og at disse miljøene igjen søker mot miljøer der det finnes godt med penger og med vilje til å opptre som finansieringskilder for den gode sak. Og når norske, politiske elitepersoner går ut i verden med norske millioner i baklomma på en internasjonal arena de så gjerne vil være en del av, taper de synet av og kontakten med en nasjon som de lurer på om egentlig finnes, men som de likevel er avhengig av for å få etterfylt ”lommebøkene” sine, slik Tvedt påpeker i Dagblad-artikkelen.
Tørk ut radikalismen
Mange som leser Tvedts Dagblad-artikkel, vil nok mene at han overfortolker Jaglands kronikk og tillegger ham meninger som ikke kommer klart til uttrykk i Jaglands kronikk. Ja, man kan tolke Tvedt slik at han benyttet Jaglands kronikk til å arrestere Norges humanpolitiske kompleks og gjennom kritikk av Jagland vise hva dette komplekset egentlig står for. Og for dem med de politisk korrekte holdningene intakt, er det ikke vanskelig å komme Jagland til forsvar når han ramser opp tiltak mot terrorisme som Europarådet har satt i verk i samarbeid med medlemsland. Det gjelder blant annet antiradikaliserings-tiltak i skolene og i fengslene i medlemsland for å «tørke ut» radikalismen, og konvensjonen mot terrorisme som Europarådet har fått i stand. Han sammenligner islamsk radikalisme med marxistiske terrororganisasjoner som RAF i Tyskland og Røde brigader i Italia som tørket ut på 1980-tallet, og mener at radikalisme stort sett er en politisak (sic).
Ifølge Jagland i 2016 er det altså Islam som har erobret ”ulykkelige radikale”, og det er derfor radikalismen som må bekjempes, ikke Islam. Det finnes følgelig ikke noen radikalisme innenfor Islam, men radikalismen finnes utenfor Islam, og derfor er Islam nødsaget til å kapre radikale grupper og miljøer. Nå er det folk også som har skrevet bredt og innsiktsfullt om hvordan europeiske, intellektuelle marxister har vært med på å danne grunnlag for islamsk terror, og hvordan nazistisk tankegods, på den andre siden, har vært med å forme politiske ”frihetsorganisasjoner” Midt-Østen. Men det er en annen historie enn Vestlig venstreradikalisme la grunnlaget for islamsk terror Jaglands beretning om de ulykkelige radikale i Vesten som er ofre for Islam.
Det er, som Tvedt skriver, skremmende at et menneske som Jagland i den posisjonen han har, per 2016, gjør seg til talsmann for slike primitive forestillinger om radikalisme, terror Unntaksreglene for venstreradikal sensur og vold og Islam. Men i det politisk korrekte norske samfunnet er det nettopp slike primitive forestillinger som dominerer, ikke minst i de politiske elitene. Og disse forestillingene, med sitt opphav på den politisk venstresiden, er med på å fremme kriminalitet og løgner i godhetens navn. Venstreradikalismen er farlig Venstresidens farlige virkelighetsforståelse fordi den formidler politiske løgner i troen på at det tjener den gode sak. Den amerikanske visepresidenten J. D. Vance, sa også på Sikkerhetskonferansen i München i fjor, at den største trusselen mot Europa ikke kommer utenfra, men innenfra, dvs. fra den politisk korrekte venstresiden.
«Skalk alle luker mot Jagland!»
Thorbjørn Jagland er vel den Ap-lederen i vår tid som mest iherdig har forvaltet de politisk korrekte tankemønstrene. Hans mange merkelige ideer og utspill gjorde at han, særlig av eldre partifeller, ble oppfattet som en politisk merksnodighet allerede før han havnet på toppen i Ap. Allerede på 1970-tallet sa lederen i partiet, Trygve Bratteli, da han fikk høre at Jagland var på vei opp i partihierarkiet: «Hvis han der får noen makt i partiet, så skalker jeg alle luker». Dette går fram av Hans Olav Lahlums omfattende biografi om Håkon Lie, Arbeiderpartiets generalsekretær i mange år.
Lie var en av dem som ikke hadde noe til overs for Jagland. Da Jagland tok over partilederjobben i 1992, ga Lie uttrykk for at Jagland var for diffus i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Og allerede i 1983 var Lie urolig over at Gro Harlem Brundtland brukte Jagland som utenrikspolitisk rådgiver. Lie betegnet utenrikspolitiske utspill fra Jagland som galskap og rot som han hadde dratt med seg fra tiden som leder i AUF. Og de innenrikspolitiske initiativene hans betegnet Lie som slag i lufta. Da Lie fikk beskjed om at Jagland kom til å bli Gro Harlem Brundtland’s etterfølger som partileder, sa han spontant: «Gråt mitt elskede parti! Gråt!».
Lie så nok ikke at Jagland var den i Arbeiderpartiet som var mest i takt med tidens dominerende, politiske ånd, den politiske korrektheten, og at det var årsaken til at Jagland landet på toppen av partiet. Lie så galskapen i Jaglands ulike utspill, men Lie skjønte ikke at politisk korrekthet var blitt tidens nye toneangivende melodi. Og Jagland sang den nye melodien med slik kraft at det ble for mye for tunge sjikt i Arbeiderpartiet. Sammen med de vikelighetskollisjonene som utspillene til Jagland skapte, førte det til hans avgang.
Jeffrey Epstein skriver i en av sine eposter til Larry Summers (professor i økonomi og tidligere amerikanske finansminister) at Jagland Jeffrey Epstein played up ties to head of Nobel Peace Prize committee | AP News ikke er smart (not bright), men han har et enestående perspektiv, en vurdering som ser ut til også å hatt en betydning da Arbeiderpartiet ikke holdt ut med ham som leder i mer enn ni år.
Politikere og NGO’er
I den politisk korrekte jungelen av filantropi, løstsittende bistandsmidler i land som Norge, idealistiske milliardærer som Bill Gates, avgåtte politikere som Bill og Hillary Clinton og med en finansiell og kontaktformidlende ”edderkopp” som Jeffrey Epstein i nettverkets midte, er det altså at Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen har operert i fredens navn og stilt seg til disposisjon for ”den gode verdens realisering”, samtidig som de har kunnet høste personlig påskjønnelser og fordeler her og der. Og de er ikke alene i Norge om være med i det norske filantropi-nettverket med dets omfattende forgreininger blant annet gjennom norske NGO’er, som for eksempel Røde Kors og Flyktninghjelpen.
Jonas Gahr Støre var generalsekretær i Norges Røde Kors i 2003-2005. Han avløste Jan Egeland, som satt i stillingen fra 2001. Egeland har vært statssekretær i Uteniksdepartementet for Ap (1992-1997) og er i dag leder for Flyktninghjelpen. Han kan også vise til et omfattende internasjonalt engasjement der han har arbeidet på toppnivå med konfliktløsning, nødhjelp, demokrati og menneskerettigheter. Egeland var den som samordnet de første samtalene som førte til Oslo-avtalen i 1993 mellom PLO og Israel.
I likhet med Terje Rød-Larsen har Egeland vært tungt inne i FN-systemet. I 1999 ble han utnevnt som visegeneralsekretær og spesialrådgiver for FN’s generalsekretær i spørsmål som hadde med hjelp til staten Colombia å gjøre. Time Magazine kåret i 2006 Egeland som ett av 100 mennesker i verden med størst påvirkningskraft, hva nå den skulle bestå av.
Høyremannen Børge Brende var generalsekretær i Røde Kors fra 2009 til 2011 og er i dag president for World Economic Forum (WEF). Høyre-politikeren, Astrid Nøkelbye Heiberg, var president i Norges Røde Kors fra 1993 til 1999. Den som avløste henne var Ap-mannen Thorvald Stoltenberg, som fungerte i stillingen fram til 2008. I dag er Ap-politiker Raymond Johansen leder i Norsk Folkehjelp. De som er interessert i å lete, vil sikkert finne andre politikernavn som kan settes i sammenheng med organisasjoner i det human-industrielle komplekset og i internasjonale filantrop-nettverk.
Journalistisk katastrofeområde
De norske medieoppslagene om Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen i forbindelse med Epstein-nettverket har rettet søkelyset særlig mot personlige økonomiske fordeler de skal ha høstet gjennom dette nettverket og mot Rød-Larsen’s økonomiske tilskudd av penger fra det norske statsbudsjettet via fredsforskningsinstituttet i New York (IPI).
Et poeng i Terje Tvedts beskrivelse av Jaglands politiske disposisjoner og legning er at det ikke ser ut til å være personlig fortjenest som er drivkraften hos Jagland og folk som ham, men ideologisk overbevisning og gode intensjoner som gjør det viktig å benytte seg av og gå inn i filantropiske og finansielle nettverk. At slike nettverk skaper en spesiell dynamikk der brudd på regler og personlige gevinster aksepteres, blir tolerert fordi det er snakk om å hjelpe til med den gode sak. Og i et stadig søk etter innflytelse skjer det bytter i toppstillinger der man veksler mellom å være framtredende politikere og representanter for interesseorganisasjoner i den gode saks tjeneste. Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen er hyper-illustrative eksempler på dette, men også Jan Egeland framstår som en prototyp på dette området.
Slike folk som tjener den gode sak, blir gjennom sin virksomhet på en måte hypnotisert inn i en tilstand der det ikke finnes motforestillinger, for motforestillinger er av det onde. Det er onde mennesker med motforestillinger som er en trussel godhetens menn og kvinner i ferd med å berge verden. De samme godhetsmekanismene finnes i revolusjonære, politiske partier der bare det å være medlem gjør en til det godt menneske. Slik blir godhetsorganisasjoner i likhet med revolusjonær bevegelser selv-refererende systemer der kritikk utenfra oppfattes som umoralsk og ondsinnet. Og denne tenkegangen og dynamikken er også en grunnplanke i den politisk korrekte tenkemåten som har plukket opp ideen fra den radikale venstresiden, Det er også forklaringen på at venstreradikal ideologi har fått en så sterk forankring i den postmoderne, politiske korrektheten.
Det var slike betraktinger som trolig Terje Tvedt ønsket å lufte i NRK Debatten den 5. februar der den kvinnelige debatt-lederen, Åsa Vartdal Debatten – NRK TV avfeide Tvedt og ikke lot ham komme til orde. I stedet for å belyse sosiale mekanismer som er i sving i det ”human-industrielle komplekset”, ble NRK-Debatten et program der mangelen på kunnskaper hos debattlederne bidro til å mørklegge den aktuelle problemstillingen.
Men det er ikke bare enkeltilfeller i NRK Debatten som skaper inntrykk av NRK som et journalistisk katastrofeområde. Dette inntrykket gjentas og forsterkes og er et mønster i dette debattprogrammet uten at man kan si at det akkurat er Debatten som stikker seg ut i NRK i så måte, eller kanskje nettopp det er dette programmet gjør, å stikke seg ut med en elendig håndtering av ordskifter som nå ledes av Espen Aas og Åsa Vartdal.
En Epstein-survivor i «Debatten»
Tirsdag den 17. februar var Epstein-offeret Marina Lacerda gjest Debatten – NRK TV i NRK Debatten der hun fortalte hvordan hun overlevde Epstein-overgrepene. Det mest sentrale i hennes historie er at hun ble voldtatt, øyensynlig gang på gang, men dette var noe hun overhodet ikke husket, ikke noe i det hele tatt. Derimot kunne hun gi detaljerte beskrivelser av hvordan hun ble rekruttert som 14-åring til å gi Epstein massasje, og hvordan det så ute i herskapshuset hans på Manhatten i New York. Hun husket også telefonnummeret til Epsteins sekretær – men voldtektene – ikke et eneste erindringsglimt.
Det var først da Lacerdas terapeut fortalte henne at hun var blitt voldtatt, at hun ble klar over å ha blitt voldtatt. Men ikke et eneste spørsmål fra de to programlederne om hvorfor hun ikke husket noe som helst av voldtektene. Man kan spørre seg hvordan det er mulig? Men i NRK og norske hovedstrømsmedier er slikt mulig, for å stille Lacerda et slikt spørsmål, er ikke bare upassende, det er et overgrep i seg selv, og programlederne vil jo ikke være som Epstein!
NRK burde i hvert fall ha fått en psykolog til å uttale seg om saken. Kan det tenkes at opplevelsene med Epstein var så forferdelige at de er strøket av minnet hennes? Men hva med voldtektene hun ble utsatt for av sin stefar? Dem husket hun jo.
De som står fram som Epsteins ofre, kaller seg survivors, et begrep som trolig er hentet fra overlevende fra utryddelsesleirene til Hitler-Tyskland. Hvilken kommunikasjonsrådgiver eller psykolog er det som har anbefalt Epsteins ofre å bruke benevnelsen «survivor»? Det er ikke snakk om «survivors» når det gjelder de tusener av arbeiderklassejenter som ble voldtatt av muslimske menn i England fra 1990-tallet fram til i dag, jenter helt ned til ni-ti-årsalderen, mens engelske myndigheter, Labour-politikere, politi og sosialarbeidere Krever nasjonal granskning av grooming-skandalen i England ikke ville røre ved disse sakene fordi det ville være rasisme. Når det er en hvit amerikaner som har latt seg «massere» av et titalls-hundretalls jenter Epsteins perversjon vekker avsky, men ikke voldtekt av engelske ungjenter er det en sak, men når muslimske menn med opprinnelse i Pakistan og Bangla Desh i England voldtar og voldtar tusenvis av jenter, noen som ikke har nådd tenåringsalderen engang, så er det, ifølge den politiske korrektheten, greit. For muslimer kan ikke være onde, ifølge Jagland & Co.
Parti-medlemskap er god moral
Den tankegangen som avspeiles hos folk som Jagland og de politisk korrekte på venstresiden, er at det som avgjør om man er på de gode moralen sin side, er de sakene man støtter opp om. Dette tankemønsteret ligner på forestillinger som var utbredt i de revolusjonære studentmiljøene i Norge og i organisasjoner som SUF og etterfølgeren AKP-ml, der medlemskap borget for at man var et moralsk godt menneske.
For Jagland og Rød-Larsen ser, som sagt, ikke personlige gevinster til å være så viktige, i hvert fall ikke hvis formålet til en virksomhet er å fremme den gode sak. Og vanker det påskjønnelser, er det noe som egentlig er greit når man jobber for å berge verden. På den andre siden er det stadig noen som forsyner seg direkte av det norske bistandslasset, noe statsviterprofessor Tore Wig skriver om nylig i Morgenbladet Hvorfor faller UD så ofte for svindlere og sjarlataner? under overskriften: ”Hvorfor faller UD så ofte for svindlere og sjarlataner?»
Relevant: «Venstresiden», moralsk og politisk dummere enn «høyresiden»
Wigs svar på dette spørsmålet er mangel på kontroll og empirisk etterprøving av hva som oppnås med bistand og fredsarbeid. Empirisk resultatkontroll av fredsarbeid innrømmer Wig er et skrantende prosjekt. Det kan være mer og hente i så måte med empirisk forskning på måloppnåelse med bistand, men også her blir lite gjort, mener han. Det Wig, i motsetning til Terje Tvedt, ikke skjønner, er at fredsarbeid og bistand er fredet for kritikk i det norske samfunnet.
Men likevel har det med jevne politiske mellomrom stått fram folk i bistandskomplekset og sagt at bistand er bortkastede penger. Slike utspill blir møtt med taushet fordi kritikk på dette området tjener det ondes sak, og den kommer jo fra personer med mer eller mindre ondsinnede og uriktige politiske holdninger. Sist denne bistands-problematikken ble tatt opp i NRK Debatten, var det med utgangspunkt i Sløseriombudsmannen Are Søbergs NRK Debatten om bistand: Et journalistisk lavmål eksempler på mer eller mindre vanvittige formål det bevilges penger over bistandsbudsjettet. Men debatten kom ingen vei fordi den, med Wigs språkbruk, var preget av ”svindlere og sjarlataner”. Hadde NRK gått til sitt arkiv, ville de ha funnet et intervju med den pensjonerte bistandsarbeideren Jens Mjaugedal, der han konkluderer med Tidligere bistandstopp: – Bistand virker ikke – Dokumentar at: ”Bistand er gøy, men bortkaster fordi den virker ikke”.
Pensjonistbråk
Og det er helt symptomatisk at folk i bistandsindustrien venter til de er pensjonister med å uttale seg, fordi da risikerer de ikke å få sparken og miste sine lukrative jobber. Det er først når de slutter i jobben, eller pensjonerer seg, at bistandsfolk er villige til å si det som det er, men det forstår ikke den norske statsvitenskaps-empiri-disippelen, professor Tore Wig, fordi han ikke begriper de grunnleggende fortellingene om bistand som har dominert det norske samfunnet etter andre verdenskrig.
Den eneste norske politikeren som har tatt opp den norske bistanden, er Erik Gjems-Onstad Bistandsdebatt – absurd teater i Litteraturhuset som etter flere opphold i Øst-Afrika benyttet tida til å se nærmere på norsk og felles skandinavisk bistandsarbeid i området. Og det var skremmende forhold han kom borti, også tilfeller med bistandsarbeidere som drev med grov korrupsjon og virksomheter i strid med norsk lov. Han anmeldte navngitte personer til norsk politi, som selvsagt henla saken. Han skrev ei bok på 1980-tallet om sine erfaringer, som ingen ville gi ut, og som han selv ga ut, uten så mye som et pip i mediene, for Gjems-Onstad hadde vært med i Anders Langes parti, og hadde man vært med der, var man bortimot fredløs.
Med sin virkelighetsforståelse er det intet under at Thorbjørn Jagland og Terje Rød- Larsen havnet i nettet til Jeffrey Epstein. Man kan også si at i hvert fall to av dem, Epstein og Jagland har ett fellestrekk, de jobbet seg opp fra ganske vanlige kår til å få framtredende posisjoner og funksjoner på områder som knyttet dem sammen og til et nettverk der også Terje Rød-Larsen hadde sin naturlige plass.
Rød-Larsen var i sin ungdom med i det revolusjonære gruppen SUf som brøt ut av Sosialistisk Folkeparti og var forløperen for AKP-ml med den maoistisk-marxistiske revolusjonen på sitt partiprogram. Og alle tre ser ut til å ha vært opptatt av å ”berge verden”, dog med forbehold for Epstein, som ser ut til å ha vært mer opptatt av å tjene penger og dyrke interesser som er litt på siden av det politisk korrekte livet. De tre deler også skjebne ved å ha blitt dømt moralsk nord og ned av det politisk korrekte etablissementet som de ”jobbet så iherdig for”. Men som de gamle romere sa: Det er kort vei fra Kapitol til Den tarpeiske klippe.
