Gjesteskribent hos Subjekt forsøker med subjektifisering av objektiv rettsproblematikk

Idiotien er overalt, som sagt og beskrevet. Den tyter ut av samfunnet per nå. I alle kriker og kroker. Det er umulig å unngå. Dette er en tragedie, fordi Idiotiens største egenskap er at den konfiskerer og kollektivt kvester alt av fornuft meget effektivt.

Alle samfunn som skranter har nok mer enn antakelig en sterk etiologisk årsaksammenheng til utbredt, systemisk-endemisk idioti. Idioti er som kanskje (ikke) kjent populariseringen av dumhet og etableringen av dysfunksjonelle tenkemåter og ideologi derav.

Fornuften kan aldri bli særlig utviklende i en folkelig kontekst, men folket kan via et hierarki og oppmuntrende heiarop fra de beste og mest inspirerte på toppen, utvikle seg til noe bedre kollektivt. Det er derfor man har idealer og delvis også prinsipper.

Samfunnet styres av det man forestiller som lover. Rettssystemets oppgave er å anvende lovene og stadfeste en klar rettslig praksis med visse prejudikater på toppen. Den generelle rettsutviklingen geleides også blant annet av såkalte rettsprinsipper.

Problemene er at mange av disse rettsprinsippene er enten ‘dårlige’, mindre ‘selvsagtgjort’ (det være seg kongruent og naturlig sådan) implementert i den formulerte lovtekstens ordlyd, det regulerende (e.g. bakgrunnsrett) samt de rettslige fortolkningen av domstolene derav.

Mye av menneskelig retts-prinsipielt tankegods og deres juridiske føringer er t.o.m. det man kan rubrisere som deontologisk overambisiøs, og ellers epistemologisk, fundamentalt lite gjennomtenkt, eventuelt ekstremt naivt og datert med samtiden som rører seg rundt det rettslige.

For å adressere og mer teknisk konkretisere slike temporære svakheter, i lovens formulerte forstand og fortolkningen av den, opererer all norsk lovgivning blant annet med sær-bestemmelser, f.eks. i form av såkalte «formålsparagrafer».

Rasjonaliserte og ‘svake’ rettsprinsipp resulterer i destruktiv resonans

Kulturblekka Subjekt.no, forøvrig ikke den verste av sin sort, klistret nylig opp et leserinnlegg av gjesteskribent Margrethe Voll Storaas, som forsøker å adressere det hun refererer til som en juridisk «problematisk» rettsanvendelse av begrepet «kjønnsidentitet».

Rettsproblematikken denne Voll Storaas tar for seg, skriver seg fra en relativ ferskt funn i Høyesteretts kvinnedominerte behandling av en «hatprat»-dom fra Gulating, 13. mai 2021, hvor førstevoterende dommer Ragnild Noer, dommer Bergljot Webster, dommer Wenche Elizabeth Arntzen, dommer Ingvald Falch og dommer Erik Thyness, alle, stadfester lagmannsrettens dom, med mindre, ubetydelige modifikasjoner i all vesentlighet.

Saken handler om en uføretrygdet fyr som ble dømt for «hat» fordi vedkommende stilte seg tvilende og kritisk tenkende til påstanden at en ‘transe’ mente at han var et slags «kvinnemenneske». Alt dette foregikk selvsagt på internett. På en fjollete «fjesbok-vegg».

Denne Voll Storaas, som forøvrig ikke har noen juridisk bakgrunn (som forsåvidt ikke trenger å være noen forutsetning her), noterer noe rundt poengteringen at dommens nåværende prejudikatseffekt, som stadfestet, innebærer «en språkpolitisk lovtekst (som) gir (en) partisk tolkning».

Hun anfører også at dette skyldes at retten og selve lovteksten (§185) benytter «fremmedspråkelig», divergerende ordbruk relativt til majoriteten vis a vis: «å bruke et radikalt nytt fremmedspråk om kjønn, som kun gir mening for en minoritet blant oss».

Uten nødvendigvis å plukke Voll Storaas’ skriblerier fullstendig ifra hverandre, så har hun i alle fall vært såpass ‘grei’ å fremstille sin oppsummerende og kategoriske kritikk mot dommen, klart og tydelig, selv om det er nokså dumt, når hun helt i starten spør:

«Hvorfor sier ikke Straffeloven at det er mennesker med diagnosen kjønnsinkongruens som skal beskyttes, når det er det som er tilfellet?»

Voll Storaas fortsetter i samme spor da hun påpeker at «dysforien har skylden (ikke tiltalte)», noe som jo på mange vis er riktig, men som i en kontekst av det mer rettstekniske likevel blir mer feil.

Helt på slutten av sitt innlegg, tabuleres resten av det juridiske resonnementet, og de diverse feilslutningene, og feil-forestillingene kommer ekstra godt til syne, på alle punkter og hold, generelt:

Voll Storaas’ konklusjon, i henseende av tolkningspraksisen av §185, er altså å gi ØKT (retts)vern for det hun forstår som kjønnsdysforiske personer, og ikke rundt det mer oppstyltede konseptet som berammer såkalt «kjønnsidentitet».

Jeg gir min støtte til Storaas i at de finnes mange dysforiske og skadde folk der ute som trenger masse hjelp og burde vært beskyttet mot seg selv, aldri født, etc.. snarere enn å bli ‘rettighetskreditert’ via lovverkene, og så langt som vernet i eksplisitte straffelover. Men problemet til Storaas er generelt det at hennes juridiske argumentasjon egentlig er mer vesentlig helt lik den Høyesterett legger til grunn i sin vurdering enn hva hun egentlig er i stand til å oppfatte.

Storaas vil egentlig bare ha en litt annen omtale; en annen ‘nytale’, med et større tilhørende sympatikompleks implementert og lagt til grunn, i lovgivning og rettslig fortolkningspraksis. Hennes kritikk er derfor helt ubrukelig, rent teknisk, men også nært vesentlig, og derfor irrelevant med tanke på vesentlig forbedring, noe hun og mange dommere og jurister, samt andre selvsagt er for dumme til å forstå, fordi de ikke forstår selve årsaken til konflikten de adresserer. Her: hva som er fundamentalt galt i retts-prinsipiell forstand.

Årsaken?

Grunnen til at blant annet Straffelovens §185 i det hele tatt kom til å eksistere, og fortsatt kan eksistere, er fordi de nåværende (absurde) juridiske grensedragningene, bla. vedrørende Grunnlovens bestemmelser rundt konseptet «frihet», teknisk sett, egentlig er helt uholdbar i sin konfigurasjon, er dårlig formulert m.v. og fundamentalt mer konseptuelt misforstått derav nedtegnet enn hva det i hele tatt er rasjonelt forankret.

I vesentlighet, så vel som rettsteknisk, bryter Strl. §185 også med flere fundamentale rettsliggjøringer ift. reell «ytringsfrihet», så vel som andre, mer stående juridiske prinsipper foruten det som angår ‘ytringer’.

Mye av dette stammer altså fra en idiotisk formulert og forestilt «ytringsfrihet» som oppstilt i Grunnlovens §100, som er vesentlig og teknisk betydelig forandret i 2004, noe som gjorde paragrafen mer eller mindre ubrukelig sammenlignet med foregående utgaver av Grunnlovens formuleringer. Disse formuleringene i §100, muliggjør, blant annet, først og fremst at staten, fortrinnsvis og mer indirekte så, blir å besitte et slags ‘frihetsmessig medansvar’ (noe som er kategorisk feilforestilt) for å rettslig sett overse og føre domstolskontroll, og annet av «verne- og virkemidler» av deltaker-diskurs, samt det sosiale som eventuelt måtte finne sted på bakgrunn av alle andre mulige ytringer. Dette Inkluderer også personlige utsagn generelt, f.eks. på en «vegg» ved den dumme ‘fjesboka’, hvor homofile menn leker at de er kvinner, og akker seg når de ikke blir trodd.

En annen enorm inkongruens med tanke på rettsprinsippiell feilslutning og logisk forbrytelse, som ytterligere inviterer til regelrett sensur og håndhevelse, går på det faktum at §185 bryter skarpt med en helt fundamental rettsfilosofisk praksis og juridisk teori og tradisjon som Grunnloven ellers later til å være helt i tråd med og ånd av. Men denne åndeligheten bak lovens bokstav er nå beviselig bare påtatte pretensjoner, noe prejudikatet fra Høyesterett ettertrykkelig bekrefter.

Således har det berømmelige «likhetsprinsippet», i likhet med andre relevante «frihetsprinsipper» i Norsk rett, nå blitt ‘regelrett’ bastardisert til det ugjenkjennelige og kategorisk vilkårlige. Ja, fordi Strl. §185 bryter fundamentalt med blant annet likhetsprinsippet, og det i en strafferettslig kontekst, uten å gå nærmere inn på den mer faglige argumentasjonen akkurat her, og den veike, misforståtte Grunnloven §100 er sådan medskyldig i denne retts-fadesen. Det er der problematikken ligger, først og fremst.

Hva er så ‘grunnen’ denne rettslige utviklingen har fått fare frem på denne forstokkede måten? Er det kanskje en konsekvens av at samfunnet har blitt mer komplisert? Nei, det er snarere pga. mer idioti, på høyre plan, større konformitet og politisk press fra «minoriteter» i «demokratiet», samt det at staten, og politikere spesielt, samtidig ikke har den intellektuelle teften til å i det hele tatt forstå eller motstå hva f.eks. forskjellene på friheter, rettigheter og dets forhold til lover av en systematisk forstand er i en juridisk disiplin. I stedet laster disse konformitetsstyrte kjerringene bare på med velgjørende og «anstendige» regler for å bli oppfattt som ‘gode’ etc..

Disse flyktighetene av regler og avarter som følge av idioti og generelle villfarelse betinger imidlertid en kollektiv kollaps av systemets tekniske holdbarhet.

Konsekvensen er at juristene ‘møter seg selv i døra’, og at politikere vedtar lover, flust av fragmentariske så vel som fundamentale «feil» som bare skaper mer retteknisk inkongruens etter som demokratiet også spenner bredere og spinner videre i veien av motstridigheter, som systemet, per ideologisk overbevisning og delvis økende tvang, har bestemt seg for å kategorisk «tolerere», for enhver pris.

Det man ender opp med er så «kritikere», som selvsagt reagerer på alt dette umåtelige tøvet, men som er i ustand til å faktisk forstå hvor det egentlig kommer fra, og hva som er effektive løsninger, eller ikke.

Kritikken.no

Redaktør