God Jul, og ikke god jewl
Det går slag i slag i Norge nå. Bortsett fra ettervirkningene av kreft-kvaksinene, er julen en sosial høytid hvor folk vil møtes. Dette gjør at tiden her er begrenset, men jeg skal klare å lire av meg en liten kunnskapsløstsittende rant. Før jeg legger ut på det, ønsker jeg alle en god JUL—helst uten å åpenbare jøden Jesus. Men «herregud», vi kan vel heller ikke utøve noen alternativ tankekontroll her i landet, i alle fall ikke helt enda.
Det må være klart at min konkrete «kunnskap» om alskens religioner, og deres historiefortellinger snarere enn historie, er langt fra nerdete, frem-rasjonalisert eller særlig dannet. Dette skyldes først og fremst at jeg er opptatt av mer substansielle og fornuftige saker. Samtidig må det sies at mine innebygde, medfødte bullshit-detektorer og klarsynte egenskaper gjør at religiøse rasjonaliseringer umiddelbart byr meg sterkt imot. Jeg finner dem mer latterlige enn inspirerende, og slett ikke det «sindige løftet» som religiøse ofte insisterer på å selge inn som en slags livslang løsning på en norsk-typisk grå hverdag.
Det finnes en stor kløft mellom slike som meg og dypt kristne, spesielt de som arrogant prakker på meg deres egen ubevisste uforstand. Det finnes også rundt 4500 forskjellige «religioner» og livssyn i dag, med estimater på over 100 000 ulike former for overtro gjennom menneskedyrets historie. Værsågod—her er det mer enn nok av tøv og tull for fotfolket å fordype seg i.
Man blir som regel religiøs på én av to måter: Den ene er via fundamental fordummende, kollektiv indoktrinering og sosialt press fra miljøet man vokser opp i, ofte i en svært såkalt sårbar, pueril sinnstilstand. Den andre er gjennom organisk intellektualisering kombinert med livsangst eller kronisk depresjon—et plaster på elendigheten. Derfor er religion populært blant både dumme, halvveis oppegående og traumatiserte individer, i tillegg til «sannhetssøkende» seloter. Religion fungerer også sosialt; det å kunne møte folk med felles tro er attraktivt. Det sosiale, kollektiviserende og personlige fortolkninger gir for mange illusjonen av en absolutt sannhet.
Vi feirer fremdeles ikke «Jesusmesse» (a.k.a. «Christmas») i Norge, men «Jul». Den opprinnelige julen; feiringen av lysere tider i vente og vintersolvervet, ble kapret av Jesus-kulten under kristningen av Norge, noe som i ettertid kan forstås som en kulturell katastrofe. Den kristne fanatikersekten utraderte vår kultur, manipulerte historiene våre, og flyttet Jesus-feiringen til årets mest livlige folkefest. Dette resulterte i et konformt, syntetisk nonsens. Selv har jeg feiret jul i et ortodokst land hvor de knapt nevner Jesus i julefeiringen, men i Norge er denne latterligheten fortsatt relativt godt etablert. Samtidig går Norge mot enda en kulturell avløsning, denne gangen i form av en ny Abrahamisk religion i Islam. Alt dette burde vært kastet på sjøen først som sist.
Moralsk, genetisk og gemyttmessig er nordmenn kanskje et av de siste folkeslagene som trenger den jødiske, ørkenaktige kristendommens moraliseringer og verdisyn. Hvorfor det er slik, trenger jeg ikke gå inn på her. Men nordmenn er i dag ekstremt selektive, idealistiske og konforme, samtidig som de mangler tilgang til en kollektiv intellektuell kraft. Bare se på hvem nordmenn anerkjenner som de største tenkerne i vår historie. De fleste kjenner ikke engang navnet på de mest briljante norske akademikerne etter internasjonale målestokker, selv ikke dagens akademikere; stort sett en gjeng dåsemikler. Nordmenn elsker nemlig middelmådighet som få andre folk. Ja, på noen måter kan dette sies å være en slags styrke, men det er også en luksus vi egentlig ikke har råd til, selv som «verdens rikeste land», og spesielt når vi bruker og incentiverer den mot oss selv politisk og sosialt, noe som klart er den røde tråden.
Jeg ble nylig spurt av en deprimert person hva jeg trodde på, hvis ikke på eventyret om jøden Jesus med magiske evner. Mitt svar var ganske enkelt: Jeg «tror» at folk flest er redde, dumme og utsatt for manipulasjon fra de som ønsker å styre gjennom falske hierarkier og religionsnarrativ. Religion fungerer som en psykologisk selvpisking. Det er som regel en fortryllende distraksjon fra frihetens grunnleggende fravær i de fleste samfunnsformer, der troende har det med å fylle formen de forestilles av makten med tomheten med sin egen «forståelse» og livsløfter. Resultatet er selvoppfyllende priming og en løpende perfekt illusjon av forskjellige inkonsistente, om ikke kaotiske og fordummende (for)meninger.
Men i bunn og grunn handler ikke dette bare om religion. Det handler om den evige menneskelige svakheten, trangen til å fylle tomhetens avgrunn med narrativ som kan gi en følelse av retning og en illusjon av orden. Denne enorme og økende utglidende svakheten utnyttes ustanselig av dem som forstår maktens mekanismer, enten det er pester som middelmådige politikere eller moderne manipulative mediemoguler. Vi lever i en tid hvor gamle guder erstattes av nye doktriner, som klimakommunismens apokalyptiske narrativ, den hellige mangfoldsideologien eller den teknologiske transhumanismens forfektelser om frelse gjennom silikon, clicks og kontrollerende algoritmer.
Fellesnevneren er alltid den samme: en ny form for selvpisking, en ny metode for å få folk til å akseptere sin egen underkastelse kledd i vakre ord om fellesskap, solidaritet eller fremskritt. I denne verden av falske profeter uten fornuft og full-fabrikkerte, dårlig definerte verdier, er frihet ikke bare fraværende, den er aktivt motarbeidet og ikke ønsket. Den eneste gjenstående kraften som kan bryte illusjonens grep, er individets evne til å se narrativene for hva de er; tomme skyggebilder av projisert frykt og maktbegjær. Men dette krever en type klarhet og mot som få er villige til å utvise, og det er nettopp derfor historien gjentar seg, og det er motivasjonen for at Kritikken fortsatt eksisterer.
