FILMKRITIKK: «The Batman» (2022)

Enda et overdådig oppkok av Batman-suppa, men som irriterer mer enn det smaker. Ja, dette nå nærmest fattiggjorte flaggermus-formularet bare fortsetter.

Denne filmen er ikke noe annet enn en såkalt «cash grab. -Et forsøk på å lage en «bedre» Batman-film enn hva Christopher Nolans også oppskrytte trilogigreie oppnådde, men hva er motivasjonen her? Det kan ikke tenkes å være annet enn penger, for her er det absolutt ingenting nytt eller særlig innovativt. «The Batman» virker som en kynisk reiterasjon fra Hollywood som er seg selv mindre og mindre kvalitetsbevisst til tross for at filmens første skussmål tilsynelatende er å fremstå som spennende og storslagen.

Hver gang filmskapere bestemmer seg for å lage noe uoriginalt, så bør det per filmfaget forventes noe mer med tanke på andre attributter for å kompensere. Men dette lykkes ikke automatisk, og særlig kan det sies å være slik i det siste av filmer som spys ut på lærretene. Filmindustrien under ett, gjentar og gjentar seg selv mer og mer for tiden. Dette gjelder ikke bare i «Hollywood», men f.eks. også «Bollywood». Det hele vitner om en kreativ krise hvor slagene består i enten å lage nyutgaver av tidligere filmer med PK-propaganda, f.eks. floppen som var ‘feministversjonen’ av «Ghostbusters», eller så spiller man på folks historieløshet og ellers korte register hvorpå man essensielt lager den samme filmen om og om igjen, bare med litt annen lyd og bilde.

Det er også en relativt lang film, og det fungerer rett og slett ikke i lengden. Den virker snarere ganske utmattende. Det er snakk om tre timer med div. oppbygning og konvergens av hva som per manus er å vurdere som en hop av banaliteter og alt for beleilig historiefortelling. Manuset svikter altså totalt i å levere noe interessant. Det er også uhyrlig predikabelt. Resultatet er at filmen taper seg således midtveis mer og mer. Den blir til og med slitsom stilistisk sett.

Videre, men mer konkret, så er momentet i filmen stykkevis helt som å forvente av en nærmest rendyrket «action-film», noe dette nettopp egentlig kun er. Regien er gjennomsnittlig og helt konvensjonell. Den følger en form som også gjør det hele kjedelig. Det er ingen bykst i plot, eller særlig av svinginger ellers som kan krediteres gode grep rundt regien alene. Actionscenene er også alt for generiske.

Isolert sett, så er kinematografien nokså forfriskende, og filmens palett er, til tross for tradisjonstro skildringer av «Gotham», interessant. Dette på mange måter det eneste som gjør «The Batman» interessant fra et filmfaglig perspektiv.

Hva med skuespillet? Batman er en i bunn og grunn en ganske enkel karakter i portrettere. Livløs og i seg selv kjedelig. Christian Bale klarte å sprute litt liv inn i rollen med «Batman Begins», hvilket var den eneste filmen i Nolans trilogi som egentlig gjorde noe brukbart.

Men som oftest er det kjeltringene i Batman-universet som fungerer karakteristisk bærende. Robert Pattinson kunne like gjerne vært byttet ut med nærmest hvem som helst, og det hadde ikke hatt noe særlig å si for filmen. «Catwoman» spilles av Zoë Kravitz, og hun gjør ingen dårlig jobb, men problemet er at manus og derav rollen hun forsøker å bekle fremstår som fullstendig fingert og til tider ganske teit.

Den eneste karakteren som underholder er Colin Farrell og hans versjon av «The Penguin», og Farrells figur ble også av andre funnet interessant nok slik at karakteren har fått sin egen kommende TV-serie i 2024, som det muligens kan bli noe bedre av.

Budskapet i filmen—narrativ-vrien og tids-aktualiseringen, mer enn hinter i retning av farlig terroristisk anlagt subkultur av div. miskreanter på internett, som utgjør en trussel for samfunnet. «Gotham» som en korrupt stat er konstanten i Marvel-universet, men i «The Batman» har de selvfølgelig også klart å veve inn mye forskjellig av tidsaktuell PK-propaganda, dette i tillegg til de allerede nevnte effektfrie grepene i forstand av kreativitet. Fokuset i filmen er sådan alt for forutinntatt og fremstilt like så. Det bannes også noe mer tidsriktig og tøytete i denne filmen, men det virker bare teit. Man fletter også inn andre allusjoner, og mer fysisk åpenbare referanser som er i henhold til «klimakrisens» dystopi opp i det hele.

For å oppsummere det hele noe enklere: Om man ikke ser denne filmen, så står man på ingen måte i fare for å gå glipp av noe som helst annet enn tre timer med tematisk tortur bestående av en meget trettende formularisk forutsigbarhet.